Istedenfor å sture i mørket 20 mars 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Gretten
2 comments
Jeg ser i filmer, når de er leie seg, så sitter de ofte i mørke rom og sturer for seg selv. Eller på en parkbenk med utsikt over en elv. Jeg har ingen elv i nærheten, bare en bekk, men det er vått og kaldt ute (vel ikke egentlig, det begynner å bli vår, men det er fortsatt varmere og tørrere inne i leiligheten min). Så jeg satte meg til i stua og begynte å sture. I mørket. Med alle de mørke tankene mine. Etter to minutter holdt jeg på å kjede meg i hel. Det der funker bare som en del av en montasje eller om man har en venn som man trodde man hadde sviktet som ringer på døra og avbryter en. For hallo! Sitte og se ut i lufta, uten å ha tv’n på, er som å se på maling tørke. Bare enda verre, for malingen man har på veggen er tørr allerede. Det skjer ingenting.
Og en annen ting som har irritert meg lenge, i den scenen i American Pie hvor lacrossespilleren og hun lille som også var i American Beauty (bleurgh!) sitter ytterst på piren i en kurvstol, inntullet i et teppe, med den fine sangen til Bic Runga. Hvor utrolig klønete må det ikke ha vært å få plassert seg utpå der? Det kan umulig ha vært særlig romantisk. De lurer oss disse filmene!
Og enda en ting: Gilbert O’Sullivans Oh-wakka-doo-wakka-sang begynner med “Her name is Rita And you should see her”. Hvorfor ikke “Her name is Rita And you should meet her”. Hva er galt med å få det til å rime (selv om det gjør litt rare ting med fortsettelsen på setningen)?
Jeg har min egen måte å takle mørke tanker på. Jeg hamrer løs på populærkulturen. Det funker også.
Mulig overreaksjon på gang 29 januar 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Gretten, ordene
5 comments
Det er en pølsefabrikk i nærheten her som i disse dager søker etter 2 nye pølsemakere. Jeg har gjort et fryktelig teater av at de ikke har benyttet seg av anledningen til å putte ”Pølsemaker, pølsemaker, hvor har du gjort av deg?” inn i annonsen. Hvor kult hadde ikke det vært, og hvordan kan de være så dumme at de ikke utnytter denne situasjonen til litt hverdagshumor?
Så gikk det opp for meg at alle de som jobber i pølsebransjen sikkert er drittlei hele den sangen og vitsing omkring den. De synes sikkert ikke det er noe fabelaktig over å bruke den setningen i jobbsøkersammenheng, bare platt og kjedelig og uoriginalt. Litt samme forholdet som jeg har til uttrykket ”Sånn, ja, Sonja”, som det første ikke er så veldig morsomt, og som jeg for det andre har hørt biukentlig så lenge jeg kan huske. Det er mulig at jeg snart nærmer det maksimale antall jeg kan høre den ”spøken”, legge hode på skakke og smile høflig, uten å trekke fram ei rifle og plaffe ned alt og alle omkring meg. Og når hvis det skjer; ikke kom her og si at jeg ikke advarte dere.
Jeg – samfunnsfientlig og egoistisk 24 november 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Gretten
19 comments
Akkurat da jeg trodde jeg hadde hatt dårlig samvittighet for alt det gikk an å ha dårlig samvittighet for, kommer Fru Johansen med en melding som denne i et ukeblad i sommer:
Trykk på bildet for større versjon
…fordi jeg fortjener musikk mens jeg jobber 17 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Gretten, Litt lykkelig
2 comments
Yes, yes, yes! Jeg får inn P3 på radioen jeg har på jobb nå (jobben min er nede i et hull, og det er ikke så lett å få inn radio i hullet, men nå plutselig går det, la oss håpe det holder). Jeg holdt på å bli gal av disse privatdrevne, reklamefinansierte kanalene. En ting er dustete programledere, dustete innringere med dustete meninger, jeg kan nesten jeg blir dummere av å høre på det; en annen ting er disse reklamene. Hvem er det som lager sånt? Og hvorfor? Noen bør forklare Bohus, eller hvem det er, at frasen “kom igjen’a” var kul for ti år siden, og at den kom fra en Bård&Harald-sketsj, hvor de jobbet som noen markedsføringsfolk og at det morsomme med den sketsjen var hvor utrolig dårlig argument “kom igjen’a” er. Jeg er blitt glad i Vilt-mannen(?), da, ordspillene hans er bare middels, men de andre folka synes de er så morsomme at det nesten er rørende.
Biter fra mitt liv 16 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: "sport", Gretten
6 comments
Herregud så teite, irriterende og usympatiske alle folka i radioreklamene er! Jeg har ikke lyst til å kjøpe noen produkter lenger, bare sånn for å straffe dem.
Ops. Forkortelsen til bloggen min blir visst SOB – ikke helt bra. I tillegg til den heller ufine engelske betydningen, er det også navnet på det gørreste faget jeg noensinne hadde.
Jeg var sikker på at jeg var på samme kurs som Frøken Makeløs i helga. Jeg lagde til og med en for/mot liste om det kunne være henne (ligner veldig på skrå bakfra vs ligner ikke så veldig forfra, snakker østlandsk vs bor på vestlandet og en del andre punkter, men kom til slutt fram til at det ikke kunne være henne basert på at hun her hadde ganske ufikse sko)
Hele første halvdel av Ylvis møter veggen trodde jeg at Kjetil Andre Aamodt var en tidligere fotballspiller. Selv da han sa at han hadde tilbrakt mye av sitt liv på toppen av fjell tenkte jeg bare “Huh, jeg visste ikke at han hadde spilt klubbfotball i Sveits”
Jævla fjell 24 juni 2008
Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.Tags: "sport", Gretten
19 comments
Å gå opp på fjell er dritkjipt. Folk som sier at de liker å gå tur i fjellet, kan ikke være riktig skrudd sammen. Det er som å gå opp en bakke, bare litt mer ulendt. Har du noensinne hørt noen si at de liker å gå opp bakker? Nei? Nettopp. Det er ingen som liker sånt. Hvorfor skal det bli så mye bedre av at det ligger røtter og stein i veien?
Og kom ikke her og snakk om utsikt. Det finnes et lass av steder med fabelaktig utsikt hvor det går kabelbane eller tilsvarende så å si helt opp. Jeg vet de har i Bergen og Rio de Janeiro. Eventuelt Eiffeltårnet. Det har heis.
Den første som kommer med en kommentar om at det føles godt etterpå, får et virtuelt rapp over bakhodet. Det føles ikke god. Det føles vondt. Vondt i føttene, vondt i beina, vondt i korsryggen, og – av grunner som jeg ikke kan forklare – vondt i armene.
Grunnen til at jeg ikke kommer til å høre på Radio Norge 23 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.Tags: Gretten, indignert
5 comments
Da jeg kjørte hjem i dag, kom jeg tilfeldigvis til å høre litt på den nye radiokanalen Radio Norge. Radiovert Rune fortalte en historie mellom to sanger, om Paris Hilton som tagget et hotell i Moska, for så å bli kastet ut. Radioverten avsluttet historien noe sånt som “Så hva gjør man om man er rik hotellarving og blir kastet ut av hotellet? Man ringer pappa , ber ham kjøpe hotellet, og sparke alle som jobber der. Man skal ikke se bort ifra at hun ville gjort noe sånt som det”. Kjære Rune. Jeg er ikke videre begeistret for Paris Hilton, og det er sikkert delvis på grunn av fordommer som ikke har noen rot i virkeligheten, MEN DU KAN DA IKKE DRIVE OG DIKTE OPP TEITE TING HUN HAR GJORT PÅ RADIOEN, BARE FORDI DU IKKE LIKER HENNE!! (eller hva nå motivasjonen din måtte være) Det der er rett og slett lite profesjonelt, og dessuten særdeles usympatisk. Det er sånn som det der rykter oppstår. Ukult.
Bare for å ha det på det rene. Jeg har lett litt på nettet, og jeg finner ingen tegn på at Paris ba faren kjøpe hotellet og sparket de ansatte. Dette var noe programlederen på Radio Norge fant på.
Jeg er ikke så vanskelig, egentlig 22 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.Tags: Gretten
6 comments
Jeg har vært sur siden jeg dro hjem fra jobben i går, og det er sjefen min sin skyld, det er jeg sikker på, jeg har bare ikke klart å finne en vanlig menneske-logikk-måte å formulere det på, men det har med å gjøre at selv om jeg gjorde en feil på torsdag, så sa han ikke ifra om den før på mandag, slik at jeg hadde rukket å gjøre samme feilen ti ganger til, og ikke ville han fortelle meg hvordan man gjorde det riktig heller, neida, det skulle jeg finne ut av selv, og liksom lære av det, så da går jeg rundt og bruker verdifull tid, tid jeg kunne brukt til å se på tv og surfe på nettet til å bli flinkere på det jeg driver med, samtidig som jeg føler meg dummere og dummere.
Da jeg kom på jobb i dag oppdaterte vi programvaren vår, og alt ble nullstillt, og jeg får feilmeldinger hver gang jeg skal lagre eller printe ut noe. Jeg klarte å lage bakgrunnen sånn grå som jeg vil ha den, men de fine mørkeblå firkantene er nå blitt teite og lyseblå, og får meg til å tenke på smurfer, og jeg vet jeg burde like smurfer, men det føles litt sånn at hvis jeg er for smurfer, så er jeg mot Trond Viggo Torgersen, og jeg vil ikke være mot Trond Viggo Torgersen, det var han som ga oss Hjalmar og “meninger og sånn ække helt min stil”, og jeg kan ikke være mot en mann som finner på sånt, så da må jeg være mot smurfer, og det irriterer meg enda mer enn smurfene i seg selv.
Men så så jeg en buss som kjørte feil vei gjennom en rundkjøring. Og da ble jeg glad igjen.
Grå 27 januar 2008
Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.Tags: Gretten, hår, synding
3 comments
Jeg er nå kommet til et vendepunkt i livet. Det kommer litt tidlig synes jeg. For tidlig, faktisk, så jeg klarer ikke helt å ta det alvorlig, og det er i det minste en trøst. Men det er altså sånn nå, at jeg oftere må til frisøren for å farge håret, enn for å klippe det. Det blir for grått før det rekker å bli slitt. surefjes
