Mannen jeg elsker skal gifte seg med noen som ikke er meg

Jeg ser at jeg kan framstå i overkant dramatisk her, da mannen jeg elsker er David Mitchell, engelsk komiker som ikke aner hvem jeg er, og det kan liksom ikke være ekte kjærlighet når jeg aldri har møtt ham, men det er likevel sårt. Så jeg gjør det eneste logiske; prøver å finne ut mest mulig om denne andre kvinnen. Og etter å ha hørt radioprogrammet My Teenage Diary, hvor hun leser fra fjortisdagboka si har jeg kommet fram til følgende konklusjon; Victoria Coren, kvinnen David Mitchell skal gifte seg med, er som meg, bare bedre. Sånn jeg ser det må jeg gjøre David Mitchell oppmerksom på at jeg eksisterer, sånn tilfelle han finner ut at Victoria Cohen er for bra for ham. Eventuelt må jeg prøve å finne en dårligere versjon av David Mitchell, og prøve meg på ham.

Dette tenkte jeg på da jeg la meg. Jeg drømte at jeg kjøpte meg en rød Pick Up, og jeg var veldig fornøyd med kjøpet helt til det viste seg at det ville koste 5000 kroner hver gang jeg måtte vaske den, og det måtte gjøres av en gigantisk Tickle Me Elmo, mens jeg modelerte nattøy. Av og til skjønner jeg hvor drømmene mine kommer fra, andre ganger ikke fullt så mye.

James slår gjennom

Ringetonen på mobilen min er James Marsters “Katie”. Og ikke for å være helt hipster, men du har antageligvis ikke hørt den. James Marsters er han som spilte Spike i Buffy, og han sang i et band som het “Ghost of the robot” før han gikk over til en solo”karriere”. Ikke for det, han har nok flere fans enn hva jeg har, og de, som jeg, synes nok musikken hans er bra (selv om det var da jeg hørte Ghost of the Robot-plata, som jeg spesialbestilte fra USA, at jeg skjønte hva som var ment med at et album var dårlig produsert. Snakk om  å suge livet ut av sangene), men så tror jeg at gruppen “Fans av James Marsters musikk” i hovedsak består av medlemmer av gruppen “Fans av Spike”. Jeg synes det er synd at det er sånn, for jeg liker musikken til James Marsters og er dessuten fortsatt litt forelsket i ham, og vil at han skal lykkes med alt han gjør, så dere kan tenke dere min begeistring da jeg satt og så en episode av Touch, og de brukte Katie som bakgrunnsmusikk. Først tenkte jeg at Katie kanskje ikke var en original Marsterslåt (I en episode av Cold Case lærte jeg at Just what I needed ikke var av Ghost of the robot, men av The Cars…), men nei, jeg mente å ha lest at det var James selv som hadde skrevet sangen, og dessuten kjente jeg jo igjen stemmen hans.

Jeg feiret stille og internt det som utvilsom måtte være Jamses’ første skritt til mainstream anerkjennelse. Det var først da Touch var ferdig at jeg så det ubesvarte anropet på mobilen min.

Luke 3: Do nothing

I dag har jeg sett Kick Ass, men siden Iversen allerede har anmeldt den så glimrende da den var på kino, at jeg heller anmelder den andre DVD-en jeg så i dag, selv om det ikke er en film. I går kom nemlig Simon Amstells Stand Up-DVD i posten. Simon Amstell var den småfrekke programlederen av Never Mind The Buzzcocks i 3 sesonger.  Jeg er litt forelsket i ham. Selv om han med sine halvlange krøller, cardigans og 90-tallsbriller av og til ser ut som en middelalderne husmor. Noe som får meg til å lure på om jeg egentlig er lesbisk. (det der er fra min Stand Up DVD. Som foreløpig bare eksisterer i hodet mitt)

Simons Stand Up-DVD, Do nothing, handler om ensomhet, og å ikke klare å kommunisere med andre mennesker. Jeg lo høyt flere ganger (som ikke er noen garanti. Jeg liker Jimmy Carr kjempegodt foreksempel, men jeg tror ikke jeg lo en eneste gang av hans Making People Laugh-DVD (Ooh. Ironi? Er det?)), og enda mer overraskende; på et tidspunkt gråt jeg. Bare en enkel tåre, litt sånn “jeg vet så godt hvordan det føles, Simon” medlidenhet/selvmedlidenhet-tåre, men likevel. Tror ikke jeg har gjort det på en stand up-DVD før.
Det er uansett en nydelig vakker tristmorsom filosofisk sak, med sitater som “Everything is a choice between fear and love, we may as well choose love because death is coming.” og denne biten om katteAIDS, som jeg nærmest er blitt besatt av for tiden. Det var skikkelig rart å se den på DVD-en for der er det bare Simon som snakker, og ikke tegnefilmen, og jeg kjente igjen hver eneste svingning i tonefallet hans (dere må være enige at noen av de tingene han gjør med stemmen sin, spesielt i den historien, grenser til genialitet!) og så for meg tegningene inne hodet.
Egentlig vil jeg bare anbefale alle å kjøpe denne DVD-en, for jeg elsker Simon, og jeg vil gi ham mitt hjerte og føde hans barn, men siden det ikke går (fordi han ikke vet hvem jeg er, og fordi han liker tynne menn) så vil gjøre mitt for at han får mest mulig penger. Og som en insidebonus, den vennen som Simon snakker om mot slutten av DVD-en er Russell Brand. Jeg er nesten helt sikker på det. Man kan se det på faktene hans, ordvalget, og dessuten hørte jeg et radioprogram med Simon og Russell hvor de snakket om at de hadde gjort det Simon foreteller om i DVD-en.
Når bør man se denne filmen: ALLTID (men ikke se ekstramaterialet. Simon hater tydeligvis ekstramateriale og prøver å ødelegge det fra innsiden)
5/5

Radioanbefalinger

Jeg er blitt for gammel for P3. Det er trist, for fra å være min favorittkanal, så synes jeg nå det meste som de sender i beste fall er meningsløst, og i verste fall så irriterende at jeg bare må skru av. Selv Radioresepsjonen, som jeg liker fryktelig godt, har innslag som jeg rett og slett ikke orker. Jeg er ikke klar for å gjøre det helt slutt med P3 enda, men når jeg er kommer det til å bli en klassisk det-er-ikke-deg-det-er-meg-scenario. Vi har et langt og lykkelig forhold bak oss, og det er definitivt jeg som har fått mest utav det, men som den utro bitchen jeg er, driver jeg nå og flørter med programmer med andre kanaler. Men hvilke kanaler? Reklamekanaler er uaktuelle, da radioreklame gir meg lyst til å skjære av meg ørene mine og donere dem til veldedighet, bare for å slippe å høre på det mer, så jeg har vendt meg til Internettet.

Av David Mitchell-relaterte årsaker har jeg funnet britiske Radio4, og da hovedsakelig i comedy-kategorien, hvor de har fantastiske programmer som “The unbelieveable truth” med tidligere nevnte David, hvor fire gjester holder et  foredrag om hver sitt tema, og hvor alt er diktet opp, med unntak av 5 utrolige fakta, som de andre gjestene må finne for å få poeng, og “So wrong it’s right” med Charlie Brooker, hvor tre gjester konkurrerer om å ha de verste historiene. Begge disse programmene er rasende morsomme, men de sendes dessverre ikke nå.

 

På BBCs hjemmesider får man nemlig bare høre de programmene som gikk denne uka. Men det er greit, for neste uke begynner I’m sorry I haven’t a Clue, hvor de blant annet har denne leken, og av det som ligger ute nå så kan jeg anbefale I’ve never seen Star Wars, hvor Marcus Brickstok introduserer gjester for nye opplevelser. Ukas gjest  får blant annet lese Harry Potter og høre listepop. Hans beskrivelse av dagens populærmusikk er bare nydelig (fritt etter hukommelsen “It’s just like the music I listened to when I was young, except half way though this angry man turns up, and starts busting rhymes at you”) Jeg vil tro at både Radio 4 ellers og resten av BBC har mye fine programmer (Jeg vet om minst ett; the Infinite Monkey Cage, med den fabelaktige Professor Brian Cox), men jeg har ikke rukket å undersøke videre.

 

Det neste jeg vil anbefale snublet jeg over fordi jeg fortsatt til tider Internetstalker Joss Whedon.  For en stund siden oppdaget jeg at han hadde vært på “This American Life”, nærmere bestemt denne episoden  hvor han fremfører den ene sangen fra kommentarsporet til Doctor Horrible. This American Life er et times langt radioprogram, hvor hvert program har et tema, og det fortelles 3-5 (bortsett fra det ene programmet, hvor de går agurk og forteller 20) historier. Min favoritt er fortsatt det første programmet jeg hørte, hvor også innslagene før og etter Joss var morsomme og rørende, men jeg har funnet mye annet fint der også. Kanskje spesielt novellene som leses opp der, mest av alt om den nydelige historien om Pingvinen, før han ble Batmans erkefiende (det er en av de 20 småhistoriene), og denne om en gullfisk som oppfyller ønsker (denne episoden forteller også om det helt vanvittige programmet This is your life).
Det siste jeg vil anbefale er The Moth Hour, som er folk som stiller seg opp på en scene og forteller historier. Jeg har bare hørt noe sånt som 8 programmer, men jeg har allerede grått ved tre ulike tilfeller, og ledd høyt flere ganger enn hva jeg kan telle (altså jeg vil tro det er mellom 20 og 30 et sted. Jeg kan telle til 30, men jeg har mistet oversikten, er det jeg ville si). Man må registrere seg her for å få høre mer enn ett program, men det er gratis, og jeg har ikke mottatt noe spam, så det er ikke videre problematisk.
Så det er mine radiotips. Hvis du har tips tilbake er det bare å komme med dem i kommentarfeltet.

Topp 3 sitater fra gårsdagens Halloween-feiring

Dame1: Så kul maske du har!

Jeg: Ehh… det der er egentlig bare fjeset mitt…*

- – -

Dame2: Hva var det nå vi skulle løse igjen?

Dame3: Verdensproblemer.

- – -

Jeg: Jeg tror jeg elsker deg!

Mann1: Ja, det har du sagt før.

Jeg: NEI, NEI, nei, nei, nei, nei, nei! Jeg har sagt at jeg vil gifte meg med deg, og at jeg vil at du skal flytte inn hos meg, men jeg har ALDRI sagt at jeg elsker deg. (det hører til her at jeg har kjent Mann1 i ca 15 minutter på dette tidspunktet)

- – -

*Det skal sies her at Dame1 fulgte opp med at hun mente “veske” og ikke “maske”. Og jeg hadde en virkelig kul veske (Jack Skellington-veska mi kommer virkelig til sin rett på Halloween), så jeg velger å tro henne, men et øyeblikk hadde vi virkelig en 80-talls-sit com.fornærmelse på gang der.

 

Bra kveld. Nå; noen tips på hvordan man får avtupert håret sitt? Sånn utover avsindige mengder med balsam?

“It didn’t work. Costume. Didn’t help. Couldn’t hide.”

Hvis min var en emoblogg, så ville jeg skrevet:

“Hun festet hestehalen høyt oppe på hodet, for å gi inntrykk av å være en sprudlende og lykkelig person. Men det eneste det førte til var at hun fikk vondt i håret i håret i tillegg til sjela.”

Mulig jeg må forlate wordpress og returnere til dikt.no.

Havfrue

Hun var en havfrue. Hun visste det var litt rart, ja beint fram uvanlig, men det var nå en gang det hun var. Og det var greit. Hun hadde en hale, det var nyttig i vannet men ubrukelig ellers, så hun ble der. Det var kaldt og vått, men hun hadde en frihet; hun trengte ikke ta så veldig hensyn til tyngdekraften, og det passet henne bra. Hun gled gjennom vannet, inn og ut mellom tang og tare. Hun danset med fiskene, med bølgene og til og med med rekved som drev forbi.

På solskinnsdager kunne hun sette seg på et skjær. Hun så skip seile forbi, og når de var nærme nok kunne hun se mennesker om bord på dem. Hun pleide å drømme om å få være med dem, være som dem, ta del i hva det nå var som fikk dem til å være så lykkelig. Av og til kom det skip rett mot henne, og hun kunne se at de så henne. Innimellom vinket de, og en sjelden gang våget hun å vinke tilbake, men hun måtte alltid hoppe i vannet før de kom for nær. Hun var tross alt en havfrue, og det var i vannet hun hørte hjemme. Det var der hun kunne danse. Selv om musikken var på dekk.

Men så en dag, det må ha vært sommer, for hun satt på skjæret sitt, kom et skip med et uvanlig blankt skrog forbi. Så blankt at hun kunne speile seg. Og hun så. Hun var ingen havfrue. Hun var en helt vanlig sjøku. Og nå danser hun ikke lenger. Hun bare svømmer. For det er det sjøkuer gjør.

Vi… vi to er ikke…

“Vi er nok ikke helt Romeo og Julie, men jeg føler vi er over Britney og K-Fed”

(Jeg prøver å forklare min kjærlighet til David Mitchell)

(Jeg ville egentlig poste dette på facebook, men jeg følte det krevde litt forklaring, i og med at ikke alle vet hvem David Mitchell er, og folk kan begynne å tro at jeg har en kjæreste eller noe, og det kan vi ikke ha noe av, så da ble det her istedenfor. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg prøver å unnskylde at jeg blogger ting jeg har kommet opp med selv. David Mitchell er forøvrig han oppe til høyre. Han er britisk komikertype, og han aner ikke hvem jeg er, og har nylig fått seg dame, noe jeg tar i overkant tungt, så når jeg sier “Jeg prøver å forklare min kjærlighet til David Mitchell” så er det ikke noe jeg har sagt til ham, men bare om han, eller mer om min kjærlighet til ham, til andre.)

Bradley Whitford-nyheter

Halvannen sesong uti One Tree Hill, skjønner jeg plutselig hvorfor jeg ikke liker mora til Luke noe særlig. Hun blir nemlig spilt av ei som var i West Wing, og da var hun sammen med han som egentlig var min. Josh Lyman.  Jeg tror ikke hun var særlig hyggelig med ham heller. Han er forresten også grunnen til at jeg aldri likte Malcom i Midten. Skuespilleren som spiller moren der, er nemlig gift med han som spiller Josh i virkeligheten. Bradley Whitford (nå leser jeg akkurat på imdb at de er skilt, og går gjennom de 3 stadiene man må gjennom når man finner ut at en avstandsforelskelse av denne typen er ledig: Glede – yay han er tilgjengelig!, dårlig samvittighet fordi man jo vil hans beste, og så oppvåkning tilbake til virkeligheten, hvor man innser at det ikke egentlig har noen som helst innflytelse på ens sjanser på vedkommende)

Bradley Whitford spiller for øvrig i Cabin in the woods, som er et Joss Weedon (<3) -prosjekt som kommer på kino i løpet av dette året. Jeg håper han ikke har bart der (han har i The Good Guys, en buddycop-tv-serie hvor han spiller med sønnen til Tom Hanks. Det kledde rollefiguren hans, bart altså, men generelt liker jeg ham bedre uten).

Bradley er også i den supre tv-serien Studio 60 on the sunset strip.  Alle som vil se en bra tv-serie, bør se denne.

 

Roterende vegg, bankende hjerte

Den faste leser av denne bloggen vet at jeg liker David Mitchell litt, og at jeg en 12 punktsplan for å få tak i ham på lang sikt. På kort sikt twittrer jeg ham med ujevne mellomrom. Ikke ofte, men bare en gang i blant. Denne uka sendte en tweet med utgangspunktet i følgende sketsj:

(begynner 1:50 uti)

Evil overlord vil sette inn en roterende vegg, men får beskjed om at det ikke lar seg gjøre, fordi veggen er en bærevegg.  Morsomt og det snakket til byggnerden i meg, men det slo meg umiddelbart, at det at veggen var en bærevegg ikke betydde at man ikke kunne la deler av den rotere. Jeg begynte å skissere det opp inne i  hodet. Jeg gadd selvfølgelig ikke gjøre mer utav det, men tenkte at jeg jo kunne tweete David og gjøre ham oppmerksom på muligheten. Som tenkt, så gjort:

Som vanlig har jeg alt for få twittertegn til rådighet. Jeg skulle gjerne forklare at grunnen til at jeg nevner at jeg er byggingeniør er for at han ikke skal tro at jeg er en hvilken som helst tulling som tror hun har løst roterende bærevegg-problemet, og der var en masse andre greier også som jeg måtte ta ut fra den opprinnelige tweeten, men la meg komme til poenget. For han svarte nemlig!

Et lite øyeblikk, antageligvis mindre enn et minutt, hadde jeg David Mitchells fulle oppmerksomhet, han visste hvem jeg var, og tenkte på hva han skulle svare til meg. Og så skrev han svaret til meg og trykket send, og selv jeg sikkert bare var dagens fan#53 (jeg tror ikke virkelig han nummererer oss) for ham, så var jeg der. Vi kommuniserte.  Der var kontakt. Selv ikke da jeg bodde i nabolaget hans i London i sommer følte jeg meg så nær ham. Jeg fikk lyst til å begynne å skrive dikt igjen.

Han takker fint nei til roterendevegg-planen min, og det kunne vært det. Jeg ville nok svart ham uansett, det skal i alle fall ikke være jeg som bryter den unike kontakten vi har oppnådd, men skjebnen ville det slik at @LoveAWall krysset våre veier. Det stemmer. En vegg på twitter. Det finnes allslags nå.

Denne veggen var interessert i å få vite hvordan den kunne rotere, og ga meg i samme slengen en gylden mulighet til å brife med byggingeniøregenskapene mine for David Mitchell og å fortsette dialogen, for nå har jeg en unnskyldning for å lage planene, og det har jeg gjort (Roterende vegg 1 og Roterende vegg2). Jeg sendte dem til Veggen (den observante leser kan se at Veggen er av samme farge som veggen bak David på profilbildet sitt, jeg jobber ut fra en teori om at Veggen er David når han ønsker å være anonym (selv om undersøkelser tyder på at Veggen er dame. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det – det er antageligvis en avledningsmanøver uansett)) med en liten mention av David på slutten der.

Så får vi se. Realisten i meg innser at dette nok er så nært David jeg noensinne kommer (au! Vil ikke tenke på det.), men kanskje, bare kanskje … *resten av posten består av meg som stirrer drømmende ut i luften*