Sonjas ordentlige blogg

Presenterer nå skatter samlet i løpet av et langt liv. Jeg klarte å mønstre nok selvdisiplin til å kaste de aller fleste kassettene mine. Hvor denne selvdisiplinen var da jeg bestemte meg for å pakke ned disse, er usikkert.

Jeg tror jeg skal bruke dem som veggpynt, eller noe. Sammen med disse her:

Jeg har nå åtte forskjellige. Jeg “passer på” dem for broren min, som har innsett at han aldri vil få henge dem opp hjemme hos seg så lenge han har samboer. De koster en formue, noe jeg har fått innprentet i så sterk grad, at jeg ikke vet om jeg tør henge dem opp jeg heller, men kanskje bare pakke dem fint inn i skumgummi, og bare forsiktig ta dem fram en gang i blant for å beundre dem.

Andre tallerker jeg har fått med meg er disse her:

Da jeg flyttet sammen med interiørdesignervenninnen min for 8(!) år siden, fikk jeg beskjed om at det ikke var tale om at vi skulle bruke det serviset så folk fikk se det, så jeg pakket det ned i esker, og der ble de. Til nå. Jeg kan vel egentlig ikke si at jeg synes det er så fint, men det har definitivt en kulhet over seg, og jeg klarer ikke å la være å elske det.

Overgangene mine blir så anstrengte, så jeg kjører bare rett på neste bilde:

Pynteting fra pikerommet. Legg merke til den forholdsvis store mengden (tomme!) miniatyr-flasker. Den ene som faktisk har noe i seg, inneholder saft, for å skjule at jeg drakk opp likøren. Ja. Jeg skapdrakk suvenirlikør som 15-åring. Det er et under at det har gått såpass bra med meg.

Tilslutt det som gjenstår:

Jeg skjønner ikke hvor jeg skal gjøre av dette her. Jeg vet bare at jeg ikke kan kaste det. Det være seg påfuglskjørtet som mamma sydde opp ned, blokkfløyta mi, eller noe jeg mistenker å være Edvard Griegs samlede verker.

Og helt til slutt: mamma, hvis du har Internett i Himmelen, og kan lese dette: Ikke bekymre deg, arven vil bli ført videre:

For et par uker siden var jeg ute med et kor.  Hyggelig, livat gjeng.  Mye synging.  Nå liker jeg allsang, kanskje bedre enn de fleste, så det er greit nok, men det er bare det at når korfolk møtes i fylla og synger, så synger de ikke allsang så mye som korsanger, med andrestemmer og greier.  Veldig fint, men vanskelig å være med på.  Det fine er at når man nærmer seg et tosifret antall rum og cola light* så bryr man seg ikke så hardt om at man ikke kan teksten.  Eller melodien.  Og man synger lykkelig med, helt til det kommer en herre fra andre siden av lokale med følgende tilbakemelding: “Det er så hyggelig når dere synger, og veldig fint, bortsett fra at det er en av damene som synger skjærende falskt”**, og man beskjemmet må rekke opp hånden og innrømme “det var nok meg!”. 

Da hjelper det litt når det senere på kvelden kommer en eller annet form for utdannet musiker på banen, og påstår at han kan høre i klangen på stemmen min at jeg har en vakker sangstemme, men jeg mangler den tekniske treningen til å uttrykke det.  Jeg synger altså fint, det bare høres ikke. 

Dette igjen kan være en trøst for de som var tilstede på lørdag, da jeg og en del andre (ikke-kor-folk, mistenker jeg) fant ut at man helt greit kan synge teksten til Tore Tang oppå melodien til Dr. Albans Sing Hallelujah, bare man synger høyt nok.  Jeg har prøvd igjen i ettertid, og å si at det går “helt greit”, er kanskje en overdrivelse, men det går, så nå ønsker jeg meg mashupegenskaper, slik at jeg kan lage en.  Inntil da så synger jeg Tore Tang, mens jeg hører Sing Hallelujah, og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme.

*Jeg føler et behov for å presisere at grunnen til at jeg drikker rum med cola light, ikke er et spørsmål om kalorier, men om at mengden cola jeg må opp i for å få i meg all rumen, jeg tydeligvis vil ha, resulterer i et sukkerbelegg inne i munnen min, som gir meg følelsen av at et lite dyr har krøpet inn der og dødd.

**Jeg husker ikke akkurat hvordan han ordla seg, men akkurat det der med “skjærende falskt” er ordrett sitert.

Fordelen med å ha et helt lass med nye Sing Star-spill og ettermiddagen fri, sier seg selv.  Man kan synge så høyt man vil, så lenge man vil, man kan prøve seg på de mest pompøse balladene, uten at andre må kvele latteren eller begynner å kjede seg, og man kan øve seg på de sangene som har mange ord fort etter hverandre, slik at man kan imponere på neste fest.

Ulempen er at… nei, det er ikke sceneskrekken, det er ikke for mye alkohol, det er ikke det at man har skreket til for mange tilfeldige forbipasserende tidligere på kvelden.  Man innser at  man rett og slett ikke kan å synge rent.

Man er stadig overraskende god på å rappe, da.

Nok en gang slår vi sammen to scenarier; nemlig “Du er forelsket i noen som allerede er i et forhold” og “Du er forelsket i noen andre enn den du er i et forhold med”.  Av respekt for andre mennesker, synes jeg disse her er ganske like.  Dessuten opptrer disse av og til i kombinasjon med hverandre, så jeg tror ikke dette er så dumt å ta på en gang.

Du har altså tatt avgjørelsen at du ikke vil forlate den du er med/ødelegge mellom to andre, og trenger nå å bli uforelsket .

Nå kommer vi til rådet som dukket opp i kommentarfeltet ganske tidlig i denne serien, og for de av dere som ikke nileser kommentarfeltene mine, så gjentar jeg det her:  Tenk stygge ting om han du er forelsket i.  Fokuser på de negative egenskapene hans, og om han ikke har noen negative egenskaper - sånn som det ofte er med dem vi er forelsket i - finn på noen selv, som han sikkert har.

Flytt.  Selv om “avstand gir styrke til kjærligheten”, som det så fint stod i skoledagboka mi, så er det også noe som heter “ute av øye, ute av sinn”, og om det å si opp jobben/selge leilighet/dra tvers over landet/kjøpe ny leilighet/få ny jobb kanskje er i overkant mye, så kan man prøve å unngå stedene hvor han ferdes.  Om han er på samme treningssenter som deg, bytt treningssenter, for eksempel.

Sett deg ned og tenk over dem som blir såret om du skulle velge å forfølge forelskelsen.  Spør deg selv om du synes det er verdt det, og om du vil klare å leve med deg selv i ettertid.  Overdriv gjerne konsekvensene, slik at du ikke har noe annet valg enn å bli uforelsket.

Filmtips:  Jeg glemte filmtips i Scenario 4, så som bonus kommer en film som passer til begge scenariene:  My best friends wedding.

Deppemusikk:  Scenario 4:  You’re not him, Scarlet

                          Scenario 5:   It’s easy for you, Elvis

Trøstemat:  Spis det du har mest lyst på.  For begge scenarioer.  Han vil ikke ha deg, og du har fortjent noe godt, for du er et fabelaktig menneske som ikke burde være singel.