Bare litt mer om pokingdevicen, den selvbygde fjernkontrollen min, som det ikke ble plass til i en post som allerede var alt for lang:

Et av mine favorittøyeblikk var da en av de jeg bodde med gjorde narr av kanalskifteren min, og jeg satte den bestemt i gulvet, og det viste seg at den av fingrene jeg hadde valgt å stå rett opp på oppvaskhansken, også var den fingeren som egnet seg best til å be folk holde kjeft. Og dessuten – medisinstudenten i bofelleskapet jeg bodde i, studerte sammen med en fyr som også hadde en venninne som hadde en kanalskifte pinne. Mindre avansert enn min, riktignok, men likefullt en kanalskiftepinne.

Hun er nå en av mine aller beste venninner. Hun var gressenke en stund, og vi tilbrakte mye tid sammen på ettermiddagstid. Vi så selvfølgelig mye på tv. Hun er Cæsarfan. Jeg inngikk en avtale om at for hver episode av Hotell Cæsar jeg så med henne, måtte hun se en episode av QI med meg. Jeg føler jeg gjorde noe nobelt.

Det ble litt hyrten/styrten da jeg skulle skrive siste posten i D’OH-quizen. Så vi gjør det litt mer skikkelig nå.

*Fanfarer og trommevirvler*

På 3. plass, med 79 poeng: Chicida

*Flere fanfarer og trommevirvler og et slag på gongen*

På 2. plass med 80 poeng: Martin Ø.

*Noe helt sinnsykt med fanfarer og trommevirvler og et slag på gongen og fyrverkeri*

På 1. plass med hele 93 poeng: Bad Horse (dvs Jannicke med hjelp av Lauren)

Disse vil få sin lønn i posten når jeg får ut fingeren.

Resten av deltagerne kan laste ned et diplom, som dere kan printe ut, fylle inn navnet deres på og henge på veggen. Ulempen med denne løsningen er at de som ikke var med i konkurransen kan laste ned diplomet, men av en eller annen grunn ser jeg ikke helt for meg at det kommer til å skje (for å være helt ærlig, kommer jeg til å bli veldig overrasket (og fryktelig glad) om noen som helst laster ned diplomet, fyller det ut og henger det på veggen)

Jeg har ikke signert det med blod. Det hadde seg bare sånn at det var en rød penn som var nærmest da jeg skulle skrive under.

Jeg heiv meg på Nanowrimo i år, med den intensjonen å skrive en roman om Turanga, dere vet, det tidsreisende alteregoet mitt. Og selv om jeg ikke har fortalt alt som er å fortelle, og selv om november er langt fra over, så mistenker jeg at det kommer til å bli med de 5100 og noen ordene jeg har skrevet til nå. Jeg kan skylde på travelhet, og det faktum at musa på hjemmepc-en min fortsatt er død (den våkner riktignok til live et par timer innimellom, til stor begeistring fra meg, men så dør den like plutselig igjen noe senere, og jeg dømt til å trikse og mikse med tastaturet. Det går ikke så bra), men grunnen er vel hovedsakelig at jeg ikke har den selvdisiplinen og tålmodigheten som kreves for å skrive en bok på en måned.

I dag fant jeg meg selv plutselig som Turanga i en diskusjon i et statusfelt på facebook, og jeg innså at jeg savnet henne, så jeg vekket til live bloggen hennes igjen.

Jeg vet ikke helt om det kommer til å funke, nå som folk vet at det er jeg som skriver den. Jeg vet heller ikke hva det vil gjøre med denne bloggen, nå som dere alle vet at jeg kan reise i tid, men jeg håper at det ikke lager alt for store problemer for noen av bloggene.