Elviskaka

Helt siden jeg leste denne posten på Virrvarrs gamle blogg, har jeg vært besatt av Elviskake. Jeg har tenkt, snakket og drømt om Elviskake 24/7. OK, det er kanskje litt overdrevet, men jeg var ganske opptatt av den kaka altså, og snakket mye om den, og hver gang jeg var i Oslo prøvde jeg å gå på Nighthawk Diner for å spise kaka, men det ville seg ikke helt. Enten fikk jeg ikke tid, eller så var det stengt og den ene gangen det faktisk klaffa, så spiste jeg pannekaker istedenfor (Hva? Det skjer. Man ser pannekaker på menyen, og man glemmer alt man har bestemt seg på på forhånd. Dette er første gang pannekakene var det sunnere alternativet, da)

Men i sommer klaffet det endelig. Jeg hadde tid, Nighthawk Diner var åpent, og jeg far fast bestemt på ikke å la meg distraheres av pannekaker. Jeg bestillte Elviskake. Og fikk vite at det ikke var noe de hadde fast på menyen, men den ble laget i forbindelse med et utdrikningslag. Åh.

- – -

Jeg klarte ikke å gi slipp på drømmen om Elviskaka, og bestemte meg til slutt for å lage en selv. Når man googler Elviskake (eller Elvis Cake) får man stort sett opp kaker formet som Kongen, evt kaker som ikke var Elvisete nok for meg, så jeg lagde min egen oppskrift. Den var basert på bananbrød, men med bacon og cola i røra, og peanøttsmør-glasur.

Kaka ble… annerledes. Ikke kjempevond, men ikke god heller. Det er mulig jeg stekte den litt lite, eventuelt hadde litt mye banan i, for den ble ganske kompakt. Hvis jeg skal sammenligne den med noe, så minte den mest om komler laget på banan. Glasuren derimot, ble helt himmelsk. Den desidert beste glasuren jeg noen gang har smakt. Jeg var villig til å gi opp all annen mat og bare spise den glasuren resten av livet. Dessverre hadde jeg hatt alt for mye cola i den, så den var veldig flytende.

Alt i alt ble kaka så misslykka at jeg ikke så noen annen løsning enn å spise den selv.

Og så lagde jeg en ny. Denne gangen med mindre banan, dessuten hakket jeg den istedenfor å kjøre den i blenderen slik at den ble banansuppe. Jeg hadde også litt mindre smør i(!) Glasuren lagde jeg etter hukommelsen, noe som var en dårlig ide, for jeg rotet sammen volum og vekt. Jeg hadde dessuten spist opp mesteparten av peanøttsmøret (jeg gjør oppmerksom på at denne bloggposten spinner seg over uker (for ikke å snakke om år, hvis vi skal ta med den tiden jeg forgjeves forsøkte å spise kaka på Nighthawk Diner) og jeg spiste ikke en hel kake og et halvt glass peanøtsmør på en ettermiddag).

Jeg føler på ingen måte at dette var en suksess heller, nå ble det en slags formkake med banan og bakonbiter i, med en alt for søt glasur, men nå gidder jeg ikke mer. Dette skulle egentlig bli en antimatblogg, men jeg jeg har ikke lyst til at noen skal lage denne kaka. Bare google litt grundigere enn hva jeg gjorde, så kommer det nok oppskrifter, hvis dere absolutt vil, eller gjør som jeg gjorde på lørdag: lag Iversens kanelbollemuffins. De har ikke musikklegende i navnet, men er enkle å lage og veldig gode.

 

Men oppskriften på peanøttsmørglasuren kan dere få:

1 dl smør

2dl peanøttsmør

4 dl melis

Litt melk.

Bland sammen smør, peanøttsmør og melis. Ha i melk, spiseskje for spiseskje til glasuren har riktig konsistens. (jeg gjør oppmerksom på at oppskriften fortsatt er fritt etter hukommelsen. Det er sikkert ingen dårlig ide å dobbelsjekke den med internettet)

Helsefrik

Jeg prøver å være sunn. Et av tiltakene mine er frokostsmoothie. 150 gram frossen frukt, 1/2 banan, litt lettyoghurt og en liten klunk med eplejuice, kjørt i magic bulleten og hellt i den fine nye drikkeflaska og drukket på vei til jobb. Jeg er ikke så glad i den yoghurtensmaken, så jeg byttet den ut med melk. Så droppet jeg juicen. Så gikk jeg tom for frukt. Jeg hadde litt vaniljeis- sånn lettis, praktisk talt samme  næringsinnholdet som en yoghurt, det hjalp på teksturen, men ga ikke så mye smak. Jeg hadde i litt kakao. Bare sånn for å gjøre det litt mer spennende. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men nå består det nye helseregimet mitt av sjokolademilkshake til frokost.

Som de sier på Internettet: Dieting – you’re doing it wrong.

Barnetekke (mangel på)

Jeg (etter å ha sett Meet the Fockers): Jeg kan fullstendig se for meg Nevø(1,5år) si Asss Hooole sånn som den ungen i filmen.

Nevø(1,5år): Asss Hooole

Jeg(til søster og svoger): …unnskyld?

Dessuten, når nevø kommer inn, relativt klissvåt, med en nesten tom kopp med vann i hånda, og jeg sier “neimen, har du sølt vann over hele deg?” og tar fra ham koppen, så er det ikke det at jeg fornærmet koppholdeegenskapene hans som gjør at han begynner å gråte. Visstnok.

Denne posten er langt fra så dramatisk som oppsettet skulle tilsi

Ulykken

Det var ikke siste jula, men en eller to før. 2003 eller 2004. Søsteren min, broren min og jeg var hjemme hos mamma og stefaren min for julefeiring. Vi var kommet et stykke inn i romjula, ingen visste hvilken dag det var, og alle hadde spist alt for mange småkaker. Søsteren min hadde vært i byen og besøkt en venninne, og på vei hjem hadde hun kjørt i grøfta. Det gikk greit. Hun kom hjem, var shakey, bilen bulket, men hun var i god behold. Vi fant ut at det var en god ide å åpne en flaske vin.

Vinen

Vinen var en gave som stefaren min hadde fått til jul av en nabo. Ikke videre bemerkelsesverdig. En helt vanlig gave, fra en hyggelig nabo. Hadde det ikke vært for at stefaren min har vært avholdsmann siden han sluttet å smugdrikke gjæret saft mens han bedrev ulovlig gambling med kompisene i lekehytta si en gang på 60-tallet. Vi satt der på julaften og klødde oss i hodet, helt til mamma husket noe.

Horoskopet

Noen uker tidligere hadde moren og stefaren min vært i et bursdagsselskap hos en annen nabo. Der hadde plutselig stefaren min stått der med et glass vin i hånda. Mamma hadde selvfølgelig blitt ganske betuttet og spurt hva dette dreide seg om, hvorpå stefaren min hadde fortalt at han hadde lest horoskopet sitt tidligere på dagen, og der hadde det stått han burde prøve nye ting. Han styrtet hele glasset på 2 sekunder. Han snudde seg mot moren min og spurte ”Var dette en god vin?” Mamma, som hadde litt peiling på vin svarte ”Ja”. ”Er du sikker på det?” ”Ja, hvordan det?” ”Jeg synes det smakte vondt”

Oppklaringen

Og ganske riktig, med vinen var det et kort hvor det stod noe sånt som ”Kanskje du liker denne vinen bedre”. Men stefaren min hadde gitt opp alkohol for denne gangen, og ga den derfor videre til søsteren min og meg, slik at vi fikk roet nervene. (Vel, søsteren min skulle roe nervene. Jeg ville bare drikke vin) Og for en vin det var. Den var mild og rund, og den beste vinen vi hadde smakt noensinne. Vi var helt over oss hvor god denne vinen var. Vi måtte sjekke etiketten, og skrive ned navnet til en senere anledning. Jeg husker ikke lenger hva vinen het. Eller hvilket land den kom fra, eller hvilken drue den var laget av. Jeg husker alkoholinnholdet, da. 0.00%

 

Jeg er en sexy frysepinne

OK. Jeg føler den overskriften krever en forklaring. Den er stjålet fra et Se og Hør-blad, hvor de hadde intervjuet Atomic Kittens og gitt dem Selbuvotter. De poserte i vottene sine under overskriften ”Vi er sexy frysepinner”. Jeg syntes det var veldig morsomt, da jeg umulig kan tenke meg at de faktisk har sagt det selv. ”Vi er sexy frysepinner”, liksom. Jeg er ikke egentlig en sexy frysepinne. Jeg er bare kald.

Så til grunnen til at jeg er kald. Jeg jobber et par kilometer utenfor en landsby. I denne landsbyen ligger det et bilverksted. Der leverte jeg fra meg bilen i dag tidlig, fordi jeg har problemer med lambdasonden. Hva er en lambdasonde? spør du. Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg tror jeg vet mer om Lambdasonder enn noen andre jeg kjenner. De fleste biler har to lambdesonder; en foran og en etter katalysatoren. Den måler avgasser i eksosen, og gir sørger for at benyttet bensinmengde reguleres for optimal forbrenning. I de fleste biler fungerer disse utmerket i årevis, men i min så ryker en av dem i året. Det fine med dette er at det manifisterer seg i at Check engine-lyset mitt begynner å lyse, og jeg føler et søsterskap med Penny fra The Big Bang Theory, det kjipe er at bilen må på verksted, med alle de ulemper det fører med seg.

Jeg leverte altså bilen min på verksted i dag tidlig og begynte å gå til jobben. På forhånd hadde jeg allerede varslet diverse kollegaer, at om de så meg gå langs veien, så måtte de plukke meg opp. Jeg var IKKE ute og gikk tur. Det var et par ting jeg ikke hadde tenkt helt på: der var 15 cm snø, og mellom bilveien og gang- og sykkelstien er det en diger jordvoll. Man synes altså ikke fra veien når man går på gang- og sykkelstien. Jeg ble altså gående og vasse i snøen i grøftekanten. Etter ti minutter var jeg mektig lei. Jeg lurte på om det var ”i tide”, som i det tidspunktet det er meningen å grave seg ned i snøen. Men så kom jeg på at jeg ikke var på Nordpolen og fant litt trøst i det, og vandret videre. Jeg har nylig sett mitt første Bear Gryllsprogram og lurte på om jeg kunne bruke noe derfra for å overleve. Men han hadde vært i Panama, og alt jeg kunne huske var at man måtte passe på ikke å falle ned i slangegropene, som var digre hull i bakken hvor det kunne bo slanger, men her var alle eventuelle slangegroper dekket med snø. Jeg begynte å trø forsiktigere.

Så begynte det å hagle. Hagl er nå virkelig det mest idiotiske av nedbør. Så lenge det ikke begynner å regne frosker, gresshopper og blod i alle fall. Jeg hadde en liten intern diskusjon om blodregn vill vært bedre enn hagl, da dette ville være lunka og ikke stukket så. Men jeg var usikker på den lunka-biten, det er ikke gitt at blod, når det faller fra himmelen, fortsatt holder kroppstemperatur, og jeg endte tilslutt på at jeg foretrakk hagl over blodregn.

Etter å ha gått i to og et halvt døgn, kom endelig en kollega forbi og plukket meg opp. Da jeg kom på jobb belønnet jeg meg selv med en ekstra sukett i teen.

Og Sonja, som pleide å være så flink…

Hva skjedde med meg? Jeg pleide jo å være så flink til å skrive. Ikke forfatter/journalist-flink, men helt klart skolestil-flink. Nå er det riktignok en stund siden jeg skrev en stil, men jeg er sikker på at jeg kunne diktanalysere med de beste av dem for bare litt siden, og fremmede folk kom bort på gata og fortalte meg hvor godt de likte reisedagboka mi (OK, da, så var det bare et fremmed menneske, og hun er tremminningen min, men jeg hadde ikke sett henne siden jeg var 12 år gammel, så det kommer virkelig bare an på hva man definerer som ”fremmed” antar jeg).

Uansett, jeg var hobby-god til å skrive (Jeg er heldigvis så gammel nå at jeg ikke trenger å lyve om sånt lenger, av frykt for at folk skal tro at jeg tror at jeg er noe). Det var greia mi, men så må det ha skjedd et eller annet, for se bare på dette her:

Ja, jeg gidder ikke sensurere etternavnet mitt (eller dobbelthaka mi) lenger. Så deh. Men poenget er ikke så mye navnet mitt, som det jeg har lirt av meg i denne facebookstatusen:

“Keeperen er akkurat som trommisen i et fotballag. Han litt dumme som står bakerst og holder på med sin egen greie. Men han er livsviktig for at det skal gå bra.”

Til mitt forsvar så jeg fotballkamp mens jeg tenkte opp dette her, og var ivrig til å komme tilbake til den, men ialledager! det får da være måte på. Grammatikken er helt på tur, preposisjonsproblemer så det holder, og jeg kommer med utsagn som jeg overhode ikke har dekning for. OK. de to siste der er vel mer en permanent greie, men likevel. Jeg har aldri fått så mange negative tilbakemeldinger på en fbstatus, både på selve facebook og i RL (jeg fikk også et oppfølgingsspørsmål, så for de som måtte lure, i mitt hode er sweeperen bassist, spissene vokalister, vingene backupgitar, midtbanen div. key board-instrumenter og backene tamburin ol.). Nå var de ganske milde og høflig formulert, og helt på sin plass, så jeg omformulerte likegjerne hele statusen til følgende:

“Keeper/trommis, 2. forsøk: Keeperens rolle på et fotballag tilsvarer trommespilleren i et band. Han er den kule som står bakerst og gjør sin egen greie, men som likevel er veldig viktig for at det skal gå bra.”

og trodde det hele var over. Men bare en dag senere, meldte jeg plutselig følgende:

Jeg har et poeng, om jeg får si det selv, men hva er det som skjer med alle “ned”-ene? Kan det være nødvendig? Er jeg ikke bedre enn som så?

Og det stopper ikke her, på mandag skrev jeg nemlig

som lurte folk til å tro at det allerede bodde minst en muppet i blokka mi (dette kan ha vært underbevisst med vilje, jeg skal innrømme det)

Jeg er redd for hvor dette vil ende. Hva hvis mister jeg  helt  evnen til å plutselig formulere forståelige kuer jeg.

Hvordan forringe verdien på leiligheten din med noen tusenlapper på under en time

For litt over en uke siden falt den fine sommerfuglkroken jeg har til å henge jakkene på ned fra veggen. Jeg hadde hengt opp dongerijakka, holmefestjakka (det nærmeste jeg kommer en fritidsjakke), den lilla skinnjakka (oh, yeah!) og vinterjakka mi på den samtidig, og det tålte den ikke, så den rev med seg gipsskruen den han i ut fra veggen. I ettertid ser jeg jo at det var litt i overkant å belaste en stakkars sommerfugl med fire jakker, men nå er det for sent. Sommerfuglen og skruen lå i hjørnet, jakkesalat på gulvet, og et relativt stort gapende hull i gipsveggen.

Nå hadde det seg slik at vi har flyttet kontoret sist uke, og jeg trengte nye kroker der. Jeg har lyst at det nye kontoret mitt skal se litt kult ut, så jeg gikk på nettet og lette etter kule kroker. Og fant disse ninjastjernejakkekrokene.  Jeg skjønner at det ikke virker så profesjonelt med ninjastjerner i kontorveggen, sommerfugler går greit, da, så det eneste logiske valget var å ta med sommerfuglkroken på jobb, og bestille meg ninjastjerner til å ha hjemme.

Og jeg skulle være smart, jeg skulle ikke feste ninjastjernene i gipsveggen, men jeg skulle skru den inn i stenderne, slik at de hang og ikke falt ned. Jeg fikk lånt meg en stenderfinner og satte i gang med å lete etter stenderne. De var selvfølgelig plassert på de minst kurante plassene; i hjørnet (for så vidt kurant rent konstruksjonsmessig, men ikke særlig ideelt for en jakkekrok) og bak bokhylla. Jeg måtte ommøblere. I den anledning klarte jeg å rive løs en stikkontakt fra veggen. Men etter en del om og men hadde jeg nå fri plass rundt stenderen, og prøvde å skru den første ninjastjerna inn i veggen. Det vil nok ikke overraske noen av de som har fulgt denne bloggen at det ikke gikk. Jeg fant fram batteridrillen og prøvde å bore et lite hull i veggen. Noe mer uventet, gikk ikke det heller. Jeg konkluderte med at jeg har stålstendere. Så jeg ommøblerte tilbake (remøblerte?), fant fram gipsskruene mine, lovte meg selv å ikke henge mer enn en jakke på hver krok (jeg har to) og gikk løs på gipsveggen.

På dette tidspunktet hadde jeg et digert hull i veggen etter sommerfuglkroken som hadde falt ut, et lite hull der ved  stålstenderen, en stikkontakt på halv åtte, og var i ferd med å bore enda et hull. Jeg priset meg lykkelig for at jeg ikke var gift. Selv en imaginær ektemann ville banket meg om han kom hjem og fant meg i gangen nå. Og det med rette. Men jeg klarte i det minste å skru inn de to ninjastjernene uten ytterlige tragedier, før jeg fant ut at jeg burde gjøre noe med det gapende hullet i veggen. Jeg pusset over det med litt sandpapir (for tenk!) før jeg fylte i det med tannkrem. Hva? Tannkremen er hvit, veggen er hvit, jeg synes det var en god ide. Det funket ikke helt, så jeg fant noe snøspray og sprayet over. Da ble det helt hvitt, men samtidig så det ut som om jeg hadde sprayet snøspray på veggen. Jeg fjernet snøsprayen igjen, og letter litt i hobbykista mi, og fant noe fugemasse og klinte den på med fingrene (de eneste kostene jeg kunne finne var sminkekoster, og jeg hadde ikke lyst til å bruke dem). Omrisset av hullet viste fortsatt litt, men heldigvis hadde jeg  hengt den ene ninjastjerna ganske rett over hullet, så da jeg hang jakka mi på den, så dekket den restene av hullet. Og klinte til innsiden av jakka mi med fugemasse (og muligens litt snøspray og tannkremrester. Forresten, hvis jeg hadde kommet på dette med fugemassa tidligere, ville jeg nok droppet tannkremen og snøsprayen.)

Men hvem bryr seg? Jeg har ninjastjerner i veggen på gangen, for pokker!

Planlagt helg vs virkelig helg (med graf)

Av og til går ikke ting som planlagt. Da er det viktig å opprette en graf for å se om det fortsatt går i pluss, og for å gi seg selv en følelse av at man har kontroll over skjebnen.

Jeg er litt redd for at dette blir en sånn bloggpost bare jeg forstår (ikke fordi jeg tror dere lesere er dumme, men fordi jeg vet at jeg er … vel, meg), men jeg skal likevel gjøre et forsøk på å forklare.

X-aksen representerer tid, fra fredag etter jobb, til søndag når jeg legger meg. Y-aksen representerer hvor gøy jeg har hatt det. Egentlig burde jeg hatt 0 ca der hvor 2,5 er nå, men siden jeg har laget grafen i paint og ikke i et regneark, som et normalt menneske, så blir det alt for mye arbeid å endre det nå. Tanken er at jeg synes soving er litt over middels gøy, alt under er relativt kjipt, og så blir det gøyere og gøyere oppover.

Der hvor bare det grønne vises, sammenfaller fantasi og virkelighet

Det starter altså bra på fredagen, med en pokerturnering som ble enda artigere enn antatt (jeg endte på  5. eller 6. plass av rundt 30). Jeg kommer meg også i seng innen rimelig tid. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å detaljkommentere for mye, men siden en enslig peak av glede etter at jeg har lagt meg alene (1) ser noe luguber ut, så gjør jeg et unntak her. Jeg fikk nemlig en telefon av en noe bedugget kollega, som etter litt small talk (!) kunne fortelle meg at han var på en kebabshappe, og lurte på om jeg ville ha noe. Jeg synes det var veldig koselig at han tenkte på meg, men takket nei, mens jeg frydet meg over den første fylletelefonen jeg har fått på år. Akkurat da jeg trodde jeg var blitt voksen og for gammel for sånt.

Så sov jeg. Og åh! Jeg har glemt å legge inn det pokerrelaterte marerittet jeg hadde. Det er ikke i seg selv så viktig, men mens jeg drev og rømte fra pokerskurkene, skjedde det to ganger at jeg hoppet over en stol akkurat i det Supermannmusikken begynte å spille(?). Jeg synes det var så fantastisk at jeg ville twittre det, (jeg ville måtte vente til jeg våknet, selvfølgelig) og ble nesten gal av frustrasjonen over å ikke klare å fortelle om opplevelsen i mindre enn 140 tegn. Internettet er ikke så bra for meg egentlig.

Lørdag hadde jeg tenkt å se på film hele dagen. Jeg rakk tre. Rolemodels (som fikk meg til å le høyt flere ganger. <3 Paul Rudd), Milk og District 9. Den handler virkelig om reker fra verdensrommet, jeg trodde folk bare tullet. Det var langt mindre Futuramaaktig enn jeg ville trodd (om jeg hadde tatt dette med rekene alvorlig. Reker!? Seriøst!). Jeg fikk dessuten sett 16 Blocks senere på kvelden.  Så ble jeg invitert over på Pizza og Melodi Grand Prix hos en venninne, og måtte rive meg løs fra min egen tv for å dra og sette meg foran hennes. Noe av det siste jeg sa før jeg dro fra henne var “jeg håper jeg klarer og legge meg når jeg kommer hjem, og ikke blir sittende foran dataen til det er alt for sent.” Da jeg kom hjem sjekket jeg epost og facebook. Logget meg på msn, og plutselig var det to timer senere, og jeg husket at det var kommet ny episode av QI med David Mitchell, og så fant jeg noen episoder av 8 out of 10 cats jeg ikke hadde sett enda, og så rotet jeg meg borti Mock the week og ble sittende og se på det en stund. Jeg rakk vel akkurat å legge meg før det begynte å bli lyst.

I dag hadde jeg to ting jeg skulle gjøre: trene og jobbe. Jeg våknet klokka 14:00, og etter litt fram og tilbake kom jeg fram til at jeg måtte droppe treningen, for å prøve å komme noenlunde i mål med arbeidsoppgavene mine (det høres ut som en dårlig unnskyldning, jeg vet, og det er tildels det, men det er også faktum at jeg ligger sykt etter på jobb, og jeg kunne forklart det i detalj, og dere ville vært enige, men det ville vært kjedelig for både meg og dere, så dere får bare ta mitt ord på det). Da jeg endelig kom meg på jobb var alle serverne nede, og jeg fikk ikke tilgang på noen av dataprogrammene. Siden det er søndag er det ingen til å fikse det der heller. Fordelen med dette er at jeg slapp å jobbe. Ulempen er at jeg ikke får jobbet. Og dessuten ikke lenger har noen unnskyldning for ikke å trene.

Jeg dro hjem, og startet å blogge, og det er der vi er nå. Som dere kan se er resten av grafen noe (der MÅ være en popkulturell referanse jeg kan dra her, men jeg kan for mitt liv ikke komme på noen. Det eneste jeg klarer å tenke er Vanilla Sky, men det passer ikke helt) hvor planen og virkeligheten avviker allerede før den har skjedd. Det er fordi jeg kjenner meg selv.

Brokk!

Jeg har begynt å trene igjen.  I teorien har jeg aldri sluttet – jeg trente i hele høst; mandag, onsdag og lørdag – hadde det skrevet opp i kalenderen min og alt, men faktum er at når mandag, onsdag og lørdag kom, var jeg som oftest sliten og trøtt og giddalaus, at jeg heller ble sittende hjemme i sofaen og spise sjokoladekjeks og se på tv. Litt over nyttår innså jeg at dette treningsopplegget ikke ga ønskete resultater, og la derfor om strategien. Det jeg gjør nå, er ikke bare å tenke at jeg skal på trening, men faktisk går dit, og sjekk dette; trener! Jeg har gjort det i over en uke, og jeg merker allerede resultater.

Første trening var lørdag for 1 og ½ uke siden. Jeg tredet tredemølla, vektet vektene og satte meg på en sånn stor hoppeball uten ører for å ta situps. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg tar situps sittende på hoppeballen. Jeg ble fortalt en gang at jeg skulle gjøre det sånn, og jeg føler at det virkelig ser ut som om jeg vet hva jeg driver med (”det er bare så 1996 å ta situps liggende på gulvet”) så da holder jeg meg til det. Jeg tok 2*20 situps. Det gikk forholdsvis greit. Situps er min forte. Jeg husker en gang i gymtimen i 5. eller 6. klasse, da en av gutta kommenterte hvor vanvittig rask jeg var til å ta situps. Dette sier nok mer om min (mangel på) sportslige resultater en min evne til å ta situps, at jeg fortsatt husker dette, men jeg velger å tro at det sier litt om situpsene mine også. Selv om det er 20 år siden(!)

Jeg skulle altså i gang med det siste settet med situps, men etter 3-4 stykker fikk jeg plutselig infernalsk vondt i magen. Jeg gled ned fra hoppeballen, og ble selv liggende i en ball på gulvet. Heldigvis kom det ingen og prøvde å sette seg på meg for å ta situps. Etter noen mislykkete forsøk på å reise meg (det var så voooondt) klarte jeg det til slutt, og krøket meg hjem.  Smerten ga seg riktignok etter ett minutt, men selvmedlidenheten satt igjen i flere timer. Det var dette jeg skulle få for å trene.

Likevel dukket jeg opp igjen på mandagen. Gikk gjennom det lille programmet jeg hadde satt opp for meg selv, alt gikk greit (vel, greit og greit, man svetter og pruster og peser, der er melkesyre, slim og svette, har vondt alle mulige steder, men alt innenfor rimelighetens grenser) helt til jeg hadde tatt 40 situps igjen. På den 41 slo magekrampen til igjen. Jeg krøllet meg sammen, for det var da det gjorde minst vondt. Jeg følte meg som Joey så i ut den episoden av Friends hvor han hadde fått brokk. Åh, herregud, jeg har brokk! Jeg ante ikke hva brokk er, jeg trodde kanskje det hadde noe med milten å gjøre, men jo mer jeg kjente etter, jo mer føltes det som det jeg trodde brokk ville føles.

Jeg lå i en ball til smerten hadde gitt seg såpass at jeg kunne dra hjem og undersøke på internettet hva som var galt med meg. Internettet bekreftet mistankene mine; jeg hadde brokk! Det hadde riktignok ingenting med milten å gjøre, men organer som var på steder der de ikke hadde noe å gjøre. Av og til i lysken (har damer lysk?) og av og til i magen. Det var der brokket mitt var!  

Det virket ikke så farlig, man måtte riktignok inn på sykehuset for å operere, men det hele virket ganske udramatisk, og jeg hadde ingen større planer, så en uke på sykehuset hadde gått greit. Jeg la frem klær ved sengen den kvelden, sånn tilfelle brokket mitt skulle slå til midt på natta, og jeg måtte ringe etter ambulanse. Det er greit å være påkledd når man blir kjørt til sykehuset. Men jeg overlevde natta greit. Og neste trening tok jeg 60 situps uten noe mer trøbbel. Brokket mitt var borte. Jeg tror min nye sunne livsstil har kurert det.

Nyttårskrim

“Å, pokker” tenkte Detektiv-Sonja, der hun stod og stirret på det tomme hullet som skulle ha inneholdt kremfløte. Den lokale Rema 1000-butikken var relativt velfylt for at det var siste dagen i romjula, mindre enn en time før stengetid, men kremfløte hadde de altså gått tom for. Og Detektiv-Sonja trengte kremfløte, for hun skulle lage Dronning Maud-dessert til nyttårsmiddagsselskapet. Hun skulle i alkoholfritt middagsselskap på nyttårsaften i år. Så voksen hun var blitt! Det føltes bare som et år siden at hun gikk på ordentlige fyllefester, der folk konkurrerte om hvem som fikk flørte med den søte svenske gutten, falt ned trappa, styrtet gin (for å imponere den tidligere nevnte svenske gutten) og brukte punsj som blandevann (Red. anm. Det ER bare ett år siden)

Hun var sent ute. De fleste andre hun visste om hadde allerede laget Dronning Maud-desserten sin på lillenyttårsaften. Detektiv-Sonja skulle egentlig ha vært i Haugesund lille nyttårsaften, men siden Hitlermobilen var frosset ned etter å ha tilbrakt jula aleine, hadde hun ikke klart å komme seg av gårde i fornuftig tid, og endt opp med å sitte under teppet på sofaen hele dagen, og synes synd på seg selv. Rett før hun skulle legge seg, kom hun på at hun aldri fikk sett ferdig den Shakespeareserien som gikk i romjula, om han lunien som mente å kunne bevise blant annet at det var Francis Bacon som hadde skrevet Shakespeares verker. Detektiv-Sonja ble sittende og se dette programmet til langt på natt, og tenkte med seg selv at om hun fikk tid, skulle hun en dag bringe beviser på at Iversen Revisited egentlig er skrevet av Kevin Bacon. Men før den tid forsov hun seg kraftig, og når Hitlermobilen i tillegg fortsatt var frosset fast (det er usikkert hva Detektiv-Sonja hadde håpet skulle skje i løpet av natta, som gjorde at Hitlermobilen nå skulle være isfri) og Detektiv-Sonja måtte kaste inn håndkle og tømme to bøtter med lunka vann over den, og likevel brukte en liten halvtime før bilen var kjørbar, så ble klokka to før hun kom seg av gårde.

Og nå stod hun der da, på Rema 1000, og Rema 1000 kunne ikke tilby henne kremfløte. “Ja, ja” tenkte Detektiv-Sonja, “jeg får ta meg en tur på Helgø, da”. Detektiv-Sonja suste rundt i butikken, og samlet ingredienser, hun plukket også med seg en boks med iskrem, tilfelle dette med Dronning Maud-desserten skulle gå til helsike. Det var da hun kom til kassa at hun så det: Håndveska hennes lå ikke lenger i handlevogna. Detektiv-Sonja hadde handlet veldig ustrukturert, og ofte satt fra seg handlevogna ubevoktet både her og der, og nå hadde altså en banditt sett sitt snitt og røvet veska hennes.

[Reklame]

Denne tegneserien trollbandt meg fullstendig

Det er flere ting enn svineinfluensaen som er veldig, veldig farlige

Kålrot er en av de mest undervurderte grønnsakene!

[Reklame/slutt]

[Kommer snart på Sonjas Ordentlige blogg]

Løkblogging
2009 oppsummert i et slags Venn-diagram
Koffertblogging(kanskje)

[Kommer snart på Sonjas Ordentlige blogg/slutt]

Detektiv-Sonja stod rådvill i kassakøen på Rema 1000. Noen hadde stjålet håndveska hennes, mens hun hadde løpt rundt i butikken og prøvd å handle inn til nyttårsdessert. Hun kjørte handlevogna litt til siden, usikker på hva hun burde gjøre. Varsle politiet? Si ifra til personalet? Henvende seg til en av de andre handlerne og be om hjelp?

Hitlermobilen! Bilnøklene lå i veska, og vesketyven kunne fort ha klikket seg fram til rett bil på den ikke alt for store parkeringsplassen. Detektiv-Sonja forlot handlevogna si og småløp ut på parkeringsplassen. Hitlermobilen stod heldigvis fortsatt der. Hun løp (yeah right! Parkeringsplassen var dette av snø og is. Stavret, tror jeg vi sier) bort til bilen og sjekket at den fortsatt var låst. Og at veska ikke lå i passasjersete. Hun kunne jo ha glemt den igjen der. Det hadde hun ikke.

Nå begynte Detektiv-Sonja virkelig å kjenne at panikken tok henne. Hun vurderte et øyeblikk å bare sette seg ned og begynne å gråte, og la noen redde henne. Men hun slo det fra seg. Hun var stor jente nå. Selvstendig og greier. Hun fikk gå inn i butikken igjen og sjekke at ikke veska på magisk vis hadde hoppet ut av handlevogna, og drev og festet med tacokrydderet i reolen for utenlandsk mat. Men! Hun kunne jo ikke forlate bilen, for tenk om vesketyven bare hadde ligget i skjul og ventet på at hun skulle komme ut og markere hvilken bil som var hennes!

Detektiv-Sonja lot som om hun stod og tenkte seg om, mens hun egentlig ventet på at en pen mann i passende alder skulle komme forbi (selv om man var i fullstendig krise, så var ikke det noen grunn til å la være å prøve å pådra seg en potensiell ektemann, mente Detektiv-Sonja). Hun lot en lugubert utseende  gammel mann og to damer passere, før en høy mørk fremmed, med et lite arr på leppa var så heldig å bli stoppet. Detektiv-Sonja forklarte sitasjonen (i noe mer detalj enn hva den høye mørke egentlig fant nødvendig), før hun spurte om han kunne passe på bilen hennes, mens hun gikk inn i butikken igjen og dobbelsjekket. Det kunne han. Tusling tilbake over parkeringsplassen, før hun gikk inn i Remaen igjen.

Detektiv-Sonja gikk inn gjennom de automatiske kobbåyklaffene som slike butikker har, og der, blant esker med hodekål og epler stod den. Handlevogna som Detektiv-Sonja opprinnelig hadde tatt med seg. Med en klase bananer, en pose med tre pærer og -tror dere ikke- den savnede håndveska. Nok en gang viser det seg at det er Detektiv-Sonja selv som er skurken i historien. Etter å ha lett etter løk (og ikke funnet det), så har hun nemlig stjålet med seg noen andres (tomme, heldigvis) handlevogn, og latt sin egne stå igjen. Med veske i og alt.

Lykkelig grabbet hun med seg veska si, klarte det kunststykket å lure seg ut gjennom kobbåyklaffene, og til den pene fremmede på parkeringsplassen. Triumferende (og litt flau) holdt hun veska opp, og forklarte hva som hadde skjedd. Litt skuffende, men ikke særlig overraskende, grep ikke den pene fremmede sjansen til å invitere Detektiv-Sonja med på kaffe, men Detektiv-Sonja var så letta over å ha fått igjen veska, at hun ikke ble så veldig lei seg.