Klestabbe 17 april 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: buffy, stæsj
19 comments
Jeg har et par bukser* som sagger litt, og det gjør ikke så mye, selv om en bukse som sitter fint hadde vært bedre, men av og til faller de helt av meg, en gang i stua til en venninne, og flere ganger nesten i trappa på jobb, og det er ikke bra. Jeg har vært litt usikker rundt hvordan jeg skal angripe dette, og igår, helt ut avdet blå, kom det til meg:
BUKSESELER!
Belter er ikke min greie, og buksene mine har ikke sånne hemper, men med bukseseler vil hele problemet være løst. Dessuten er de kule. Lykkelig dagdrømte jeg om bukseselene jeg skulle kjøpe meg, hvor fantastisk jeg ville se ut, jeg penset tankene til og med et øyeblikk inn på en matchende six-pence,og alt var i det hele tatt ganske bra.
Jeg måtte i noen butikker før jeg fant en som solgte bukseseler til voksne, så jeg kjøpte liksågodt to par. Jeg dro hjem og fant fram en av sæggebuksene mine, og festet bukseseler i dem, og prøvde dempå med en t-skjorte. Da dukket det opp en utfordring jeg rett og slett hadde oversett. Om bukseseler skal fungere må man stappe det man har på overkroppen ned i buksa,og hele verden vil se det stedet hvor buksa og skjorta møtes. Dessuten har jeg ikke kropp til sånt. Jeg er litt Karlson-på-taket-formet, og bukseselene sammen med den synlige bukselinningen understreket dette mer enn jeg satte pris på. Etter litt grubling kom jeg fram til at jeg fortsatt kunne bruke bukseselene i kombinasjon med en singlet under, og en lengre tunikalignende sak over. Denne skjulte riktignok de kule bukseselene mine, men samtidig klarte den å gjenopprette en slags illusjon av at jeg har en midje. Hurra for meg, saken løst,dette er supert.
Helt til jeg måtte på do.
* og da mener jeg to buksepar, ikke “ett par med bukser”. Hva kommer det av at ei bukse kan være i flertall. Er det opprinnelige navnet på benbekledning “en buks”?
2 ting som gjør det kult å være meg 9 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.Tags: buffy, Litt lykkelig, nerderier
5 comments
1. Jeg forteller matteprotesjeen min at hun har gjort framskritt, og at når hun først er igang med en oppgave så klarer hun seg greit. Det største problemet hennes nå er egentlig meg. Hun er for avhengig av at jeg hjelper henne i gang med oppgavene, og den eneste måten hun kan venne seg av med det, er å gjøre oppgaver når jeg ikke er der. Først når jeg kommer til til bilen min går det opp for meg at jeg hadde Giles’ “Standing in the way” gående i bakgrunnen i hjernen min, hele tiden mens jeg holdt den talen.
2. Jeg har en matteprotesjè.
