Elviskaka

Helt siden jeg leste denne posten på Virrvarrs gamle blogg, har jeg vært besatt av Elviskake. Jeg har tenkt, snakket og drømt om Elviskake 24/7. OK, det er kanskje litt overdrevet, men jeg var ganske opptatt av den kaka altså, og snakket mye om den, og hver gang jeg var i Oslo prøvde jeg å gå på Nighthawk Diner for å spise kaka, men det ville seg ikke helt. Enten fikk jeg ikke tid, eller så var det stengt og den ene gangen det faktisk klaffa, så spiste jeg pannekaker istedenfor (Hva? Det skjer. Man ser pannekaker på menyen, og man glemmer alt man har bestemt seg på på forhånd. Dette er første gang pannekakene var det sunnere alternativet, da)

Men i sommer klaffet det endelig. Jeg hadde tid, Nighthawk Diner var åpent, og jeg far fast bestemt på ikke å la meg distraheres av pannekaker. Jeg bestillte Elviskake. Og fikk vite at det ikke var noe de hadde fast på menyen, men den ble laget i forbindelse med et utdrikningslag. Åh.

- – -

Jeg klarte ikke å gi slipp på drømmen om Elviskaka, og bestemte meg til slutt for å lage en selv. Når man googler Elviskake (eller Elvis Cake) får man stort sett opp kaker formet som Kongen, evt kaker som ikke var Elvisete nok for meg, så jeg lagde min egen oppskrift. Den var basert på bananbrød, men med bacon og cola i røra, og peanøttsmør-glasur.

Kaka ble… annerledes. Ikke kjempevond, men ikke god heller. Det er mulig jeg stekte den litt lite, eventuelt hadde litt mye banan i, for den ble ganske kompakt. Hvis jeg skal sammenligne den med noe, så minte den mest om komler laget på banan. Glasuren derimot, ble helt himmelsk. Den desidert beste glasuren jeg noen gang har smakt. Jeg var villig til å gi opp all annen mat og bare spise den glasuren resten av livet. Dessverre hadde jeg hatt alt for mye cola i den, så den var veldig flytende.

Alt i alt ble kaka så misslykka at jeg ikke så noen annen løsning enn å spise den selv.

Og så lagde jeg en ny. Denne gangen med mindre banan, dessuten hakket jeg den istedenfor å kjøre den i blenderen slik at den ble banansuppe. Jeg hadde også litt mindre smør i(!) Glasuren lagde jeg etter hukommelsen, noe som var en dårlig ide, for jeg rotet sammen volum og vekt. Jeg hadde dessuten spist opp mesteparten av peanøttsmøret (jeg gjør oppmerksom på at denne bloggposten spinner seg over uker (for ikke å snakke om år, hvis vi skal ta med den tiden jeg forgjeves forsøkte å spise kaka på Nighthawk Diner) og jeg spiste ikke en hel kake og et halvt glass peanøtsmør på en ettermiddag).

Jeg føler på ingen måte at dette var en suksess heller, nå ble det en slags formkake med banan og bakonbiter i, med en alt for søt glasur, men nå gidder jeg ikke mer. Dette skulle egentlig bli en antimatblogg, men jeg jeg har ikke lyst til at noen skal lage denne kaka. Bare google litt grundigere enn hva jeg gjorde, så kommer det nok oppskrifter, hvis dere absolutt vil, eller gjør som jeg gjorde på lørdag: lag Iversens kanelbollemuffins. De har ikke musikklegende i navnet, men er enkle å lage og veldig gode.

 

Men oppskriften på peanøttsmørglasuren kan dere få:

1 dl smør

2dl peanøttsmør

4 dl melis

Litt melk.

Bland sammen smør, peanøttsmør og melis. Ha i melk, spiseskje for spiseskje til glasuren har riktig konsistens. (jeg gjør oppmerksom på at oppskriften fortsatt er fritt etter hukommelsen. Det er sikkert ingen dårlig ide å dobbelsjekke den med internettet)

Jeg lurer på en ting

Jeg er invitert i to middagsselskap denne helga. Så populær er jeg. Skjønt selskap og selskap, i kveld var jeg hos min venninne som vil bli omtalt som Lille Pernille her på bloggen, han hun er gift med lager Den Beste Pizzaen (som sykkelen, bare i pizzaform. Og spiselig). Jeg får komme og spise middag hos dem ca en gang i måneden, og denne gangen bestemte jeg meg for at jeg skulle ta med dessert. Jeg er ikke helt sikker på hvor den ideen kom fra; vanligvis spiser vi begge så mye pizza at vi blir liggende på sofaen og akke oss og se på søppeltv (evt en film, hvis vi føler oss høykulturelle) resten av kvelden. Ikke at jeg klager.

Men jeg hadde lyst på jordbærpai, og annonserte altså at jeg skulle ta med meg denne. Det føles voksent å ha med seg pai når man skal på middagsbesøk. Jeg hadde på meg skjørt også. Men ikke perler. Et sted må grensa gå.

Så dro jeg i butikken, da og skulle handle ingredienser. Der jeg møtte jeg han jeg skal spise middag hos i morgen. Han er på quizlaget mitt, og det er vi to, en skotte, en jeg spilte i korps med for 20 år siden, og kanskje en tysker, hvis han ikke er for fyllesjuk, som skal spise sammen i morgen. Jeg føler det er begynnelsen av en vits eller noe (en skotte, en tysker og en korpsmusikant skal spise middag sammen…). Quizkompisen min fortalte han hadde handlet gulrøtter og løk til morgendagens middag, og jeg fortalte jeg skulle handle ingredienser til desserten til middagen jeg skulle i i dag. Derpå falt det seg veldig naturlig å tilby seg å ta med dessert til ham også. Han takket ja. Sånn generelt råd, til folk som møter meg, og som ikke har lest bloggen min lenge nok, til å få med seg anti-matblogg-postene mine, hvis jeg tilbyr meg å lage ting og ta med, er det like greit å takke nei. Det blir sjelden bra. Jeg var litt tilstedeværende, da. Det skal være litt jordbærgele på jordbærpaien, men langt fra en hel pakke, så jeg tilbød meg å ta med resten av gelen i morgen. Strålende. Det går liksom ikke an å føkke opp gele (dette er ikke et frampek. Slutt å forvente at jeg skal føkke opp geleen, nå med en gang!).

Inne i butikken går det opp for meg at 3/4-pakke gele er litt lite til 3-4 voksne menn og meg, så jeg kjøper med en liten sjokoladepudding og vaniljesaus i tillegg. Når jeg kommer hjem, koker jeg opp vann til geleen, og lager meg suppe av noe butternut squash-rester jeg har liggende (jeg aner ikke hva butternutsquah heter på norsk, men det er en penisformet (seriøst, med baller og alt, jaffal hvis man skal tegne den todimmensjonalt. I tillegg er den hudfarget utenpå) søtpotet/kårabibastard med gresskarkjerner. Jeg har ikke peiling, jeg trodde det het vintergresskar, men jeg tror jeg tok feil. Jeg har allerede brukt alt for mye tid på en grønnsak som smaker sånn passe, og som helt sikkert er grisedyr. Suppa ble helt fantastisk, da, men det er en annen historie. Så lager jeg paibunn og steker den mens jeg spiser suppa. Etter at jeg har spist suppa er jeg fortsatt ikke helt mett, og det lukter deilig pai i hele leiligheten. Så da spiser jeg opp hele sjokoladepuddingen jeg egentlig skal ha til dessert dagen etter. Det syntes riktig i øyeblikket.

Når paibunnen er sånn noenlunde kald, har jeg på vaniljekrem og oppskårne jordbær. Det ser overraskende bra ut. Så heller jeg på gelesaft(? Hva heter gele før den er stivnet?) Den renner rett ned i paien, og legger seg ikke fint oppå, som det står i oppskriften at den skal gjøre (i oppskriften står det riktignok også at man skal vente til gelemassen (?? igjen…) har stivnet litt før man begynner å helle, men på grunn av litt dårlig planlegging, har jeg ikke tid til dette. Jeg heller istedenfor på litt mer gele. Den forsvinner også. Jeg gir opp, og heller resten av geleen i en glasskål som av en eller annen grunn er gigantisk. Det er en knapp 1/2 gelepakke igjen. Det ser helt latterlig ut. Det er liksom en bitteliten klatt med gele i bunnen av skåla. Jeg vet ikke om jeg kan ha med meg dette som dessert. Sjokoladepuddingen har jeg jo spist opp. Så nå har jeg plutselig ingen dessert. Men. Jeg har nok ingredienser til å lage enda en paibunn, litt ferske jordbær og noen frosne, og nesten en liter vaniljesaus.

Mitt spørsmål er: er det noen måte å lage vaniljesausen om til vaniljekrem, slik at jeg kan lage en pai i morgen også?

(Jeg klarte forresten bare 2 pizzastykker, mot normalt 4 (3 hvis jeg velger å ikke overspise. Hva? Det har hendt), før jeg hadde så vondt i magen at jeg måtte legge meg på sofaen og ikke røre på meg på en time. Det der sjokoladepuddingstuntet anbefales ikke. Jeg tror jeg er laktoseintolerant eller noe.

Jordbærpaien ble forresten fantastisk.)

Prøver å partere og spise rekvisitter.

I sluttscenen av Berømte Første Ord, er det en pakke med hvalkjøtt. Det vises ikke i filmen, men pakken er tom, og kjøttet ligger hjemme i frysefaget på kjøleskapet mitt. Jeg har smakt hvalkjøtt før og fant det ikke så veldig godt, men min indre Ebeneezer lar meg ikke bare kaste ting jeg har betalt for. Så kjøttet ble liggende i fryseren til dårlige tider. I sommer konka bilen min, og jeg måtte ut med nesten 50% av feriepengene mine i reperasjoner, og jeg har akkurat bestilt tur til Australia. De dårlige tidene er her nå. På tide å tømme skap og fryser for restemat, og heller bruke de få kronene jeg har igjen på å se Inception på kino. I luksussalen. Jeg er den jeg kjenner som er dårligst på å spare.

Man skal visst tine hvalkjøtt i kaldt vann med en spiseskje eddik. Jeg har ikke eddik. Jeg har balsamikodressing. Jeg tenker det får duge, og fyller en skål med vann og har i litt dressing, før jeg slipper i hvalklumpen.

(Jeg vet ikke hvorfor med det bilde fikk meg til å tenke på Glittervomit!)

Så dro jeg ut og handlet, og kom tilbake med ordentlig eddik, og byttet ut vannet.

Dette er kunst. Jeg kaller det “Selvportrett i vann med hvalkjøtt i. Og ordentlig eddik”

Når kjøttet var tilstrekkelig tint, tok jeg det ut og skar det i skiver. Så laget jeg marinade.

Jeg brukte

1,87 dl vin (sjekk den kuleste vinbeholderen!)

1 dl olivenolje

2 ss rødvinseddik

1 ss soyasaus

7 bringebær (de er i koppen. Jeg glemte å gjøre sånn at de vises på bildet)

2 fedd hvitløk

pepper

Jeg hadde alt dette i den samme deilige blå plastbollen som tidligere (jeg har selvfølgelig tømt ut eddikvannet først), skal hvalkjøttet i 5-8mm tykke skiver, og lot det hele marinere seg noen timer i kjøleskapet.

Så stekte jeg kjøttet 2-3 minutter på hver side, og serverte det med avokado og tomat.

Nå. Hvalkjøtt er visstnok best når det er ferskt. Mitt var kjøpt frossent for 16 måneder siden, og har ligget i frysefaget på kjøleskapet mitt siden da. Det smakte tranmarinert lever. Jeg spiste 1/2 biff, og kastet resten. Men ingen kan si at jeg ikke prøvde.

Erfaringer gjort i dag

Et tynt, tynt lag med wasabi på brødskiva er likevel for mye wasabi på brødskiva. Gråt meg gjennom frokosten i dag.

Når man kaster alle andre planer for dagen båten, fordi man skal blogge hvordan man lager en sånn “onion blossom thing” som Spike i Buffy er så glad i, så bør man være sikker på at man har den kabelen man trenger for å overføre bilder til pc-en (og ikke ha levert den fra seg til P.I.C i den tro at det var kabelen til videokameraet)
Når man vet man går rundt med en veske som inneholder lommebok, kortholder, speil, lipglosser og lightere, mp3-spiller, Den lange søvnen av Raymond Chandler, metermål, julegaveliste, diverse kvitteringer og lapper med notater, så nytter det ikke å skrive en 4 kvadratcentimeter stor handlelapp, og forvente at man finner den igjen i rotet når man kommer fram til handlestedet.

“Jeg drar en tur på jobben, men først skal jeg bare…” kan ta inntil 4 timer.

Rosa middag

Forresten: Husk at der fortsatt er quiz på gang.

I helga blogget jeg om at jeg hadde laget rosa sjokoladeostekakemuffins. Jeg glemte å legge ved oppskriften. Muligens et nytt lavpunkt i matblogginga mi.

Så fritt etter hukommelsen:

Bunn:

70 g knuste digestivekjeks

50 g knuste brente mandler

50g smør

180 grader, 7 minutter

Fyll:

1,5dl kremfløte

225 g hvit sjokolade

ingen bringebær

2 egg

200 gram kremost

140 grader 1 time

For framgangsmåte: se forrige post.

Så til det endelige resultatet:

Jeg måtte rett og slett jukse det til og legge på noe rosa kakepynt for å få muffinsene mine til å bli rosa. Jeg har sølt litt moste bringebær rundt, sånn som de gjør på restaurant, men der deres søl ser fancy ut, så ser mitt ut akkurat som det er: søl.

Jeg tror de ble smakende bra, men nå må jeg huske at jeg ikke er så veldig glad i bakverk med hvit sjokolade. Jeg liker kaker og jeg liker hvit sjokolade, og gang på gang går jeg på den smellen at jeg tror det er en god kombinasjon.

Ellers kan det være verdt å nevne at P.I.C angrep forretten sin på samme måte som jeg gjorde med desserten. Temaet for kvelden var “rosa”, husker dere? Så istedenfor å lage noe som ble rosa av seg selv, valgte vi å lage … det vi hadde mest lyst på selv, antar jeg, og prøvde så å få det til å bli rosa.

P.I.Cs valg av forrett var blomkålsuppe. Hun farget blomkålen med konditorfarge.

Suppa var villt god. Og det så ganske stilig ut.

Særlig siden den matchet serviettene.

 

 

 

 

Men blomkål i konditorfarge? Ikke det mest apetittvekkende:

Det ble veldig rosa, da. (på bildet er bare restene, de hun ikke serverte)

Rosa sjokoladeostekake (muligens en noe villendende overskift)

En gang i blant har P.I.C, ReiseSvensken og jeg middag sammen. Det fungerer sånn at den vi er hos lager hovedretten, og de to andre tar med seg en forrett og en dessert. I går var det min tur å ha med meg dessert. I løpet av de årene vi har hatt denne ordningen, har jeg lært en ting: Jeg kan ikke lage dessert. Men jeg har funnet en måte å omgå dette på: Jeg lager kake istedenfor. Jeg er ikke så god på å bake heller, men da slipper jeg i det minste å koke melk og røre ut gelantin, og risikoen for total fiasko er noe redusert.

Desserten jeg falt på i går var en ostekake med hvit sjokolade. Og det er på tide å introdusere ingrediensene:

Sukkeret står fortsatt på kjøkkenbeknen min. Uåpnet. Det er altså ikke en del av gildet. Jeg aner ikke hvorfor det har sneket seg med i ingrediensbildet.

Bunnen er klassisk ostekakebunn; med digestivekjeks og smør. Jeg byttet ut noe av kjeksen med noen brente mandler jeg hadde knust.

Først smeltet jeg smør

På bildet: Den veldig gule kjøkkenvekta mi. Trofast selv om de fleste delene er løse og det meste sitter litt skeivt (og den er så gul. En ting er de som lagde den sånn, men hva i alle dager tenkte jeg på da jeg kjøpte den?). Og jeg bruker trikset med å veie alt, og ta av litt og litt, til jeg er på riktig vekt. Litt mer komplisert matematisk sett, men det sparer oppvask.

Så var det knusing av kjeks og mandler på gang.

Åh pokker, jeg burde kanskje snudd det bildet.

Før de ble blandet med smøret.

Det er omtrent her jeg oppdager at jeg har lånt bort kakeforma mi. I villrede et øyeblikk, før jeg drar fram muffinsformene mine. Dagen reddet!

Jeg legger en stor teskje av kjeks/smørblandingen i bunnen av hver muffinsform.

Disse skal nå steke på 180 grader i 7 minutter.

Mens dette skjer har jeg 1,5 dl kremfløte i en gryte og har i 225 gram hvit sjokolade.

Målebegeret ser litt skittent ut, ikke fordi jeg måler like jævla mye som Iversen (morsomste setningen i en blogg noensinne, det er jeg ganske sikker på), men fordi jeg må ta bildene mine selv, og sølte fløte over halve kjøkkenet da jeg prøvde å fotografere mens jeg helte.

Nå skal sjokoladen smelte i fløten.

Så langt, så vel. Nåh. Disse middagskveldene jeg har med jentene har ofte et tema. Kveldens tema var rosa. Jeg innser at jeg kunne gjort dette lettere, ved å lage som i utgangspunktet er rosa, men jeg ville ha sjokoladeostekake, så jeg måtte bare finne på en måte å få den rosa på. Jeg husket at jeg hadde bringebær i frysen etter forrige helg, da jeg lagde meg struts med bringebærsaus til middag. Det skulle også matblogges, men jeg gikk lei av å ta bilder ganske tidlig, så det ble ingenting av. Her er likevel et lite bilde av strutsekjøttet som marinerer i noe som ser ut som en bringebærsmoothie:

Det ble veldig godt.

Men jeg hadde altså bringebær til overs. Og jeg tenkte jeg kunne bruke dem til å farge kaka mi rosa. Jeg knuste bringebærene og hadde dem i sjokolade/fløteblandingen. Det ble seende sånn ut.

Denne fargen blir kalt “dårlig husmorfarge”. Den viser at noen driver med noe huslig langt utenfor deres egen divisjon. Jeg har hatt klesvask i denne fargen, sauser og nå også kakefyll. Lett panisk sluttet jeg å ha bringebær i sjokoladeblandingen. Dette er ikke en farge mat skal ha!

Jeg begynte isteden å røre sammen kremost og egg. Denne blandingen ble gul. (Jeg tok opptil flere bilder av den, men så slettet jeg dem før jeg begynte å skrive denne posten, for jeg husket ikke hva jeg hadde tenkt å bruke dem til – dokumentere gulfargen). Jeg tenkte med gru på hva gulfargen kom til å gjøre med dårlig husmorfargen min. Jeg hadde en mistanke om at det ikke akkurat kom til å føre til forbedring. Men jeg hadde jo ikke annet valg enn å blande sammen de to væskene. Det har jeg bilde av. Her får du se gulfargen. Krise unngått.

Heldigvis endte det med at gulfargen fullstendig dominerte over dårlig husmorfarge. Desserten min var fortsatt ikke rosa, men i det minste så den ikke lenger ut som noe som beigedyret hadde kastet opp.

Alt ble blandet sammen, og hatt i muffinsformene med de stekte bunnene.

Dette er de seks muffinsene jeg skulle ha med meg, samt en som jeg lagde etterpå, som skulle fungere som en smakstest for meg for å sjekke at de ble spiselige. Det viste seg at jeg hadde alt for mye gugge, så jeg lagde litt mer kjeksblanding som jeg trykket ut i noen flere muffinsformer. Jeg gikk ut ifra at det å forsteke bunnen ikke var SÅ viktig, all den tidoverskuddsmuffinsene var til eget bruk.  En stund lurte jeg på hvordan jeg skulle klare å se forskjell på muffinsene med stekt bunn og de med rå, men så kom jeg på at jeg jo hadde muffinsformer i en annen farge, og kjørte på med dem.

Denne ideen, kombinert med det faktum at jeg faktisk har muffinsformer i flere farger, gjorde at den ganske skamslåtte husmorselvtilitten min steg med flere hakk. Deretter skulle muffinsene stekes i en time på 140 grader… I ET VANNBAD!? Jeg må lære meg å lese oppskriften skikkelig før jeg begynner å bake. Jeg måtte improvisere. Jeg fylte en liten bakeform med vann:

Jeg synes dette bilde ble pisskummelt. Med det rette lydsporet, vil man kunne ane ondskapen som en gang har foregått i dette vannbadet!

Uansett, for å få plass til alt i ovnen, måtte jeg ha muffinsformene i på tvers, slik at noen av muffinsene som ikke skulle på fest, heller ikke fikk vannbading

Man ser det egentlig ikke så godt på bildet her. Men hva hadde dere forventet? Jeg fotograferer inne i en føkkings stekeovn.

Nå har jeg ikke flere bilder, så det kommer en oppfølgingspost i løpet av uke, når jeg har fått bilder av P.I.C fra selve middagen.

En slags metamatbloggpost

(eller Antiostescones)

(Eller Føflekkylling)*

Frk Plosiv tagget meg til å levere en av mine beste oppskrifter.  Jeg heiv meg rundt og lagde ostescones, en oppskrift jeg har hatt i sikkert ti år og som jeg har laget i mange varianter (med olje istedenfor  margarin, med vann istedenfor melk, med og uten ost, alt etter hvor mange ingredienser jeg har hatt i hus, og hvor søthungrig jeg har vært.) Originaloppskriften er definitivt best!

3 3/4 dl mel
1/4 ts salt
1 ts bakepulver
40 g margarin
60 g revet ost
1 ss sukker (jeg pleier å ha i mer – selvfølgelig)
1 dl melk

Nå det er en framgangsmåte her, men man kan egentlig bare røre sammen alt i en skål, trille til boller som trykkes litt flate og stekes midt i ovnen på 225 grader i 10-12 minutter (oi, nå ser jeg at det er meningen at man skal pensle dem med melk før man steker dem – det har aldri jeg brydd meg med, og det har gått greit, men det skader sikkert ikke)

Og det er ostesconsene mine. De er veldig gode (best varme med smør og syltetøy), men lite tilfredsstillende å blogge. Tidligere matbloggeeventyr har for min del gått ut på at jeg prøver å lage mat langt utenfor min liga og tar bilder og kløner det til, og det sier seg selv at all den tid dette er “en av mine beste oppskrifter” så kan den ikke være så veldig langt ute av ligaen min før det hele blir veldig selvmotsigende.

Jeg satt og grublet på hva det motsatte av ostescones kunne være, bare sånn for å veie opp, da Annetten, helt tilfeldig og urelatert gjør meg oppmerksom på at det går an å lage kylling med sjokoladesaus, og jeg innser der og da, at dette er noe som jeg kan kløne til nok til at det blir underholdene blogging av det.

Dessverre viser det seg at jeg er et naturtalent på kylling med sjokoladesaus (det er to ruter med kokesjokolade til 3 kyllingfileter, og så kjørte jeg på med alle krydderene det lukter jul av, men det ble ikke søtere enn en gjennomsnittlig sursøt-saus. Middagssjokolade altså. Ikke dessertsjokolade), og det både gikk rimelig smertefritt og smakte bra til slutt. Det var et øyeblikks panikk i midten der, da det gikk opp for meg at spriten som skulle i oppskriften skulle brukes til flambering, men etter at jeg bestemte meg for å bare droppe det, så gikk også det bra.

Jeg tagger Iversen videre, tilfelle han får lyst til å blogge noe annet enn ordspill og linker (ikke det at jeg ikke setter pris på ordspill og linker) og han er dessuten veldig flink til å lage mat, så vi kan faktisk lære noe.

*Jeg sliter nesten alltid med å komme på titler til postene mine, så da jeg kom på tre til denne, klarte jeg ikke å la være å bruke dem alle.

Kengurubiff (nei, det er ikke skippy, men en ond kenguru som aldri hjalp noen)

I helga har jeg laget kengurubiff. Etter denne oppskriften. Nå skal jeg matblogge det. For å være helt ærlig: hvis du vil lage kengurubiff anbefaler jeg å klikke på den linken og følge oppskriften, men hvis du vil lese om meg kløne på kjøkkenet med en oppskrift som er langt ute av min liga så kan du fortsette her.

Jeg begynte to dager tidligere med å ta kengurukjøttet ut fra frysen og inn i kjøleskapet. Etter et døgn tok jeg den ut av plastikkforpakningen og pakket den inn i matpapir, og samme dag som jeg skulle lage retten la jeg den i en marinade av olivenolje, rødvin og pepper. Det står ikke i oppskriften, men jeg var livredd for at den ikke skulle bli mør nok. Samtidig sølte jeg ned hele kjøkkenet i kengurublod. Det er ikke noe man trenger å gjøre.

Her er ingrediensene linet opp. Jeg følger ikke oppskriften slavisk, jeg dropper sviskene, for jeg har fortsatt ikke bestemt meg helt for om jeg liker dem, og jeg bruker kalvefond istedenfor oksekraft, fordi hva tror dere jeg er? En oksekoker, som koker okser og har kraft stående overalt? Nei. Men jeg har kjøpt fond. Som sikkert er det samme som buljong, bare at det høres mer fancy ut, og jeg er ganske sikker på at det gir en bedre smak også. Og sjekk ut den søtpoteten. Oppskriften sier man skal ha tre, men jeg kom over verdens største, så da tenker jeg det holder med en. Den er på størrelse med et marsvin! Og vin fra Australia selvfølgelig (selv om jeg ser nå at å velge en med en kenguru på flaska er litt over the top)

Jeg begynte med å koke opp vann og skjære opp den gigantiske søtpoteten. Den skulle “freses i sautepanne”. Det har ikke jeg, men jeg tror hovedpoenget var at de skulle få litt smør på seg, så litt naivt hadde jeg dem i en vanlig gryte.

Men mildehimmel det ble mye søtpotet.  Så etterhvert som jeg fikk kuttet opp mer og mer, måtte jeg flytte dem over i en større stekepanne.

Se her blir de fine og smørrete. Husker dere den pakken med smør som var på ingrediensbildet? Jeg brukte nesten hele den på denne oppskriften.

Så begynte jeg å lage saus. Et litt større bilde av den, for den ser så kul ut.

Akkurat som en ordentlig kokk som har laget den. Dette er selvfølgelig før jeg rører rundt i den og den blir en rødbrun gugge. Jeg kan forresten ikke garantere at det grønne der er estragon. Jeg har tatt et ekstremt dårlig kjøkkenvalg, og har alle krydderne mine i umerkede glass. Det ser kult ut, men er umulig å finne fram i.

Så skal potetene i en gryte med kokene vann, og kokes møre.

Legg merke til at jeg har benyttet meg av kokkens rett til å ta til seg av alkoholen som brukes under matlagingen.

Så rullet jeg skinke rundt biffene og stekte dem i masse smør på full guff i et minutt på hver side før jeg hadde dem i en form og satte den i ovnen på 150 grader i 20 minutter. Takk til Iversen for den fremgangsmåten. Jeg tror det er den beste biffen jeg noensinne har laget.

Så ble det litt for travelt til at jeg rakk å ta bilder en stund, men jeg pulveriserte pinjekjernene og moste de kokte potene og blandet dem sammen (med enda mer smør), og på et eller annet tidspunkt silte jeg sausen. Det har jeg heller ingen bilder av.

Så stekte jeg sopp.

Man kan fint bruke samme stekespaden til sopp, potetmos og saus. Man trenger ikke en gang vaske av den mellom grytene.

Og la alt opp på tallerken, med cherrytomat og pistasjer.

Den observante leser (se-på-bilde-er) kan se at sausen er noe i tynneste laget. Dette skyldes at jeg for et par uker gikk bananas med jevning da jeg lagde appelsinsaus (og oppdaget at litt sukker virkelig gjør seg i appelsinsaus), og endte opp med en helt fabelaktig smakende saus med snørrkonsistens. Så jeg feiget veldig på jevningen denne gangen og endte opp med en helt fabelaktig smakende saus med vannkonsistens.

Så, øh. Jeg har ingen avslutning. Men det smakte godt.

Matblogg (nå også med video!)

Jeg er litt usikker på reglene om matblogging fra kokebøker, men jeg føler at jeg har endret såpass mye på denne blåskjellsuppa fra “Inn med sølvskje” (den observante leser vil bla legge merke til at det ikke en gang er blåskjell i den), at jeg tror jeg slipper å bli saksøkt.

Jeg presenterer herved: Sonjas forlorne* blåskjellsuppe

Her er alle ingrediensen (de fleste i det minste, jeg begynte å improvosere litt underveis)

Vi snakker
400 gram steinbit (eller annen fisk du liker**).
1 ss olivenolje
1/2 purre
1 gulrot
1/2 fennikel
1 charlottløk
1 sånn rar båtøse så de bruker i rekedisken med ferske reker
1/2 squash
1/4 neve timian
1 1/2 ss fiskefond
2 ss Madeira
5dl vann
6ss creme fraiche med hvitløk (evt vanlig creme fraiche 1 hakket hvitløksfedd)
1 dl matfløte
3 stjerneanis
krutonger

Jeg begynte med å skrelle rekene.  Og bestemte meg av en eller annen grunn for å filme dette.  Jeg tenkte ikke på at musikken som spilte på bånn guff, kunne gjøre det vanskelig å høre hva jeg sa, eller at dersom jeg holdt hånda foran kamera ville det bli vanskelig å se (og den andre tagningen*** glemte jeg helt å holde reka foran kamera), men hvis du absolutt ikke kan skrelle reker er det en slags instruksjonsvideo her:

Når du har skrelt alle rekene (dette gjøres litt sånn innimellom, når du har tid.  Ei reke her og ei reke der, liksom) legger du dem i en boks som du setter i kjøleskapet.  Eller lar stå på benken.  Alt etter hvor modig du er.

Varm olivenoljen i en gryte, hakk en sjarlottløk og en kvart neve timian (“en kvart neve” er nå virkelig den mest ubrukelige måleenheten noen sinne.  Jeg har tatt fram batteriet mitt igjen, for å vise sånn ca hvor mye jeg har brukt):

Mulig jeg overdriver bruken av videokamera som hjelpemiddel her, men jeg filmet litt til:

Så skar jeg opp fennikel

virkelig den morsomste grønnsaken. Det hjelper jo ikke akkurat at den er blitt vingeklippet sånn heller. Og den dusken er bare upassende

squash og gulrot

jeg bruker ostehøvel til å skrelle gulrot og andre grønnsaker. Det funker veldig bra

og hadde i gryta sammen med løken og timianen.  Noe senere oppdaget jeg at de egentlig skulle vært i sin egen gryte, men ærlig talt, hvor mange gryter er det meningen at et menneske skal eie?

Så hadde jeg i fiskefonden og madeiraen og filmet litt til, men det ble så dårlig (jeg foklarer i bunn og grunn hvorfor store biter med grønnsaker er bedre enn små), og jeg så for meg hvordan videosnutten ble sendt rundt med mail og ledd av og at “stooore bitår” ble en sånn rar catchfrase i hele landet, og at alle i Norge synes jeg var teit, så det ble til at jeg bestemte meg for ikke å ha det med i bloggen.

Ha i 5 dl vann og kok det opp, og la det stå og småkoker litt, mens man skjærer opp fisken.  Det ble selvfølgelig også filmet.  Ikke egentlig så mye mat(!)nyttig å få med seg der, men den skjærelyden i frossenfisk var så kul, at jeg tar den med likevel:

Jeg begynner tydeligvis alt jeg skal si med “OK”.  Er det noe jeg bør slutte med?

Fisken skjæres opp i terninger som dette:

og has i suppa.  La småkoke videre.  Eller bare trekke.  Det gjør du litt som du vil.  Vær gæ’ern.

Jeg fant en rar reke, så jeg tok et dårlig bilde av den:

rar reke

Den var helt flat under, men den hadde rogn inne i seg:

Jeg følte meg nesten litt pervers da jeg tok dette bildet; rekeporno, liksom

Tilsett så creme fraichen, fløten og stjerneanis og film litt til:

Det franske brennevinet jeg snakker om heter pastis og smaker av anis.  Derav stjerneanisen (den skal forresten ikke spises, men kan fortsatt være i når suppa serveres, fordi den ser så kul ut.   Bare husk å informere gjestene om at den ikke må tygges i seg).

Nå tror jeg vi har fått i alle tingene på plass, og det gjenstår bare å pakke ned pynten; timian, crutonger og reker.

(ja, jeg prøvde å ta bilde her, men glemte å stille på riktig setting på kameraet)

Dette selvfølgelig om du skal servere suppa et annet sted enn den er laget.  Jeg hadde ikke i rekene i suppa, før den var ferdig oppøst(?), fordi reker blir så ekle og skrumpete når de blir kokt.  Det gjør ingenting om de er litt kalde.  Det er bedre enn skrumpete.  Og så hadde jeg på crutonger og timian, og voilà – forloren blåskjellsuppe:

Det ble aldri noe med den gurkemeien, jeg aner ikke hvorfor suppa ser gul ut - den var hvit

*forutsatt at forloren betyr det jeg tror det betyr
**Jeg har først nylig begynt å like fisk, så jeg bestemmer hvilken fisk jeg liker ut i fra om jeg likte retten den ble servert med.  Jeg fikk steinbit i en deilig rømme/fløtesaus en gang, så den liker jeg.  Sei smakte jeg på stand i en butikk med makaroni og kjip tomatsaus, så sei liker jeg ikke.
***tagning blir kanskje feil ord her, og siden jeg ikke kan videoredigere får dere se hele greia uansett.

Vaniljesaus til middag! Hurra!

OK.  Dampfnudeln, altså.  Jeg har gitt opp å prøve å oversette dem til norsk.  Oppskriften er fra en eldgammel kokebok, som søsteren min har nå, og hun har vært snill nok til å lage et lite hefte med “oppskrifter hjemmenfra” til meg.  Jeg støter på problemer allerede på første ingrediens:  “1 mel”.  Hva pokker er “1 mel”?  Finnes det en hemmelig melenhet jeg ikke vet om? Jeg leter på internettet, og blir enig med meg selv om at hun nok har ment en liter mel.  Oppskriften er til 24 dampfnudeln, og det blir litt i mestelaget, selv for meg, så jeg bestemmer meg for å dele oppskriften i 4, slik at jeg får ca 4 dampfnudeln (nei, jeg har ikke mistet evnen til å matte, men man får jo aldri like mange ting som sånne oppskrifter sier man skal få).  4 er fortsatt litt mange, men det er søndag, jeg er mutters alene og må på jobb senere, så hvis jeg ikke får stappe meg full av trøstemat, hva har jeg da?

Her er alle ingrediensene:

Man trenger  (til en veldig sulten/selvmedlidende person):
2,5 dl mel
1 knivodd salt
1 ss sukker
20 g smør (jeg bruker margarin, det går helt greit)
4,5 ss melk
1 ts tørrgjær
litt av et egg

Og her er alle ingrediensene en gang til, samlet rundt stjerna i midten, vaniljesausen (noen av ingrediensene forsvinner bak sausen, det hele minner om en No Doubt-video)

Man blander sammen det tørre:

Ikke det beste bildet, kanskje, men jeg synes det ble litt kult, og hvis du ikke klarer å blande sammen mel, sukker, salt og tørrgjær uten illustrasjoner har du uansett tapt.  Dessuten ser man vaniljesausen står bak og passer på, og det er jo bra.

Jeg har forresten verdens søteste måleskjeer,så jeg tok et bilde av dem også:

Så smelter man smøret, og har i melken.

Tanken her er vel at man skal få perfekt temperatur, men jeg klønet så lenge etter at jeg hadde hatt i melken, at blandingen ble alt for varm, og jeg måtte sette den i vasken med kaldt vann.

Så rotet jeg så mye med fotograferingen og slikt, at blandingen ble helt kald, og jeg måtte varme den opp igjen.

Nok en gang lot jeg den stå litt for lenge, slik at den måtte duppes full fart i det kalde vannet, men det får dere ikke bilde av.  Bare tenk dere at det så temmelig likt ut forrige gang.

Så er  det endelig tid for å ha den nå perfekt tempererte melk-og-smør-blandingen inn sammen med det tørre.  Bland sammen.

Så kommer dette med egget.  Greia er at det skal være ett egg i den opprinnelige oppskriften, og siden vi vi har fjerdedelt den, så skal vi nå har 1/4 egg i deigen, og hva pokker er det?  Man må liksom koke egget for å få det helt nøyaktig, men da mister det helt sikkert de eggete egenskapene sine (egg er teite sånn “koker du meg, så gidder jeg ikke gjøre sånn at deigen din blir luftig lenger”).  Heldigvis er jeg smartere enn egget, så jeg har det i en kopp, rører det sammen slik at hviten og gulen blandes, og heller noe som virker som en 1/4 av blandingen i røra.  Ta den, eggefaen!

Nå må bare deigen blandes skikkelig sammen, og så stilles den til heving.  Se den kule matdusjhetten:

Etter at deigen har hevet i 30 minutter, bakes den ut som boller og legges på et brett.  Og visste jeg det ikke.  Ikke bare ble det kun 4 dampfnudlen, det ble til og med 4 små dampfnudeln.

Jeg har lagt ved et batteri for å vise hvor små de er (hadde ikke fyrstikkeske).  Heldigvis skal de heves en runde til.  Sånn så de ut etter etterheving:

Ikke blitt så mye større, men glattere, det er da også noe.  Batteriet ble forresten fjernet under hevingen, og lagt tilbake for fotograferingsøyemed.  Jeg er jo ikke helt idiot heller.

Så tar man en jernpanne med lokk (jeg har ingen jernpanne, og jaffal ikke med lokk, så jeg bruker en billig gryte som jeg er nesten sikker på at er laget av aluminium.  Det funker), og har i vann slik at bunnen er dekket med ca 5mm vann.  Ha så i en ss smør (igjen, med “smør” mener jeg altså “margarin”) og 1/2 ts salt (her kan man også bruke sukker, men jeg synes faktisk det blir bedre med salt), og det hele varmes på middels varme:

Når smøret er smeltet, legges dampfnudelene i, og man har på et lokk.

Jeg hadde selvfølgelig tenkt å ta bildet før lokket dampet seg til, men var for treg.  Og når lokket først er på, så må det for guds skyld! ikke løftes av før retten er ferdig, fordi da fordamper alt vannet og alt er ødelagt, og du sitter der med en masse vaniljesaus, og må drikke den rett fra boksen.  Uansett.  Lokket skal sitte på i 15 minutter, og da skal de være ferdige.  Da skal de ha en fin skorpe under seg (noe man ikke kan finne ut uten å løfte på lokket, så liten logisk brist i oppskriften der, men vanligvis pleier skorpa å være der etter 15 minutter, så dette byr ikke på problemer)

Så er det bare å legge dem opp på tallerken, dynke det hele med vaniljesaus og nyte.

Jeg har hatt på litt bringebærsyltetøy for å få opp sunnhetsfaktoren (bringebærsyltetøy er en slags grønnsak, ikke sant?), men det er egentlig bare i veien for vaniljesausen og kan lett sløyfes.  Og alltid ha mer vaniljesaus på standby, for påfyll underveis, tilfelle du går tom!