Nå skjønner jeg i alle fall hvorfor jeg er singel.

Jeg snublet over denne siden helt tilfeldig på nettet i dag. Jeg lover, det var kjempetilfeldig, for jeg ville i alle fall ikke googlet «how to make a guy understand you like him», for hvem gjør sånt? Bare desperate folk! Og jeg er i alle fall ikke desperat. Jeg er veltilpasset, trygg singel, og trives med det. Jeg vil sette opp et show med en fyr som minner om han fyren fra Memento og googlet «How to make a show with some one like Guy Pierce», og havnet altså på denne lista. Og når jeg først var inne der, tenkte jeg at jeg jo kunne lese lista, for selv om jeg er veltilpasset, trygg singel (og trives med det) kan det være at jeg vil fortelle noen at jeg liker dem en dag.

Herregud! Er det sånn folk blir sammen? Er dette ting som dere som er i parforhold har gjort? Hvordan døde dere ikke av flauhet underveis?

La oss ta for oss lista punktvis:

“1. Get him alone and just tell him you like him” Det har jeg gjort. Mange ganger. Det funker ikke. Det skremmer ham vekk. NESTE!

«2. Once he figures out that you like him, don’t push things further” Ok, ikke vær pushy! Det krever riktignok litt selvkontroll, men det skal jeg I teorien få til. Bortsett fra at dette jo kommer etter at jeg vist ham at jeg liker ham. Det er jo den biten jeg vil ha råd om! Jeg har jo føkket opp lenge før vi kommer til denne delen!

“3. Make sure that he isn’t interested in any other girls.” HÆ!? Hvordan I alle dager skal jeg få til det? Skal jeg kidnappe ham? Fjerne ham fra alle potensielle konkurrenter? Og hvordan skal dette kombineres med punkt to, hvor jeg ikke skal være pushy?

«4. Don’t crowd his space.» Så, ikke kidnappe ham altså?

«5. Try to get him to catch you looking at him a few times.” Hey! Dette har jeg gjort før. Riktignok ikke som bevisst taktikk… og nå kom jeg til og med en gang det funket for meg… På en måte. Da Han Jeg Likte danset med Hun Han Likte på ungdomsklubben, og jeg satt i hjørnet og stirret hatsk på dem så lenge at DJen (som også var skytsengelen min) gikk ut av buret og fikk Han Jeg Likte til å danse med meg istedenfor. Jeg er ikke sikker på at det er det dedtte punktet handler om.

«6 Start small and work your way up gradually, being attentive to how he responds every time you take it up a notch.” Dette var jo fint og vagt. Begynn I det små med å gjøre hva? Jeg antar de mener at jeg ikke skal invitere fyren med på en romantisk helg i Paris på første deit eller noe. Greit. Jeg skal ikke gjøre den feilen igjen.

«7. Don’t give him mixed signals! “ OK. Fortell at du liker ham, men ikke push ham, sørg for at han ikke ser på andre damer, men la ham være i fred, stirr på ham av og til, men ikke gjør noen særlig romantiske gester i begynneslen. Og ikke send miksede signaler. DU sender MEG miksede signaler, Wikihow-liste!

«8. Remember, guys like to feel like the man” Her reagerer jeg på eksemplene på hva man skal si til ham for at han skal føle seg som en mann. Jeg mener  ” Your eyes are amazing ” og ” Your smile is really nice “. Ville ikke “Du ser ut som du er flink til å hogge tømmer” få ham til å føle seg mer maskulin ( Jeg vil egentlig si at  til og med «Du kler vest så mye bedre enn hva Diane Keaton gjorde i Annie Hall» er et mer machofiserende kompliment enn de eksemplene det kommes med)

«9. If he doesn’t get the hint you are saying, then simply tell him you like him, but don’t come on too strong” Dette er vel det same som punkt 1? Bare med tilleggsrådet om at man ikke må si at man liker ham for godt, som er det som sies i punkt 6 (tror jeg. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg har forstått punkt 6 riktig). Her kombineres altså to punkt i lista for å lage et nytt punkt. Er det lov?

«10. Don’t force him into becoming your boyfriend.” Jada, jada, jeg har allerede gått bort fra kidnappingsplanene, har jeg sagt!

11. Be playful with him. Ok, flørt med ham. Det er jo det jeg ikke kan. Det er en grunn til at jeg må google slike lister – lese slike lister når jeg har googlet noe helt annet og tilfeldigvis kommer over dem.

«12. Don’t ignore him.» Hvorfor skal jeg ville ignorere ham? Jeg liker jo fyren!

«13. Make sure that if you call him and he doesn’t answer and he doesn’t call you back, he’s either busy, hates the phone, or doing something productive with his time. “ Jeg er litt usikker på om jeg skjønner bruken av “make sure” her. Noe sier meg at de ikke mener «sørg for» men kanskje heller «forsikre deg om». Og hvis han gjør noe uproduktivt med tiden sin, hva har det å si for vårt potensielle forhold?

«14. If you’re stuck between liking two boys, don’t be like Bella.” Det er hun fra de der “Vampyr”-bøkene, ikke sant? Jeg begynner å mistenke at denne lista kanskje er ment for folk som er betydelig yngre enn hva jeg er. Jeg har faktisk sett den første twilightfilmen, og så vidt jeg husker så var Bellas strategi sentertert rundt det som er punkt 5 på lista; stirre uttryksløst på den blasse Jack Whitehall-kopien i to timer. Betyr det at Punkt 5 ikke gjelder lenger?

«15. Get a guy friend to introduce you guys first as friends, just to get to know each other.” Her kommer det en lang forklaring etterpå som er like komplisert som plottet i en gjennomsnitts Hotell Cæsar-episode, og som konkluderer med at hvis han ikke forteller kompisen sin at han liker meg, så er det enten fordi han ikke liker meg eller fordi han liker meg, men ikke er klar til å innrømme det for kompisen sin… Etter all dramaet og organiseringen jeg har måttet gjort for å få de to i samme rom og snakke om meg, så er dette alt jeg får igjen…. Kanskje/kanskje ikke?

«16. Try to chill with the guy» Med den utdypende teksten «Alone time is just as good as with friends, so try out both.” Betyr dette at kidnapping er innafor igjen?

“17. Don’t pour on the perfume!» Ikke stink. Check! Det at jeg kom hjem fra trening for to timer siden og fortsatt ikke har dusjet er et engangstilfelle… jeg lover. Det hender nesten aldri at jeg går rundt i svette treningsklær resten av dagen fordi jeg er for lat til å dusje.

«18. Don’t laugh too much at their jokes.” Med utdypingen: “ They’ll think you are kind of crazy. Just giggle a little bit, but do it frequently so he doesn’t think you’re bored with him.” Så gi inntrykk av at han er mindre morsom enn hva han er når han er morsom, og hvis han ikke har vært morsom på en stund så gi inntrykk av at han er mer morsom enn  han er? Hvorfor i alle dager skulle jeg ville gjøre noe sånt? Hvordan skal ha da lære hva som er morsomt og hva som ikke er det? Hvis ikke dette er miksede signaler, så vet ikke jeg!

«19. Smile!” Greit nok. Men fortsettelsen  “Don’t sit there with your arms crossed.” Stiller jeg meg mer tvilende til. Hvordan skal jeg ellers skjule magen og skyve puppene opp og fram?”

«20. If he ends up not liking you, move on.” Åja, endelig et punkt jeg har full kontroll på. Jeg har tross alt laget en hel serie om Hvordan bli uforelsket.

Jeg vet ikke om jeg ble så mye klokere. Og selv om jeg ble klokere, så vet jeg ikke om dette er ting jeg er villig til å gjøre. Jeg tror kanskje jeg må angripe dette annerledes. Eventuelt bare være en veltilpasset, trygg singel, og trives med det, resten av livet.

En SÅNN dag

I går var det toget jeg skulle ta til jobben innstilt. Det gjør ikke så mye, for det går jo et tog senere, men det var 15 minutter forsinka. Jeg stod ute i kulden i 25 minutter

Så nå var jeg kald.

På jobben skulle jeg i et møte, og jeg dro avgårde med firmabilen. Jeg bommet på avkjørselen fra motorveien (tok feil avkjørsel; kjørte ikke i grøfta) og havnet på en ny motorvei uten snumuligheter og havnet på Gardermoen. Da jeg endelig kom meg tilbake på rett vei visste jeg ikke lenger hvor jeg var og kjørte feil en gang til. Og det var helt og holden min skyld.

Så nå var jeg kald og irritert.

Jeg kom en halv time for seint til møte, et møte hvor oppdragsgiveren min var til stede for første gang, og han så meg komme dinglende inn, for så øyeblikkelig å forsvinne ut igjen, fordi jeg hadde glemt sånn parkeringslapp og så svare på spørsmål i hytt og pine vær fordi jeg var så stressa.

Så nå var jeg kald, irritert og uprofesjonell.

Tilbake på jobb laget jeg meg lunch; rett i koppen. Tidligere i uka har jeg prøvd meg på rett-i-koppen, og mislykkes totalt. Jeg prøver å ikke tenke for mye på hva det sier om kokkeegenskapene mine. Heldigvis er jeg ikke en som lar seg stoppe av nederlag, og full av pågangsmot ga jeg meg i kast med ukens andre rett-i-koppen. Mens jeg helte det kokende vannet over i plastikkbeholderen, glapp lokket, vannet traff det, og istedenfor å gå ned til cous cousen som det skulle, rant det utover hånda mi. Au.

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell og brent.

Da jeg skulle hjem fra jobb, ble det litt som pre-ferie-travelt, så jeg rakk ikke toget jeg skulle ta, og kom for sent til en avtale med en venninne som jeg allerede to ganger i løpet av den siste uka har måttet avlyse avtaler med.

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell, brent og dust.

Vi var og svømte, venninna mi og jeg, og hårstrikken min røyk, jeg fikk krampe og shampo i øynene og jeg hadde glemt balsam, men det føltes så forutsigbart at jeg ikke lot meg hefte ved det.

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell, brent, dust og blasert.

Etterpå dro jeg til en kompis hvor jeg var invitert til middag. Der var mange hyggelige mennesker , og vi diskuterte bøker, filmer og musikk og alt som er gøy. På et tidspunkt gikk jeg på badet og så meg i speilet. Fraværet av balsam hadde gjort håret mitt 80-talls!

Så nå var jeg kald, irritert, uprofesjonell, brent, dust, blasert og umoderne.

Så jeg dro hjem. Åpnet påskeegget jeg hadde fått av jobben min og spiste påskesjokolade og drakk whisky (whiskyen var min egen. Den kom ikke fra egget). Og tenkte at det hadde egentlig ikke vært en så ille dag allikevel.

Fear and loathing in Trondheim

(Overskriften er feil. Det kan virke som om jeg ikke har sett filmen i det hele tatt. Men den satte seg fast i hjernen min, og ville ikke gi slipp, så da ble det den.)

Det har vært en sånn helg som gir meg lyst til å skrive dagbok. Ikke blogge. Dagbok. Sånn skåret ned til benet, «så gjorde vi det, så sa han det». Ingen vittigheter, kun en nøyaktig gjengiving av hvert sekund slik at jeg aldri glemmer dem. Det var så gøy. Jeg dro tilbake til Trondheim og møtte de menneskene som jeg studerte sammen med, de som formet meg, de som fikk meg til å forstå at det gikk an at vennene mine likte meg. De som sakte men sikkert, fyllegrining etter fyllegrining, overbeviste meg om at jeg var et bra menneske. Og siden har jeg vært det. Men livet er livet, og livet tar tid, og man mister kontakten, og nå var det 12 år siden sist jeg hadde sett mesteparten, men alle var fortsatt helt like, fantastiske mennesker, og alle var lykkelige over å se hverandre igjen, og vi begynte vorspielet klokka 15:00, akkurat som ordentlige studenter, og holdt det gående til vi ble kasta ut fra nachspielet. Og det var så gøy. DET VAR SÅ GØY!

Men alle andre hadde noen. Menn. Koner. Barn. Og jeg er fortsatt bare meg. Og jeg snakker fort om romanskriving, reising og kortfilmlaging. Og har på forhåndsinnøvde vitser om at jeg skal gifte meg med Robbie Williams, og at jeg fortsatt synes det er litt flaut å snakke med gutter, og det er derfor jeg er singel, men det sitter liksom ikke helt. Jeg må finne en ny schtick. En ny unnskyldning. Et nytt argument som kan overbevise alle (også meg) om at jeg er lykkelig. Og for all del. Jeg har det jo gøy. Jeg avstandsforelsker meg, og har et rikt indre fantasiliv, jeg flørter på min klønete teite måte, og det er antageligvis bare jeg som vet at det er flørting jeg driver med. Men jeg er ikke ulykkelig.

Da jeg kom hjem logget jeg på nettdatingsiden og takket ja til dateinvitasjonen som jeg har ignorert, av grunner jeg ikke kan forklare for noen, men han mener at jeg virker useriøs (bare fordi det tok meg 3 uker å svare!) og trekker tilbudet sitt. Og det stikker litt, men mest av alt er jeg letta. For mennesker er så vanskelige ute i den virkelige verden.

Jeg har Squawken, da. Som jeg kan late som om er en pub, men som egentlig er et statusfelt på facebook som har vokst seg usannsynlig langt, og hvor jeg henger med de få vennene jeg har som fortsatt er single. Når også de gifter seg vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Mulig jeg drar på jordomseiling. (da har jeg i det minste noe å skryte av neste gang vi møtes)

Jeg fryser på beina!

Jeg skal finne opp en krysning mellom en segway, en termos og et badekar. En slags stamp fylt med varmt vann, som man trør oppi og ruller til jobb i. Det er fortsatt en del små utfordringer før det er mulig å lage den, men jeg regner med det meste lar seg gjøre.

 

-Styring.  Segwayen styres jo med tankekraft. Jeg har tenkt badekarwayen skal styres på samme måte.

-Framdrift. Man skal sitte på en liten benk inne i stampen og plaske med beina. Denne plaskingen skal på et eller annet vis gjøres om til energi som driver badekarwayen framover.

-Trapper. Man er jo i praksis en Dalek (av den gamle sorten) fra livet og ned, så trapper må man bare unngå.

- Avstigning (utstigning): Man vil ankomme jobb enten uten bukser eller i en våt badebukse, hvis man er sjenert. Jeg tror det skal være mulig å utstyre badekarwayen med et oppbevaringsrom til nederklærne sine, eventuelt vil den leveres med matchende ryggsekk. Det er fortsatt et problem akkurat når man går ut av den. Så bakpå badekarwayen skal det henge en sammenleggbar omkledningskabin. Og et håndkle.

-Holde vannet varmt. Dette gjøres med overskuddsenergien fra plaskingen (den som ikke blir brukt til framdrift)

-Hygiene. Man må ha en sånn akvariefiskrensepumpe hengende i beltet.

 

Eventuelt kan jeg kaste inn håndkle og begynne å gå med stilongs.

 

Pingvin

Jeg har alltid vært dårlig på glatta, og nå har jeg første vinteren uten bil siden slutten av 90-tallet. Det går ikke så fort. Men det er greit. Jeg har tid. Jeg går sakte, og prøver å ikke være i veien for andre.

Her om dagen hadde jeg et møte med en annen fyr som gikk like sakte som meg. Det var sikkert en pensjonist. Det er stort sett bare pensjonister som går like sakte som jeg gjør. Denne pensjonisten kom inn fra høyre og svingte inn foran meg på veien. Greit nok det. Vi var begge i sakte nok tempo at det ikke var fare for hverken liv eller helse, og det var generelt god nok klaring til at det ikke var noen kollisjonsrisiko uansett. Men så ble det litt kleint. Pensjonisten var knappe to meter foran meg, og vi gikk i nøyaktig samme tempo. På slapseglatta. Vaggende som to pingviner på vei til Sørpolen.

Etter å ha gått slik en liten stund, oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg gikk hakket fortere enn pensjonisten; jeg dro innpå. Jeg hadde ikke egentlig muligheten til å gå forbi ham, ikke uten å måtte gå ved siden av ham unaturlig lenge. Og det kunne jeg jo ikke gjøre. For det er flaut.  Heldigvis kom vi inn på et område hvor underlaget var skikkelig ujevnt og ekstra glatt. Pensjonisten, som pensjonister flest var konsekvent, mens jeg måtte senke farten for ikke å miste balansen. Etter at vi begge hadde krysset det livsfarlige området, var jeg sikkert over tre meter bak ham; og vi kom over i mye snillere terreng; en grusvei hvor det ikke hadde lagt seg så mye is. Det viste seg fort at pensjonisten fortsatt var konsekvent, mens jeg så mitt snitt til virkelig å sette opp farten (seriøst, vi snakker en maksfart på sikkert 3,5 km/timen – som et olja lyn!) og i ungdommelig overmot rushet jeg forbi ham. I det jeg fullførte den mest vågale forbigåingen på denne siden av årtusenskiftet, så jeg det; vi var på vei inn i ulendt terreng igjen; verre enn sist; frossen slaps i ujevne hauger i alle retninger. Nå har jeg egentlig et motto som går «det er bedre å være litt flau enn død», som jeg stort sett følger når det oppstår et valg mellom å se/høres teit ut, eller å skade meg (et dilemma som oppstår forbausende ofte) men i denne situasjonen var den potensielle pinlighetsfaktoren så høy -først går vi etter hverandre, så går jeg forbi ham, og så går han forbi meg igjen!! Herregud! Dette kvalifiserer til Starletflause –jeg kunne rett og slett ikke risikere det. Så jeg holdt maks hastighet inn i det livsfarlige området; is og slaps skvatt til alle retninger, litt på grunn av føttene mine, men mest på grunn av sjokk antar jeg.

Og det gikk bra. Vi kom oss gjennom, uten videre forbigåinger, og ikke minst uten fall, og vi befant oss plutselig på et fortau som er saltet eller har varmekabler eller noe. Det var i alle fall bart.

Jeg ser at sånn rent historiemessig, så hadde det gitt en bedre slutt om jeg hadde falt og brukket beinet eller noe, men jeg er takknemlig for at vi ender på en såpass kjedelig note (samtidig så er vi bare i begynnelsen av desember. Det er minst tre måneder til våren. Jeg er langt fra sikker på at jeg klarer å komme meg dit med lårhalsen intakt)

Generell sutring

I natt våknet drømte jeg at jeg tok feil tog til jobb, og at det tok 8 timer før det var fremme i Lillestrøm. Jeg har riktignok lært på den harde måten at jeg ikke skal ta det toget som “stopper på alle stasjoner”, for da tar det 3 ganger så lang tid å komme seg på jobb, men dette drømmetoget var bare latterlig. Det var folk som jogget forbi det! Jeg var altså ganske stressa da jeg våknet av vekkerklokka, og jeg hadde sovet på hendene så de… vel sov også, og var helt ubrukelige så jeg lå bare å flappet rundt der, som en sel som har mistet skjelettet sitt, mens mobilen peip og peip om at jeg måtte stå opp.

Men jeg kom meg da opp og avgårde, og da oppdaget jeg noe som de har her på østlandet som var nytt for meg; vei som bare ser våt ut, men som har et tynt, tynt lag med is på seg og er speilglatt. Jeg falt ikke; men det gikk utrolig sakte, og jeg regner med at det bare er et spørsmål om tid før jeg ligger på den usynlige isen og spreller. Hele det der med å selge bilen og bli trikkedame føles ikke helt gjennomtenkt akkurat nå. Og aporopos “ikke gjennomtenkt”; jeg var på Halloweenfest i helga, og bestemte at kostymet mitt krevde at jeg klippet panneluggen min. Som sagt så gjort; det ble ikke helt beint, men fordi jeg vet hvordan jeg er gjorde jeg ikke noe forsøk på å rette på den, for jeg har hørt Alf Prøysens sang om vesle Jensemann, og vet at den egentlig handler om hår (man må lese (synge?) veldig mellom linjene der). Neste dag oppdaget jeg til min forskrekkelse at panneluggen ikke hadde vokset ut igjen i løpet av natta, og at jeg nå er belemret med pannelugg i sikkert to måneder. Jeg ser ut som Duane Dibley. Det jeg kanskje hadde tenkt aller minst på var at jeg denne uken skulle til fotograf for å ta bilde til nettsiden til den nye arbeidsplassen min. Forrige gang jeg hadde bilde av meg selv på arbeidsgiverens nettsider, var det så dårlig at det kostet meg en en deit (dere vet hvordan folk i kontaktannonser pleide å skrive at “utseende mitt har aldri skremt noen”. Vel, sånne skrytende påstander kan ikke jeg komme med (jeg har en følelse av at jeg har blogget dette før, men finner det ikke igjen i arkivet)), og denne gangen blir det enda verre, for i tillegg til Duanefrisyren hadde jeg brukt en maskara jeg ikke tåler, slik at huden rundt øynene er blitt rød og skrukkete, og det var dessuten maks bartedag. Jeg har ikke sett bildene enda, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke skal fortelle potensielle beilere om hvor jeg jobber.

Setningen

“Jeg kan ikke få barn, jeg… fordi ingen vil ha sex med meg”

Jeg har hatt den setningen på hjernen den siste uken eller så. Og jeg synes den er ganske morsom, og jeg har hatt lyst å si den til folk. Men jeg vet at jeg ikke alltid er like flink til å vurdere hva som er greit å si til folk, og hva som ikke er det, og jeg var usikker på om setningen var morsom nok til at det overskygget den definitive flauhetsfaktoren som er der.

Så jeg bestemte meg for å teste den ut på vennene mine. Det gikk ikke så bra. Det viser seg at setningen i tillegg til å være mye flauere enn den er morsom, også er ganske trist. Og jeg ble så pinlig berørt at jeg bare måtte løpe min vei.

Greit nok. Dette er grunnen til at jeg tester ut ting på vennene mine, istedenfor å gå rett på å si dem i gjenforeningsfester og familieselskap. Men noe plaget meg, for jo mer jeg tenkte på det, jo mer måtte jeg konkludere med at, joda, dette er en morsom setning. Jeg ville ledd om noen andre hadde sagt det. Jeg hadde blitt litt flau, men mest …leende? Og etter å ha sovet på det så var jeg sikker på at dette muligens var den morsomste setningen jeg noen sinne hadde tenkt ut. Ja, hvis jeg hadde vært stand up-komiker, så kunne den definitivt vært en del av repetoaret mitt. Og jeg kunne vært stand up-komiker, hvis jeg ikke hadde hatt sceneskrekk. (til at jeg fortsatt har et selvbilde som en 14-åring så har jeg forbausende høye tanker om egne evner innimellom).

Uansett. Vennene mine er veldig morsomme, har generelt god humor, og jeg skjønte ikke hvorfor de ikke synes den fantastisk morsomme setningen min ikke var noe morsom. Så slo det meg: den er for plausibel!

Så nå har jeg to problemer; jeg har en morsom setning som er for flau til at jeg kan bruke den ute blant folk, og vennene mine tror at ingen vil ha sex med meg.

Som tidligere nevnt er jeg ofte litt usikker på hva som er greit å si, men selv jeg, med mine totalt fraværende sosiale antenner er ganske sikker på at uansett hvor gode venner man er med folk, så kan man ikke gå bort til dem og si
“Folk vil ha sex med meg altså! (ikke alle. Og ikke hele tiden. Og stort sett så er det ikke de menneskene jeg vil ha sex med. Men de finnes. OG JEG ER HELT SIKKER PÅ AT JEG IKKE KOMMER TIL Å DØ ALENE OG IKKE BLI FUNNET FØR HUNDER HAR BEGYNT Å SPISE AV LIKET MITT)”

Men heldigvis kan man blogge det. (Nå, la oss aldri snakke om dette igjen. Greit det skal være litt flaut å være venner med meg, men det får da være måte på)

Nøkkel

Dere vet hvordan man av og til trener på et treningssenter? Og hvordan man før trening må låse alle sine eiendeler inn i et skap, fordi verden er et ondt sted, og folk flest er tyver? Og dere vet hvordan man tar nøkkelen til hengelåsen og knytter den fast i skolissa, fordi treningsbukser ikke har vett til å ha lommer, sånn som normale bukser har? Og hvordan man så “løper” på tredemølla? Og dere vet hvordan nøkkelen så løsner fra skolissa, faller ned på båndet, men istedenfor å følge det bakover, som hadde vært helt greit, for da ville man bare hatt en nøkkel liggende bak seg, ved et uhell blir sparka framover og inn mellom plastdekselet og båndet på tredemølla? Og dere vet hvordan treningsentre generelt ikke er så gira på å skru frahverandre tredemøllene sine? Og dere vet hvordan man stiller tredemølla på max incline, for å prøve å rygge nøkkelen ut igjen? Og hvordan man ender opp med å måtte få klippet over hengelåsen? Ikke? Det er kanskje bare meg, da.

Piano

Det er synd jeg ikke blogger lenger. Hvis jeg hadde blogget, kunne jeg fortalt om hvordan det første pianoet mitt indirekte førte til mine foreldres skilsmisse. Jeg kunne blogget om hvordan jeg, da pappa døde og vi fordelte arvegodset, ente opp med pianoet og to identiske gettoblastere, mens søsteren og broren min fikk henholdsvis TV-en og stereoanlegget. På grunn av en misforståelse, ga mamma bort pianoet mitt, og jeg ble sittende igjen med to gettoblastere (den ene har jeg fortsatt, den andre ble ødelagt i noe gjørmebrytinggreier jeg var med på).

Jeg kunne fortalt om at dette gjorde at da mamma døde, så mente jeg at jeg hadde rett på hennes piano, og stefaren min hjalp meg å flytte det inn i leiligheten min i Sandnes. Jeg kunne blogge om at det er et fantastisk fint møbel, over hundre år gammelt, fullstendig umulig å stemme riktig, men heldigvis er jeg akkurat tonedøv nok til at det ikke gjør så mye.

Jeg kunne blogget om at jeg flyttet til Oslo. Jeg BURDE blogget om at jeg flyttet til Oslo (og jeg burde definitivt blogge om Katakombene. Ikke gi opp, det er fortsatt en mulighet for at det kommer. Selv om jeg ikke blogger lenger). Og hvordan jeg klarte å hyre de mest sutrete flyttefolkene i verden, som var generelt misfornøyde med å måtte bære esker og gå i trapper, og som nektet å i det hele tatt prøve å få pianoet inn i leiligheten.

Jeg kunne blogget om pianostemmeren jeg hadde booket, og som jeg nå måtte avbestille. Jeg kunne blogge om hvordan han virket som en ganske søt type, og hvordan jeg skulle lure ham til å gifte seg med meg (Jeg ville selvfølgelig ikke gjort noe som helst i virkeligheten, men jeg kunne blogget om det) og hvordan han satte meg i kontakt med pianoflyttefolk med spisskompetanse.

Jeg kunne blogget om hvordan pianoflyttefolkene kom, en fredags kveld, akkurat litt for sent, fordi de hadde fått parkeringsbot. Jeg kunne blogget om hvordan jeg enig nikket om hvor forferdelig grådige disse parkeringsvaktene er, selv om jeg egentlig tror de er ålreite folk, som bare gjør jobben sin, og sørger for at det ikke blir fullstendig anarki i gatene, og at grunnen til at de er så bryske er at de hele dagen blir kjeftet på av folk som mener akkurat de burde få lov til å parkere akkurat der de vil bare en liten stund. For de er jo gode mennesker som har viktige ærend.

Så kunne jeg blogget et litt morsomt avsnitt, om hvordan naboen kom stormende ut i fullt firsprang, med bikkja etter seg, fordi hun trodde at vi var tyver som prøvde å stjele barnevogna hennes (vi bare flyttet den ut, for å få mer plass til pianoet i trappeoppgangen).

Deretter kunne jeg blogge om hvordan jeg smånervøs stod i narkoparken hvor pianoflytterne hadde parkert bilene sine (nok en gang ulovlig. Og jeg kunne formelig merke at jeg var i ferd med å bli en av disse menneskene som mente at de hadde vært gjennom nok dritt for en dag at det forsvarte at bilene var ulovlig parkert). Og så kunne jeg hatt en litt vågal bit om at jeg stod på hjørnet der så lenge at jeg nesten begynte å bekymre meg for at folk skulle tro at jeg var en prostituert, men at jeg heldigvis hadde skiftet til fredag-ettermiddag-slakke-bukser, og har generelt en kroppsfasong som innimellom har gjort det vanskelig å gi det vekk, så jeg konkluderte med at jeg var trygg.

Så kunne blogge om hvordan pianoflyttemannen kom gående mot meg, og jeg kunne se noe var galt, og han ganske riktig fortalte meg at de hadde prøvd å prøvd, men de fikk ikke poianoet forbi postkassene i 1. etasje en gang.

Jeg kunne blogget om at jeg så dem lasse pianoet på bilen igjen, og kjøre av gårde til Drammen, eller hvor det var, hvor de setter pianoet på lager til jeg finner ut hva i alle dager jeg skal gjøre.

Jeg kunne blogget om hvor veldig trist jeg ble, både fordi jeg ikke får ha pianoet mitt lenger, og fordi dette helt klart betyr at jeg aner hva jeg driver med og det er et under at staten i det hele tatt tillater meg å prøve å ta vare på meg selv, og at jeg er ganske sikker på at jeg gjør livet feil…

Det er kanskje like greit at jeg ikke blogger lenger.

You had to be there… (jeg prøver å blogge igjen)

Dette blir en litt sånn jobbteknisk post, men jeg har prøvd å forklare som best jeg kan, og det blir noe pupperelaterte (-ish) greier på slutten der.

Jeg har forresten fått meg clipboard på jobb, sånn som de har i Star Trek, de statistene som går rundt i bakgrunnen. Jeg har aldri følt meg så viktig i hele mitt liv.

Da jeg kom på jobb i dag tidlig lå det en beskjed om at de hadde ringt fra byggeplassen til meg. Det er aldri gode nyheter. Det er hyggelige folk som jobber der ute, men ikke en gang har de ringt for å si at alt er i orden og går bra. Når de ringer så er det noe som ikke passer sammen.

Jeg har det siste halve året tegnet balkonger. Det har vært sånn innimellom de ordentlige prosjektene mine, og det har vært fryktelig komplisert. 43 balkonger, i 6 varianter, og hvor et vanlig betongelement har 1, maks 2 forskjellige tykkelser, hadde balkongen 5. I tillegg til at den skrådde i alle mulige retninger. Og sikkert 50% mer innstøpningsgods enn et vanlig element, altså 50% flere deler som jeg må sørge for at er på riktig plass. Generelt mye som kan gå galt. Og nå har jeg ikke begynt å snakke om armeringen. Jeg har fortsatt arr på armen etter at jeg for n’te gang var ute og sjekket noe som ikke stemte, og så bestemte meg for å prøve å fikse det selv. Jeg kuttet meg. Selvfølgelig. En gjennomsnitlig  armeringsbinder ser ut som en emo på armene sine. En amatør som meg vil garantert blø når hun prøver seg på noe.

Litt nervøs ringte jeg altså tilbake. Og ganske riktig. På tre av balkongene jeg hadde tegnet var hullet som taknedløpet skulle gjennom plassert på feil side. Jeg mente at dette hadde jeg kontrollert så grundig, at det kunne ikke stemme. Vår representant på byggeplassen mente at det ikke var helt sikkert at jeg hadde skjønt greia med hva som er hva av høyre og venstre. Litt snurt la jeg på og ringte arkitekten, for å skremme opp henne. Etter først å ha brukte gode 5 minutter på å forklare henne at det i alle fall ikke var jeg som hadde gjort feil, fant jeg det for godt å fortelle henne om problemet. Da ble hun også litt småstressa. Nå var vi to.

Så ringte de fra byggeplassen igjen, og sa at det var taknedløpet som var montert feil. Taknedløpet har ingenting med meg å gjøre. Jeg kan slappe av.

Så ringer de fra fabrikken. Armeringen til en bjelke er for lang, sier de. Javel. Det var rart. Jeg sjekker tegningen, og det viser seg at armeringen har riktig lengde. Det er bjelken som er for kort. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å forklare hva for en snodig feil det er. Og jeg klarer ikke komme på en brukbar sammenligning. Jeg er støkk med en om en perfekt verden, hvor pølser og pølsebrød er like lange. Og du er ansvarlig for å lage dem, og får beskjed om at pølsa er for lang. Og så viser det seg at det er pølsebrødet som er for kort. Men det gjør ikke ting det minste klarere. Kanskje noe med blyanter og bly? Næh. Blyanter og penalius! Uansett. Det er mye lettere å forlenge en bjelkeforskaling, enn det er å kutte en ferdigbundet armeringsbjelke, så alt ordnet seg der også.

Mens alt dette pågikk mistet jeg mobilen min. Jeg laget litt et nummer ut av det. Det var litt pinlig å måtte innrømme at jeg fant den igjen i BH-en.