Sonjas ordentlige blogg

Jeg har en kompis som jeg msn’er en del med. Jeg er egentlig ikke en sånn person som nødvendigvis tenker så mye før jeg snakker, har jeg en tanke så slipper jeg den ut der, så driver jeg heller skadekontroll etterpå. Det er vel egentlig ikke et bevisst valg, det bare blir sånn, og jeg kjører litt samme stilen når jeg chatter også. Dette har denne kompisen erfart mer enn en gang tror jeg, og ved ett tilfelle har han til og med postet min manglende evne til selvsensur på nett. Jeg gjorde gode miner til slett spill, men tenkte inni meg “dette skal han jammen få igjen for!”. Dessverre er han en av disse smarte menneskene, som ikke driver og sier dumme ting i hytt og pinevær, så jeg måtte vente. Og vente. Og vente. Og vente. Men i går kveld innfridde han. Og uten mer om og men presenterer jeg herved utdrag fra en samtale med min venn som vi bare kan kalle Pliversen.

sonja sier:
Jeg får vel det brevet i morgen, regner jeg med, så da får vi se. Det er nesten litt dustete hvor lite kontroll jeg har over sånt.
Pliversen sier:
Fis.
Pliversen sier:
Oi!
Pliversen sier:
Den var pinlig.
Pliversen sier:
Jeg skulle skrive “fnis”.
Pliversen sier:
Tenk at å skrive ordet nesten var like pinlig som om… ja, du tar tegninga.
sonja sier:
Hihi. Man skulle tro det var en av fordelene med msn, at man skal kunne fise midt under en samtale uten at det merkes, men om du insisterer å fortelle om det, så forsvinner jo vitsen litt.
Pliversen sier:
JEG HAR IKKE FIST
Pliversen sier:
DET VAR EN SKRIVELEID
sonja sier:
OK.
Pliversen sier:
LEIG
Pliversen sier:
LEIG
Pliversen sier:
LIFF
Pliversen sier:
Å bherregud.
Pliversen sier:
!
Pliversen sier:
Leif. Skriveleif. Herregid.
Pliversen sier:
NEI!
sonja sier:
Har du fortsatt med tequilaen på egenhånd?
Pliversen sier:
. . .
Pliversen sier:
Kjeft’a.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge dette, for det er så ille, men siden jeg henger ut venninner som låser seg ute i fylla, burde det egentlig bare mangle, at jeg ikke gjorde det samme med meg selv.

Så - forrige helg, jeg og to venninner spontanvorspiel med dvd-karaoke (Sing Star er for pingler!) og alt for mye sprit. Så tror jeg at vi hopper over en del, til jeg står foran inngangsdøra hjemme, uten nøkler. Det er nemlig her moroa virkelig begynner. Jeg ringer P.I.C, men hun tar ikke telefonen, jeg legger igjen beskjed på svareren hennes om at jeg har låst meg ute, og tar taxi til henne. Og hadde jeg nå enda bare gjort det, så ville alt vært fryd og gammen. Men neida, siden jeg er så fryktelig full, glemmer jeg denne planen i det øyeblikket jeg legger på igjen, og begynner på ny å gruble på hva jeg skal gjøre. En kollega av meg har en reservenøkkel til leiligheten min, så jeg ringer henne, men siden det er midt på natta sover hun, og hører ikke telefonen. Så prøver jeg å legge meg til å sove ute. Det er svinekaldt. Jeg er altså så glad for at jeg ikke er uteligger; jeg skjønner ikke hvordan de greier det. Det var ikke minusgrader en gang, men jeg var sikker på at jeg skulle fryse i hel.

Jeg kan altså ikke sove ute, og bestemmer meg for å se om det er noen som er våkne i blokka mi. Jeg finner en leilighet der det er lys i vinduet og bevegelse bak gardinene, og ringer på. Herren som bor der kaster ett blikk på meg, før han bare lukker igjen døra. Jeg finner enda en leilighet med lys, der bor et ungt par, jeg forklarer at jeg har mistet nøklene mine (Jeg husker å ha sagt noe sånt som “Hei, beklager at jeg forstyrrer, men jeg bor i blokka her, og har mistet nøklene mine, og jeg lurte på å dere kunne være så vennlige å la meg for sove på sofaen deres i natt?”, men vi skal ikke se helt bort i fra at det jeg sa var “Mistet nøkler…alt for full… spøy i taxien…jeg må sove på sofaen deres!”) Uansett, de slipper meg ikke inn, men foreslår at jeg skal ringe Falken. Noe jeg gjør, men jeg får ikke noe svar. Tror jeg (jeg sjekket mobilen min nå, og det viser seg at Falken ikke ligger under “oppringte nummer”, men under “mottatte nummer”. Falken har altså ringt meg. Jeg aner virkelig ikke hvorfor. Men da har jeg sikkert snakt med dem også). Så kommer jeg på at det unge paret nevnte noe om å ringe politiet. Jeg må innrømme at jeg hele uken har trodd at de foreslo at jeg skulle ringe politiet for hjelp, men det slo meg plutselig nå at “ringe politiet” muligens mer var ment som en trussel fra deres side, enn et forslag. Uansett, jeg ringer politiet, de kommer, men kan ikke hjelpe meg, og virker aldri så lite irritert. I ettertid er jeg egentlig bare glad jeg ikke ble arrestert.

På dette tidspunktet får jeg en strålende idè: Jeg kan jo ringe P.I.C og høre om jeg får sove hos henne. Hun tar ikke telefonen, men jeg legger igjen beskjed på svareren hennes om at jeg har låst meg ute, og tar taxi til henne. Denne gangen holder jeg på ideen, og jeg tar faktisk taxi. P.I.C er akkurat kommet hjem og har hørt beskjedene fra meg. Jeg får sove på sofaen, og får til og med egen dyne, og er endelig varm og lykkelig og ikke ihelfrosset eller utestengt.

Jeg har fått igjen nøklene mine, de lå på utestedet, men visakortet mitt er borte, noe som er kjempemystisk, for jeg har jo brukt det til å betale for taxien med. Dessuten må jeg hele tiden gjemme meg for naboene, og det er ikke bare dumt i seg selv, men også en ulempe i og med jeg trenger starthjelp for å få bilen til å gå, batteriet er helt flatt.

Jeg skal ikke si at jeg skal slutte å drikke, men det skal jaffal være veldig lenge til neste gang. Ikke før påske i det minste.

Tørke

Jeg er på vei til bensinstasjonen på andre siden av gaten for å kjøpe startkabler. I mitt stille sinn tenker jeg “dette blir det blogg av”. Bilen min er tom for batteri; ikke fordi jeg glemte å skru av lysene, men fordi jeg ikke gidder å gå til jobb, og strekningen er så kort at hvis jeg kjører den med vifta og varmen på fullt (noe jeg må pga fuktproblemene), så er det mindre strøm på batteriet når jeg kommer fram, enn da jeg dro hjemmefra. Gjør man det mange nok ganger, så tappes batteriet til slutt, noe som har skjedd nå. Dessuten tror jeg niplene trenges smørt. Så nå må jeg vel begynne å gå til jobb hver dag; ufrivillig frisk luft og mosjon om morgenen. Og jeg som har sluttet å røyke og alt. Man skulle tro at det automatisk førte til at man slapp gjøre noe som helst annet sunt i minst et halvt år fram i tid. Nå tror jeg at jeg skal begynne igjen, bare for å opprettholde lastenes balanse. Jeg leste et sted at summen av alle laster er konstante, og nå som jeg har sluttet å kjøre til jobben, står jeg i fare for å begynne å knekke knoker eller noe, hvis jeg ikke begynner å røyke igjen.

Dessuten tror jeg at jeg har mistet evnen til å blogge igjen, så jeg klamrer meg altså til håpet om at startkablene skal gi meg noe å blogge om. Symaskinen jeg lånte sist uke hadde jeg samme forhåpningene til, og når jeg er kommet over sorgen over at jeg nesten helt sikkert har ødelagt de kule grå buksene mine, så kan det være at jeg kan dra nytte av det. Men ikke før. Jævla grønne metallmonster!

Dessverre viste det seg at jeg behersker startkabler rimelig bra, noe som egentlig er greit, for alternativet hadde vel vært at punchlinen på denne posten ville vært at jeg fikk 20.000 watt eller volt eller ampere (3Fy-kunnskap, hvor er det blitt av deg?) gjennom meg, og da foretrekker jeg å ha ingenting å blogge om.

Dritt.

Da jeg kjøpte bilen min for 5 år siden, var det ikke sånn at kjørelysene kom automatisk på da man startet bilen.  Man måtte skru dem på manuelt.  Og huske å skru dem av igjen etter at man var ferdig med å kjøre.  Det gikk ikke lang tid før jeg glemte dette, og tappet batteriet for strøm.  Jeg fikk låne startkabler, laget en diger lapp på rattet med ”husk lys” på, og lot det gå noen uker før jeg glemte å skru av lysene igjen.  Med påfølgende tomt batteri.  Jeg innså at sånn kunne jeg ikke fortsette, og tok henne med på verksted.  Der sa de at å koble sånt at lysene gikk av og på samtidig med motoren var kjempedyrt, og dessuten umulig, men jeg kunne få en sånn pipedings, som peip hvis jeg åpnet døra mens lysene var på.  Greit.  Bedre enn ingenting. 

Et år eller så senere, leverte jeg bilen inn til service, og ba dem fikse alt som var galt, inkludert en lyspære som var gått.  Da jeg fikk bilen tilbake, hadde jeg plutselig automatisk kjørelys.  Lysene skrudde seg på samtidig med at jeg startet bilen, og skrudde seg av igjen, når jeg stoppet den.  Jeg hadde selvfølgelig fortsatt den der helvetes pipegreia, så hver gang jeg åpnet døra mens motoren var i gang, ulte det som om vi skulle synke eller noe.  Jeg fikk fortalt at å avinstallere pipelyden var kjempedyrt, og dessuten umulig, men neste gang bilen kom hjem fra verksted var også pipelyden borte.

Etter at jeg skiftet lyspære selv, så har jeg ikke lenger automatisk kjørelys.  Det vil si parkeringslyset slår seg på samtidig med motoren, men skal jeg ha lys som man faktisk ser noe i, må jeg skru det på manuelt.  Og huske å skru dem av igjen etter at man var ferdig med å kjøre.

Nå er det vinter, og minusgrader om natta.  Jeg har fuktproblemer i bilen min.  Fukt + minusgrader = ting fryser fast.  Det er umulig å låse opp døra på sjåførsiden om morgenen.  På passasjersiden går det av en eller annen grunn.  Så jeg gjør det – setter bilen i fri (uten å kløtsje, er det dumt?), sjekker at håndbrekket er oppe, starter den, kjører viftene på fullt, og innen jeg er ferdig med å skrape rutene, er den såpass tint at jeg kan låse den opp fra innsiden.  Når jeg skal låse bilen igjen, er nøkkelen fortsatt ubrukelig, og også dette må gjøres vet hjelp av knotten.

Hvis jeg hadde hatt sånn fancy pollsystem som Iversen har, så ville jeg spurt dere:  Hva tror dere skjer først:  Jeg tapper bilen for batteri, eller jeg låser nøklene inne i den?  O.  Dette kommer til å bli en lang vinter.

I dag tidlig var folk latterlig blide da jeg kom på jobb. Hele dagen har de underholdt seg med hjernetomme samtaler på hjernetomt vis. Det rare er at også andre bloggere har vært usedvanlige lite sympatiske i dag, og har skrevet dustete innlegg hele dagen. Et av dem opprørte meg sånn at jeg satt og gråt på kontoret i over en halv time, før jeg refererte det til en kollega, og da hun ikke var enig med meg i at det var en dustepost, fikk hun beskjed om at hun også var ganske dustete.

Og dette har skjedd før. I løpet av det siste året har jeg pådratt meg steriotyp-amerikansk-sit-com-pms. Hva pokker skal være vitsen med det?

I dag har jeg hatt en DårligAnsiktsDag.  Om det skulle være noe tvil: DårligAnsiktsDag er så mye verre enn DårligHårDag.  DårligHårDag lar seg tross alt temme med stylingprodukter og hårklemmer.  DårligAnsiktsDag er det liksom ikke så mye å gjøre med*.  Jeg har altså generelt dårlig vinterhud, og alle kvisers mor på kinnet.  Denne har jeg for sikkerhetsskyld stukket litt i med en knappenål i forsøk på å få ut talgen i går, og det er mulig at jeg gikk litt berserk med nålen, i fascinasjon over hvor dypt man faktisk kan stikke en nål inn i huden, uten at det gjør noe særlig vondt.  Nå må jeg betale prisen i form av et rart gult sår ved siden av kvisa.

Dessuten så forfalt vel egentlig mustasjefristen i går, og jeg angrer bittert på at jeg utsatte voksetimen hos hudpleien med en uke, for å få den tettest mulig opp til julebordet.  Jeg lurer på hvor lang tid jeg kan gå uten at noen merker at jeg ser ut som en 16 år gammel gutt, som lar ansiktshårene gro, i den tro at det ser ut som en bart.  Øyenbrynene begynner også å nærme seg 80-tallstilstander.

Denne helgen skal tilbringes innelåst i leiligheten med en papirpose over hodet.

*Da jeg skrev dette kom jeg på at jeg kunne jo bare kjørt på med sminke før jeg dro hjemmefra.  Det gjorde meg litt deprimert at jeg ikke hadde tenkt tanken før, jeg prøver jo å framstå som forfengelig her.

September: Høyre frontlykt på bilen min slutter å virke. Jeg tenker at den kan jeg fikse når jeg har EU-kontroll i oktober.

Oktober: EU-kontrollen påpeker at høyre frontlykt ikke virker, men fikser den ikke. Jeg antar det er grunnen til at de kaller det EU-kontroll og ikke EU-fiks.

November uke 1: Finner bruksanvisningen til bilen min. Popper opp det der lokket frampå der, og prøver å ta ut lyspære. Skjønner ikke det som står i bruksanvisningen og får det ikke til.

November uke 2: Gjentatte forsøk på å kjøpe ny lyspære på bensinstasjon mislykkes. Først må de vite merket på bilen, så må de vite merket til pæra, og hver gang har jeg med meg mer informasjon inn, uten at det hjelper. Når jeg til slutt tropper opp med vognkort, førerkort, bruksanvisning, fødselsattest og karakterboken fra ungdomsskolen, får jeg beskjed om at jeg bare bør skru ut den pæra jeg har, og ta med den, slik at de ser hvordan den ser ut, og bare kan gi meg en lik.

November uke 3: Prøver å ta ut lyspære. Skjønner fortsatt ikke bruksanvisning, og får det ikke til.

November uke 4: Kjører til bensinstasjon, spretter opp lokket, og driter i å lese bruksanvisningen, bare gir meg til å dra i de delene som er merket med piler på bildene. Ting løsner, jeg får ut pæra! Inn på bensinstasjonen, og erklærer høylytt “Ha, jeg fikk ut pæra helt selv”. For sent innser jeg at jeg er på en bensinstasjon, og at det sikkert kommer folk inn daglig som klarer å ta ut lyspærene på bilen sin selv. Det er ingen som virker videre imponerte.

Uansett, nå har jeg en pære, og å få en som ser akkurat likedan ut er et kakestykke. Ut igjen med pæra, setter den inn og skal feste den med en ståltråd som henger inne der. Den er akkurat litt for stram, og jeg svetter og styrer fælt med å få den inn i rett hull. Etter å ha kastet av meg skjerfet og anferdiget en fingerbeskyttelse av pæreinnpakningen, får jeg til slutt ståltråden på plass. Det går ikke et sekund, før jeg skjønner grunnen til at ståltråden var så vanskelig; det jeg tidligere i teksten har omtalt som “rett hull” viste seg å være “feil hull”. Ja, ja, det kan skje den beste, men ståltråden er bøyd, så den er umulig å få ut igjen av feil hull. Inn på bensinstasjon for å låne knipetang, ut og bøye på ståltråden, til den er bein nok til å få den ut fra feil hull, og plassere den i rett hull. Siden den nå er så bøyd, holder den ikke pæra på plass lenger. Bøyer ståltråden litt mer, slik at den virker igjen, setter på gummihetta og skal plugge i strøm. Jeg har satt inn pæra 90 grader feil, av med gummihetta og ståltråden, snu pære, på med ståltråd og gummihette, og plugge i kontakten. E voilà! Bil med to fungerende lykter.

Svært skitten bil med to fungerende lykter, den må gjennom bilvasken. Tre ting jeg lærte der:

1. Om man er bitte litt klaustrofobisk, så er det ikke så lurt å bestemme seg for å sitte inne i bilen mens vasken pågår. Hekkan, det var dritskummelt.

2. Om man har glemt å slå inn speilene, så føler man seg litt som Indiana Jones, når man full fart ruller ned vinduet, slår inn speilet, ruller opp vinduet, hele tiden med et halvt øye på vannsprutetingen.

3. Om man glemmer å skru av antennen , så blir den ikke nødvendigvis knekt av i bilvasken, men bøyd i en rar fasong, slik at bilen nå mest av alt minner om en mentalt forstyrret Teletubby.

Likte du denne posten? Stem på meg i Tordenbloggen, da vel!

Så sant jeg har stor nok veske har jeg alltid med meg en notatbok hvor jeg noterer ned ting. Setninger jeg vil bruke, lister, morsomme sitater og annet. Mye blir aldri brukt til annet enn bare å stå i notatboka, spesielt påbegynte lister (når jeg tenker to tanker som kan settes i samme bås, lager jeg en liste - av og til er dette begynnelsen på et lengre prosjekt, og jeg har en fin rød bok med silketrekk hvor listene føres inn i, men i de fleste tilfeller, så blir det bare værende en topunktssak). Sånn at disse notatene ikke skal bli helt bortkastet, så tenkte jeg at jeg skulle dele noen av dem med dere her på bloggen min. Altså utdrag fra notatboka mi 2007:

Vendinger jeg kan få bruk for:

• lyden av å åpne en øl passer til det meste
• kjærlighetstourettes

Ting vennene mine lurer på

• Hva kom først, intimhygienen eller oralsex?
• Hvordan er det å bade i rødvin? Hvor rød blir man og blir håret rosa?

Ting jeg liker

• Flymat
• Bombadilla Life med Franklin

Sitater fra korpstur

• H:(om hvor smale sengene er) : De e som å sett i en kano
• SR: (det blir tatt fram en Brandy-flaske): Off, nå får jeg vondt i levra igjen
• L: No e æ mett (dekker over maten med en serviett) Æ dekke over’n så itj Sonja tar’n
• G: Sonja, bli deilig!

Dårlige setninger i ellers bra ting:

• “I was looking for a job, and then I found a job” (duverden for en interessant historie!?) i Heaven knows I’m miserable now
• “There is not one brain among them. Except one” (det burde seriøst være mulig å uttrykke dette bedre) i den første Indiana Jones filmen

Grunner til at jeg liker So you think you can dance:

• Når de reiser seg fra å stå på kne, uten å bruke hendene og bare vipper seg opp over fotbladene
• De to (mannlige) hiphoperne som danset swing sammen
• “Jeg er et historisk landemerke”

????*

• Kjell
• linser/badekar

*Der er ingen overskrift og jeg aner virkelig ikke hva dette skal være en liste over

Tyrkia i stikkord

• Anita Kuksår
• Trafikkbjørn
• Is it a chocolate? Is it a calculator?
• Bady piercing
• Bruce Lee Chinese Restaurant

Flere sanger som høres vakre ut men som egentlig er ganske jævlige

• He’ll have to go (når dama i paret som bodde over meg i det ekstremt lytte huset for noen år siden, var ute og reiste, pleide han å synge denne sangen til henne på telefonen. Veldig søtt - helt til man hører på teksten utover “put your sweet lips a littlecloser to the phone”)
• Smoke get’s in your eyes (snakk om venner som ikke skjønner når det ikke passer seg med skadefryd - men nydeligste melodien)
• Medium Pace - denne blir litt omvent, for den er vel knapt blitt satt på uten at noen sier “hør på teksten på denne”. Men den har faktisk en rimelig vakker melodi også, så: hør på melodien på denne.

Jeg har tenkt på at kanskje skulle begynne å matblogge litt.  Men jeg er ikke så flink til å måle og veie når jeg lager mat, og da blir en dæsj ditt og littegranne datt, og i det hele en veldig unøyaktig oppskrift (en venninne av meg har i 10 år prøvd å finne ut hvor mye oregano jeg har i oreganobrødet mitt, men får aldri vite det for jeg aner virkelig ikke, og jeg glemmer alltid å sjekke når jeg lager det).  Dessuten er det jo veldig mange fine matblogger og kokebøker generelt på nett, så jeg tenkte jeg skulle gjøre det litt annerledes.  Jeg blogger retter (eller rett - vi får se om det blir flere av disse) som det ikke anbefales at du lager selv.  Jeg gjør mattabbene for deg.  Med bilder.

Jeg lagde pizza til et selskap i går, og tenkte å lage restepizza til meg selv i dag.  Det var planen hele veien, så hvorfor jeg brukte opp all mozzarellaen i går, aner jeg ikke.  Jeg skulle altså lage pizza, og hadde ikke mozzarella.  Eller ferdigrevet norvegia, eller annen tradisjonell pizzaost.  Men jeg hadde ricotta, og jeg tenkte ost er ost, så vi får prøve.

Jeg rullet altså ut ferdigpizzadeigen (med unntak av det tidligere nevnte oreganobrødet er jeg helt håpløs på gjærbakst, så jeg gadd ikke prøve en gang), og har på restene av gårsdagens tomatsaus, bestående av en boks hermetiske tomater, 3 vanlige tomater, en gul smakspaprika, noen soltørkede tomater i olje, et par spiseskjeer ricotta, litt pesto og litt hvitløkspaste.  Her er bilde av noen av indegriensene (- det er vel en av de tingene jeg bør lære meg når jeg skal bli matblogger; hvordan skrive indigrenser riktig), da jeg lagde tomatsausen i går, har jeg ikke alle lenger så dette er bilde av det jeg hadde tilovers.  Stand-indegrenser, kan man si.

Dette er vel en sånn rett som hadde gjort seg med noen ferske basilikumblader.  Men det har jeg ikke.

Altså man varmer litt olje i en gryte og steker litt løk i til den er gyllen, eller brun, eller til du er ferdig med å blande sammen de øvrige inidegrensene som skal i tomatsausen.  Det er de jeg nevnte i forrige avsnitt.  Plukk bort de delene av paprikaen og tomaten som ikke kan spises, del så opp de spiselige delene, og kjør dem i en eller annen form for mixer, sånn at alt blir most sammen.  Hell smørja oppi gryta med løken og la småkoke.  I minst en halv time, gjerne lenger, men ikke så lenge at det blir seende ut som et rødt ørkenvulkanlandskap nedi der.  Det beste er å sette seg til å leke med dataen, og sjekke gryta og røre litt rundt i den hvert tiende minutt.  Du skjønner når det er ferdig (oi, jeg har visst skjært over i vanlig matblogging her, og antar at du vil lage denne tomatsausen.  Det er en veldig bra tomatsaus, så det er kanskje ingen dårlig idè.).  Så smøres det hele utover pizzabunnen, og så kommer den delen som du ikke nødvendigvis trenger gjenta: klatter med ricotta utover det hele.

Jeg hadde sett for meg at ricottaen skulle smelte utover, og gi en gyllen pizzaaktig overflate.  Det skjedde ikke:

Nei, det er ikke samme bilde som i stad, det er “pizzaen” som ser akkurat likedan ut som den gjorde før den ble stekt (i 15 minutter på 200 grader).  Ricottaen er fortsatt i klumper.  Det smakte helt greit, altså, men det føltes ikke som pizza.

Jeg håper ikke at noen er skuffet over at det ikke kom en sånn skikkelig katastrofeending på denne posten. Jeg ser at jeg muligens har lagt opp til det.  Men det er altså ikke sånn at ricottapizza er død og fordervelse.  Det er bare ikke like godt som vanlig pizza, og siden ricotta er både dyrt og vanskelig å få tak i, så er ikke dette egentlig noe som anbefales til gjentagelse (men noen spiseskjeer ricotta i pizzasausen er så absolutt å anbefale, det gir en kul smak)

Jeg finner aldri en limstift når jeg trenger den.  Det er ikke sånt at det flyter med limstifter når jeg ikke trenger dem, heller, men da er det jo ikke et problem at jeg ikke har noen.  Limstifter altså.  Det som gjør det litt rart er at jeg mener å huske at hver gang jeg er i hobbybutikk, så rasker jeg med meg en limstift, sånn helt på tampen.  Jeg er kanskje på hobbybutikker tre ganger i året, så i bare i løp av i år og i fjor burde det utgjøre seks limstifter.  Men hvor er de!?  Jeg kan si dere hvor de ikke er: i den kjøkkenskuffen som det ville vært logisk at jeg oppbevarte limstifter i, den metallboksen det ville vært logisk at jeg oppbevarte limstifter i, eller i hobbykista mi (i alle fall ikke i det øverste laget av hobbykista mi - der det ville vært logisk at jeg oppbevarte limstiften min)

Hobbykista mi er diger.  Og stappfull.  En gang i blant finner jeg ut at jeg må ha en hobby og går til innkjøp av utstyr.  Maling og lerret og perler og strass og klistermerker og broderier og strikkepinner og fliser (jeg flisela en krakk en gang) og gips og kort og en sånn plate med en liten skjæredings på for å skjære papir beint.  Og så går det noen uker, og i løpet av disse ukene finner jeg ut at jeg egentlig ikke er så flink til å lage ting med hendene, og gidder ikke mer, og stuer de nyinnkjøpte glittertingene (det er alltid minst ett av hobby-tingene mine som glitrer) ned i hobbykista.  Og der blir de.

En av dagene skal jeg går gjennom hobbykista og se hva som egentlig er i den, og sortere tingene i merkede esker, kaste det som er helt ubrukelig og ta frem de tingene som det kanskje går an å bruke i hverdagen.  Jeg skal banne på at det befinner seg et tosifret antall limstifter blandt dem.