Ingenting skjedde 9 oktober 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Cordelia, kløning
4 comments
Hver gang jeg fyller bensin på bensinstasjonen på den andre siden av gata, tenker jeg på første gangen jeg var der. Det var en nydelig vårdag i april, jeg hadde noe uventet fått påskeferie etter å ha vært i ny jobb i under en uke, og jeg hadde nylig flyttet fra bygda i Nord Trøndelag. Den typen bygd, hvor bensinen ble supplert fra en pumpe utenfor samvirkelaget, hvor man tanket, handlet mat, og så betalte man for begge deler. Hadde man ikke penger på kortet, så kunne man komme tilbake etter at man hadde fått lønn, og betale da. Det var trygt og idiotsikkert.
Nymotens bensinstasjoner med kortterminal, hvor man ikke en gang trengte inn i den tilhørende bua for å betale, var skummelt. Men jeg var modig, og Cordelia var sulten, og hun måtte fylles med fineste 95 blyfri. Jeg dra fram visakortet, satte det inn i terminalen. Ingenting skjedde.
Kanskje jeg måtte fylle først? Jeg løftet tuten fra pumpa si, og kjørte den inn i hullet til Cordy (Jesus, Josef og Maria! Hvorfor skriver jeg plutselig porno?). Jeg trykket inn den hankegreia. Ingenting skjedde.
Jeg gikk bort til betalingsterminalen og prøvde kortet igjen. Ingenting skjedde.
Jeg innså at jeg ble nødt for å avsløre meg selv som den bondeknølen jeg var blitt, og gå inn i bensinstasjonen og be om hjelp. Inne i bensinbua møtte jeg en hyggelig ung herremann, som forklarte meg at kortterminalen deres ute hadde vært vanskelig hele dagen, men om jeg avbrøt transaksjonen der ute, så kunne jeg bare fylle bensin og betale inne hos ham som vanlig. Det hadde jeg gjort før, på andre stasjoner. Det burde gå bra. Jeg går ut, gjør som jeg har fått beskjed om, og prøver å fylle bensin igjen. Ingenting skjer.
Jeg begynner å bli desperat. Prøver kortet igjen, tar tuten inn og ut, inn og ut av pumpa (virkelig absurd porno nå), lar kortet stå i, tar kortet ut, går en runde rundt bilen, prøver manuelt å pumpe bensinen inn i bilen ved å gjentatte ganger trykke på håndtaket som henger på tuten, henger opp tuten igjen flere ganger, slår på den som om den skulle være en telefon i en amerikansk såpeopera (“Hallo?”), enda en runde rundt bilen, enda en runde med kortterminalen, enda en runde med bensinpumpa, gråting, skriking, riving av hår. Ingenting skjer.
Så stikker herremannen hodet sitt ut gjennom en luke i vinduet “Har du trykket på knappen på pumpa hvor du velger 95 over V-Power?” spør han blidt.
DET FINNES EN KNAPP PÅ PUMPA!?
Jeg fyller bensin.
Farvel Cordelia… 20 februar 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Cordelia
5 comments
Allerede tidlig i tenårene hadde bilplanene klare for hele livet. Når jeg ble 18 skulle jeg ha meg en gammel boble eller 2CV, noen år senere skulle jeg ha en liten rød sportsbil(jeg skulle utvikle mekkeegenskaper av meg selv og så plutselig bli styrtrik, tydeligvis). Deretter, når jeg fikk familie, rundt sånn i 25-årsalderen (!!) skulle jeg ha en Audi 80. En Audi 80 var den første bilen familien min hadde med elektriske vinduer og takluke. Den står fortsatt for meg som noe av det mest høyteknologiske og lukseriøse kjøretøyet som finnes.
Men jeg fulgte aldri den planen helt. Da jeg begynte å nærme meg 18 bød anledningen seg til å kjøpe en liten lilla plastikkbil (seriøst, jeg måtte ha det magnetiske L-for-læring-skiltet i bakruta, for det hang ikke fast utenpå karosseriet(?)). Det var riktignok en Citroen, men av typen AX. Jeg kallte man for Chris Johan. Chris Johan var en super bil, men han hadde ikke noe lett liv. Vi var 4 stykker som lærte å kjøre med ham, og var blitt bomgiret flere ganger enn snåsamannen er blitt nevnt i media de siste månedene. Dessuten hadde jeg ham med meg i 19-årsdagen til en venninne. Jeg lot nøklene ligge igjen hos henne (slik at jeg ikke skulle miste dem ute på byen). Etter vi var dratt, kom lillebroren hennes på 16 hjem med en kompis. De drakk opp alle likørrestene våre og fant bilnøklene mine liggende på bordet i gangen og tok seg en heisatur, som unge gutter gjør. Og havnet i grøfta. Chris Johan var fiksbar, men det var en aksling som aldri ble helt bra igjen. Så glemte bilverkstedet å fylle på olje en gang, slik at han kjørte rundt uten olje et par ukes tid. Det skal visst ikke være helt bra for motoren det der.
Til slutt rustet han i hel og det ble begått innbrudd i ham, og bilverkstedet mitt (jeg var i mellomtiden på hils med halvparten av dem som jobbet der) spurte bedende ”Du vil ikke bare kjøpe en ny bil, da?”. Så det gjorde jeg, og jeg byttet inn Chris Johan i et stereoanlegg til denne nye bilen; Cordelia.
Mindre enn en måned etter jeg hadde kjøpt Cordelia krasjet vi. Sånn ordentlig, jeg mistet kontrollen på glatta (det var litt lite pigger i piggdekka mine) og vi havnet på siden i grøfta. Febrilsk prøvde jeg å skru av tenninga, for jeg hadde lært på film at dersom biler krasjer så eksploderer de, og det ville jeg gjøre mitt for å unngå. Etter at motoren var stoppet, løste jeg ut setebeltet og falt ned på døra på passasjersetet. Jeg var 800 km hjemmefra, nyinnflytta og kjente ingen jeg kunne ringe til. Jeg tenkte “dette orker jeg ikke ordne”, satte mg til å gråte og ventet på å bli redda. Og det ble jeg. Men jeg tok meg aldri bryet med å fikse opp Cordelia noe særlig, selv ikke senere, da hun ble påkjørt av noen som senere skulle bli lottomillionærer og som gjorde at hun havnet i et tre gjorde jeg noe for å fikse henne. (men for all del, hun var på verksted rett som det var, men jeg fikste bare de tingene inne. Som da jeg kjørte i grøfta og mistet 1 og 2.giret samt reversen. For sånt kan man ikke kjøre med)
Yndlingsitatet mitt om henne er “Jeg trodde ikke det var en bil en gang… jeg trodde bare det var en … pingpongball noen hadde lagt der”
Hun var også en super bil, og en skranglekasse.
Fortsettes.
Tulledag 3 februar 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Cordelia, kløning
4 comments
I går var en sånn dag. På jobb hadde jeg det så mye å gjøre at jeg ikke rakk gå på do en gang. Ikke sånn syklist-bæsjer-i-buksa-og-kaster-det-i-buskene-ille, men jeg gikk i nesten to timer og tenkte ”jeg må tisse, men jeg må bare gjøre ferdig dette først”.
Litt av grunnen til stresset var at jeg skulle på trening rett etter jobb, så jeg hadde ikke muligheten til å jobbe overtid. Jeg må beskjemmet innrømme at det har gått nedover med meg i 2009. Med unntak av en runde i svømmehallen og en håndfull gåturer, har jeg ikke bedrevet noen form for fysisk aktivitet siden midten av desember. Det er ikke bra.
Men i går skulle jeg altså begynne å trene igjen. Jeg hadde time klokka fem og var faktisk ute i god tid. Jeg ba en stille bønn om at jeg skulle finne parkeringsplass, men det skulle vise seg å ikke bli et problem. Da jeg kom fra var det tre biler utenfor treningssenteret. Langsomt begynte tannhjulene i hjernen min å svirre. “Skulle de ikke flytte dette treningssenteret flyttes til et annet sted i januar?” Man vet det er for lenge siden man har trent når hele senteret er nedlagt når man endelig dukker opp. Jeg hadde en vag fornemmelse av hvor det nye senteret skulle være, så jeg snudde og kjørte avgårde igjen, på tokt(!) etter stedet hvor senteret er nå. Jeg kom ikke så fryktelig langt avgårde, før jeg hørte et smell, så i speilet og så lydpotta mi med en drøy halvmeter eksosrør ligge midt i veien bak meg. Hmfr. Lettere panisk lette jeg etter et sted å sette fra meg bilen. Jeg fant det, hoppet ut og gikk tilbake til der halve eksosanlegget mitt lå. Det var nok ikke den mest trafikerte veien, men det kom en jevn strøm med biler som suste forbi i 30 km i timen. Jeg ventet på en passende luke, og småløp over veien, og røsket metallskrapet med meg i fart. Jeg følte meg som en ækjsenhelt. Tilbake i bilen var jeg skjelven og treningstimen min hadde allerede begynt, så jeg gjorde det eneste fornuftige: kjørte hjem.
Vel hjemme satte jeg meg ned foran dataen og lastet ned en gratis prøveversjon av et spill, der det gjaldt å ginne gjenstander i et bilde. Versjonen var gyldig en time, det passet meg fint, slik at jeg slapp å bli hekta og kaste bort hele kvelden på det. 9 brett senere satt jeg der med en dundrende hodepine, rennende øyne og museformet hånd og tenkte “nå må det da snart ha gått en time?”. Jeg sjekket klokka. Det var gått tre og en halv. Jeg må ha blingset på den tidsbegrensinga.
Jeg fikk med meg resten av Live at the apollo, før jeg bare gikk og la meg.
Alt jeg har å frykte er frykten selv 18 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Cordelia, føljetong, kløning, tenner
9 comments
Jeg er en reddpyse. Jeg er redd det aller meste, og litt til. Ting jeg er redd for inkluderer (men begrenser seg ikke til) mørket, kjøre bil, at folk på gata plutselig skal begynne å skjelle meg ut, å ringe folk når jeg ikke vet akkurat hva jeg skal si, å invitere folk, å svare på radiokonkurranser, at noen skal gjemme seg bak i bilen min og drepe meg på vei hjem, alle aktiviteter som kan føre til at jeg faller og slår meg, å snakke for forsamlinger (hei! en normal, en), rulletrapper og at kjendiser på tv plutselig skal begynne å skjelle meg ut.
Før var jeg stadig med på ting som gjorde at jeg satt bakerst med svette hender, og lurte på når dette her kom til å gå galt, men på et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at jeg kunne jo bare si “nei, det har jeg jo ikke lyst til”, når folk ba meg gjøre noe jeg synes var skummelt. Det var en åpenbaring. En knute jeg hadde hatt i magen så lenge jeg kunne huske, løste seg opp, og jeg var fri.
Men så begynte det å ta overhånd. Jeg sluttet å gjøre ting som egentlig kunne være veldig gøye, men av frykt for at jeg ikke skulle få det skikkelig til, at jeg skulle drite meg ut, at folk skulle le av meg, eller Gud forby, slutte å like meg, så lot jeg som om dette var en sånn ting som jeg ikke syntes var noe gøy.
Tidlig i mai i år bestemte jeg meg for å slutte å være redd, og bare gjøre ting, og så fikk det stå til. Det har stort sett gått greit. Jeg har hatt det gøy, jeg har prøvd nye ting, og viktigst av alt; jeg er ganske sikker på at folk fortsatt er like glade i meg, som de var tidligere.
Noe av det første som skjedde etter at jeg hadde tatt denne avgjørelsen, var at Kampen om Esquil satte i gang. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å være med på denne, fordi… tenk om jeg svarte helt teit, og alle de andre deltagerne bare lo av meg, og at Esquil syntes jeg var idiot, og gjorde narr av meg og kastet meg ut av konkurransen (sånn før det var tid for roseseremoni) for å svare så dårlig. Så kom jeg på at jeg jo hadde sluttet å være redd, og hev meg med. Det gikk greit, da, jeg svarte bra en runde, og gikk videre, så svarte jeg dårlig og røyk ut. Men det var gøy å være med, og å følge de andre deltagerne, og ingen gjorde narr av meg.
Dette ga meg blod på tann, så neste ting jeg villig kastet meg ut i var å kjøre bil i Tyskland. For å sette dette i perspektiv, så synes jeg det er skummelt å kjøre bil i Stavanger. Ofte må jeg be passasjerene mine holde kjeft, slik at jeg får konsentrert meg (noe som forvirret en amerikansk venninne av meg veldig: ”…but… there’s no traffic!?”), og Oslo sluttet jeg å kjøre bil i på slutten av nitti-tallet en gang. Nå har jeg riktignok totalvraket bilen til mamma, skrapet opp bilen til stefaren min, og min egen bil er mer bunker enn glatt metall, så denne frykten er befestet i noe rasjonelt, men stort sett er det meg-mot-et-tre-i-skogen eller meg-mot-en-sving-i-veien som er problemet, så egentlig burde jeg være redd landeveiskjøring og ikke bykjøring, men det er nå en gang sånn det er blitt. Jeg skulle altså til Tyskland, og der skulle jeg kjøre bil. Jeg var fast bestemt på dette, og sikker på at det skulle gå bra (selv om, tenk om jeg kuttet av noen på Autobahnen, og de ble skikkelig sure, og synes jeg var teit og en dårlig sjåfør og straffet meg med uanstendige gestikuleringer?), utenpå var jeg i alle fall selvsikker. Søsteren min ikke fullt så mye… Da hun tredje gang spurte meg ”Er du sikker på at dette går bra? Du kommer ikke til å krasje?” (hun har thrashet minst like mange biler som jeg, og har omtrent like mye tiltro til min kjøring som hun har til sin egen) innså jeg at dette kom til å ende i krangel og sure tenners gnissel(!) bare jeg så vidt var borti en fortauskant. Det hele endte med at kjæresten til broren min kjørte, og jeg var kartleser, noe som var en veldig takknemlig jobb, all den tid vi hadde GPS i bilen.
Sålangt altså:
Tøffe(!)Sonja – feigesonja 1-1
…fortsettelse følger
Slowly pimping my ride III 24 mai 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Cordelia
4 comments
Bilen min er døende. Vi byttet nylig batteri, og nå er eksosrøret knukket rett foran lydpotta, så vi bråker noe fryktelig når vi kommer. Dessuten kan vifta bare stilles på litt over middels varmt, antenna har fallt av, og vi har fortsatt de evigvarende bulke og råteproblemene.
Jeg har desverre svært begrensete bilmekanikerevner, så det er ikke så mye jeg kan gjøre, men se:
Med discokule i speilet går alt så meget bedre.
Sonja i livsfare 22 februar 2008
Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.Tags: Cordelia, Lær av mine feil (og suksesser), stæsj
8 comments
Jeg liker bilen min veldig godt, men det er ikke til å stikke under en stol at den ikke har det så bra lenger. Jeg prøver å ta vare på den så godt som jeg kan, men det er ikke så lett, all den tid jeg er redd for å bli elektrisk grillet (har vi virkelig ikke noe bra norsk ord for “electrocution”?) bare av å skifte lyspære. Så – når batteriet begynner å fuske, så blir det riktig så skummelt (den observante leser skjønner kanskje allerede nå at tittelen på denne posten er en smule overdrevet). Et hvilket som helst annet fornuftig menneske, ville nok bare levert bilen inn på verksted, og latt dem fikse det, og det er ikke det at jeg ikke er fornuftig, men det er bare ikke sånn jeg gjør ting.
Jeg løser det ved først å bare ikke bruke bilen en uke, ordne meg ved å gå, ta bussen, sitte på med kollegaer eller bare bli hjemme. Så, når både mannen til en venninne og søsteren min forsikrer meg om at det er kjempeenkelt å bytte batteri, så velger jeg å gå for den løsningen (ikke minst fordi dette gir meg en unnskyldning for å kjøpe det regnbuefargede fastnøkkelsettet jeg har så lyst på). Altså; avgårde til Biltema forrige helg, der kom jeg over en bilbatterilader, som jeg tenkte burde gjøre nytten. Og så kjøpte jeg fastnøklene likevel, bare sånn for det.
Vel hjemme tar det et par dager før jeg bestemmer meg for å prøve å lade bilbatteriet. Jeg pakker ut laderen, leser bruksanvisningen, og oppdager en liten ulempe. Laderen må være koblet til en stikkontakt mens den lader. Bilen min står midt på en parkeringsplass. Det krever et helsikke med skjøteledning for å få det til å gå opp.
Jeg tenker meg om et par dager til, og får så idèen om at jeg kan skru batteriet ut av bilen, lade det opp i leiligheten, og så skru batteriet inn igjen. OK, bare tanken på det får meg til å kaldsvette, jeg stoler ikke på bilbatterier, jeg tror de kan ekslodere når som helst, når de er i uvante omgivelser (en annen ting jeg ikke stoler på er leave-in-balsam. Ikke det at jeg tror den kan eksplodere, men jeg tror heller ikke at den virker like bra som vanlig balsam som skal vaskes ut etter 3-5 minutter) men jeg har nå en gang kjøpt denne laderen, og vil bruke den til noe, og dessuten vil jeg klare meg selv, og ikke levere bilen min inn til noe verksted, hvor de bare kommer til å påstå at jeg trenger nye doble fustasjopphengsforkoblinger, noe jeg jo ikke kan nekte for, for hvem vet hva som kan skje når de gamle er utslitt.
Så jeg drøyer et par dager til, fordi ting tar tid, og så, i går etter jobb, tar jeg med meg den orange metallic fastnøkkelen min, og kobler fra bilbatteriet fra bilen. Det var pisseskummelt. Men jeg eksploderte ikke. Så måtte jeg schleppe batteriet opp i leiligheten (det var overraskende tungt), og koble det til laderen. Dette ble gjort på gangen, der jeg kunne gjemme meg litt bak en kant mens tilkoblingen skjedde. Også dette gikk bra. Jeg hadde satt opp systemet slik at jeg så det fra sofaen, men samtidig var skjermet (av en gipsvegg kommer jeg på nå i ettertid) tilfelle eksplosjon. Etterhvert ble jeg så vant til den potensielle bomben, at jeg nesten glemte den. Og da batteriet noen timere senere var fullt ladet, koblet jeg det fra lett som bare det, brakte det ned i bilen, festet det godt (ting må festes godt når de ikke er inne i kupèen. Det lærte jeg av en reservedekk-episode med den forrige bilen min), og startet bilen… og voilà! Jeg hadde fikset bilen min. Helt selv. Nå har jeg mekanikerfingernegler.
Ikke for å bekrefte de fordommene du måtte ha mot kvinner og bil altså, men… 30 november 2007
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Cordelia, kløning
13 comments
September: Høyre frontlykt på bilen min slutter å virke. Jeg tenker at den kan jeg fikse når jeg har EU-kontroll i oktober.
Oktober: EU-kontrollen påpeker at høyre frontlykt ikke virker, men fikser den ikke. Jeg antar det er grunnen til at de kaller det EU-kontroll og ikke EU-fiks.
November uke 1: Finner bruksanvisningen til bilen min. Popper opp det der lokket frampå der, og prøver å ta ut lyspære. Skjønner ikke det som står i bruksanvisningen og får det ikke til.
November uke 2: Gjentatte forsøk på å kjøpe ny lyspære på bensinstasjon mislykkes. Først må de vite merket på bilen, så må de vite merket til pæra, og hver gang har jeg med meg mer informasjon inn, uten at det hjelper. Når jeg til slutt tropper opp med vognkort, førerkort, bruksanvisning, fødselsattest og karakterboken fra ungdomsskolen, får jeg beskjed om at jeg bare bør skru ut den pæra jeg har, og ta med den, slik at de ser hvordan den ser ut, og bare kan gi meg en lik.
November uke 3: Prøver å ta ut lyspære. Skjønner fortsatt ikke bruksanvisning, og får det ikke til.
November uke 4: Kjører til bensinstasjon, spretter opp lokket, og driter i å lese bruksanvisningen, bare gir meg til å dra i de delene som er merket med piler på bildene. Ting løsner, jeg får ut pæra! Inn på bensinstasjonen, og erklærer høylytt “Ha, jeg fikk ut pæra helt selv”. For sent innser jeg at jeg er på en bensinstasjon, og at det sikkert kommer folk inn daglig som klarer å ta ut lyspærene på bilen sin selv. Det er ingen som virker videre imponerte.
Uansett, nå har jeg en pære, og å få en som ser akkurat likedan ut er et kakestykke. Ut igjen med pæra, setter den inn og skal feste den med en ståltråd som henger inne der. Den er akkurat litt for stram, og jeg svetter og styrer fælt med å få den inn i rett hull. Etter å ha kastet av meg skjerfet og anferdiget en fingerbeskyttelse av pæreinnpakningen, får jeg til slutt ståltråden på plass. Det går ikke et sekund, før jeg skjønner grunnen til at ståltråden var så vanskelig; det jeg tidligere i teksten har omtalt som “rett hull” viste seg å være “feil hull”. Ja, ja, det kan skje den beste, men ståltråden er bøyd, så den er umulig å få ut igjen av feil hull. Inn på bensinstasjon for å låne knipetang, ut og bøye på ståltråden, til den er bein nok til å få den ut fra feil hull, og plassere den i rett hull. Siden den nå er så bøyd, holder den ikke pæra på plass lenger. Bøyer ståltråden litt mer, slik at den virker igjen, setter på gummihetta og skal plugge i strøm. Jeg har satt inn pæra 90 grader feil, av med gummihetta og ståltråden, snu pære, på med ståltråd og gummihette, og plugge i kontakten. E voilà! Bil med to fungerende lykter.
Svært skitten bil med to fungerende lykter, den må gjennom bilvasken. Tre ting jeg lærte der:
1. Om man er bitte litt klaustrofobisk, så er det ikke så lurt å bestemme seg for å sitte inne i bilen mens vasken pågår. Hekkan, det var dritskummelt.
2. Om man har glemt å slå inn speilene, så føler man seg litt som Indiana Jones, når man full fart ruller ned vinduet, slår inn speilet, ruller opp vinduet, hele tiden med et halvt øye på vannsprutetingen.
3. Om man glemmer å skru av antennen , så blir den ikke nødvendigvis knekt av i bilvasken, men bøyd i en rar fasong, slik at bilen nå mest av alt minner om en mentalt forstyrret Teletubby.
Likte du denne posten? Stem på meg i Tordenbloggen, da vel!
Slowly pimping my ride II 31 juli 2007
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Cordelia, Litt lykkelig
4 comments
Fortsetter jeg sånn, har jeg den kuleste bilen i hele blokka om ikke mindre enn fem år. Neste skritt blir å anskaffe seg noe som henger i speilet og lukter en bisarr blanding av skog og aftershave.
