Sonjas ordentlige blogg

I helga har jeg laget kengurubiff. Etter denne oppskriften. Nå skal jeg matblogge det. For å være helt ærlig: hvis du vil lage kengurubiff anbefaler jeg å klikke på den linken og følge oppskriften, men hvis du vil lese om meg kløne på kjøkkenet med en oppskrift som er langt ute av min liga så kan du fortsette her.

Jeg begynte to dager tidligere med å ta kengurukjøttet ut fra frysen og inn i kjøleskapet. Etter et døgn tok jeg den ut av plastikkforpakningen og pakket den inn i matpapir, og samme dag som jeg skulle lage retten la jeg den i en marinade av olivenolje, rødvin og pepper. Det står ikke i oppskriften, men jeg var livredd for at den ikke skulle bli mør nok. Samtidig sølte jeg ned hele kjøkkenet i kengurublod. Det er ikke noe man trenger å gjøre.

Her er ingrediensene linet opp. Jeg følger ikke oppskriften slavisk, jeg dropper sviskene, for jeg har fortsatt ikke bestemt meg helt for om jeg liker dem, og jeg bruker kalvefond istedenfor oksekraft, fordi hva tror dere jeg er? En oksekoker, som koker okser og har kraft stående overalt? Nei. Men jeg har kjøpt fond. Som sikkert er det samme som buljong, bare at det høres mer fancy ut, og jeg er ganske sikker på at det gir en bedre smak også. Og sjekk ut den søtpoteten. Oppskriften sier man skal ha tre, men jeg kom over verdens største, så da tenker jeg det holder med en. Den er på størrelse med et marsvin! Og vin fra Australia selvfølgelig (selv om jeg ser nå at å velge en med en kenguru på flaska er litt over the top)

Jeg begynte med å koke opp vann og skjære opp den gigantiske søtpoteten. Den skulle “freses i sautepanne”. Det har ikke jeg, men jeg tror hovedpoenget var at de skulle få litt smør på seg, så litt naivt hadde jeg dem i en vanlig gryte.

Men mildehimmel det ble mye søtpotet.  Så etterhvert som jeg fikk kuttet opp mer og mer, måtte jeg flytte dem over i en større stekepanne.

Se her blir de fine og smørrete. Husker dere den pakken med smør som var på ingrediensbildet? Jeg brukte nesten hele den på denne oppskriften.

Så begynte jeg å lage saus. Et litt større bilde av den, for den ser så kul ut.

Akkurat som en ordentlig kokk som har laget den. Dette er selvfølgelig før jeg rører rundt i den og den blir en rødbrun gugge. Jeg kan forresten ikke garantere at det grønne der er estragon. Jeg har tatt et ekstremt dårlig kjøkkenvalg, og har alle krydderne mine i umerkede glass. Det ser kult ut, men er umulig å finne fram i.

Så skal potetene i en gryte med kokene vann, og kokes møre.

Legg merke til at jeg har benyttet meg av kokkens rett til å ta til seg av alkoholen som brukes under matlagingen.

Så rullet jeg skinke rundt biffene og stekte dem i masse smør på full guff i et minutt på hver side før jeg hadde dem i en form og satte den i ovnen på 150 grader i 20 minutter. Takk til Iversen for den fremgangsmåten. Jeg tror det er den beste biffen jeg noensinne har laget.

Så ble det litt for travelt til at jeg rakk å ta bilder en stund, men jeg pulveriserte pinjekjernene og moste de kokte potene og blandet dem sammen (med enda mer smør), og på et eller annet tidspunkt silte jeg sausen. Det har jeg heller ingen bilder av.

Så stekte jeg sopp.

Man kan fint bruke samme stekespaden til sopp, potetmos og saus. Man trenger ikke en gang vaske av den mellom grytene.

Og la alt opp på tallerken, med cherrytomat og pistasjer.

Den observante leser (se-på-bilde-er) kan se at sausen er noe i tynneste laget. Dette skyldes at jeg for et par uker gikk bananas med jevning da jeg lagde appelsinsaus (og oppdaget at litt sukker virkelig gjør seg i appelsinsaus), og endte opp med en helt fabelaktig smakende saus med snørrkonsistens. Så jeg feiget veldig på jevningen denne gangen og endte opp med en helt fabelaktig smakende saus med vannkonsistens.

Så, øh. Jeg har ingen avslutning. Men det smakte godt.

Jeg er litt usikker på reglene om matblogging fra kokebøker, men jeg føler at jeg har endret såpass mye på denne blåskjellsuppa fra “Inn med sølvskje” (den observante leser vil bla legge merke til at det ikke en gang er blåskjell i den), at jeg tror jeg slipper å bli saksøkt.

Jeg presenterer herved: Sonjas forlorne* blåskjellsuppe

Her er alle ingrediensen (de fleste i det minste, jeg begynte å improvosere litt underveis)

Vi snakker
400 gram steinbit (eller annen fisk du liker**).
1 ss olivenolje
1/2 purre
1 gulrot
1/2 fennikel
1 charlottløk
1 sånn rar båtøse så de bruker i rekedisken med ferske reker
1/2 squash
1/4 neve timian
1 1/2 ss fiskefond
2 ss Madeira
5dl vann
6ss creme fraiche med hvitløk (evt vanlig creme fraiche 1 hakket hvitløksfedd)
1 dl matfløte
3 stjerneanis
krutonger

Jeg begynte med å skrelle rekene.  Og bestemte meg av en eller annen grunn for å filme dette.  Jeg tenkte ikke på at musikken som spilte på bånn guff, kunne gjøre det vanskelig å høre hva jeg sa, eller at dersom jeg holdt hånda foran kamera ville det bli vanskelig å se (og den andre tagningen*** glemte jeg helt å holde reka foran kamera), men hvis du absolutt ikke kan skrelle reker er det en slags instruksjonsvideo her:

Når du har skrelt alle rekene (dette gjøres litt sånn innimellom, når du har tid.  Ei reke her og ei reke der, liksom) legger du dem i en boks som du setter i kjøleskapet.  Eller lar stå på benken.  Alt etter hvor modig du er.

Varm olivenoljen i en gryte, hakk en sjarlottløk og en kvart neve timian (“en kvart neve” er nå virkelig den mest ubrukelige måleenheten noen sinne.  Jeg har tatt fram batteriet mitt igjen, for å vise sånn ca hvor mye jeg har brukt):

Mulig jeg overdriver bruken av videokamera som hjelpemiddel her, men jeg filmet litt til:

Så skar jeg opp fennikel

squash og gulrot

og hadde i gryta sammen med løken og timianen.  Noe senere oppdaget jeg at de egentlig skulle vært i sin egen gryte, men ærlig talt, hvor mange gryter er det meningen at et menneske skal eie?

Så hadde jeg i fiskefonden og madeiraen og filmet litt til, men det ble så dårlig (jeg foklarer i bunn og grunn hvorfor store biter med grønnsaker er bedre enn små), og jeg så for meg hvordan videosnutten ble sendt rundt med mail og ledd av og at “stooore bitår” ble en sånn rar catchfrase i hele landet, og at alle i Norge synes jeg var teit, så det ble til at jeg bestemte meg for ikke å ha det med i bloggen.

Ha i 5 dl vann og kok det opp, og la det stå og småkoker litt, mens man skjærer opp fisken.  Det ble selvfølgelig også filmet.  Ikke egentlig så mye mat(!)nyttig å få med seg der, men den skjærelyden i frossenfisk var så kul, at jeg tar den med likevel:

Jeg begynner tydeligvis alt jeg skal si med “OK”.  Er det noe jeg bør slutte med?

Fisken skjæres opp i terninger som dette:

og has i suppa.  La småkoke videre.  Eller bare trekke.  Det gjør du litt som du vil.  Vær gæ’ern.

Jeg fant en rar reke, så jeg tok et dårlig bilde av den:

Den var helt flat under, men den hadde rogn inne i seg:

Tilsett så creme fraichen, fløten og stjerneanis og film litt til:

Det franske brennevinet jeg snakker om heter pastis og smaker av anis.  Derav stjerneanisen (den skal forresten ikke spises, men kan fortsatt være i når suppa serveres, fordi den ser så kul ut.   Bare husk å informere gjestene om at den ikke må tygges i seg).

Nå tror jeg vi har fått i alle tingene på plass, og det gjenstår bare å pakke ned pynten; timian, crutonger og reker.

(ja, jeg prøvde å ta bilde her, men glemte å stille på riktig setting på kameraet)

Dette selvfølgelig om du skal servere suppa et annet sted enn den er laget.  Jeg hadde ikke i rekene i suppa, før den var ferdig oppøst(?), fordi reker blir så ekle og skrumpete når de blir kokt.  Det gjør ingenting om de er litt kalde.  Det er bedre enn skrumpete.  Og så hadde jeg på crutonger og timian, og voilà – forloren blåskjellsuppe:

*forutsatt at forloren betyr det jeg tror det betyr
**Jeg har først nylig begynt å like fisk, så jeg bestemmer hvilken fisk jeg liker ut i fra om jeg likte retten den ble servert med.  Jeg fikk steinbit i en deilig rømme/fløtesaus en gang, så den liker jeg.  Sei smakte jeg på stand i en butikk med makaroni og kjip tomatsaus, så sei liker jeg ikke.
***tagning blir kanskje feil ord her, og siden jeg ikke kan videoredigere får dere se hele greia uansett.

OK.  Dampfnudeln, altså.  Jeg har gitt opp å prøve å oversette dem til norsk.  Oppskriften er fra en eldgammel kokebok, som søsteren min har nå, og hun har vært snill nok til å lage et lite hefte med “oppskrifter hjemmenfra” til meg.  Jeg støter på problemer allerede på første ingrediens:  “1 mel”.  Hva pokker er “1 mel”?  Finnes det en hemmelig melenhet jeg ikke vet om? Jeg leter på internettet, og blir enig med meg selv om at hun nok har ment en liter mel.  Oppskriften er til 24 dampfnudeln, og det blir litt i mestelaget, selv for meg, så jeg bestemmer meg for å dele oppskriften i 4, slik at jeg får ca 4 dampfnudeln (nei, jeg har ikke mistet evnen til å matte, men man får jo aldri like mange ting som sånne oppskrifter sier man skal få).  4 er fortsatt litt mange, men det er søndag, jeg er mutters alene og må på jobb senere, så hvis jeg ikke får stappe meg full av trøstemat, hva har jeg da?

Her er alle ingrediensene:

Man trenger  (til en veldig sulten/selvmedlidende person):
2,5 dl mel
1 knivodd salt
1 ss sukker
20 g smør (jeg bruker margarin, det går helt greit)
4,5 ss melk
1 ts tørrgjær
litt av et egg

Og her er alle ingrediensene en gang til, samlet rundt stjerna i midten, vaniljesausen (noen av ingrediensene forsvinner bak sausen, det hele minner om en No Doubt-video)

Man blander sammen det tørre:

Ikke det beste bildet, kanskje, men jeg synes det ble litt kult, og hvis du ikke klarer å blande sammen mel, sukker, salt og tørrgjær uten illustrasjoner har du uansett tapt.  Dessuten ser man vaniljesausen står bak og passer på, og det er jo bra.

Jeg har forresten verdens søteste måleskjeer,så jeg tok et bilde av dem også:

Så smelter man smøret, og har i melken.

Tanken her er vel at man skal få perfekt temperatur, men jeg klønet så lenge etter at jeg hadde hatt i melken, at blandingen ble alt for varm, og jeg måtte sette den i vasken med kaldt vann.

Så rotet jeg så mye med fotograferingen og slikt, at blandingen ble helt kald, og jeg måtte varme den opp igjen.

Nok en gang lot jeg den stå litt for lenge, slik at den måtte duppes full fart i det kalde vannet, men det får dere ikke bilde av.  Bare tenk dere at det så temmelig likt ut forrige gang.

Så er  det endelig tid for å ha den nå perfekt tempererte melk-og-smør-blandingen inn sammen med det tørre.  Bland sammen.

Så kommer dette med egget.  Greia er at det skal være ett egg i den opprinnelige oppskriften, og siden vi vi har fjerdedelt den, så skal vi nå har 1/4 egg i deigen, og hva pokker er det?  Man må liksom koke egget for å få det helt nøyaktig, men da mister det helt sikkert de eggete egenskapene sine (egg er teite sånn “koker du meg, så gidder jeg ikke gjøre sånn at deigen din blir luftig lenger”).  Heldigvis er jeg smartere enn egget, så jeg har det i en kopp, rører det sammen slik at hviten og gulen blandes, og heller noe som virker som en 1/4 av blandingen i røra.  Ta den, eggefaen!

Nå må bare deigen blandes skikkelig sammen, og så stilles den til heving.  Se den kule matdusjhetten:

Etter at deigen har hevet i 30 minutter, bakes den ut som boller og legges på et brett.  Og visste jeg det ikke.  Ikke bare ble det kun 4 dampfnudlen, det ble til og med 4 små dampfnudeln.

Jeg har lagt ved et batteri for å vise hvor små de er (hadde ikke fyrstikkeske).  Heldigvis skal de heves en runde til.  Sånn så de ut etter etterheving:

Ikke blitt så mye større, men glattere, det er da også noe.  Batteriet ble forresten fjernet under hevingen, og lagt tilbake for fotograferingsøyemed.  Jeg er jo ikke helt idiot heller.

Så tar man en jernpanne med lokk (jeg har ingen jernpanne, og jaffal ikke med lokk, så jeg bruker en billig gryte som jeg er nesten sikker på at er laget av aluminium.  Det funker), og har i vann slik at bunnen er dekket med ca 5mm vann.  Ha så i en ss smør (igjen, med “smør” mener jeg altså “margarin”) og 1/2 ts salt (her kan man også bruke sukker, men jeg synes faktisk det blir bedre med salt), og det hele varmes på middels varme:

Når smøret er smeltet, legges dampfnudelene i, og man har på et lokk.

Jeg hadde selvfølgelig tenkt å ta bildet før lokket dampet seg til, men var for treg.  Og når lokket først er på, så må det for guds skyld! ikke løftes av før retten er ferdig, fordi da fordamper alt vannet og alt er ødelagt, og du sitter der med en masse vaniljesaus, og må drikke den rett fra boksen.  Uansett.  Lokket skal sitte på i 15 minutter, og da skal de være ferdige.  Da skal de ha en fin skorpe under seg (noe man ikke kan finne ut uten å løfte på lokket, så liten logisk brist i oppskriften der, men vanligvis pleier skorpa å være der etter 15 minutter, så dette byr ikke på problemer)

Så er det bare å legge dem opp på tallerken, dynke det hele med vaniljesaus og nyte.

Jeg har hatt på litt bringebærsyltetøy for å få opp sunnhetsfaktoren (bringebærsyltetøy er en slags grønnsak, ikke sant?), men det er egentlig bare i veien for vaniljesausen og kan lett sløyfes.  Og alltid ha mer vaniljesaus på standby, for påfyll underveis, tilfelle du går tom!

Jeg har tenkt litt på det, og kommet fram til at det finnes alt for få søte middagsalternativer (nutrilettbar og 1/2 posebananchips (mandag) teller visst ikke som middag).  I skrivende stund kan jeg bare komme på tre: pannekaker, grøt og en fantastisk rett som jeg fant i Nord Trøndelag: klubb med duppe; som rett og slett er komla med en saus basert på brunost, fløte og sukker.  Når det gjelder pannekake er jeg litt forvirret omkring at dette teller som middag når vafler ikke gjør det, men jeg velger å ikke snakke så høyt om det, slik at ikke folk skal ombestemme seg med hensyn til pannekakene.

Uansett, for å rette opp i mangelen på søte middagsalternativer velger jeg nå å blogge en oppskrift som har vært i vår familie i flere generasjoner (fire, faktisk) og som er fra en kokebok fra 1800-tallet.  Den beskriver blandt annet tilberedning av spurv, og spesifiserer hva du skal gjøre selv, og hva du skal be piken om å gjøre.  Det dreier seg om Dampfnudeln.  Dampnudler, direkte oversatt.  Det er her snakk om noe bollelignende, stekt i panne, servert med… vent på det… vaniljesaus!  Jeg mener vaniljesaus til middag!  En gang i blandt har Belinda Carlisle rett, og himmelen er virkeliget sted på jord.

(rakk ikke kjøpe vaniljesaus i dag, så da blir det med forhåndsomtalen, og selve matbloggingen kommer i løpet av helga)

Jeg fikk altså servert bananpizza da jeg var i Brasil. I tillegg til den positive overraskelsen det var å få kombinert to så – vanligvis – ukompatible matvarer, så viste det seg å smake vanvittig godt. Så godt at jeg tenkte jeg skulle prøve å lage det selv. Jeg har faktisk prøvd en gang allerede, men jeg måtte dikte oppskrift, da jeg ikke klarte finne en brukbar en på nettet. Det ble greit, det gjorde det, men det ble ikke så fantastisk godt som i Brasil. Hovedsakelig fordi bananene var litt tørre, og ikke saftige, som de skulle være.

Dette har jeg tenkt å bøte på nå, ved å – og dette er så usunt at jeg formelig kan merke blodårene mine tette seg igjen, bare ved å skrive det – marinere bananene i sukker og smør. Og så matblogger jeg hele greia, bare sånn for det.

Vi starter altså med å smelte smør, og ha i sukker. 2 ss smør og 1 ss sukker burde holde.

Så skjærer vi opp bananen (vi lager en-manns-bananpizza i dag), og legger denne i “marinaden”

Så lager vi deigen. Jeg er fortsatt rimelig elendig på gjærdeig, men dette er et spontant må-ha-digg-nå-prosjekt, så da må man bruke det man har. Og jeg har ingen ferdig pizzabunn. Jeg har ikke nevneverdig mye hvetemel heller, så jeg må spe på med det rare brune melet mitt med bismak. Men dette er definitivt en rett som burde lages kun med hvetemel. Stappfullt av gluten, totalt blottet for næringsverdi. Man tar altså mel, jeg har 2 dl her, så det får holde, og blander i 2 ts tørrgjør og litt salt, litt under 1 dl lunket vann og 1 ss olje. Jeg har sluttet med sånn fancy olivenolje, og gått tilbake til god gammeldags soyaolje, som mamma brukte på 80-tallet, da den er mye mer anvendelig, og dessuten ikke smaker rart. Man må kjempe mot instinktet om å ha sukker i deigen og lage den søt. Da blir det banankake, og det er jo ikke noe kult. Det er bananpizza vi vil ha. (men ha i en ts sukker, for da hever den seg visst bedre)

Deigen er nå ferdig, og skal heve i ½ time. Jeg mistenker at mye av grunnen til at jeg ikke er så god på gjærbakst, er at jeg ikke har tålmod til all den hevingen, så også i dag. Etter 15 minutter henter jeg deigen ut igjen. Den er litt større, da. Så skal den kjevles ut. Siden jeg ikke har kjevle (dvs, jeg husker å ha kjøpt et kjevle en gang, men jeg tror jeg må ha mistet den på vei hjem fra butikken, for jeg har aldri brukt den, og den er ingen steder på kjøkkenet mitt) bruker jeg en brusflaske fylt med vann. Det funker helt greit.

Jeg sleit lenge med å finne bakepapir. Det viste seg å ha falt ned inn bak skuffen. Det vises ikke så godt på bildet her, men det måtte en del houdiniing til for å få det fram.

På ferdig utkjevlet pizzadeig legges de marinerte bananene, og resten av marinaden helles over. Krydre med kanel.

Stekes i ovnen, 220 grader i 10 minutter, og serveres med vaniljeis (min blir uten vaniljeis, da jeg spiste den opp på tirsdag)