Sonjas ordentlige blogg

Jeg fikk altså servert bananpizza da jeg var i Brasil. I tillegg til den positive overraskelsen det var å få kombinert to så - vanligvis - ukompatible matvarer, så viste det seg å smake vanvittig godt. Så godt at jeg tenkte jeg skulle prøve å lage det selv. Jeg har faktisk prøvd en gang allerede, men jeg måtte dikte oppskrift, da jeg ikke klarte finne en brukbar en på nettet. Det ble greit, det gjorde det, men det ble ikke så fantastisk godt som i Brasil. Hovedsakelig fordi bananene var litt tørre, og ikke saftige, som de skulle være.

Dette har jeg tenkt å bøte på nå, ved å - og dette er så usunt at jeg formelig kan merke blodårene mine tette seg igjen, bare ved å skrive det - marinere bananene i sukker og smør. Og så matblogger jeg hele greia, bare sånn for det.

Vi starter altså med å smelte smør, og ha i sukker. 2 ss smør og 1 ss sukker burde holde.

Så skjærer vi opp bananen (vi lager en-manns-bananpizza i dag), og legger denne i “marinaden”

Så lager vi deigen. Jeg er fortsatt rimelig elendig på gjærdeig, men dette er et spontant må-ha-digg-nå-prosjekt, så da må man bruke det man har. Og jeg har ingen ferdig pizzabunn. Jeg har ikke nevneverdig mye hvetemel heller, så jeg må spe på med det rare brune melet mitt med bismak. Men dette er definitivt en rett som burde lages kun med hvetemel. Stappfullt av gluten, totalt blottet for næringsverdi. Man tar altså mel, jeg har 2 dl her, så det får holde, og blander i 2 ts tørrgjør og litt salt, litt under 1 dl lunket vann og 1 ss olje. Jeg har sluttet med sånn fancy olivenolje, og gått tilbake til god gammeldags soyaolje, som mamma brukte på 80-tallet, da den er mye mer anvendelig, og dessuten ikke smaker rart. Man må kjempe mot instinktet om å ha sukker i deigen og lage den søt. Da blir det banankake, og det er jo ikke noe kult. Det er bananpizza vi vil ha. (men ha i en ts sukker, for da hever den seg visst bedre)

Deigen er nå ferdig, og skal heve i ½ time. Jeg mistenker at mye av grunnen til at jeg ikke er så god på gjærbakst, er at jeg ikke har tålmod til all den hevingen, så også i dag. Etter 15 minutter henter jeg deigen ut igjen. Den er litt større, da. Så skal den kjevles ut. Siden jeg ikke har kjevle (dvs, jeg husker å ha kjøpt et kjevle en gang, men jeg tror jeg må ha mistet den på vei hjem fra butikken, for jeg har aldri brukt den, og den er ingen steder på kjøkkenet mitt) bruker jeg en brusflaske fylt med vann. Det funker helt greit.

Jeg sleit lenge med å finne bakepapir. Det viste seg å ha falt ned inn bak skuffen. Det vises ikke så godt på bildet her, men det måtte en del houdiniing til for å få det fram.

På ferdig utkjevlet pizzadeig legges de marinerte bananene, og resten av marinaden helles over. Krydre med kanel.

Stekes i ovnen, 220 grader i 10 minutter, og serveres med vaniljeis (min blir uten vaniljeis, da jeg spiste den opp på tirsdag)

Eller “lurt” er kanskje ikke det rette ordet, for jeg visste jo hva jeg gjorde, da jeg gjorde det. Mulig “forført” blir riktigere? Jeg ønsker meg et ord for hva det er man gjør når man vet man gjør noe dumt når man gjør det, men går på likevel, av grunner som man ikke aner selv.

Uansett, på mitt ukentlige matvareinnkjøp (jeg handler all mat på lørdager, noe som i teorien skal føre til at jeg ikke spiser snop i ukene. I praksis vil det bare si at jeg lager meg brownies av kesam, soyaolje, brunt sukker og mel på torsdagskvelden. Det blir sånn passe godt (og igjen et sted hvor det tidligere nevte ordet kommer inn hendig)) kom jeg over dette brødet:

Det ser ut som en kneip (et kneip?), det lukter som en kneip, og jeg er ganske sikker på at det smaker som en kneip. Men se den kule posen det kom i:

Et kneipbrød (der, ja) koster 3,50 på Rema 1000. Simpsonsbrødet kostet 21 kroner. Jeg har betalt 17 kroner og 50 øre for en papirpose med en tegning av Homer på.

Jeg tenkte jeg skulle fortelle at jeg lagde pacmankjeksene som Iversen anbefaler i dag.  Jeg hadde ikke hvetemel, da, så jeg brukte noe rart brunt mel som jeg har stående i en glasskrukke og som jeg har glemt hva er og som har en rar bismak.  Det er mulig det er spelt eller hirse fra en periode jeg plutselig var sunn. Jeg hadde heller ikke cheddarost, så jeg brukte Norvegia  (en ost jeg så å si aldri har i hus, men nå har jeg ikke fungerende bil, så jeg handler på bensinstasjonen på andre siden av veien, for jeg gidder ikke å bære mat helt fra butikken.  Osteutvalget på Shell er heller labert).  Dessuten gadd jeg ikke oversette og regne om de amerikanske målenhetene, så alle ingrediensene ble hatt oppi på slump.  Og, ja, jeg droppet vannet, da deigen var bløt nok, nesten for bløt, jeg tror det hadde blitt klissete å kjevle den.  Jeg hadde sikkert i for lite av det ekle brune melet, men det er greit, for det ble nok mindre rar ettersmak av det.  Og ja, som sagt, tror ikke det hadde gått an å kjevle, så jeg prøvde ikke en gang å lage sånne pacmanfigurer, bare trillet noen kuler som jeg trykket flate.  Og stekte mellom to reklamepauser i The OC.  Jeg tror ikke jeg sjekket hvor lenge de skulle ha stått i ovnen.  Så det jeg egentlig forteller her er at jeg har laget ostekjeks i dag.  De ble ganske gode.

Jeg er litt på matblogg-bølgen. Jeg får sånne diller av og til, men så går de over etter en stund, så lev med meg her.

I dag skal jeg bakeblogge. Mamma var fra Tyskland, og klarte aldri helt å venne seg til de “tørre, norske julekakene”, og vi har alltid hatt saftige tyske, delvis bakt selv og delvis sendt fra Tyskland. Før pleide alltid bestefaren min å sende dem, etter han døde tok bestemoren min over og nå de siste årene har vi bestilt dem selv over nettet hos Lebkuchen Schmidt .

Det er i hovedsak tre sorter vi har laget selv: Schokolademuscheln, Buttergebäck (som muligens kan argumenteres er like tørre som de norske. Men de har glasur. Og dessuten er de bare bedre) og Zimtsterne. De to første har søsteren min allerede bakt, men hun hadde ikke noe lyst til å lage kanelstjernene, for de lagde hun i fjor og det var visst nok så mye arbeid. Så jeg tenkte jeg kunne prøve. Hos meg er det ikke så mye bakingen som er problemet (for jeg jukser når det blir vanskelig), som viljestyrken til ikke å spise opp kakene før jul.

Dersom du har lyst til å bake noe alternativt til de tradisjonelle syv, kommer fremgangsmåten her:

Oppskrift:
3 eggehviter
250 gram melis
250 gram mandler
2 toppete spiseskjeer kanel

Eggehvitene piskes stive, og melisen has forsiktig i. Jeg antar det betyr den skal skjæres inn, men jeg synes ikke graden av luftighet på det ferdige produktet forsvarer alt arbeidet dette er, så jeg setter bare håndmikseren på laveste trinn, og heller melisen forsiktig i. Det stemmer. Jeg sikter den ikke en gang.

Så kvernes mandlene. Jeg har denne fabelaktige TV-shop (ja, TV-shop - jeg var arbeidsledig en stund der, og så mye på tv på nettene)-maskinen som knuser mandlene på 5 sekunder.

Før:

Etter 5 sekunder:

Den bråker som et trykkluftbor, men alle som noensinne har håndtert en manuell mandelkvern vet at det er verdt det.

Kanelen røres i med mandlene, og før det hele has i marengsmassen (det heter forresten “Eierschnee” - “eggesnø” direkte oversatt - på tysk. Supre ordet), tas noen spiseskjeer av denne eggesnøen til sides for pynting senere. Det er altså deler av eggehvitedosisen som skal spares til pyntingen, ikke mandel/kanelblandingen. Gah - dette avsnittet ble alt for klønete formulert, fordi jeg ville ha med det om eggesnøen! Se på bildene, så skjønner dere!

1.

2.

Uansett, alt (selvfølgelig med unntak av den tilsidesatte lille porsjonene av eggesnø - som jeg virkelig synes vi har brukt nok tid på nå) blandes. Det skal sikkert skjæres dette også, men vær litt vil og gal, og bruk håndmikseren og spar tid!

Vi har nå mandelmasse som ikke akkurat er flytende, men definitivt ikke fast. Jeg tror “seig” er det som best beskriver konsistensen her, jeg har prøvd å illustrere med bilde,

og leter etter noe som det kan være naturlig å sammenligne seigheten med, det nærmeste jeg kommer er ferdig utspedd karbonadedeig. Og det er nå det blir komplisert. Denne seige massen skal nemlig kjevles ut(!) på et lag med sukker, og man skal stikke ut stjerner, som skal legges over på et stekebrett. WTF!? Dette må jo bare bli utrolig klissete og sølete og alt for mye arbeid, så det er her jeg tar kanelstjernene i en annen retning, og går for kanelkometer istedenfor. Man klasker altså mandelmassen utover stekebrettet, med litt avstand mellom seg.

Etterpå har man litt av den tilsidesatte eggesnøen på toppen av hver komet, og det hele settes i ovnen. 150 grader i en halvtime viste seg å være passe, men jeg har sett oppskrifter som har sagt alt fra 90 til 250 grader.

Sånn ble de seende ut til slutt (de stjerneformete kakene i headeren min illustrerer hvordan de skulle ha sett ut).

Oppbevares i luftett boks, gjerne med en appelsinbåt, for at kakene ikke skal bli tørre og harde.

Som lovet kommer nå bilde av pizza med grønn ost.

Som dere kan se feiget jeg ut litt og hadde mozzarella på en del, tilfelle det skulle smake Bellmann (egentlig skulle halve pizzaen være dekket av mozzarella, men - Å! - rå mozzarella er så godt når man er sulten, så en god del av bitene nådde aldri så langt at de fikk fullført sin livssyklus og dekket en pizza), men det ble ytterst vellykket, selv om det kanskje ikke ser så bra ut.  Osten egnet seg faktisk bedre som gratineringsost enn som vanlig påleggsost.  Bortsett fra at den ble sykt varm (dette kan også ha vært tomatsausen), og jeg brant ganen* min skikkelig.  Vi snakker diger vannblemme opp bak tennene.  Føles det som, jaffal, jeg fikk aldri sett på den.  Jeg prøvde å fotografere den, men etter 3 bilder gikk kameraet tomt for batteri, og jeg satt igjen med to bilder med lys og skygge, og ett av nesa mi, tatt nedenfra.

*I Sogn og Fjordane kaller de ganen for “munnhimmelen”.  Det er et av yndlingsordene mine.

Jeg kom over fasan til 40 kroner pr stk i går og tenkte det var jammen meg billig, jeg tror jeg kjøper en (selv om, hva vet jeg - jeg har aldri sett fasan i butikken før, det er fullt mulig at dette er blodpris, men jeg må jo si at 40 kroner for en hel fugl høres rimelig ut), og så gjorde jeg det. Jeg aner jo ikke hva man serverer til fasan, så jeg rasket med meg noe som så fornuftig ut, og håpte på det beste. Da jeg kom hjem googlet jeg oppskrifter og fant egentlig ingenting som matchet ingrediensene (ja, jeg har lært meg å stave det nå!) mine, så da tenkte jeg at jeg lager jeg min egen oppskrift, og benytter anledningen til å få brukt opp en og annen matvare jeg har hatt liggende.

Oppskriften jeg lagde var som følger:

1 stk fasan
2 ss kryddersmør (hvis du ikke har kryddersmør kan du lage det selv ved å smelte vanlig smør og så krydre det litt)
3 små poteter (man kan sikkert bruke flere, men dette var så mange jeg gadd skrelle)
2 gulrøtter
1 løk
2 fedd hvitløk
1 stor sjampinjong
30 gram pepperoni (jeg ser for meg at bacon vel egentlig passer bedre her, men det var nå en gang pepperoni jeg hadde)
2 brødskiver
1 dl matfløte
2 ss madeira
salt og pepper

Dette bildet får meg til å føle meg som en deltager i Kokkekamp.

(Jeg vurderte i fullt alvor å isteden for å vaske kjøkkenet før skrev denne posten, heller fotoshoppe bildene rene. Men så slo det meg at jeg kan jo ikke fotoshop. Kanskje et tips til Thomas og På teppet-serien hans)

Smelt kryddersmøret. Pense bunnen av en ildfast form. Skrell og skjær en potet i tynne skiver (gjerne med en ostehøvel) som legges i formen. Salte og pepre.

Over legger du hakket løk, gulrøtter, sjampinjonger, gulrøtter og brødterninger. Salte og pepre litt mer.

Et tips når man skal hakke opp løk:

del den i to,

skjær parallelle kutt nesten helt inn,

men sånn at den fortsatt henger sammen,

før du snur den 90 grader og skjærer tvers over.

Små biter med løk, uten at det flyr veggimellom.

Vask fasanen. Innvendig også. Fyll fuglen opp med vann og le mens du ser vannet tyte ut av kulehullene på tegneserievis. Få litt dårlig samvittighet, da dette tross alt var en skapning i Guds frie natur som ofret livet for at du skal få middag. Gjenta. Plukk vekk evt fjær som måtte henge igjen, og utfør generell rensing.

Pensle fasanen med litt av kryddersmøret. Salte og pepre.

Hell fløten og madeiraen oppi til resten av smøret. Salte og pepre. Rør godt, og hell over grønnsakene.

På innpakningen til fasanen står det at vilt ikke skal berøre de andre matvarene, men jeg skjønner ikke hvorfor, så det gir jeg balla i. Fasanen legges oppå grønnsakene.

Så hiver du dette i ovnen og baker det på 200 grader i 30 minutter. Snu fasanen etter ca 20 minutter.

Skru så ned til 150 grader og la stå i 10 minutter til. Dekk over med folie om nødvendig.

Det står forresten en advarsel om at man skal passe tennene for hagl når man spiser vilt utenpå pakken, noe som skremte vannet av meg, men det gikk helt fint.

Ting jeg ville gjort annerledes:

Bacon i stedet for pepperoni. Helt klart
Brukt en litt større form enn den minste paiforma i hus
Fuglen hadde sikkert kunne blitt bundet sammen
Loff istedet for grovt gresskarkjernebrød

Men for all del, dette ble overraskende godt. Anbefales om du finner en billig fasan i din butikk. Mat nok til 2 1/2 personer.

Nei, det blir ingen ti-post-serie, det var bare tull, men jeg tenkte jeg kan jo ett og annet om å bruke litermål, og når det tydeligvis finnes folk der ute som lurer på hvordan man håndterer dette husholdningsredskapet, så hvorfor skal jeg ikke veilede dem?  Så altså;

Hvordan bruke litermål - av Sonja, Dronninga av Alt

Ta frem litermålet, og sett det på en plan overflate. Hvis du ikke har en plan overflate, sett det på en skrå overflate. Hvis du ikke har noen overflater i det hele tatt, verken plane eller skrå (matlaging i verdensrommet for eksempel), hold litermålet i hånden.

Hell det du ønsker å bestemme mengden av i litermålet. Dersom det du skal måle er tørrvare, som mel, sukker eller fosforpulver, må du ikke presse det sammen, ei heller dunke litermålet mot underlaget, da det da vil komprimere seg, og du vil få plass til mer under den gjeldende målstreken, enn hva som er ment fra oppskriftsmakerens side.  Man kan bruke en spiseskje, og jevne ut overflaten, men forsiktig, sånn at man ikke trykker ned.  Dette er visst sykt viktig.  Med flytende varer er det enklere, da kan man bare helle på til man er på riktig nivå og stoppe der.

Dersom man har et skrått underlag, er det litt verre, da må man etter at man har fått en jevn overflate, lese av høyeste og laveste punkt, addere disse og dele på to. Det letteste er nok å finne en plan overflate.

Dersom man ikke har noen overflate i det hele tatt, er det viktig å holde litermålet i vater mens man gjennomfører prosedyren. Jeg ble i min første sommerjobb fortalt at jeg burde klarte å holde en 4 meter lang aluminiumsstang vertikalt i vater i brysthøyde, så å holde en et lite litermål slikt, burde være en lett sak.

Noen ekstra tips, hentet fra egne erfaringer:

Hvis du skal måle opp både tørt og vått (feks ris og vann), er det lurt å måle det tørre først, da det vil klistre seg til det våte litermålet om du gjør det omvendt (det vil si med mindre du vasker og tørker litermålet mellom hver gang du bruker det, men hvem gjør sånt?)

Dersom du har brukt litermålet i forbindelse med vaffelsteking, er det viktig å passe på at det ikke blir stående inntil vaffeljernet under steking, da dette vil smelte en bulk i litermålet. Dette har ikke noe å si for nøyaktigheten i målingene, men det ser ikke helt bra ut. Det samme gjelder når man miste det i gulvet. Hanken og tuten kan knekke av, så det anbefales ikke.

I morgen:  Slikkepott.  Eller, vel, Askepott.

Jeg har tenkt på at kanskje skulle begynne å matblogge litt.  Men jeg er ikke så flink til å måle og veie når jeg lager mat, og da blir en dæsj ditt og littegranne datt, og i det hele en veldig unøyaktig oppskrift (en venninne av meg har i 10 år prøvd å finne ut hvor mye oregano jeg har i oreganobrødet mitt, men får aldri vite det for jeg aner virkelig ikke, og jeg glemmer alltid å sjekke når jeg lager det).  Dessuten er det jo veldig mange fine matblogger og kokebøker generelt på nett, så jeg tenkte jeg skulle gjøre det litt annerledes.  Jeg blogger retter (eller rett - vi får se om det blir flere av disse) som det ikke anbefales at du lager selv.  Jeg gjør mattabbene for deg.  Med bilder.

Jeg lagde pizza til et selskap i går, og tenkte å lage restepizza til meg selv i dag.  Det var planen hele veien, så hvorfor jeg brukte opp all mozzarellaen i går, aner jeg ikke.  Jeg skulle altså lage pizza, og hadde ikke mozzarella.  Eller ferdigrevet norvegia, eller annen tradisjonell pizzaost.  Men jeg hadde ricotta, og jeg tenkte ost er ost, så vi får prøve.

Jeg rullet altså ut ferdigpizzadeigen (med unntak av det tidligere nevnte oreganobrødet er jeg helt håpløs på gjærbakst, så jeg gadd ikke prøve en gang), og har på restene av gårsdagens tomatsaus, bestående av en boks hermetiske tomater, 3 vanlige tomater, en gul smakspaprika, noen soltørkede tomater i olje, et par spiseskjeer ricotta, litt pesto og litt hvitløkspaste.  Her er bilde av noen av indegriensene (- det er vel en av de tingene jeg bør lære meg når jeg skal bli matblogger; hvordan skrive indigrenser riktig), da jeg lagde tomatsausen i går, har jeg ikke alle lenger så dette er bilde av det jeg hadde tilovers.  Stand-indegrenser, kan man si.

Dette er vel en sånn rett som hadde gjort seg med noen ferske basilikumblader.  Men det har jeg ikke.

Altså man varmer litt olje i en gryte og steker litt løk i til den er gyllen, eller brun, eller til du er ferdig med å blande sammen de øvrige inidegrensene som skal i tomatsausen.  Det er de jeg nevnte i forrige avsnitt.  Plukk bort de delene av paprikaen og tomaten som ikke kan spises, del så opp de spiselige delene, og kjør dem i en eller annen form for mixer, sånn at alt blir most sammen.  Hell smørja oppi gryta med løken og la småkoke.  I minst en halv time, gjerne lenger, men ikke så lenge at det blir seende ut som et rødt ørkenvulkanlandskap nedi der.  Det beste er å sette seg til å leke med dataen, og sjekke gryta og røre litt rundt i den hvert tiende minutt.  Du skjønner når det er ferdig (oi, jeg har visst skjært over i vanlig matblogging her, og antar at du vil lage denne tomatsausen.  Det er en veldig bra tomatsaus, så det er kanskje ingen dårlig idè.).  Så smøres det hele utover pizzabunnen, og så kommer den delen som du ikke nødvendigvis trenger gjenta: klatter med ricotta utover det hele.

Jeg hadde sett for meg at ricottaen skulle smelte utover, og gi en gyllen pizzaaktig overflate.  Det skjedde ikke:

Nei, det er ikke samme bilde som i stad, det er “pizzaen” som ser akkurat likedan ut som den gjorde før den ble stekt (i 15 minutter på 200 grader).  Ricottaen er fortsatt i klumper.  Det smakte helt greit, altså, men det føltes ikke som pizza.

Jeg håper ikke at noen er skuffet over at det ikke kom en sånn skikkelig katastrofeending på denne posten. Jeg ser at jeg muligens har lagt opp til det.  Men det er altså ikke sånn at ricottapizza er død og fordervelse.  Det er bare ikke like godt som vanlig pizza, og siden ricotta er både dyrt og vanskelig å få tak i, så er ikke dette egentlig noe som anbefales til gjentagelse (men noen spiseskjeer ricotta i pizzasausen er så absolutt å anbefale, det gir en kul smak)