Posts Tagged AFBUA

Luke 14: 3615 Code Père Noël

I går så jeg en film som jeg så for første gang for 20 år siden, og som jeg har hatt lyst til å se igjen siden den gang. Den heter 3615 Code Père Noël, og er en fransk sak fra sent på 80-tallet. Jeg har forsøkt å finne den på engelsk, eller i det minste med engelsk tekst, eller i det minste på DVD, men har ikke lykkes med det. Men tidligere i desember, da jeg nok en gang lette etter filmen, så snublet jeg over en italiensk-dubbet versjon på youtube! Nå har det seg sånn at jeg kan litt italiensk. Nok til at jeg kan se en film, og få med meg mesteparten (men ikke alt. det kan derfor være litt avvik mellom referatet mitt og det som virkelig skjer. Jeg kommer også til å skrive mye mer om handlingen (vel, det jeg tror er handlingen) enn jeg pleier, da jeg ikke egentlig tror noen andre kommer til å se denne filmen (men det burde dere, hvis dere kan fransk eller italiensk, og har en VHS-spiller eller youtube, (den heter Un minuto a mezzanotte på italiensk, og Game Over på engelsk))

Thomas bor sammen med moren og den halvblinde bestefaren sin i et digert hus. De er ordentlige rikinger, sikkert fordi moren jobber hele tiden. Thomas bruker tiden med å leke krig med hunden sin, og har satt opp huset som sin egne private stridsone, med overvåkningskameraer og fallemmer og hemmelige passasjer gjennom falske kjøleskap(!). Thomas tror fortsatt på Julenissen, så når mora må jobbe på julaften, bestemmer han seg for å tilbringe natta under spisebordet, i håp om at han får se Nissen når han kommer.

Nå har det seg sånn at det er en mentalt forstyrret morder ute og går, og han bestemmer seg for å bryte seg inn i huset til Thomas, forkledd som ja, nettopp, Julenissen.

Og nå blir det brutalt. Jeg mener fortsatt at noe av det mest hjerteskjærende jeg har sett på tv er scenen hvor Thomas, under spisebordet, er vitne til at Julenissen dreper hunden hans med en kakespade. Dette er en hard core, realistisk versjon av Hjemme Alene-filmene. Thomas tar på seg rambouniformen sin, gjemmer bestefaren inne i en rustning, og går til guerillakrig mot den forrykte nissebedrageren. Det er litt over the top innimellom, men det gjør ingen verdens ting, det må nesten være sånt, for dette er så vondt og trist og skummelt og skremmende som det blir. Det er dessuten moro med 80-tallets High tech-datamskiner, ninjastjerner med borelås, snøspray og ekstrem hockeysveis.

Dette er en bra film, og selv om man kanskje må ha sett, og blitt rystet av den, den som barn/ungdom, for virkelig å sette pris på den i voksen alder, så kan jeg lett anbefale den til alle som får anledning til å se den.

Når bør man se denne filmen: Førjulstid eller romjulen. Husk pute/pledd for å gjemme seg bak.

4/5

Legg igjen en kommentar

Luke 13: My name is Bruce

En gjeng ungdommer slipper ved et uhell løs en ond japansk krigergud (som også er bønne-ostens hellige beskytter), og landsbyen i nærheten bestemmer seg for å kidnappe Bruce Campbell for at han skal redde dem.

Jeg har hørt fra folk som liker Bruce langt bedere enn hva jeg gjør at jeg ikke bør ha for høye forventninger til denne filmen, så jeg ble derfor positivt overrasket. Nå er jeg veldig glad i skuespillere som spiller «seg selv» på film, og Bruce er en briljant parodi på seg selv, som B-filmskuespilleren, med karrieren på hell, fantatiske fans og et rotete privatliv. Jeg lo flere ganger; filmen Bruce spiller inn i filmen er fabelaktig dårlig, og der er en masse referanser til ting jeg liker. Både Matthew Perry og Buffy blir nevnt, og sånt gjør meg alltid glad. For ikke å snakke om Boomsticken, som jeg har et spesielt forhold til siden jeg var (selvoppnevnt) Boombabe under opptakene av Swashbuckled, og drev og siterte Ash uten helt å vite det.

Når bør man se denne filmen: Søndags ettermiddag, når man egentlig burde gjort noe fornuftig.

3,5/5

Legg igjen en kommentar

Luke 12: Illusjonisten

Edward Norton spiller Illusjonisten, som oppdager at barndomskjæresten hans er i et ikke akkurat lykkelig forhold med Kronprinsen.

Jeg har egentlig hatt lyst til å se denne filmen lenge, men var usikker på om det var den eller The Prestige jeg hadde sett, og siden jeg ikke liker å lese hva filmer handler om, så ble det vanskelig å finne ut av. Så da jeg snublet over den på NRK på fredag mens jeg satt barnevakt, og merket at jeg ikke hadde sett den før, så satte jeg meg til å se den, selv om det allerede var gått et kvarter. Et stykke uti hørte jeg at 4åringen jeg satt barnevakt gråt fordi hun savnet mora si. Jeg spurte om hun kanskje ville savne mora litt mindre hvis hun fikk være våken litt lenger. Dette kunne hun bekrefte. Vi gjorde en avtale om at hun fikk være våken hvis hun satt helt stille, og jeg fikk se film. Dette gikk bra en stund, men så kom det en sexscene. Den var ikke så veldig grafisk, men jeg var ikke så veldig gira på å svare noen spørsmål, så jeg løste det hele med å holde jentungen foran øynene. Men etter dette fant jeg ut at det med filmen ikke hadde så mye for seg, og vi fant en episode av Scooby Doo istedenfor.

Så  leide jeg filmen søndags kveld, og så de bitene jeg ikke hadde sett før.

Når bør man se denne filmen: Når man ikke sitter barnevakt.

3,5/5

2 kommentarer

Luke 9: Torn Curtain

(jeg har ikke tilgang på pc i dag, så jeg poster reservefilmen fra mobilen)

Torn Curtain. 1966, Alfred Hitchcock

 

Torn Curtain, eller Full alarm som den i følge IMDB heter på norsk, handler om en fysiker og hans assistent/forlovede som er på en konferanse i København. Fysikeren oppfører seg mystisk, og når han sier han skal til Sverige så følger forloveden etter ham, og det viser seg at han drar til Øst-Berlin istedenfor, hvor han annonserer at han flytter dit.

Det blir kanskje for voldsomt å kalle dette en spionthriller, men flere av elementene er der. Hitchcock har jo en greie med å smøre på skikkelig med dramatikken når det skal være spennende. Spesielt en scene, når de driver og skal drepe en mann, og hun ene står og deljer til ham med en spade i leggen blir litt for mye for meg, og jeg må le litt.

Ellers er filmen full av artige detaljer, som en lighter som ikke virker, en ballerina som aldri får nok oppmerksomhet, en polsk grevinne, hjerteskjærende fremstilt av Lila Kedrova (hadde det vært en nyere film, ville jeg nok beskyldt henne for å overspille, men siden det er 60-tallet, så er det lov), Hitchcock selv (selvfølgelig), filmen starter i Østerfjorden, Norge(!) på et cruiseskip (og jeg tar meg i å lete etter norske skilt om bord, som på Speed 2) og replikker av typen: ” The Vienna Waltz. Did I tell you my sister Emily was knocked down by a tram in Vienna?” og “I forbid you to leave this room” for så å snu ryggen til vedkommende, som da bare kan gå ut av den ulåste døra.

Alt i alt en helt ålreit underholdningsfilm.3.5/5

2 kommentarer

Luke 8: Idiocracy

I Idiocracy blir Joe del av et militært eksperiment, hvor han skal fryses ned et år. Det går som det ofte gjør i sånne situasjoner; han blir glemt, og tiner ikke før 500 år senere. Der er alle idioter.

Jeg trodde dette skulle være en bra film, fordi den er laget av de samme folkene som lagde Office Space. Så feil kan man ta; dette var bare vas. Jeg likte noen av symptomene av all dumskapen, og forklaringen på hvordan vi som mennesker hadde kommet dit, men mesteparten av tiden var det bare teit.

Når bør man se denne filmen: Når man er 16 år. Og litt full. Jeg ser for meg at det kan være morsomt da. Spesielt om man er gutt. Mye rumpehumor.

1/5

 

 

 

2 kommentarer

Luke 7: Cat Ladies

Dokumentaren Cat Ladies handler om fire kvinner med «katteproblemer» (begrep fra DVD-en). Diane, Margot, Jenny og Sigi har mellom 3 og 200+ katter. Vi følger deres hverdag og tanker om livet, ensomhet og katter

Dette er en dokumentar av denne typen; la oss late som om det er en rørende historie, mens vi ler av frikene. Det er litt vondt, samtidig som man blir glad i damene; Jenny med selvironien sin («I used to have a boy friend, but he was stoned a lot. That was his thing, and I think one day he forgot to smoke, and he realized he had a girl friend. And that was the end of that» (fritt etter hukommelsen), som nesten kunne vært en Robert Stoltenberg-karakter, Margot som er så veldig glad i de tre kattene sine, at det nesten grenser mot det erotiske når hun koser med dem, Sigi som virkelig tror hun er kattenes frelser, og Diane, som begynte å ta inn katter etter hun ble pensjonist, og nå totalt har mistet kontrollen.

Jeg vant denne videoen av Hjorthen under Katakombene for et og et halvt år siden, og jeg hadde egentlig tenkt å gi den til P.I.C, for hun er katteeier, men så var jeg redd hun ville tro at jeg mente hun var en gal kattedame, og det virket litt slemt å gi den til henne. Så døde katten hennes, og det ble iallefall slemt, og den ble bare stående i DVD hylla. Nå har P.I.C fått to nye katter og er forlovet og har en sønn, og jeg sitter fortsatt i leiligheten min, og selv om jeg ikke har katter så har jeg alt for mange DVD-er, og det betyr sikkert også noe. Og på vei hjem i dag så tråkket jeg i snø/vann-slurpie, så jeg var våt opp til knærne da jeg kom hjem, så jeg tok av meg buksa, og gadd ikke ta på meg en ny, og senere på kvelden ringte det et postbud på døren, for posten har hjemkjøring på kveldstid nå, og jeg har bestilt alle julegavene på nett, så jeg tok bare et teppe rundt livet og åpnet for postbudet, teppet ble mye mer tilstedeværende enn jeg hadde trodd det skulle bli, så jeg følte jeg måtte forklare at jeg ikke hadde busker på, og han unge postmannen så bestyrtet ut, og nå er jeg antageligvis på en eller annen form for liste. I det minste har jeg ikke tohundre katter.

Når bør man se denne filmen: Man burde ikke egentlig se dokumentarer som dette. De gir dårlig karma.

3,5/5

2 kommentarer

Luke 5: En dag uten krig

En dag uten krig (2005) er en fransk film som forteller om julen 1914, hvor skotske, franske og tyske soldater improviserer en våpenhvile i skyttergravene og feirer jul sammen.

Dette er en sånn vakkertrist film som man bare blir sittende og gråte til i flere minutter i strekk, uten at man vet helt hvorfor, annet enn at man er glad man er i en varm stue og ikke i en kald skyttergrav og ikke i krig. Filmen er basert på en sann hendelse, og selv om jeg antar karakterene i stor grad er oppdiktet (bortsett fra at noen av dem, som feks operasangeren, er basert på ekte personer) så er dette, eller noe som i det minste ligner på dette, noe som har hendt ekte mennesker. Og det er jo noe med jul som rører ved hjertet ens. Som en person med tyske aner så er det også fint med en film hvor tyskerne ikke bare er onde og umotivert skyter alt som rører seg, bare fordi de er tyske, men soldater med familier og følelser som alle andre.

Når bør man se denne filmen: En søndags kveld, når det nærmer seg jul. Alene, slik at man kan hulke så høyt man bare vil.

4/5

2 kommentarer

Luke 4: Bad Teacher

Bad Teacher er en av disse romatiske kommediene. Cameron Diaz er en lærer som leter etter en rik mann slik at hun skal slippe å være lærer mer, og hun har sett seg ut en vikar, Justin Timberlake, som også er arving i et klokkeemperium. Han liker damer med store pupper, så Cameron prøver å skrape sammen penger til en operasjon, samtidig som hun gjør minst mulig som lærer. Og så er det Jason Segel, den morsomme, sjarmerende, men pengelense gymlæreren, da.

Så dette er en morsom og artig film, uten særlig dybde. Justin spiller fantastisk uinteressant personlighetsløs, men jeg skjønner ikke hvorfor en riking som ham gidder å være lærervikar. Kanskje noe med å gi tilbake til samfunnet eller noe, hva vet jeg, jeg skulle ønske at det ble kommentert. De fleste bikarakterene og bihistoriene er morsomme og underholdene, dette er en sånn reisen-er-viktigere-enn-målet-film (i form, ikke i innhold) vi vet hvordan dette kommer til å ende, underholdningen ligger i hvordan de kommer seg dit. Og joda, vi lo høyt flere ganger (jeg så denne filmen sammen med folk, noe som nok resulterte i at jeg lo ofteren enn hva jeg ville gjort alene), og den har kanskje tidenes minst sexy sexscene. Så alt i alt grei underholdning på lørdagskvelden (jeg så to filmer i går, slik at jeg nå er en dag på forskudd. Jeg tror det var smart av meg)

Når bør man se denne filmen:Sammen med venninner, under et teppe med smågodt og/eller en boks is.

3,5/5

Legg igjen en kommentar

Luke 3: Do nothing

I dag har jeg sett Kick Ass, men siden Iversen allerede har anmeldt den så glimrende da den var på kino, at jeg heller anmelder den andre DVD-en jeg så i dag, selv om det ikke er en film. I går kom nemlig Simon Amstells Stand Up-DVD i posten. Simon Amstell var den småfrekke programlederen av Never Mind The Buzzcocks i 3 sesonger.  Jeg er litt forelsket i ham. Selv om han med sine halvlange krøller, cardigans og 90-tallsbriller av og til ser ut som en middelalderne husmor. Noe som får meg til å lure på om jeg egentlig er lesbisk. (det der er fra min Stand Up DVD. Som foreløpig bare eksisterer i hodet mitt)

Simons Stand Up-DVD, Do nothing, handler om ensomhet, og å ikke klare å kommunisere med andre mennesker. Jeg lo høyt flere ganger (som ikke er noen garanti. Jeg liker Jimmy Carr kjempegodt foreksempel, men jeg tror ikke jeg lo en eneste gang av hans Making People Laugh-DVD (Ooh. Ironi? Er det?)), og enda mer overraskende; på et tidspunkt gråt jeg. Bare en enkel tåre, litt sånn «jeg vet så godt hvordan det føles, Simon» medlidenhet/selvmedlidenhet-tåre, men likevel. Tror ikke jeg har gjort det på en stand up-DVD før.
Det er uansett en nydelig vakker tristmorsom filosofisk sak, med sitater som “Everything is a choice between fear and love, we may as well choose love because death is coming.” og denne biten om katteAIDS, som jeg nærmest er blitt besatt av for tiden. Det var skikkelig rart å se den på DVD-en for der er det bare Simon som snakker, og ikke tegnefilmen, og jeg kjente igjen hver eneste svingning i tonefallet hans (dere må være enige at noen av de tingene han gjør med stemmen sin, spesielt i den historien, grenser til genialitet!) og så for meg tegningene inne hodet.
Egentlig vil jeg bare anbefale alle å kjøpe denne DVD-en, for jeg elsker Simon, og jeg vil gi ham mitt hjerte og føde hans barn, men siden det ikke går (fordi han ikke vet hvem jeg er, og fordi han liker tynne menn) så vil gjøre mitt for at han får mest mulig penger. Og som en insidebonus, den vennen som Simon snakker om mot slutten av DVD-en er Russell Brand. Jeg er nesten helt sikker på det. Man kan se det på faktene hans, ordvalget, og dessuten hørte jeg et radioprogram med Simon og Russell hvor de snakket om at de hadde gjort det Simon foreteller om i DVD-en.
Når bør man se denne filmen: ALLTID (men ikke se ekstramaterialet. Simon hater tydeligvis ekstramateriale og prøver å ødelegge det fra innsiden)
5/5

,

Legg igjen en kommentar

Luke 2: Moderne tider

I Moderne tider (1936) følger vi Charlie Chaplins loffer-figur, hvor han sliter med… alt egentlig. Har får nervøst sammenbrudd av boltefeste-jobben på fabrikken, blir rettmessig og urettmessig arrestert, møter en landstrykerinne, forelsker seg, og sammen kløner de seg gjennom livet.

Filmen starter med en frekk krøsskløpping av noen sauer og fabrikkarbeidere på vei til jobb, slik setter man jo pris på. Jeg liker Charlie Chaplin han er elskelig, sjarmerende klønete og en rakker på rulleskøyter. Filmen handler ikke egentlig om så mye annet enn hvordan han stadig havner i trøbbel; i følge tittelen så skulle man tro det var på grunn av de moderne tidene, men det er like mye uflaks uavhengig av hvor moderne alt annet måtte være. Og så er det de små glimtene av glede innimellom når ting klaffer. Mye gammeldags slapstick. Dette er ikke sånt som jeg ler høyt av, men jeg blir definitivt sjarmert. Dette er visstnok den siste stumfilmen (selv om de snakker litt i den), og der er nok en hel del symbolikk og metagreier for dem som liker sånt.

Når bør man se denne filmen:Når man føler at man ikke får til livet helt, og mn trenger et skudd av det kunne vært verre/det ordner seg.

3/5

2 kommentarer

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.