Nå skjønner jeg i alle fall hvorfor jeg er singel.

Jeg snublet over denne siden helt tilfeldig på nettet i dag. Jeg lover, det var kjempetilfeldig, for jeg ville i alle fall ikke googlet «how to make a guy understand you like him», for hvem gjør sånt? Bare desperate folk! Og jeg er i alle fall ikke desperat. Jeg er veltilpasset, trygg singel, og trives med det. Jeg vil sette opp et show med en fyr som minner om han fyren fra Memento og googlet «How to make a show with some one like Guy Pierce», og havnet altså på denne lista. Og når jeg først var inne der, tenkte jeg at jeg jo kunne lese lista, for selv om jeg er veltilpasset, trygg singel (og trives med det) kan det være at jeg vil fortelle noen at jeg liker dem en dag.

Herregud! Er det sånn folk blir sammen? Er dette ting som dere som er i parforhold har gjort? Hvordan døde dere ikke av flauhet underveis?

La oss ta for oss lista punktvis:

“1. Get him alone and just tell him you like him” Det har jeg gjort. Mange ganger. Det funker ikke. Det skremmer ham vekk. NESTE!

«2. Once he figures out that you like him, don’t push things further” Ok, ikke vær pushy! Det krever riktignok litt selvkontroll, men det skal jeg I teorien få til. Bortsett fra at dette jo kommer etter at jeg vist ham at jeg liker ham. Det er jo den biten jeg vil ha råd om! Jeg har jo føkket opp lenge før vi kommer til denne delen!

“3. Make sure that he isn’t interested in any other girls.” HÆ!? Hvordan I alle dager skal jeg få til det? Skal jeg kidnappe ham? Fjerne ham fra alle potensielle konkurrenter? Og hvordan skal dette kombineres med punkt to, hvor jeg ikke skal være pushy?

«4. Don’t crowd his space.» Så, ikke kidnappe ham altså?

«5. Try to get him to catch you looking at him a few times.” Hey! Dette har jeg gjort før. Riktignok ikke som bevisst taktikk… og nå kom jeg til og med en gang det funket for meg… På en måte. Da Han Jeg Likte danset med Hun Han Likte på ungdomsklubben, og jeg satt i hjørnet og stirret hatsk på dem så lenge at DJen (som også var skytsengelen min) gikk ut av buret og fikk Han Jeg Likte til å danse med meg istedenfor. Jeg er ikke sikker på at det er det dedtte punktet handler om.

«6 Start small and work your way up gradually, being attentive to how he responds every time you take it up a notch.” Dette var jo fint og vagt. Begynn I det små med å gjøre hva? Jeg antar de mener at jeg ikke skal invitere fyren med på en romantisk helg i Paris på første deit eller noe. Greit. Jeg skal ikke gjøre den feilen igjen.

«7. Don’t give him mixed signals! “ OK. Fortell at du liker ham, men ikke push ham, sørg for at han ikke ser på andre damer, men la ham være i fred, stirr på ham av og til, men ikke gjør noen særlig romantiske gester i begynneslen. Og ikke send miksede signaler. DU sender MEG miksede signaler, Wikihow-liste!

«8. Remember, guys like to feel like the man” Her reagerer jeg på eksemplene på hva man skal si til ham for at han skal føle seg som en mann. Jeg mener  ” Your eyes are amazing ” og ” Your smile is really nice “. Ville ikke “Du ser ut som du er flink til å hogge tømmer” få ham til å føle seg mer maskulin ( Jeg vil egentlig si at  til og med «Du kler vest så mye bedre enn hva Diane Keaton gjorde i Annie Hall» er et mer machofiserende kompliment enn de eksemplene det kommes med)

«9. If he doesn’t get the hint you are saying, then simply tell him you like him, but don’t come on too strong” Dette er vel det same som punkt 1? Bare med tilleggsrådet om at man ikke må si at man liker ham for godt, som er det som sies i punkt 6 (tror jeg. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg har forstått punkt 6 riktig). Her kombineres altså to punkt i lista for å lage et nytt punkt. Er det lov?

«10. Don’t force him into becoming your boyfriend.” Jada, jada, jeg har allerede gått bort fra kidnappingsplanene, har jeg sagt!

11. Be playful with him. Ok, flørt med ham. Det er jo det jeg ikke kan. Det er en grunn til at jeg må google slike lister – lese slike lister når jeg har googlet noe helt annet og tilfeldigvis kommer over dem.

«12. Don’t ignore him.» Hvorfor skal jeg ville ignorere ham? Jeg liker jo fyren!

«13. Make sure that if you call him and he doesn’t answer and he doesn’t call you back, he’s either busy, hates the phone, or doing something productive with his time. “ Jeg er litt usikker på om jeg skjønner bruken av “make sure” her. Noe sier meg at de ikke mener «sørg for» men kanskje heller «forsikre deg om». Og hvis han gjør noe uproduktivt med tiden sin, hva har det å si for vårt potensielle forhold?

«14. If you’re stuck between liking two boys, don’t be like Bella.” Det er hun fra de der “Vampyr”-bøkene, ikke sant? Jeg begynner å mistenke at denne lista kanskje er ment for folk som er betydelig yngre enn hva jeg er. Jeg har faktisk sett den første twilightfilmen, og så vidt jeg husker så var Bellas strategi sentertert rundt det som er punkt 5 på lista; stirre uttryksløst på den blasse Jack Whitehall-kopien i to timer. Betyr det at Punkt 5 ikke gjelder lenger?

«15. Get a guy friend to introduce you guys first as friends, just to get to know each other.” Her kommer det en lang forklaring etterpå som er like komplisert som plottet i en gjennomsnitts Hotell Cæsar-episode, og som konkluderer med at hvis han ikke forteller kompisen sin at han liker meg, så er det enten fordi han ikke liker meg eller fordi han liker meg, men ikke er klar til å innrømme det for kompisen sin… Etter all dramaet og organiseringen jeg har måttet gjort for å få de to i samme rom og snakke om meg, så er dette alt jeg får igjen…. Kanskje/kanskje ikke?

«16. Try to chill with the guy» Med den utdypende teksten «Alone time is just as good as with friends, so try out both.” Betyr dette at kidnapping er innafor igjen?

“17. Don’t pour on the perfume!» Ikke stink. Check! Det at jeg kom hjem fra trening for to timer siden og fortsatt ikke har dusjet er et engangstilfelle… jeg lover. Det hender nesten aldri at jeg går rundt i svette treningsklær resten av dagen fordi jeg er for lat til å dusje.

«18. Don’t laugh too much at their jokes.” Med utdypingen: “ They’ll think you are kind of crazy. Just giggle a little bit, but do it frequently so he doesn’t think you’re bored with him.” Så gi inntrykk av at han er mindre morsom enn hva han er når han er morsom, og hvis han ikke har vært morsom på en stund så gi inntrykk av at han er mer morsom enn  han er? Hvorfor i alle dager skulle jeg ville gjøre noe sånt? Hvordan skal ha da lære hva som er morsomt og hva som ikke er det? Hvis ikke dette er miksede signaler, så vet ikke jeg!

«19. Smile!” Greit nok. Men fortsettelsen  “Don’t sit there with your arms crossed.” Stiller jeg meg mer tvilende til. Hvordan skal jeg ellers skjule magen og skyve puppene opp og fram?”

«20. If he ends up not liking you, move on.” Åja, endelig et punkt jeg har full kontroll på. Jeg har tross alt laget en hel serie om Hvordan bli uforelsket.

Jeg vet ikke om jeg ble så mye klokere. Og selv om jeg ble klokere, så vet jeg ikke om dette er ting jeg er villig til å gjøre. Jeg tror kanskje jeg må angripe dette annerledes. Eventuelt bare være en veltilpasset, trygg singel, og trives med det, resten av livet.

Fear and loathing in Trondheim

(Overskriften er feil. Det kan virke som om jeg ikke har sett filmen i det hele tatt. Men den satte seg fast i hjernen min, og ville ikke gi slipp, så da ble det den.)

Det har vært en sånn helg som gir meg lyst til å skrive dagbok. Ikke blogge. Dagbok. Sånn skåret ned til benet, «så gjorde vi det, så sa han det». Ingen vittigheter, kun en nøyaktig gjengiving av hvert sekund slik at jeg aldri glemmer dem. Det var så gøy. Jeg dro tilbake til Trondheim og møtte de menneskene som jeg studerte sammen med, de som formet meg, de som fikk meg til å forstå at det gikk an at vennene mine likte meg. De som sakte men sikkert, fyllegrining etter fyllegrining, overbeviste meg om at jeg var et bra menneske. Og siden har jeg vært det. Men livet er livet, og livet tar tid, og man mister kontakten, og nå var det 12 år siden sist jeg hadde sett mesteparten, men alle var fortsatt helt like, fantastiske mennesker, og alle var lykkelige over å se hverandre igjen, og vi begynte vorspielet klokka 15:00, akkurat som ordentlige studenter, og holdt det gående til vi ble kasta ut fra nachspielet. Og det var så gøy. DET VAR SÅ GØY!

Men alle andre hadde noen. Menn. Koner. Barn. Og jeg er fortsatt bare meg. Og jeg snakker fort om romanskriving, reising og kortfilmlaging. Og har på forhåndsinnøvde vitser om at jeg skal gifte meg med Robbie Williams, og at jeg fortsatt synes det er litt flaut å snakke med gutter, og det er derfor jeg er singel, men det sitter liksom ikke helt. Jeg må finne en ny schtick. En ny unnskyldning. Et nytt argument som kan overbevise alle (også meg) om at jeg er lykkelig. Og for all del. Jeg har det jo gøy. Jeg avstandsforelsker meg, og har et rikt indre fantasiliv, jeg flørter på min klønete teite måte, og det er antageligvis bare jeg som vet at det er flørting jeg driver med. Men jeg er ikke ulykkelig.

Da jeg kom hjem logget jeg på nettdatingsiden og takket ja til dateinvitasjonen som jeg har ignorert, av grunner jeg ikke kan forklare for noen, men han mener at jeg virker useriøs (bare fordi det tok meg 3 uker å svare!) og trekker tilbudet sitt. Og det stikker litt, men mest av alt er jeg letta. For mennesker er så vanskelige ute i den virkelige verden.

Jeg har Squawken, da. Som jeg kan late som om er en pub, men som egentlig er et statusfelt på facebook som har vokst seg usannsynlig langt, og hvor jeg henger med de få vennene jeg har som fortsatt er single. Når også de gifter seg vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Mulig jeg drar på jordomseiling. (da har jeg i det minste noe å skryte av neste gang vi møtes)

Da jeg ringte en fyr og mista en sko – del 2

Så satt jeg der da, med hjertet i halsen og telefonen i hånda, og ventet på at han som i beste fall kunne være mannen i mitt liv løftet av rører. Noe han faktisk også gjorde. I ettertid ser jeg at det nok var høydepunktet i den samtalen, for herifra gikk alt nedover. Vi hadde en ekstremt klein og flau samtale som endte med at han spurte

-Var det noe spesielt du ville?

-Vel, ja! Jeg ville innlede et forhold, forelske meg dypt og inderlig. Jeg ville at vi skulle gidte oss og få barn sammen, og leve lykkelig resten av livet.

Jeg sa ikke det. Jeg er ikke helt idiot heller. Istedet sa jeg

-Nei, ikke egentlig.

Og vi avsluttet samtalen og la på.

NÅ SKULLE DET DRIKKES!

Jeg helte nedpå for å drukne min imaginære kjærlighetssorg. Jeg er ganske sikker på at det i tillegg til rom og cola lighten var galliano. Muligens drukket av litermål. Innen vi skulle gå var jeg så full at jeg ikke klarte å få igjen glidelåsen på skoa mine en gang (ja, dere ser hvor dette bærer. Del to av overskriften…), men vi kom oss da avgårde.

Der var snø og der var glatt og vi seilte nedover mot Dødens dal. Vi kom fram idet Hurra torpedo avsluttet med sin mesterlige versjon av Total Eclipse of the Heart, vaskemaskiner skvatt vegg i mellom, så var det pause og tid til å drikke mer. Trang fødsel gikk forbi en sky av promille, og så kom høydpunktet; Postgirobygget. Jeg hadde på ett eller annet vis klart å presse meg fram helt foran scene, og stod der med broren til bassisten, som jeg kjente litt. Dette gjorde forøvrig at jeg hadde en følelse av vi kom til å bli trekt opp på scenen eller noe. Det skjedde ikke. Det som derimot skjedde var at presset bakfra ble så stort, at jeg ble skvist mot metalgjerdet forrerst. Til slutt ble det så ille at vaktene måtte løfte meg over. Mitt Backstreet Boys-øyeblikk. Det var kjempegøy! Gleden ble kortvarig, for fordi jeg ikke hadde klart å feste skoa mine skikkelig til føttene, hadde den ene falt av i kaoset. Jeg gikk nå altså på snøen (ja, vi var i et telt, men det var ikke akkurat isolert. Telt er sjeldent det) på sokkelesten.

Fortsettes (det blir mindre antiklimatisk enn slutten av telefonsamtalen. Men vi snakker om en mistet sko her; det er grenser for hvor spennende det kan bli)

Da jeg ringte en fyr og mista en sko – del 1

De snakket om «beste konsertopplevlse» på radioen i dag. Jeg er ikke så veldig glad i å gå på konsert, men jeg har da gjort det noen ganger, og det er stort sett suksess. Jeg vet ikke hvilken som er best, men Blondie-konserten og Mods (hvor jeg var med på innspilling til denne musikkvideoen) står høyt i kurs. Men det er ikke dem jeg skal fortelle om i dag. Den jeg skal fortelle om i dag faller i den ekstremt smale kategorien «historier jeg har fortalt mange ganger, men som jeg ikke har blogget (enda)».

Det var veldig lenge siden, på vinteren på midten av 90-tallet. Jeg var student, og Hurra Torpedo, Trang Fødsel og Postgirobygget skulle ha trippelkonsert i et sirkustelt i Dødens Dal. Og litt spontant bestemte jeg meg for at jeg ville høre på.

Helga før hadde jeg dratt med meg en fyr hjem fra byen. Han het Per og var fra Snåsa. Men det skal vi ikke bruke mot ham. Vi satt i sofaen og ventet på at Han-jeg-egentlig-var-forelska-i skulle komme hjem (ja, jeg har vært forelsket i en som jeg bodde i bofelleskap med. Det er antageligvis det minst hjertevennlige jeg har gjort i hele mitt liv) slik at jeg kunne vise fram byttet mitt eller noe. Det vil si jeg ventet. Hva Per gjorde vet jeg ikke. Han-jeg-egentlig-var-forelska-i kom ikke hjem den kvelden, men det gjorde ei av de andre av de jeg bodde med, hun stakk hodet fram fra bak kanten som skjulte inngangsdøra vår, så meg og Per sitte i sofaen og sa «Æ har me mæ to æ». Og ganske riktig, det tittet fram to pene unge menn bak henne. Dette viste seg å være kompisene til min Per, og de hadde drevet og lett etter ham over halve byen. Så da lo vi litt av det, da. Vi drakk litt mer og røykte (Inne! I fellesarealet i bofellesskapet! Herregud, jeg er gammel!) og klinte litt, og etter hvert trakk vi oss tilbake.

Neste morgen insisterte Per på at ikke bare ville han ha telefonnummeret mitt, jeg måtte ta hans også. Jeg følte at det var en bekreftelse på at dette var Ekte Kjærlighet! Han-jeg-egentlig-var-forelska-i ble skjøvet ut fra hjertet mitt og Per fra Snåsa ble skrevet inn. Og så begynte ventinga. Dette var før mobiltelefonen var allemannseie, så man måtte sitte hjemme og vente på at telefonen ringte. Den ringte ikke. Jeg skjønte ikke det der; han hadde jo praktisk talt fortalt meg at han elsket meg med den alt for intense telefonnummerutvekslingen.

Så da jeg satt der, på vorspiel til Trippelkonserten, med telefonnummeret hans på en lapp i lommen, og i stigende rus. Etter det femte glasset med rom og cola light føltes det veldig riktig at jeg skulle ringe ham. Det er noe som sier meg at jeg hadde lånt med meg telefonen til Han-jeg-egentlig-var-forelska-i, men det kan umulig stemme. Jeg fikk iallefall lånt meg en telefon, satte meg ute på gangen, og ringte nummeret på den etterhvert litt slitte papirlappen.

Fortsettes… (ja, du kommer til å bli skuffa)

Rebound

Da jeg fikk vite at David Mitchell nå har giftet seg med sin Victoria, var min første reaksjon å kjøpe meg en billett til Robbie Williams-konserten i juni. Det føles som å ha en one night stand med ex-en etter å bli dumpet av nåværende kjæreste. Og ja, jeg vet hvor patetisk det får meg til å høres ut. Jeg gjør det for å underholde dere, for pokker. (en av dagene skal jeg ut og flørte med menn i virkeligheten, som vet hvem jeg er også. Det har jeg hørt mye bra om. Jeg tror det kan bli gøy)

Piano

Det er synd jeg ikke blogger lenger. Hvis jeg hadde blogget, kunne jeg fortalt om hvordan det første pianoet mitt indirekte førte til mine foreldres skilsmisse. Jeg kunne blogget om hvordan jeg, da pappa døde og vi fordelte arvegodset, ente opp med pianoet og to identiske gettoblastere, mens søsteren og broren min fikk henholdsvis TV-en og stereoanlegget. På grunn av en misforståelse, ga mamma bort pianoet mitt, og jeg ble sittende igjen med to gettoblastere (den ene har jeg fortsatt, den andre ble ødelagt i noe gjørmebrytinggreier jeg var med på).

Jeg kunne fortalt om at dette gjorde at da mamma døde, så mente jeg at jeg hadde rett på hennes piano, og stefaren min hjalp meg å flytte det inn i leiligheten min i Sandnes. Jeg kunne blogge om at det er et fantastisk fint møbel, over hundre år gammelt, fullstendig umulig å stemme riktig, men heldigvis er jeg akkurat tonedøv nok til at det ikke gjør så mye.

Jeg kunne blogget om at jeg flyttet til Oslo. Jeg BURDE blogget om at jeg flyttet til Oslo (og jeg burde definitivt blogge om Katakombene. Ikke gi opp, det er fortsatt en mulighet for at det kommer. Selv om jeg ikke blogger lenger). Og hvordan jeg klarte å hyre de mest sutrete flyttefolkene i verden, som var generelt misfornøyde med å måtte bære esker og gå i trapper, og som nektet å i det hele tatt prøve å få pianoet inn i leiligheten.

Jeg kunne blogget om pianostemmeren jeg hadde booket, og som jeg nå måtte avbestille. Jeg kunne blogge om hvordan han virket som en ganske søt type, og hvordan jeg skulle lure ham til å gifte seg med meg (Jeg ville selvfølgelig ikke gjort noe som helst i virkeligheten, men jeg kunne blogget om det) og hvordan han satte meg i kontakt med pianoflyttefolk med spisskompetanse.

Jeg kunne blogget om hvordan pianoflyttefolkene kom, en fredags kveld, akkurat litt for sent, fordi de hadde fått parkeringsbot. Jeg kunne blogget om hvordan jeg enig nikket om hvor forferdelig grådige disse parkeringsvaktene er, selv om jeg egentlig tror de er ålreite folk, som bare gjør jobben sin, og sørger for at det ikke blir fullstendig anarki i gatene, og at grunnen til at de er så bryske er at de hele dagen blir kjeftet på av folk som mener akkurat de burde få lov til å parkere akkurat der de vil bare en liten stund. For de er jo gode mennesker som har viktige ærend.

Så kunne jeg blogget et litt morsomt avsnitt, om hvordan naboen kom stormende ut i fullt firsprang, med bikkja etter seg, fordi hun trodde at vi var tyver som prøvde å stjele barnevogna hennes (vi bare flyttet den ut, for å få mer plass til pianoet i trappeoppgangen).

Deretter kunne jeg blogge om hvordan jeg smånervøs stod i narkoparken hvor pianoflytterne hadde parkert bilene sine (nok en gang ulovlig. Og jeg kunne formelig merke at jeg var i ferd med å bli en av disse menneskene som mente at de hadde vært gjennom nok dritt for en dag at det forsvarte at bilene var ulovlig parkert). Og så kunne jeg hatt en litt vågal bit om at jeg stod på hjørnet der så lenge at jeg nesten begynte å bekymre meg for at folk skulle tro at jeg var en prostituert, men at jeg heldigvis hadde skiftet til fredag-ettermiddag-slakke-bukser, og har generelt en kroppsfasong som innimellom har gjort det vanskelig å gi det vekk, så jeg konkluderte med at jeg var trygg.

Så kunne blogge om hvordan pianoflyttemannen kom gående mot meg, og jeg kunne se noe var galt, og han ganske riktig fortalte meg at de hadde prøvd å prøvd, men de fikk ikke poianoet forbi postkassene i 1. etasje en gang.

Jeg kunne blogget om at jeg så dem lasse pianoet på bilen igjen, og kjøre av gårde til Drammen, eller hvor det var, hvor de setter pianoet på lager til jeg finner ut hva i alle dager jeg skal gjøre.

Jeg kunne blogget om hvor veldig trist jeg ble, både fordi jeg ikke får ha pianoet mitt lenger, og fordi dette helt klart betyr at jeg aner hva jeg driver med og det er et under at staten i det hele tatt tillater meg å prøve å ta vare på meg selv, og at jeg er ganske sikker på at jeg gjør livet feil…

Det er kanskje like greit at jeg ikke blogger lenger.

Mannen jeg elsker skal gifte seg med noen som ikke er meg

Jeg ser at jeg kan framstå i overkant dramatisk her, da mannen jeg elsker er David Mitchell, engelsk komiker som ikke aner hvem jeg er, og det kan liksom ikke være ekte kjærlighet når jeg aldri har møtt ham, men det er likevel sårt. Så jeg gjør det eneste logiske; prøver å finne ut mest mulig om denne andre kvinnen. Og etter å ha hørt radioprogrammet My Teenage Diary, hvor hun leser fra fjortisdagboka si har jeg kommet fram til følgende konklusjon; Victoria Coren, kvinnen David Mitchell skal gifte seg med, er som meg, bare bedre. Sånn jeg ser det må jeg gjøre David Mitchell oppmerksom på at jeg eksisterer, sånn tilfelle han finner ut at Victoria Cohen er for bra for ham. Eventuelt må jeg prøve å finne en dårligere versjon av David Mitchell, og prøve meg på ham.

Dette tenkte jeg på da jeg la meg. Jeg drømte at jeg kjøpte meg en rød Pick Up, og jeg var veldig fornøyd med kjøpet helt til det viste seg at det ville koste 5000 kroner hver gang jeg måtte vaske den, og det måtte gjøres av en gigantisk Tickle Me Elmo, mens jeg modelerte nattøy. Av og til skjønner jeg hvor drømmene mine kommer fra, andre ganger ikke fullt så mye.

James slår gjennom

Ringetonen på mobilen min er James Marsters “Katie”. Og ikke for å være helt hipster, men du har antageligvis ikke hørt den. James Marsters er han som spilte Spike i Buffy, og han sang i et band som het “Ghost of the robot” før han gikk over til en solo”karriere”. Ikke for det, han har nok flere fans enn hva jeg har, og de, som jeg, synes nok musikken hans er bra (selv om det var da jeg hørte Ghost of the Robot-plata, som jeg spesialbestilte fra USA, at jeg skjønte hva som var ment med at et album var dårlig produsert. Snakk om  å suge livet ut av sangene), men så tror jeg at gruppen “Fans av James Marsters musikk” i hovedsak består av medlemmer av gruppen “Fans av Spike”. Jeg synes det er synd at det er sånn, for jeg liker musikken til James Marsters og er dessuten fortsatt litt forelsket i ham, og vil at han skal lykkes med alt han gjør, så dere kan tenke dere min begeistring da jeg satt og så en episode av Touch, og de brukte Katie som bakgrunnsmusikk. Først tenkte jeg at Katie kanskje ikke var en original Marsterslåt (I en episode av Cold Case lærte jeg at Just what I needed ikke var av Ghost of the robot, men av The Cars…), men nei, jeg mente å ha lest at det var James selv som hadde skrevet sangen, og dessuten kjente jeg jo igjen stemmen hans.

Jeg feiret stille og internt det som utvilsom måtte være Jamses’ første skritt til mainstream anerkjennelse. Det var først da Touch var ferdig at jeg så det ubesvarte anropet på mobilen min.

Luke 3: Do nothing

I dag har jeg sett Kick Ass, men siden Iversen allerede har anmeldt den så glimrende da den var på kino, at jeg heller anmelder den andre DVD-en jeg så i dag, selv om det ikke er en film. I går kom nemlig Simon Amstells Stand Up-DVD i posten. Simon Amstell var den småfrekke programlederen av Never Mind The Buzzcocks i 3 sesonger.  Jeg er litt forelsket i ham. Selv om han med sine halvlange krøller, cardigans og 90-tallsbriller av og til ser ut som en middelalderne husmor. Noe som får meg til å lure på om jeg egentlig er lesbisk. (det der er fra min Stand Up DVD. Som foreløpig bare eksisterer i hodet mitt)

Simons Stand Up-DVD, Do nothing, handler om ensomhet, og å ikke klare å kommunisere med andre mennesker. Jeg lo høyt flere ganger (som ikke er noen garanti. Jeg liker Jimmy Carr kjempegodt foreksempel, men jeg tror ikke jeg lo en eneste gang av hans Making People Laugh-DVD (Ooh. Ironi? Er det?)), og enda mer overraskende; på et tidspunkt gråt jeg. Bare en enkel tåre, litt sånn “jeg vet så godt hvordan det føles, Simon” medlidenhet/selvmedlidenhet-tåre, men likevel. Tror ikke jeg har gjort det på en stand up-DVD før.
Det er uansett en nydelig vakker tristmorsom filosofisk sak, med sitater som “Everything is a choice between fear and love, we may as well choose love because death is coming.” og denne biten om katteAIDS, som jeg nærmest er blitt besatt av for tiden. Det var skikkelig rart å se den på DVD-en for der er det bare Simon som snakker, og ikke tegnefilmen, og jeg kjente igjen hver eneste svingning i tonefallet hans (dere må være enige at noen av de tingene han gjør med stemmen sin, spesielt i den historien, grenser til genialitet!) og så for meg tegningene inne hodet.
Egentlig vil jeg bare anbefale alle å kjøpe denne DVD-en, for jeg elsker Simon, og jeg vil gi ham mitt hjerte og føde hans barn, men siden det ikke går (fordi han ikke vet hvem jeg er, og fordi han liker tynne menn) så vil gjøre mitt for at han får mest mulig penger. Og som en insidebonus, den vennen som Simon snakker om mot slutten av DVD-en er Russell Brand. Jeg er nesten helt sikker på det. Man kan se det på faktene hans, ordvalget, og dessuten hørte jeg et radioprogram med Simon og Russell hvor de snakket om at de hadde gjort det Simon foreteller om i DVD-en.
Når bør man se denne filmen: ALLTID (men ikke se ekstramaterialet. Simon hater tydeligvis ekstramateriale og prøver å ødelegge det fra innsiden)
5/5

Radioanbefalinger

Jeg er blitt for gammel for P3. Det er trist, for fra å være min favorittkanal, så synes jeg nå det meste som de sender i beste fall er meningsløst, og i verste fall så irriterende at jeg bare må skru av. Selv Radioresepsjonen, som jeg liker fryktelig godt, har innslag som jeg rett og slett ikke orker. Jeg er ikke klar for å gjøre det helt slutt med P3 enda, men når jeg er kommer det til å bli en klassisk det-er-ikke-deg-det-er-meg-scenario. Vi har et langt og lykkelig forhold bak oss, og det er definitivt jeg som har fått mest utav det, men som den utro bitchen jeg er, driver jeg nå og flørter med programmer med andre kanaler. Men hvilke kanaler? Reklamekanaler er uaktuelle, da radioreklame gir meg lyst til å skjære av meg ørene mine og donere dem til veldedighet, bare for å slippe å høre på det mer, så jeg har vendt meg til Internettet.

Av David Mitchell-relaterte årsaker har jeg funnet britiske Radio4, og da hovedsakelig i comedy-kategorien, hvor de har fantastiske programmer som “The unbelieveable truth” med tidligere nevnte David, hvor fire gjester holder et  foredrag om hver sitt tema, og hvor alt er diktet opp, med unntak av 5 utrolige fakta, som de andre gjestene må finne for å få poeng, og “So wrong it’s right” med Charlie Brooker, hvor tre gjester konkurrerer om å ha de verste historiene. Begge disse programmene er rasende morsomme, men de sendes dessverre ikke nå.

 

På BBCs hjemmesider får man nemlig bare høre de programmene som gikk denne uka. Men det er greit, for neste uke begynner I’m sorry I haven’t a Clue, hvor de blant annet har denne leken, og av det som ligger ute nå så kan jeg anbefale I’ve never seen Star Wars, hvor Marcus Brickstok introduserer gjester for nye opplevelser. Ukas gjest  får blant annet lese Harry Potter og høre listepop. Hans beskrivelse av dagens populærmusikk er bare nydelig (fritt etter hukommelsen “It’s just like the music I listened to when I was young, except half way though this angry man turns up, and starts busting rhymes at you”) Jeg vil tro at både Radio 4 ellers og resten av BBC har mye fine programmer (Jeg vet om minst ett; the Infinite Monkey Cage, med den fabelaktige Professor Brian Cox), men jeg har ikke rukket å undersøke videre.

 

Det neste jeg vil anbefale snublet jeg over fordi jeg fortsatt til tider Internetstalker Joss Whedon.  For en stund siden oppdaget jeg at han hadde vært på “This American Life”, nærmere bestemt denne episoden  hvor han fremfører den ene sangen fra kommentarsporet til Doctor Horrible. This American Life er et times langt radioprogram, hvor hvert program har et tema, og det fortelles 3-5 (bortsett fra det ene programmet, hvor de går agurk og forteller 20) historier. Min favoritt er fortsatt det første programmet jeg hørte, hvor også innslagene før og etter Joss var morsomme og rørende, men jeg har funnet mye annet fint der også. Kanskje spesielt novellene som leses opp der, mest av alt om den nydelige historien om Pingvinen, før han ble Batmans erkefiende (det er en av de 20 småhistoriene), og denne om en gullfisk som oppfyller ønsker (denne episoden forteller også om det helt vanvittige programmet This is your life).
Det siste jeg vil anbefale er The Moth Hour, som er folk som stiller seg opp på en scene og forteller historier. Jeg har bare hørt noe sånt som 8 programmer, men jeg har allerede grått ved tre ulike tilfeller, og ledd høyt flere ganger enn hva jeg kan telle (altså jeg vil tro det er mellom 20 og 30 et sted. Jeg kan telle til 30, men jeg har mistet oversikten, er det jeg ville si). Man må registrere seg her for å få høre mer enn ett program, men det er gratis, og jeg har ikke mottatt noe spam, så det er ikke videre problematisk.
Så det er mine radiotips. Hvis du har tips tilbake er det bare å komme med dem i kommentarfeltet.