Sonjas ordentlige blogg

Ikke et kjærlighetsdikt

Jeg har ikke i flere dager planlagt
hvordan jeg skal kle meg

Jeg har ikke tenkt ut
i minste detalj hva jeg skal si

Jeg ser aldri på deg når jeg vet du ikke merker det
og når jeg lukker øynene er du heller ikke der

Jeg ville aldri skrevet
et kjærlighetsdikt
til deg

Men jeg vil at du skal vite
at jeg bruker mye energi
på ikke å elske deg

That’s right, I have nobody.

Så sant jeg har stor nok veske har jeg alltid med meg en notatbok hvor jeg noterer ned ting. Setninger jeg vil bruke, lister, morsomme sitater og annet. Mye blir aldri brukt til annet enn bare å stå i notatboka, spesielt påbegynte lister (når jeg tenker to tanker som kan settes i samme bås, lager jeg en liste - av og til er dette begynnelsen på et lengre prosjekt, og jeg har en fin rød bok med silketrekk hvor listene føres inn i, men i de fleste tilfeller, så blir det bare værende en topunktssak). Sånn at disse notatene ikke skal bli helt bortkastet, så tenkte jeg at jeg skulle dele noen av dem med dere her på bloggen min. Altså utdrag fra notatboka mi 2007:

Vendinger jeg kan få bruk for:

• lyden av å åpne en øl passer til det meste
• kjærlighetstourettes

Ting vennene mine lurer på

• Hva kom først, intimhygienen eller oralsex?
• Hvordan er det å bade i rødvin? Hvor rød blir man og blir håret rosa?

Ting jeg liker

• Flymat
• Bombadilla Life med Franklin

Sitater fra korpstur

• H:(om hvor smale sengene er) : De e som å sett i en kano
• SR: (det blir tatt fram en Brandy-flaske): Off, nå får jeg vondt i levra igjen
• L: No e æ mett (dekker over maten med en serviett) Æ dekke over’n så itj Sonja tar’n
• G: Sonja, bli deilig!

Dårlige setninger i ellers bra ting:

• “I was looking for a job, and then I found a job” (duverden for en interessant historie!?) i Heaven knows I’m miserable now
• “There is not one brain among them. Except one” (det burde seriøst være mulig å uttrykke dette bedre) i den første Indiana Jones filmen

Grunner til at jeg liker So you think you can dance:

• Når de reiser seg fra å stå på kne, uten å bruke hendene og bare vipper seg opp over fotbladene
• De to (mannlige) hiphoperne som danset swing sammen
• “Jeg er et historisk landemerke”

????*

• Kjell
• linser/badekar

*Der er ingen overskrift og jeg aner virkelig ikke hva dette skal være en liste over

Tyrkia i stikkord

• Anita Kuksår
• Trafikkbjørn
• Is it a chocolate? Is it a calculator?
• Bady piercing
• Bruce Lee Chinese Restaurant

Flere sanger som høres vakre ut men som egentlig er ganske jævlige

• He’ll have to go (når dama i paret som bodde over meg i det ekstremt lytte huset for noen år siden, var ute og reiste, pleide han å synge denne sangen til henne på telefonen. Veldig søtt - helt til man hører på teksten utover “put your sweet lips a littlecloser to the phone”)
• Smoke get’s in your eyes (snakk om venner som ikke skjønner når det ikke passer seg med skadefryd - men nydeligste melodien)
• Medium Pace - denne blir litt omvent, for den er vel knapt blitt satt på uten at noen sier “hør på teksten på denne”. Men den har faktisk en rimelig vakker melodi også, så: hør på melodien på denne.

Jeg har et sugemerke

Og det eneste som er mer patetisk enn en 30-åring med et sugemerke, er en 30-åring med et sugemerke som er litt stolt av det.

Og det eneste som er mer patetisk enn en 30-åring med et sugemerke som er litt stolt av det, er en 30-åring med et sugemerke som er litt stolt av det og som ikke har gjort noe mer vovet enn et tungekyss som varte så kort at alle som ikke er meg, ikke en gang ville latt det telle.

Jeg har ikke engang en morsom historie om hvordan jeg fikk det, og jeg mistenker at du kanskje tror at jeg prøvde meg på en sånn overskrift-som-trekker-mye-folk-ting her, men jeg lover at det ikke er det som er motivasjonen.  Greia er nemlig at det eneste andre sugemerke jeg har hatt, fikk jeg da jeg var 19, og da var det allerede for sent.  Det var ikke kult lenger, bare flaut (er egentlig sugemerker noensinne kult, eller er det bare jeg som trodde de var det, da jeg aldri hadde noen da jeg var 14-15?), og jeg fikk ikke vist det eller fortalt det til noen.  Så jeg tar igjen nå.  Og det er enten dette, eller å flashe en puppen min på jobb, og jeg tror jeg har mer å tape på det siste der, så jeg går for denne løsningen.

Så får det heller være om det trekker lesere.

Jeg har ikke egentlig vært i denne situasjonen selv, og er derfor litt usikker på om jeg har lov til å gi råd, men jeg vet ett og annet om å miste folk en er glad i, så jeg våger meg utpå likevel.

Vi går ut ifra at du er over sjokket og den intense sorgen i begynnelsen.  Du har lært deg å leve uten ham, det går ikke bra, men det går, og du må ta en avgjørelse hvor vidt du ønsker å leve alene for å hedre hans minne resten av livet, eller om du vil prøve å gå videre, og se om du klarer å finne en ny. 

Jeg tror det viktige her er å innse at om du skulle velge å finne deg en ny, så betyr dette på ingen måte at du ikke elsket den du mistet.  Følg hjertet ditt, ikke gjør noe før du er klar, men ikke la sjangsen til lykke gå fra deg, på grunn av littegranne dårlig timing, og du tenker på hva andre vil si om at du får deg ny kjæreste så fort.

Filmtips:  (denne er jeg veldig sikker på om man bør se eller unngå å se.  Jeg tror man må avgjøre selv hvor mye man tåler):  Love Story

Deppemusikk:  Last Kiss, da fortrinnsvis Pearl Jam sin versjon

Jeg har slått sammen to scenarier her.  Der hvor du har forelsket deg i en kompis, og valgt å ikke gjøre noe med det, for å ikke ødelegge deres “verdifulle vennskap”, og det hvor katta er ute av sekken, og alt er greit, men like vel ikke.

En rask opptelling i går kveld viser seg at av de 8 store, dem jeg har vært hardt forelsket i over lengre tid, så har halvparten av dem vært av typen “veldig god venn”.  Sånne som i tillegg til bare å være en person hvis selskap man trivdes i, var noen som gjorde hverdagen lysere, som man kunne gå til med problemer, og som man ville fortelle ting til når man opplevde noe morsomt.  Og dessuten er man forelsket i dem.  To av vennskapene røyk ene alene på grunn av mitt uregjerlige hjerte.  Da trodde jeg at det kom av at de ikke taklet at jeg var forelsket i dem, men i ettertid ser jeg at det like mye var min idiotiske oppførsel som resulterte i at vi ikke kunne være venner mer.  

Utgangspunktet er litt annerledes her, for du har to oppgaver å gjennomføre på en gang: bli uforelsket og bevare vennskapet.  Det skal kunne gå an.  Av de to kompisene jeg var forelsket i, hvor jeg ikke thrashet vennskapet, så opphørte det ene naturlig, da vi flyttet fra hverandre (dette var studietiden, hvor mange nye vennskap ble opprettet og døde.  Jeg var for lengst over ham, da vi mistet kontakten og at dette ikke stakk, tror jeg er uavhengig av at jeg forelsket meg i ham), og det andre eksisterer for så vidt fortsatt, bortsett fra at vi bor på hver vår kant av Europa, og ikke møtes ikke så veldig ofte.  Men når vi først møtes,  har vi en sånn sjelekonneksjen at det nesten er helt sykt.

*stirre drømmende ut i lufta noen minutter*

Uansett, jeg prøver å huske hva jeg gjorde forskjellig de gangene jeg mistet dem og de gangene jeg klarte å beholde dem.  Hvis vi utvider testgruppen til å omfatte mer kortlivede forelskelser, alt over sånne engangskrusjer som man plutselig kan få på hvem-som-helst, så viser det seg mer og mer tydelig at dette er helt tilfeldig, og at det hele er avhengig av omstendigheter, og hvor gjerne dere begge ønsker å fortsette vennskapet.

Sånn i utgangspunktet skulle man tro at fyllebetroelser av typen “ja, men jeg er jo så glad i deg” satte en effektiv stopper for vennskapet, men i vår testgruppe, som nå består av 6 personer, så er 5 av dem blitt utsatt av en særdeles usjarmerende fylle-Sonja, og 3 av dem tok det helt greit (jeg tror kanskje en av dem ble utsatt for en heller sjarmerende fylle-Sonja, så det skulle bare mangle at han ikke synes det var greit).  Men statistikk lyver, som vi vet (for ut fra denne testgruppen - skal vi følge statistiske resultater- så vil et vennskap kunne overleve at du sender kjærlighetsdikt til ham på lapper i timene, og det burde jo enhver, sånn rent logisk sett, skjønne at ikke er noen god idè), og jeg tror vi kan si at “snakke om følelsene dine i fylla” er en nei-nei i dette tilfelle.  Det vil ikke hjelpe deg å bli uforelsket heller.

En edruprat kan kanskje hjelpe, men jeg merker at jeg egentlig er litt imot det også, da det stort sett vil føre til at han føler seg ille til mote, og du bare vil få vondt av at han er så snill og forståelsesfull, og du kan ikke få ham, uansett hvor gjerne du vil.

Å dra inn en kamerat av ham/felles venn av dere, er heller ikke noen god idè, da dette vil sette kameraten i en ekstremt kinkig situasjon.  Da ville jeg heller gjennomdiskutert problemstillingen med en venn som du kjenner uavhengig av drømmemannen/bestekompisen.  Ja, der tror jeg vi har det, finn en venn, som ikke kjenner din utkårede så godt at han/hun vil føle seg forpliktet til å viderefortelle ting du sier, og snakk ut saken.  

Sorry - jeg vet veldig godt at dette er et av de verste tilfellene, og jeg har ingen fornuftige råd.  Men jeg håper don’tsene kan være til hjelp.

Kirurgen åpnet meg. “Jøsses, dette er jo et engangshjerte! Hvor mange ganger
har du brukt det?” Jeg våknet. Ingen narkose kan stenge ut et slikt spørsmål.

“Jeg vet ikke. En åtte-ni ganger. Er det for mye?”

“For mye? Det kan du banne på. Et hjerte av denne typen er bare ment til å
bli gitt bort en gang. Når du driver og tar det tilbake og gir det ut på nytt
så blir det jo helt ødelagt. Se her, deler av det er knust, og her mangler det
en stor bit”. Kirurgen ser oppriktig frustrert ut. “Sørget du i det minste for
å få noen hjerter tilbake?”

“Jeg… eh… hva? Hjerter tilbake? Er det et alternativ?”

Kirurgen rister oppgitt på hodet. “Du har ikke skjønt helt dette her med
hjerter du?”

“Jeg har kanskje ikke det. Går det an å fikse det?” Jeg kjenner at jeg er litt
lei meg, det var ikke dette jeg hadde forventet meg.

“Fikse? Nei, men du kan få et gjenbrukshjerte…”

“Jeg vet ikke om jeg vil ha et gjenbrukshjerte, jeg” avbryter jeg.

“Hm. Det finnes en annen mulighet. Det vil ta tid, men det vil kunne hele seg
selv, om det er i noen andres eie. Men da må du overtale ham til å gi deg sitt
eget hjerte. Dessuten på du passe på at han tar godt var på det, og ikke leker
med det. Det vil bare gjøre vondt verre”

“Det tror jeg at jeg vil prøve. Hvor er disse menneskene som tar imot ødelagte
hjerter?”

“Å, de er der ute, vennen min” kirurgen smiler, og syr meg igjen. “Tro meg.
Ett eller annet sted er de”