Den snakkende leiligheten – Fjerde del 5 oktober 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: føljetong, sjuske
15 comments
Detektiv Sonja satt i Sofa og deppet. Hun ville virkelig løse mysteriet, men alt hun hadde oppnådd så langt var at halve leiligheten hennes nå var sur på henne. Det var nå på tide med det siste desperate skrittet. Hun måtte tilbake til Vaskemaskin. Han kunne rope “Hvitevarediskriminering” så mye han ville, men han var smart og han visste ting. Hun fikk bare unngå å bringe dette med sokkene på bane og håpe på det beste. Hun gikk motvillig inn på badet.
-Hei Vaskemaskin.
-Hei Detektiv Sonja
-Jeg står fast. Jeg skjønner ingenting, og jeg ber så ydmykt om hjelp.
-Forsvinningene.
-Forsvinningene, ja.
-Hvor mange er det snakk om til nå?
-La meg se.
Detektiv Sonja plukket opp en liten rund, oransje pappeske, og tok av lokket. Etter litt sortering så hun opp, med et trist blikk.
-Ti ved forrige sortering. Og det er en stund siden nå, så det er sikkert blitt flere. Det er en eller to på kontoret mitt også.
-Og du mener i fullt alvor at du ikke vet hva som har skjedd?
-Ja…nei…eller…hvordan svarer man egentlig på et sånt spørsmål? Jeg aner ikke.
-Det er du!
-Hæ?
-Det er du. Forsvinningene er din feil.
-Å nei, ikke si at dette er enda en sånn krim hvor det er hovedpersonen som står bak, men ikke vet det fordi hun har splittet personlighet? Jeg mener det var kult første gangen jeg så det i den Antonio Banderas-filmen på midten av 90-tallet, men det er blitt gjort så mange ganger nå, konseptet er fullstendig oppbrukt.
-Ikke splittet personlighet. Bare surrehue.
-Hva da, surrehue?
-Du er en rotekopp, og dessuten er du lat. Du vet foreksempel at du hadde paret med trommene i bilen, før det plutselig bare var en av dem. Har du gittet å rydde bilen din, støvsugd den, lett gjennom den, så er det ikke umulig at du hadde funnet den. Men hva gjør du? Ingenting! Bortsett fra å gå rundt å beskylde Oppvaskmaskin! Hvordan i alle dager så du for deg at det skulle ha skjedd?
-Jeg vet ikke. Jeg bare tenkte…
-Du tenkte ikke. Du bare lette etter noen andre å klandre.
-Jeg gjorde vel det. Hva gjør jeg nå?
-Det vet vel ikke jeg. Let! Rydd! Send en ettersøktmelding ut på internettet! Eller lær deg å leve uten. Du har mange nok andre.
-Du har nok rett. Jeg vet hva jeg har å gjøre.
Den snakkende leiligheten – Tredje del 4 oktober 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: føljetong
6 comments
Detektiv Sonja trev opp dørene til Garderobeskapet.
-Aha! Sa hun høyt på detektivers vis.
I Garderobeskapet lå fire dusin Vesker.
-Dere stjeler! Hver gang jeg ransaker dere er dere fulle av vekslepenger, leppestifter og all slags småting.
-Ja, men vi gir dem alltid villig tilbake, sa Talstasken, det du ser etter er sporløst borte, du kan ikke bare klandre oss hver gang noe sånt skjer. Vi ligger bare her i skapet, og blir med deg ut på tur når du trenger oss. Hvorfor konfronterer du ikke den ene tingen som faktisk har utført kriminelle handlinger?
-Hm. Sa Detektiv Sonja, og slo en pekefinger mot leppene sine. Oppvaskmaskin har verken mulighet eller motiv, men han har en voldelig fortid. Det kan vær en indikator på… noe.
Detektiv Sonja la nok en gang ut på kjøkkenet, hvor Oppvaskmaskin stod og gapte.
-Halla, balla, sa Oppvaskmaskin.
-Hei, svarte Detektiv Sonja kort. Du er den eneste her med en kriminell fortid. Og i motsetning til Vaskemaskin, hvor jeg ikke kan bevise noe, så vet det helt sikkert med deg, da jeg var øyenvitne da det skjedde. Ikke bare det, jeg var offeret. Vel, ville vært offeret, om du hadde truffet.
-Ikke vær så hysterisk, svarte oppvaskmaskinen.
-Hysterisk? Du kastet en kniv etter meg!
-Du ville kalle meg Kent!
-Jeg skjønner fortsatt ikke problemet. Kent er et bra navn, og han hadde en fabelaktig blogg på den tiden. Og han var den som var desidert mest imponert over at jeg klarte å koble deg til kranen.
(Om dette hadde vært en musikal ville det nå kom et sang- og dansenummer, om hvor synd Detektiv Sonja synes det er at Kent nesten aldri blogger lenger. Med synkront dansende elektriske kjøkkenartikler i bakgrunnen. Men siden dette er en bloggkrim og ikke en musikal, så blir det ingenting av)
-Jeg vil ikke hete Kent, har jeg sagt, sa Oppvaskmaskin.
-Ja, og du har har kastet kniver etter meg for å poengtere det, derfor tenkte jeg at jeg skulle spørre deg om forsv…
-Hvitevarediskriminering! Utbrøt Oppvaskmaskin
-Hvah?
-Hvitevarediskriminering! Ropte han igjen.
-Har du hengt med Vaskemaskin igjen når jeg ikke har vært hjemme? Han der er dårlig innflytelse på deg. Det er ikke diskriminering hver gang jeg ikke er positiv til deg, jeg har jo vært rundt og spurt ut andre møbler også. Og veskene. Du kan ikke påstå at jeg hvitevarediskrimenerer vesker?
-Nei… Oppvaskmaskin ble tydelig flau.
-Så. Kjenner du til disse forsvinningene? Detektiv Sonja visste egentlig Oppvaskmaskin var uskyldig, og hva hun hadde å gjøre, men hun grudde seg og utsatte det derfor i det lengste.
…siste episode kommer i morgen…
Den snakkende leiligheten – Andre del 3 oktober 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: føljetong
8 comments
-Får jeg sette meg på deg? Spurte Detektiv Sonja
-Klart, svarte Sofa. Jeg hørte du var på badet og diskuterte sokker med Vaskemasin.
Detektiv Sonja satte seg ned, klar for å begynne forhøret, litt forsiktigere denne gang:
-Det er ikke sokker det dreier seg om denne gang. Du vet det, jeg vet det og Vaskemaskin vet det, han bare gjorde seg vanskelig.
-Vaskemasin er en vriompeis!
-Det kan du si, Detektiv Sonja visste hun måtte komme til saken, Så.. du har mange sprekker og kroker…
-Du er ikke akkurat noe fruktfat du heller, svarte Sofa.
-Takk, kom det smilende fra Fruktfat som stod på Stuebord.
-Jeg mente bare, fortsatte Detektiv Sonja i godlynne, hun og Sofa var gode venner, og de pleide ofte å erte hverandre på denne måten, ting kan lett falle ned i deg, og forsvinne, helt uten at du mener det.
Hun hadde lest om forhørsteknikker (vel, hun hadde lest mye av Jo Nesbø), og visste at denne teknikken med å gyldiggjøre den mistenktes motivasjon var noe som ble brukt i FBI, så det måtte ha noe for seg.
-Ingenting faller ned i meg og forsvinner, fnyste Sofa. Det bare glir mellom putene eller bak meg, men det er jo ikke min feil. Dessuten er det ikke så lang tid siden du tok ut alle putene mine og slapp denne robotstøvsugeren løs på meg, da så du jo at jeg ikke hadde gjemt noe.
-Arthur! Utbrøt Detektiv Sonja.
-Hvem?
-Robotstøvsugeren. Han heter Arthur.
-Hva? Har han fått et navn? Han har jo ikke vært her en måned en gang, og vi som har vært her for alltid, står fortsatt rundt og heter “Sofa” og “Stuebord”.
-Arthur er spesiell. Han gjør sånn at jeg slipper å støvsuge.
-Vel, jeg gjør sånn at du slipper å sitte hardt på gulvet, furter Sofa.
-Du har rett, må Detektiv Sonja innrømme, kanskje jeg skal tenke ut et navn til deg også.
-Nei, for all del. Jeg liker egentlig Sofa ganske godt, jeg.
-Tenkte jeg det ikke. Men du har rett, jeg tror ikke du har gjort det, nå går jeg og snakker med Arthur.
Ute på gangen stod Arthur og lyste grønt.
-Hei Arthur, sa Detektiv Sonja.
-Biddi bi, bip biiip, svarte Arthur. Det var de R2D2-aktige lydene hans som hadde gjort at han hadde fått navnet Arthur.
-Du, jeg må spørre deg om noe, sa Detektiv Sonja
-Sensors are dirty, please clean sensors, sa Arthur med kvinnestemme.
-Skjerp deg, jeg må snakke med deg på ordentlig, sa Detektiv Sonja
-Jeg vil ikke. Det er ikke meningen at folk skal vite at vi snakker.
-Det er jo bare meg her, og jeg vet det jo allerede.
-Men du har jo tenkt å blogge dette, har du ikke?
-Vel, jo, sa Detektiv Sonja med en liten latter, men det er jo ingen som kommer til å tro at dette er sant. De kommer bare til å tenke at jeg har diktet det opp. Ikke bekymr deg, du.
-Greit. Hva var det du ville snakke med meg om?
-Det er disse forsvinningene, da. Sofa kommenterte at du hadde jobbet i henne, og det ga meg tanken…
-Du kan ikke i fullt alvor tro at det er jeg som står bak forsvinningene? Arthur hørtes opprørt ut.
-Du er jo den eneste som fritt får gå rundt omkring i leiligheten og gjøre som du vil… Detektiv Sonja følte seg ikke særlig høy i hatten. Hun visste at det ville bli vanskelig å forhøre eiendelene sine, men hun hadde ikke forestilt seg at det ville bli så vanskelig.
-Ja, men jeg har jo bare vært her i noen uker. Du vet godt at forsvinningene pågikk lenge før jeg kom hit.
-Du kan ha samarbeidet med støvsugerene som var her før deg, Detektiv Sonja var spak, hun visste hun grep etter halmstrå.
-Mini fra Biltema og Hyler’n fra barndomhjemmet? Ikke få meg til å le!
-Du har helt rett, men hva skal jeg gjøre? Jeg må få en slutt på disse forsvinningene. Vi kan ikke ha det sånn lenger. Detektiv Sonja var oppriktig fortvilet.
-OK, jeg skal gi deg et lite tips, sa Arthur. Se bak deg.
-Garderobeskapet? Detektiv Sonja var forvirret.
-Ikke Garderobeskapet i seg selv, med det som er i det.
-Veskeligaen! Sa de begge i kor.
…fortsettelse følger…
Den snakkende leiligheten – en krimfortelling fra virkeligheten 2 oktober 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: føljetong
11 comments
Første del
Det var en mørk og stormfull aften. Detektiv Sonja gikk rundt i leiligheten sin og lette etter spor. Hun hadde over lenger tid vært vitne til forsvinninger, uten å være i stand til å gjøre noe med dem, men nå var en grense nådd, og hun visste at hun måtte sette inn alle resurser, for å få en ende på dette. Leiligheten hennes var blitt et evigvarende åsted, det var ikke lenger hun som hadde kontrollen. Hun hadde mange mistenkte, hun hadde så langt unngått konfrontasjon, fordi de alle ville måtte leve sammen etter at de fryktelige beskyldningene var framsatt, og om hun tok feil, var det ikke sikkert hun ville få tilgivelse. Hun visste at hun måtte begynne et sted, og det virket som mest fornuftig å starte med den som hun visste drevet med uhumskheter før. Hun gikk inn på badet.
- Såh, Vaskemaskin, begynte hun.
- Hva? Svarte Vaskemaskin.
- Vi vet begge at du har stjålet sokkene mine over lengre tid, sa Detektiv Sonja. Du har vært i avhør for det flere ganger, og selv om du aldri har innrømmet noe, så er det sterke indisier mot deg.
- Men du har ingen beviser, smilte Vaskemaskin fornøyd.
- Det er et kjent faktum at alle Vaskemaskiner stjeler sokker, utbrøt Detektiv Sonja, vel vitende om at dette var et rævva argument, noe Vaskemaskin også visste å benytte seg av.
-Hvitevarediskriminering!
-Jeg mente bare…
-Hvitevarediskriminering!, avbrøt Vaskemaskin noe høyere.
-Rolig nå, det er ikke det jeg ville snakke om noe en gang.
-HVITEVAREDISKRIMINERING, ropte Vaskemaskin nå.
Detektiv Sonja ga opp, og bestemte seg for å komme tilbake senere. Hun noterte seg også å finpusse forhørsteknikken litt, og kanskje ikke la fordommene hennes tyte fram allerede i åpningsreplikkene.
Hun forlot badet og gikk ut på kjøkkenet, der var hun så vidt bortom Skapet Med Bakevarene, men det hadde rent mel i krukka, så hun hastet videre inn i stua.
-Sofa. Sa Detektiv Sonja.
-Detektiv Sonja, sa Sofa. Dette var noe de hadde lært av amerikanske tv-serier. Å hilse på hverandre ved å si hverandres navn. Detektiv Sonja hadde fryktelig lyst til å prøve ut dette blant folk, men foreløpig våget hun det ikke i frykt for at de ikke skulle skjønne hva hun drev med, og at det skulle bli pinlig og rart. Men Sofa hadde sett de samme amerikanske tv-seriene som Detektiv Sonja, og lekte villig med. Detektiv Sonja satte pris på dette, hun var i det hele veldig glad i Sofa, og det gjorde at hun gruet seg ekstra til det forestående forhøret.
…fortsettelse følger…
Alt jeg har å frykte er frykten selv 18 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Cordelia, føljetong, kløning, tenner
9 comments
Jeg er en reddpyse. Jeg er redd det aller meste, og litt til. Ting jeg er redd for inkluderer (men begrenser seg ikke til) mørket, kjøre bil, at folk på gata plutselig skal begynne å skjelle meg ut, å ringe folk når jeg ikke vet akkurat hva jeg skal si, å invitere folk, å svare på radiokonkurranser, at noen skal gjemme seg bak i bilen min og drepe meg på vei hjem, alle aktiviteter som kan føre til at jeg faller og slår meg, å snakke for forsamlinger (hei! en normal, en), rulletrapper og at kjendiser på tv plutselig skal begynne å skjelle meg ut.
Før var jeg stadig med på ting som gjorde at jeg satt bakerst med svette hender, og lurte på når dette her kom til å gå galt, men på et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at jeg kunne jo bare si “nei, det har jeg jo ikke lyst til”, når folk ba meg gjøre noe jeg synes var skummelt. Det var en åpenbaring. En knute jeg hadde hatt i magen så lenge jeg kunne huske, løste seg opp, og jeg var fri.
Men så begynte det å ta overhånd. Jeg sluttet å gjøre ting som egentlig kunne være veldig gøye, men av frykt for at jeg ikke skulle få det skikkelig til, at jeg skulle drite meg ut, at folk skulle le av meg, eller Gud forby, slutte å like meg, så lot jeg som om dette var en sånn ting som jeg ikke syntes var noe gøy.
Tidlig i mai i år bestemte jeg meg for å slutte å være redd, og bare gjøre ting, og så fikk det stå til. Det har stort sett gått greit. Jeg har hatt det gøy, jeg har prøvd nye ting, og viktigst av alt; jeg er ganske sikker på at folk fortsatt er like glade i meg, som de var tidligere.
Noe av det første som skjedde etter at jeg hadde tatt denne avgjørelsen, var at Kampen om Esquil satte i gang. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å være med på denne, fordi… tenk om jeg svarte helt teit, og alle de andre deltagerne bare lo av meg, og at Esquil syntes jeg var idiot, og gjorde narr av meg og kastet meg ut av konkurransen (sånn før det var tid for roseseremoni) for å svare så dårlig. Så kom jeg på at jeg jo hadde sluttet å være redd, og hev meg med. Det gikk greit, da, jeg svarte bra en runde, og gikk videre, så svarte jeg dårlig og røyk ut. Men det var gøy å være med, og å følge de andre deltagerne, og ingen gjorde narr av meg.
Dette ga meg blod på tann, så neste ting jeg villig kastet meg ut i var å kjøre bil i Tyskland. For å sette dette i perspektiv, så synes jeg det er skummelt å kjøre bil i Stavanger. Ofte må jeg be passasjerene mine holde kjeft, slik at jeg får konsentrert meg (noe som forvirret en amerikansk venninne av meg veldig: ”…but… there’s no traffic!?”), og Oslo sluttet jeg å kjøre bil i på slutten av nitti-tallet en gang. Nå har jeg riktignok totalvraket bilen til mamma, skrapet opp bilen til stefaren min, og min egen bil er mer bunker enn glatt metall, så denne frykten er befestet i noe rasjonelt, men stort sett er det meg-mot-et-tre-i-skogen eller meg-mot-en-sving-i-veien som er problemet, så egentlig burde jeg være redd landeveiskjøring og ikke bykjøring, men det er nå en gang sånn det er blitt. Jeg skulle altså til Tyskland, og der skulle jeg kjøre bil. Jeg var fast bestemt på dette, og sikker på at det skulle gå bra (selv om, tenk om jeg kuttet av noen på Autobahnen, og de ble skikkelig sure, og synes jeg var teit og en dårlig sjåfør og straffet meg med uanstendige gestikuleringer?), utenpå var jeg i alle fall selvsikker. Søsteren min ikke fullt så mye… Da hun tredje gang spurte meg ”Er du sikker på at dette går bra? Du kommer ikke til å krasje?” (hun har thrashet minst like mange biler som jeg, og har omtrent like mye tiltro til min kjøring som hun har til sin egen) innså jeg at dette kom til å ende i krangel og sure tenners gnissel(!) bare jeg så vidt var borti en fortauskant. Det hele endte med at kjæresten til broren min kjørte, og jeg var kartleser, noe som var en veldig takknemlig jobb, all den tid vi hadde GPS i bilen.
Sålangt altså:
Tøffe(!)Sonja – feigesonja 1-1
…fortsettelse følger
Se: Jeg kan også begå dødssynder 3 november 2007
Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.Tags: føljetong, Fjortispoesi, synding
4 comments
Jeg fikk ikke med meg første episode av Kristopher Schaus «De 7 dødssyndene» på torsdag, men jeg har hørt mye snakk om programmet i ettertid, og føler at jeg må opplyse om en ting: Man bryter ikke de syv dødssyndene. Man begår dem.
Jeg var dessuten på en måte litt forut for Kristopher med å begå døddsynder og offentliggjøre dem, selv om der han valgte å gjøre det i en tv-serie, så gikk jeg for å gjøre det i dikt. Og i langt mildere grad, vil jeg tro. Jeg begynte å å publisere dem her i bloggen, men ble ironisk nok overveldet av det jeg tror er “min” dødssynd Latskap, og gjorde den aldri ferdig. Det skal vi fikse på i dag.
De første ligger allerede ute:
Grådighet 3 mai 2007
Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.Tags: føljetong, Fjortispoesi, synding
3 comments
Dødsyndene dreier seg i bunn og grunn om grådighet; fråtseri er grådighet på mat, latskap er gårdighet på hvile, begjær er grådighet på kjødets lyster og sånn fortsetter det. Selve dødsynden Grådighet dreier seg om grådighet på penger. Nå er jeg så heldig at jeg aldri har vært verken ordentlig fattig eller ordentlig rik, og så lenge det holder seg sånn, så kommer ikke penger til å være noe viktig for meg. Min grådighet dreier seg derfor om grådighet på folk. (For tiden er det jeg er mest grådig på oppmerksomhet. Det er heldigvis ingen dødssynd, for da ville jeg i alle fall vært dømt til evig fortapelse.)
2. Avaritia – Grådighet
Vil ha deg
helt for meg selv
Hver gang jeg deler deg
blir du mindre virkelig
Det er mulig
jeg må
låse deg inne
Det får du tåle
Mine dødssynder 2 mai 2007
Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.Tags: føljetong, Fjortispoesi, synding
4 comments
Jeg har ikke så mye å si for tiden. Men jeg vil ha oppmerksomheten som bloggingen gir meg (ingen kan si at jeg ikke er ærlig, jaffal), så jeg legger ut en diktserie om hvordan jeg begår dødsynder på nesten-daglig basis.
1. Ira – Vrede
Jeg hører
mine egne ord
og kjenner
dem ikke igjen
Logikk har aldri stoppet meg
Du vet hva du har gjort
(burde visst)
Din straff
er å se meg fråde
Da Oslo con furore
En verden i miniatyr 12 september 2006
Posted by Sonja Dadam in Fra øvelsestiden.Tags: føljetong, Fra øvelsestiden, stæsj
add a comment
Som sagt; jeg liker ting. Annet jeg liker er: reising, shopping og minner. Det finnes noe som er ideelt for denne kombinasjonen av likheter (likligheter? det burde vært et fellesbetegnelse for ”ting som blir likt”): suvenirer. Problemet med suvenirer er at de er så uhyggelig stygge. Nå liker jeg kitsch ganske godt (følg med videre på denne serien – så vil du ganske sikkert få se eksempler på det), men det er noe med den billige plastfinnishen slike produkter har, som bare ikke appellerer til meg. Så hva gjør man? Man tester teorien om at hvis noe bare er gjennomført nok, så har det ikke noe å si hvor lite attraktivt utgangspunktet er. Så jeg bygger verden i miniatyr, med utgangspunkt i hvor jeg har vært.
(Twin Towers i Kuala Lumpur Malaysia mangler, dem glemte jeg. Dessuten irriterer det meg at etter to uker i California, etter å ha vært i bla San Francisco og Los Angeles, så endte jeg opp med parlamentsbygningen i Sacramento.)
