Sonjas ordentlige blogg

Jeg tror kanskje folk (de som ikke har bodd sammen med meg, i det minste) tror jeg overdriver litt når jeg snakker om hvor lite jeg rydder og vasker. Og det passer meg egentlig fint, for selv om jeg ikke liker det, har jeg jo måttet innse at det å ville ha det rent og ryddig rundt seg vissnok er en god egenskap. Likevel klarer jeg ikke la være å poste dette bildet av hva som dukket opp da jeg løftet puta av pc-stolen min, under den semiårlige husvasken.

Vi oppsummerer

1 par votter
merkelapper
lilla eyeliner
ylang ylang-olje, vareprøve
negleklipper
happybunny stickers
5 pence
teskje

(og en hel masse støv og smuler)

Jeg fikk altså servert bananpizza da jeg var i Brasil. I tillegg til den positive overraskelsen det var å få kombinert to så - vanligvis - ukompatible matvarer, så viste det seg å smake vanvittig godt. Så godt at jeg tenkte jeg skulle prøve å lage det selv. Jeg har faktisk prøvd en gang allerede, men jeg måtte dikte oppskrift, da jeg ikke klarte finne en brukbar en på nettet. Det ble greit, det gjorde det, men det ble ikke så fantastisk godt som i Brasil. Hovedsakelig fordi bananene var litt tørre, og ikke saftige, som de skulle være.

Dette har jeg tenkt å bøte på nå, ved å - og dette er så usunt at jeg formelig kan merke blodårene mine tette seg igjen, bare ved å skrive det - marinere bananene i sukker og smør. Og så matblogger jeg hele greia, bare sånn for det.

Vi starter altså med å smelte smør, og ha i sukker. 2 ss smør og 1 ss sukker burde holde.

Så skjærer vi opp bananen (vi lager en-manns-bananpizza i dag), og legger denne i “marinaden”

Så lager vi deigen. Jeg er fortsatt rimelig elendig på gjærdeig, men dette er et spontant må-ha-digg-nå-prosjekt, så da må man bruke det man har. Og jeg har ingen ferdig pizzabunn. Jeg har ikke nevneverdig mye hvetemel heller, så jeg må spe på med det rare brune melet mitt med bismak. Men dette er definitivt en rett som burde lages kun med hvetemel. Stappfullt av gluten, totalt blottet for næringsverdi. Man tar altså mel, jeg har 2 dl her, så det får holde, og blander i 2 ts tørrgjør og litt salt, litt under 1 dl lunket vann og 1 ss olje. Jeg har sluttet med sånn fancy olivenolje, og gått tilbake til god gammeldags soyaolje, som mamma brukte på 80-tallet, da den er mye mer anvendelig, og dessuten ikke smaker rart. Man må kjempe mot instinktet om å ha sukker i deigen og lage den søt. Da blir det banankake, og det er jo ikke noe kult. Det er bananpizza vi vil ha. (men ha i en ts sukker, for da hever den seg visst bedre)

Deigen er nå ferdig, og skal heve i ½ time. Jeg mistenker at mye av grunnen til at jeg ikke er så god på gjærbakst, er at jeg ikke har tålmod til all den hevingen, så også i dag. Etter 15 minutter henter jeg deigen ut igjen. Den er litt større, da. Så skal den kjevles ut. Siden jeg ikke har kjevle (dvs, jeg husker å ha kjøpt et kjevle en gang, men jeg tror jeg må ha mistet den på vei hjem fra butikken, for jeg har aldri brukt den, og den er ingen steder på kjøkkenet mitt) bruker jeg en brusflaske fylt med vann. Det funker helt greit.

Jeg sleit lenge med å finne bakepapir. Det viste seg å ha falt ned inn bak skuffen. Det vises ikke så godt på bildet her, men det måtte en del houdiniing til for å få det fram.

På ferdig utkjevlet pizzadeig legges de marinerte bananene, og resten av marinaden helles over. Krydre med kanel.

Stekes i ovnen, 220 grader i 10 minutter, og serveres med vaniljeis (min blir uten vaniljeis, da jeg spiste den opp på tirsdag)

Jeg har vært i hovedstaden og laget film. Det var altså så moro, at jeg ikke klarer å fortelle om det uten å fremstå som sånn dustedame som er ukritisk positiv til alt mulig. Og det vil jeg jo ikke. Så derfor velger jeg å fokusere på det negative:

• Jeg måtte sove med morderchinchillaene (ikke la dere lure, Iversen vil påstå at de er søte og snille, men jeg hørte dem plotte rømningsforsøk fra buret, for å drepe meg i søvne. Heldigvis hadde lukene i buret en sånn ståltrådhempe som chinchillaen ikke klarer å åpne, så jeg overlevde).
• Jeg var prinsesse, men måtte dra før Prince Charming dukket opp. Det var riktignok andre prinsesser der også, men jeg er ganske sikker på at jeg hadde klart å ta dem, om det hadde kommet til en slåsskamp.

Jah. Det var vel det. Resten av tiden stod jeg stort sett og gliste og hoppet opp og ned og sa ”jeg har det så gøy, jeg har det så gøy”.

1. Jeg forteller matteprotesjeen min at hun har gjort framskritt, og at når hun først er igang med en oppgave så klarer hun seg greit.  Det største problemet hennes nå er egentlig meg.  Hun er for avhengig av at jeg hjelper henne i gang med oppgavene, og den eneste måten hun kan venne seg av med det, er å gjøre oppgaver når jeg ikke er der.  Først når jeg kommer til til bilen min går det opp for meg at jeg hadde Giles’ “Standing in the way” gående i bakgrunnen i hjernen min, hele tiden mens jeg holdt den talen.

2.  Jeg har en matteprotesjè.

Det finnes de som går rundt og smiler og er fine og normale utenpå, men inne i seg bærer de en klump av sinne.  Denne klumpen vokser seg større og større, helt til de plutselig eksploderer.  Disse vet vi om; vi blir alltid like overrasket når de eksploderer selvfølgelig, for det skjer jo så uvventet, og vi hadde aldri trodd at akkurat de… ja, og så videre.  Men vi kjenner til fenomenet.

Så er det en annen mennesketype.  De som roper høyest, stadig provoserer, og gjør mye ut av seg ved en hvilken som helst diskusjon, men er tomme av fin likegyldighet inni seg.  Stikk motsatt, altså.  Hva skjer med dem når nok er nok?  Imploderer de?  Det er sikkert ikke noe hyggelig det heller. 

Jeg har en kompis som jeg msn’er en del med. Jeg er egentlig ikke en sånn person som nødvendigvis tenker så mye før jeg snakker, har jeg en tanke så slipper jeg den ut der, så driver jeg heller skadekontroll etterpå. Det er vel egentlig ikke et bevisst valg, det bare blir sånn, og jeg kjører litt samme stilen når jeg chatter også. Dette har denne kompisen erfart mer enn en gang tror jeg, og ved ett tilfelle har han til og med postet min manglende evne til selvsensur på nett. Jeg gjorde gode miner til slett spill, men tenkte inni meg “dette skal han jammen få igjen for!”. Dessverre er han en av disse smarte menneskene, som ikke driver og sier dumme ting i hytt og pinevær, så jeg måtte vente. Og vente. Og vente. Og vente. Men i går kveld innfridde han. Og uten mer om og men presenterer jeg herved utdrag fra en samtale med min venn som vi bare kan kalle Pliversen.

sonja sier:
Jeg får vel det brevet i morgen, regner jeg med, så da får vi se. Det er nesten litt dustete hvor lite kontroll jeg har over sånt.
Pliversen sier:
Fis.
Pliversen sier:
Oi!
Pliversen sier:
Den var pinlig.
Pliversen sier:
Jeg skulle skrive “fnis”.
Pliversen sier:
Tenk at å skrive ordet nesten var like pinlig som om… ja, du tar tegninga.
sonja sier:
Hihi. Man skulle tro det var en av fordelene med msn, at man skal kunne fise midt under en samtale uten at det merkes, men om du insisterer å fortelle om det, så forsvinner jo vitsen litt.
Pliversen sier:
JEG HAR IKKE FIST
Pliversen sier:
DET VAR EN SKRIVELEID
sonja sier:
OK.
Pliversen sier:
LEIG
Pliversen sier:
LEIG
Pliversen sier:
LIFF
Pliversen sier:
Å bherregud.
Pliversen sier:
!
Pliversen sier:
Leif. Skriveleif. Herregid.
Pliversen sier:
NEI!
sonja sier:
Har du fortsatt med tequilaen på egenhånd?
Pliversen sier:
. . .
Pliversen sier:
Kjeft’a.

Av grunner som jeg helt sikkert kommer tilbake til senere har jeg rotet fram et Snøhvit-kostyme jeg sydde for sikkert ti år siden.

Det som er litt dritt er at jeg har noe fuktproblemer i skapene mine, slik at ting som har ligget der over lenger tid har en tendens til å krympe. Så også med toppen til snøhvitkostymet (den er ganske kul, med firkantet utringning, og puffermer som er røde inni og blå utenpå). Den har alltid vært litt kort, fordi jeg ikke måler når jeg syr ting, men nå rekker den akkurat så vidt over puppene. Det ser ut som om Snøhvit har havnet litt utpå, og har funnet det nødvendig å posere for Playboy Magazine (…vel. Kanskje ikke akkurat Playboy, men muligens et tilsvarende blad for chubby chasers?). Uansett. Ikke helt bra.

Til gjengjeld viser det seg at skjørtet er blitt ganske mye lenger, og det forvirrer meg. Under press kan jeg medgå at det kanskje ikke er toppen som har krympet, som at jeg muligens har lagt meg ut litt, men jeg nekter å tro at bena mine er blitt 10 cm kortere de siste årene.

Etter litt fram og tilbake fant jeg ut at jeg kan trekke skjørtet opp dit hvor toppen slutter. Og hvis jeg fester en pute til magen, så kan jeg agere gravide-Snøhvit.

Eller jeg kan bare ta et laken over hodet og være spøkelse.

Jeg liker et godt ordspill.  Ordspillvitser får meg til å le høyt og hysterisk, sånn at jeg nesten må spare litt på dem, slik at jeg ikke leser/hører meg lei av dem.  Når folk slår et godt ordspill som en naturlig del av en samtale blir jeg uvettes begeistret.    

Selvfølgelig blir jeg tilsvarende kritisk til dårlige ordspill, og der synes jeg de store avisene, VG spesielt, men Dagbaldet litt også, svikter meg fryktelig.  Her burde jeg nok linket til eksempler, men folk flest er nok kjent med fenomenet, og disse twingly-greiene skremmer vannet av meg (nei, det er ikke bare deg, Iversen), og hvem er jeg til å dømme store avisers til å lage overskrifter?  Som blogger vet jeg hvor vanskelig det er, og jeg er ikke spesielt god på det selv heller.

Et ordspill trenger ikke være så rasende morsomt.  Gjort riktig så kan det gjøre meg glad inni meg og få meg til å føle meg balansert og i vater, uten at jeg nødvendigvis ler meg fillete.  Det er her Rogalands Avis har lykkes fullstendig i dag i mine øyne.  Ordspillet er så subtilt (det irriterer meg litt at subtilt ikke betyr det jeg vil det skal bety, men jeg tror det passer greit her likevel) at jeg nesten tviler litt på at det er tilsiktet.

(nå googlet jeg “Gode busser”, og ser at uttrykket er mye brukt i bussverden, tilsiktet ordspill eller ikke.  Men jeg synes fortsatt det er knallbra.  Nå skjønner jeg hvordan de føler seg, de som sier “Sånn ja, Sonja” til meg, og tror de er verdens morsomste.)

Det viste seg at det ikke var så gøy å blogge for ingen lesere som jeg trodde, så jeg sletter innlegget mitt fra Øvelsesbloggen min, og legger ut synes-synd-på-meg-selv-posten min her heller.  Så får det heller være at den ikke passer helt inn.

Jeg liker google-kalenderen min.

Ikke bare på grunn av “skjul agenda”-knappen som jeg har blogget om før, men også fordi den er så oversiktlig og fin, og jeg sitter stort sett foran pc’n hele tiden, så den er alltid tilgjengelig, og når jeg har lagt inn at jeg skal gjøre noe en dag, så kommer datoen opp med tykk skrift, selv om jeg bare har lagt inn et tv-program jeg vil huske å se, og så blir mange av dagene tykke, og det ser ut som om jeg har et liv.

Men her om dagen løy google-kalenderen til meg.

Den sa:

“Ingen hendelser på 29. mars”

Og det stemmer ikke helt. Søsteren min ringte, og hun nevnte det ikke, onkelen min ringte, og han nevnte det, men jeg skar ham av, og han skjønte at jeg egentlig ikke ville snakke om det.

Jeg tenkte på å tenne lys, men hadde ikke fyrstikker og jeg tenkte på å skrive denne bloggposten, men jeg hadde ikke ordene enda.

Så “ingen hendelser på 29. mars” er feil.
Mamma har riktignok strengt tatt ikke bursdag da lenger.
Men ting hender likevel.
Vi tar vare på hverandre.
Og vi gjør så godt som vi kan.

Nå viser det seg at jeg jo faktisk har sett en film før den kommer på kino i Norge, noe som kanskje ikke er så mye å skryte av i disse tider, der folk laster ned film i hytt og pinevær, men jeg er visst såpass 1999 i hodet at jeg likevel synes det er litt stas, og derfor bestemmer meg for å kjøre en anmeldelse (som da egentlig er kode for “ha ha, jeg har sett en film før den kom på kino i Norge, hvor kul er ikke jeg?  Minst like kul som han som hadde en kusine i Amerika som så Twin Peaks et halvt år før alle andre og visste hvem morderen var”).

Filmen det dreier seg om er The Bucket List , eller “Nå eller aldri”, som den Tuppen-og-Lillemor*-aktige tittelen den har fått på norsk.  Nå er jeg litt sånn at jeg helst vil vite minst mulig om handlingen i en film før jeg ser den, og jeg går som vanlig ut fra at alle andre er som meg.  Når jeg likevel kjører et lite sammendrag i skjult tekst, er det fordi jeg ikke er helt sikker på om man kan skrive en filmanmeldelse uten å nevne handlingen.  Så det skjer her (jeg anbefaler selvfølelig å ikke lese, og heller la deg overraske av filmen):

To menn, med helt forskjellig bakgrunn, havner på samme sykehusrom, når det viser seg at begge har kreft av den skumle sorten.  De lager en liste med ting de skulle gjort før de dør, og siden den ene av dem er steinrik, så drar de ut for å få gjort tingene på listen.

Jeg lo mye, og jeg gråt en hel del, og det er alltid et minstekrav for at jeg skal synes en film er bra.  Det kan dessuten nevnes at jeg begynte å gråte igjen, da jeg skulle sjekke opp filmen på imdb, for å finne ut hva den het(!).  Rørende greie, dette her altså.

Dessuten var Jack Nicholson med, og det pleier jo også stort sett å være pluss.  Jeg fikk litt samme vibbene av denne filmen, som jeg fikk av Livets lyse side og About Schmidt  (hvor jeg likte Livets lyse side bedre, og About Schmidt ikke fullt så godt som denne).  Nicholson er over 70 år nå, og selv om det er en stund (ikke så veldig lang, faktisk) siden han sluttet å være sexy i mine øyne er han fortsatt helt fantastisk rå.  Morgan Freeman har jeg også likt siden jeg så ham i Robin Hood  på begynnelsen av 90-tallet, og dessuten er han som spiller Jack i Will&Grace med, i en så streit rolle at jeg ikke kjente ham igjen (nå er ikke akkurat jeg den som er best på å kjenne igjen ansikter.    (se der.  Nicholson er jammen meg i The Departed også.  Alt henger sammen))

Uansett:  Veldig bra film.  Se den!

*Bladet, ikke barnesangen