Alternativ nytte av matematikk

I dag har jeg solgt ideen om at selv om man ikke liker matte og ikke har tenkt å bruke det til noe resten av livet, så kan det være lurt å lære seg hva ln og e er, slik at hvis man møter en søt ingeniørmann så vil han like en bedre, fordi man virker smart. Jeg er usikker på om jeg skal ha dårlig samvittighet for å ha motarbeidet kvinnebevegelsen (har jeg motarbeidet kvinnebevegelsen?), eller bare skal være fornøyd med at to videregåendejenter gjorde matteleksene sine med litt mindre mukking.

Generelt råd

Ikke bruk ordene “fisk” og “hval” i samme setning. Det har ingenting å si om du sier ting som “hvalkjøtt smaker som en mellomting mellom biff og fisk” eller “hvis fisk er så slankende, hvorfor er hvaler så tjukke?”, det er en del av befolkningen som vil filtre ut mesteparten av ordene og komme stormende og rope “HVAL ER IKKE FISK; DET ER ET PATTEDYR!”.

Og så har du det gående…

Smørbrød fra fremtiden

Av og til kjøper jeg meg niste på en bensinstasjon på vei til jobb. Så også i dag tidlig. Da jeg kikket inn i matskapet så jeg at smørbrødene var fra fremtiden. De var merket med 15/04. Et lite øyeblikk trodde jeg kanskje jeg hadde sovet gjennom et helt døgn, og at det plutselig var fredag, men jeg slo meg til ro med at de som jobbet på bensinstasjonen bare hadde rotet med hvilken dag det var. Men jeg likte tanken på smørbrød fra fremtiden, og lekte litt med den, og bestemte at jeg ville fortelle om det på facebook.

Jeg gledet meg veldig til dette, og måtte holde meg tilbake for ikke å poste det for tidlig (når det ikke er så mange pålogget som kan gi tilbakemelding. Det stemmer Jeg heter Sonja, og jeg er facebookfeedbackjunkie.) Jeg ventet og ventet, og da det nærmet seg lunch, bestemte jeg meg for at det var Tid.For.Posting. Relativt giret begynte jeg å plotte inn setningen jeg hadde kladdet ned på baksiden av en tegning (Jah,  det skjer ikke så fryktlig mye i livet mitt. En god facebookstatus kan fort bli dagens høydepunkt) og akkurat i det jeg skulle trykke ”del”, slo det meg. De hadde sikkert ikke merket smørbrødene med den dagen de var laget, men den dagen de gikk ut på dato. Og det er ikke det at jeg virkelig trodde at smørbrødene var fra framtiden, men det var en ørliten mulighet. Helt til Ockhams barberkniv forsinket skar gjennom, og det hele føltes som ufrivillig å ha fått avslørt en tryllekunst. Jeg måtte droppe facebookstatusen.  Men det ble i det minste bloggpost av det.

 

Katteblogging

Jeg klarte meg uten i over 4 år (bloggen har hatt 4-årsdag – vel, hvis jeg teller med øvelsestiden, og det gikk meg hus forbi), men nå er det tøffe tider, og tøffe tider krever tøffe metoder. Altså. Katteblogging.

Jeg har aldri likt den historien om Schrödinger katt, uten å helt vite hvorfor. Man skulle kanskje tro at jeg hadde problemer med forgiftningen av katten, men jeg er relativt lite kattevennlig, så et hypotetisk kattemord, kan jeg leve fint med. Men her om dagen, da jeg nok en gang kom over historien (jeg lever i en såpass akademisk verden, at temaet Schrödingers katt er på bordet rett som det er), skjønte jeg det endelig; sånn jeg er blitt fortalt den, er det nemlig slik at denne katten er låst inne i et lufttett kammer, med noe radioaktive kjemigreier, som har 50% sjanse for å reagere, og hvis dette skjer vil en hammer knuse en ampulle som slipper ut en gift som dreper katten. Så lenge vi ikke åpner kammeret, så kan vi ikke vite om katten er død eller levende, og vi må derfor anta at den er begge deler.

Det jeg underbevist har hatt problemer med her, er som følger: er det en ting vi kan anta at katten ikke er så er det død og levende på samme tid! Vi vet at katten ENTEN er levende ELLER død, men definitivt ikke begge deler. Jeg er ganske sikker på at det ikke finnes kattezombier (men katten blir muligens radioaktiv, så hvem vet hvilke følger det vil få om den biter noen. Muligens det var det som hadde skjedd med Harald Eias Kattekvinne i sin tid)

Etter dette falt på plass, ble jeg mye roligere med hensyn til Schrödingers katt, og så googlet jeg den opp på nettet, og fant ut at Schrödinger selv aldri påstod at katten både var levende og død. Jeg tror kanskje til og med være at det er denne feilkonklusjonen han mener er problemet med kvantemekanikk; at kvantemekanikerne trekker den ekvivalente slutningen til ”katten er en zombie” , bare på kvantenivå.

Så jeg skjønner jo at det nok en gang er jeg som har misforstått, og når jeg likevel skriver denne bloggposten, så er det av tre grunner:

1. Jeg har funnet ut at Schrödinger, i sitt tankeeksperiment, hadde med en parentes om at innretningen som inneholder radioaktiviteten og giften må være sikret mot kattens inngripen, som jeg synes er en artig detalj.
2. Jeg elsker at det i den norske wikipediaartikkelen spesifiseres at ” Kvantemekanikken kan forøvrig ikke brukes på store ting som katter…”
3. Jeg har fortsatt et problem med selve forgiftningsprosessen. Den virker alt for komplisert. Kan vi ikke bare si at vi pumper inn en gass som i 50% av tilfellene dreper katter? Hva er greia med å blande inn radioaktive kilder og metallhammere?

Ingen katter ble skadet under skrivingen av denne bloggposten.

Attn: Eiere av robotstøvsugere!

Jeg tenkte bare jeg skulle si ifra til alle eiere av robotstøvsugere, da de per definisjon må være bra folk; jeg har tenkt ut noe, som jeg er ganske sikker på at kan være nyttig for dere.

Vær snill med robotstøvsugeren din. Snakk litt med den, klapp den litt, og la den få fri litt sånn innimellom. Når robotrevolusjonen kommer, kan det være fint å ha noen på din side!

Giftmorder

Da jeg kom hjem i går, var det noe klisj på dørhåndtaket mitt. Ånei! Tenk om noen prøver å drepe meg, ved å smøre gift på døra mi? Nei. NEI! Slutt med det der med en eneste gang.

Så gikk jeg inn, låste, tok meg en dusj og la meg, og tenkte ikke mer på det.

Jeg kan hvis jeg vil.

Øksemorder

Jeg hadde altså vært på Katakombene (referat kommer), og dagen etter måtte jeg naturligvis hjem igjen. Etter en relativt seriøs diskusjon rundt hvor vidt teleportasjon av mennesker noensinne ville bli mulig, satte jeg meg i Hitlermobilen og vendte snuten vestover. Etter å ha kjørt noe sånt som en halv time, ser jeg en haiker stå i veikanten. Jeg sier høyt for meg selv “hvorfor ikke?”, og stopper for ham. Jeg spør hvor han skal. Han spør hvor jeg kjører hen. Jeg sier Sandnes. Han sier Bryne. Og setter seg inn. Bryne er rett der ved Sandnes, relativt sett, og vi er 5 timer unna. Jeg skal altså tilbringe de neste 5 timene med en fremmed i bilen. Han kan være alt mulig. Han kan være en øksemorder. Oh shit. HAN KAN VÆRE EN ØKSEMORDER! Jeg har aldri plukket opp haikere før, men jeg har sett på film at haikere flest er øksemordere. Jeg skulle sitte i 5 timer i bilen min med en øksemorder. Det var nok best å kommunisere minst mulig med ham. Jeg spurte om det var greit å sette på lydboka mi igjen. Det var det.

Jeg har et “rikt indre sjelsliv”, men det skal sies at jeg innerst inne vet at jeg aldri kommer til å gifte meg med David Mitchell (au! det gjør fysisk vondt å skrive), at jeg ikke kan reise i tid eller at jeg har en øksemorder i bilen min. Eller, jo, han kan jo være en øksemordere. De finnes jo, og noen må jo bli myrdet med øks innimellom. Det er jo en litt kul vei å gå. Vennene mine vil jo få mye medlidenhet og oppmerksomhet, og når niesene og nevøene mine kommer i skolealder, kommer de til å ha den kuleste skrekkhistorien å fortelle, om tanten som ble drept av en øksemorder. Og jeg har jo ikke egentlig så mye å se fram til. Ting er stress, og jeg får liksom ikke til det jeg prøver på, og mesteparten av tiden sitter jeg bare hjemme og ser på TV, og selv om jeg gjør artige ting innimellom, så kommer jeg ikke til å savne dem når jeg er død, for da er jeg jo død(!). Men Å HERREGUD; HAN RØRER PÅ SEG; NÅ SKAL HAN SIKKERT FINNE FRAM ØKSA SI! Nei. Han klødde seg bare litt på låret.

Jeg vil jo leve. Jeg skal til Oslo neste helg, det gleder jeg meg til, og det kommer snart en nevø jeg ikke har møtt en gang, og jeg skal til Australia i desember, der har jeg aldri vært før, og dessuten på fredag kom det ut ny episode av QI.

Det har gått noe sånt som en halv time siden jeg plukket opp øksemorderen, og jeg er nå helt ferdig innvendig. Snart kommer jeg til det stedet hvor vi kjører av hovedveien, og det er en strekning på flere mil hvor det bare er skog. Jeg tør rett og slett ikke ha ham med inn der. Jeg er veldig for høflighet, og for å gjøre ting man har lovet, men jeg er ikke villig å dø for det. Jeg er nødt for å fortelle ham at han ikke kan sitte på videre. Men hva om han er en øksemorder som virkelig vil til Bryne? Som ikke gjør meg noen ting, med mindre jeg nekter å kjøre ham dit? Hva om han klikker helt, når jeg sier at han ikke får være med videre?

Jeg kommer fram til at den sjansen må jeg bare ta. Jeg klarer rett og slett ikke å ha ham i bilen mer. Og det er ikke som om jeg ikke vet hvor teit det er. Jeg skrur av lydboka, forklarer ham at jeg muligens tror han er en øksemorder. Jeg forsikrer ham om at ikke sender ut noen øksemordervibber, og at det er jeg som er helt føkka opp. Det er antageligvis filmindustrien sin feil. Mindre enn 12 timer tidligere har jeg jo sett en film om en fyr som går løs på folk med drill. Dette lar jeg være å nevne. Jeg vil jo ikke gi ham ideer. Jeg stopper ved neste busslomme og slipper ham av. Han virker litt snurt over å bli snytt for skyssen han jo var lovet, og er antageligvis også fornærmet over å bli beskyldt for å være en øksemorder, men han prøver ikke å drepe meg. Det skal han ha.

Jeg håper noen andre plukket ham opp ikke så alt for lenge etterpå. Og at han ikke myrdet dem heller.

Opparbeider rett til å le av amerikanere

Jeg har alltid vært kjempedårlig på landene i Afrika. Ikke så dårlig som på Sport og fritid, hvor jeg egentlig bare må vente på et fritidsspørsmål om sprit eller poker før jeg får oransje kake (opprinnelig hadde denne bloggposten en eviglang innledning om min rangering av favorittTP-kategorier, jeg har nå skåret det ned til to setninger, og en parantes; kvinne i tiden, forventer effektivitet osv), men likevel, jeg har ikke akkurat rett til å le av amerikanere som tror Norge er hovedstaden i Sverige, all den tid jeg ville vært helt ok med det om noen fortalte meg at Lesotho var hovedstaden i Swaziland.

Og jeg vil le av amerikanerne, for pokker! Så jeg har begynt å spille TravelIQ. For mens å pugge geografi fra en bok er dønnkjedelig, er å pugge geografi gjennom nettspill ordentlig moro. Forstå det den som kan.

TravelIQ går ut på at man får opp navnet på et by/et land, og man må klikke på byen/lande på et verdenskart. Jo nærmere man treffer, jo flere poeng får man. I begynnelsen var det traurig, jeg kunne Vest-Europa sånn noenlunde, og en håndfull steder i resten av verden hvor jeg faktisk har vært, men ellers kunne jeg fort bomme med en halvkule. Jeg klandrer Canada for en del tap, men ellers var det mye min mangel på kunnskap som var den store synderen. Min nerdekollega som gjorde meg oppmerksom på spillet, lærte meg en del huskeregler som jeg siden har videreutviklet, og nå deler med dere. Altså, hvordan lære seg plasseringen på noen av landene i Afrika.

(jeg foreslår at du åpner google maps mens du leser leser denne posten – jeg klarte ikke å legge inn bilder uten å føkke med hele layouten)

1. Nordkysten: Marocco, Algerie, Tunis, Libya, Egypt. MATLE – det er Atle med en M foran.
2. Ta utgangspunkt i Togo – det ser ut som en tunge. Ved siden av tunga ligger ganen – Ghana , og vi snakker om et trønderslangemenneke her, så på hver side av tunga og ganen er beinan; Benin og Elfenbenskysten. Trønderslangemennesket er muslim, så det hele er dekket av burkaen; Burkina Faso (jada, så stikker Beina litt ut under Burkaen – Liberal muslim dette her, og,  der har du hjelp til å huske at Liberia ligger ved siden av Elfenbeinskysten også) .
3. Zambia danser Samba med Tanzania (dansania)(det er mye tydeligere at Zambia danser enn at Tanzania gjør det, Zambia danser dessuten helt klart  breakdans og ikke samba, men med litt godvilje funker denne regelen også)
4. Angola ser ut som en engel (muligens uten hode)
5. Sudan er det største landet i Afrika. Ingen regel, det er bare noe du må huske. Som kompensasjon har Kristin den beste huskeregelen for hva som er hovedstaden i Sudan: Sudan høres litt ut som Supermann, som er en tegneserie, det engelske ordet for tegneserie er cartoon, som høres ut som Khartoum, som er hovedstaden i Sudan. Vakkert, er det ikke?

Ja, det er de jeg har så langt. Jeg kan litt flere land , bare fordi jeg er i stand til å huske noe, men om folk har flere regler, tar jeg gjerne imot.

Duct tales

Jeg kjøpte meg altså Duct tape for å slippe å kjøpe nye vintersko, men bare teipe de gamle. Dette førte til en ducttapefest uten like (eller, det er nok med like. Jeg kan ikke annet enn å gå ut ifra at alle som kjøper duct tape for første gang går gjennom en lignende periode)

Det første som fikk smake teipen var kofferten min. En gang for lenge siden lovte jeg koffertblogging. Det har jeg ikke innfridd, hovedsakelig fordi jeg kom fram til at kofferthistorien min var ganske kjedelig, og poenget var at jeg endte opp med en ødelagt koffert. To ganger. Så for å hoppe fram til slutten av kofferthistorien som aldri ble blogget; kofferten min har ikke et fungerende trekkuthåndtak for å trille den etter seg. Så jeg lagde et i duct tape.

Så hadde jeg en håndveske hvor foret hadde raknet.  Jeg fikset den med duct tape.

Deretter gikk jeg på en smell, hvor jeg prøvde å henge opp malerier og bilder i trerammer med duct tape, men jeg fant ut at de bare falt ned igjen. Gjerne etter noen timer, slik at jeg hadde glemt dem, og de skremte vannet av meg.

Min største suksess så langt er et klassebilde, som jeg bare har klistret rett på veggen med 4 lange striper tape, som også fungerer som ramme.

Ja, dette er en helt ubrukelig post, kun skrevet for at jeg skal kunne bruke overskriften.

Jeg er i ferd med å bli en av idiotene

Det er stort sett idiotene og så er det meg. Idiotene er de som går rundt og gjør dumme ting på Internettet, mens jeg er smart og tenker og slipper å bli hacket og ledd av fordi jeg skrivre dumme ting. Inntil nå. Det følger ikke mindre enn 3 eksempler. Eller caser, som jeg mener de som har peiling på det kaller det.

Case 1: Lunchsamtalen dreier seg om disse Hollywoodfruene fra Sverige. Jeg kaster selvfølgelig ikke bort tiden med å se på slik søppeltv, men noen av damene på jobb hadde sett det, og gjenfortalte villig. Vi mente å ha hørt at det skulle komme et program om norske Hollywoodfruer, og det ble gjort en løslig avtale om å se dette sammen.

En times tid senere sitter jeg og jobber flittig på pcen min og det tikker inn en epost fra Alexandre Dumas (han heter selvfølgelig ikke Alexandre Dumas. Det er en av kollegaene mine jeg har anonymisert). Han sender en link med informasjon om når norske Hollywoodfruer skal begynne på tv. Det som er litt snodig her er at Alexandre Dumas fortiden er på ferie i utlandet. På et annet kontinent faktisk, og hadde ingen mulighet til å vite at vi bare en time tidligere hadde diskutert nettopp dette programmet. Jeg ble mildt sagt imponert over min kollegas til nå skjulte telepatiske evner, trykket på reply to all, la til noen ekstra fra adresseboka og sendte en svarmail hvor jeg uttrykte min beunding for det nyfunnede talentet hans, og generell begeistring. Det viste seg snart at den opprinnelige eposten selvfølgelig var skrevet av en kollega som ikke var på ferie, som hadde vært tilstede under Hollywoodfruerdiskusjonen og som bare lånte Alexandre Dumas sin pc (og dermed også outlook-konto) fordi hans egen var herpa, og Alexandre Dumas sin PC bare står der når han er på ferie. Hvordan jeg hadde fått det til å stemme  at Alexandre Dumas hadde tilgang til jobbpc-en sin fra andre siden av jordkloden aner jeg ikke.

Case2. Hendte rett her i denne bloggen. Jeg hadde skrevet en mye mer ordentlig bloggpost enn jeg pleier og en morgen da jeg logget på pc-en min hadde jeg fått to nye kommentarer på den fra Thomas. Kommentarene så ut som følger:

Iversen har nemlig høyere opp i kommentarfeltet skrevet om den nye robotstøvsugeren sin. Thomas lurte på om den funket, og la igjen en ekstra kommentar, fordi han hadde glemt å krysse av for å få epost om svar på den første. Lett logisk. Men det var ikke den konklusjonen jeg trakk. Inne i mitt hode spilte følgende scenario seg ut: Thomas og Iversen sitter en sen kveld og chatter, og bestemmer seg å finne ut om disse få-mail-når-noen-skriver-i-samme-kommentarfelt-avkrysningsrutene virkelig virker. Av en eller annen grunn bestemmer de seg for å teste dette i min blogg. Thomas skriver første kommentar: “Iversen: Funker den?” og krysser av i ruta. Iversen legger igjen en tullekommentar som gjør at Thomas får en e-post. De er fornøyde med et vellykket eksperiment, og avslutter chatten sin, uten å avtale hva de skal gjøre videre. Iversen bestemmer seg for å slette tullekommentaren sin, mens Thomas legger igjen en ny kommentar, hvor han forklarer at de testet avkrysningsruta, og at han fra nå av skal fortsette å bruke den. Jeg følte meg smigret over at de hadde valgt min blogg, men synes likefullt det var en litt rar ting å gjøre. Og så så ukoordinert, da! Så jeg kommenterte dette behørig, og slang til og med inn en kommentar i Iversens blogg, hvor jeg nevnte den nattlige fraterniseringen. Jeg følte meg lite dust da Thomas endelig oppklarte hva som hadde skjedd.

Case 3: Twitter. I dag tidlig. Noen hadde sendt meg en DM med en link til noe som muligens var et morsomt bilde av meg. Kort engelsk tekst og en udefinerbar lenke pleier å få det til å ringe bjeller hos meg, men til mitt forsvar var klokka 0615, jeg hadde vært på jobb til klokka 22.30 kvelden før, og jeg var på nettet for å finne ut som det går an å fjerne søvnen som Lorne i Angel gjorde på ordentlig for å få tid til å jobbe mer (ikke egentlig, jeg skulle slå en spøk om det på twitter/facebook og kvalitetssjekke at episoden dette skjedde i virkelig het Life of the party – noe jeg fortsatt ikke har gjort. Det kommer nok). Så jeg klikket villig på linken og ga fra meg brukernavn og passord, men det gikk ikke mange sekundene før jeg skjønte hva som var hva, og skyndet meg til twitter for å endre passord. Og så gjorde jeg det i gmail også, bare sånn for sikkerhetsskyld. Jeg håper det ikke var for sent!

Hvis du er litt lei deg nå, fordi du føler at jeg indirekte har kalt deg en idiot; ikke gjør det. Det er langt verre ting man kan være.