Sonjas ordentlige blogg

Jeg har en kompis som jeg msn’er en del med. Jeg er egentlig ikke en sånn person som nødvendigvis tenker så mye før jeg snakker, har jeg en tanke så slipper jeg den ut der, så driver jeg heller skadekontroll etterpå. Det er vel egentlig ikke et bevisst valg, det bare blir sånn, og jeg kjører litt samme stilen når jeg chatter også. Dette har denne kompisen erfart mer enn en gang tror jeg, og ved ett tilfelle har han til og med postet min manglende evne til selvsensur på nett. Jeg gjorde gode miner til slett spill, men tenkte inni meg “dette skal han jammen få igjen for!”. Dessverre er han en av disse smarte menneskene, som ikke driver og sier dumme ting i hytt og pinevær, så jeg måtte vente. Og vente. Og vente. Og vente. Men i går kveld innfridde han. Og uten mer om og men presenterer jeg herved utdrag fra en samtale med min venn som vi bare kan kalle Pliversen.

sonja sier:
Jeg får vel det brevet i morgen, regner jeg med, så da får vi se. Det er nesten litt dustete hvor lite kontroll jeg har over sånt.
Pliversen sier:
Fis.
Pliversen sier:
Oi!
Pliversen sier:
Den var pinlig.
Pliversen sier:
Jeg skulle skrive “fnis”.
Pliversen sier:
Tenk at å skrive ordet nesten var like pinlig som om… ja, du tar tegninga.
sonja sier:
Hihi. Man skulle tro det var en av fordelene med msn, at man skal kunne fise midt under en samtale uten at det merkes, men om du insisterer å fortelle om det, så forsvinner jo vitsen litt.
Pliversen sier:
JEG HAR IKKE FIST
Pliversen sier:
DET VAR EN SKRIVELEID
sonja sier:
OK.
Pliversen sier:
LEIG
Pliversen sier:
LEIG
Pliversen sier:
LIFF
Pliversen sier:
Å bherregud.
Pliversen sier:
!
Pliversen sier:
Leif. Skriveleif. Herregid.
Pliversen sier:
NEI!
sonja sier:
Har du fortsatt med tequilaen på egenhånd?
Pliversen sier:
. . .
Pliversen sier:
Kjeft’a.

Brasil er kult.  Noe av det kuleste her er spraket.  Jeg mener, en ting er at ordet for “bikini” og ordet for “tanntrad” er det samme, det er kanskje litt negativt, eller jaffal sann rart som ikke er ha-ha-rart, mer rynke-pa-nesen-rart.  Uansett, resten av det brasilianske spraket, som jo egentlig er portugisisk, er fenomenalt.  C uttales som k, s og sj alt ettersom, noe tilsvarende med g, dessuten har de ogsa en ç, som jeg akkurat sa pa tastaturet her.  Den uttales som s.  S derimot uttales som s, ss, z eller sj.  X uttales ogsá som sj (det er generelt mye -asj og -esj endinger pá ordene her), og avogtil som z, og en skjelden gang uttales den faktisk x.  To r’er etterhverandre blir en h, og l i slutten av en stavelse blir en o.  Og jeg tror ikke jeg har funnet ut av alt enda.  Dessuten dreier det seg om á uttale de flaste bokstavene sá utydelig som mulig, tror jeg.

Jeg klarer faktisk á fore noenlunde fornuftig smalltalk med taxisjáforene (men de er avhengig av at jeg tipser dem, sa det er mulig de virkelig legger godviljen til nár det gjelder forstáelse), men nár det gjelder mat er jeg helt háplos.  Jeg tror jeg har spist det jeg ville ha i underkant av halparten av máltidene her, og under grillbuffeten i dag, fant jeg aldri ut hvor kjottet var, sa middagen bestod i stor grad av nydelig foccacia og lok.  Jeg fikk tatt det igjen pá dessertbordet, da.  Jeg har spist fire eller fem forskjellige typer melon, tre puddinger og to bittesmá paier.  God og mett na.  Skal legge meg snart.  I morgen skal jeg enten pa fuglesafari med tre spanioler eller pa battur under fossene.  Det er det sistnevnte jeg tror jeg har bestilt, men da jeg snakket med guiden pa telefonen i kveld var det urovekkende mye prat om disse spanjolene og fuglene.  Sa vi far se hvordan det gar.

*Magnetisk nord.  Et av de ordene som den ellers noe begrensete lommeparloren min mener at det er essensielt á mátte kunne nár man ferdes i portugisisk-talende land.

Det er ikke det at jeg heier på fugledrap, men når det resulterer i slike fantastiske bokstavrim av en overskrift, så klarer jeg ikke annet enn å bli litt glad inni meg:

(Klippet fra dagens Rogalands Avis.  Hele artikkelen kan leses her.  Der har de desverre kuttet ned overskriften.  Selv ville jeg heller prøvd å finne en måte å få stappet “med salongrifle” inni der også, men det er nå bare meg)

Jeg har fått meg emogardiner. De er svarte og røde og litt gjennomsiktige*, og gir fra seg skikkelig vampyrprinsesse-vibber. De er dessuten veldig leie seg, uten helt å vite hvorfor, og liker helt klart My Chemical Romance mye bedre enn all annen musikk jeg spiller for dem. De er også litt for lange, som kanskje ikke er en utpreget emo-egenskap, men de er nå en gang det, og hvem har sagt at man ikke kan være emo og litt for lang samtidig. Dette fordi jeg har kjøpt dem på IKEA, og selv om det å legge dem opp skal være så enkelt at selv far kan klare det, stoler jeg ikke på at det blir noe fint. Og det er virkelig ikke dette denne teksten skulle handle om, og jeg vet det er blitt gjort før, men jeg klarer ikke helt å avslutte uten å i det minste antyde ett eller annet om at jeg håper at jeg en dag kommer hjem fra jobb for å finne ut at gardinene mine hadde kuttet seg selv.

*Jeg har en tendens til å blande ordene “gjennomsiktig” og “usynlig”, og hadde en gang følgende samtale med en venninne:
Jeg: Jeg har fått meg en ny topp. Den er usynlig.
Venninne: Hvordan da, mener du?
Jeg: Du vet, usynlig.
Venninne: Ja, hudfarget, mener du?
Jeg: Nei, nei. Den er grønn. Men også usynlig.
Jeg må tilslutt hente toppen, og vise den fram.
Venninne: Åja, du mener gjennomsiktig.
Jeg: Øh. Ja, jeg gjør vel det.

Jeg tenkte egentlig jeg skulle skrive litt om ordets “Kjibavigå”s historie, men fant ut at det betydde research og arbeid, og jeg er en travel kvinne - sånt har jeg ikke tid til, så jeg endte til slutt med å skrive om “Kjibavigå” sånn jeg kjenner til det. Det er uansett gøyere. Vel, for meg i det minste.

“Kjibavigå” havnet i mitt vokabular sommeren for nesten to år siden, da jeg hang med en gjeng som prøvde å innføre dette ordet etter å ha brukt det mye på ungdomsskolen (>10 år siden). Det brukes som reaksjon på at man får dårlige nyheter, og fungerer både som adjektiv og som interjeksjon. Altså hvis noen sier: “Jeg kan ikke komme på besøk til deg i morgen likevel”, kan du både reagere med “Det var jo litt kjibavigå” og med “Å, kjibavigå!!”. Alt etter hvor skuffet du er, antar jeg.

Det vil si, jeg uttaler det selvfølgelig “Kjipavikå”, fordi jeg nå en gang er fra der jeg er fra, min svenske venninne takler uttalen bedre, men sliter litt med å stave det, som vist på bløtkaken.

Etter hvert som tiden gikk fikk ordet avleggere, som “mygavigå” når noe var mykt, “trøttavigå” når man var trøtt eller “myggstikkvigvågfjellet” når man hadde sykt med myggstikk.

Etter hvert ble avleggerne ganske så spesifikke, som for eksempel

“smalasnusvigå” som er når man baker en snus mens man kjører bil, og veien plutselig blir veldig smal

eller

“kaldkartaskuldravigå”, når man må bruke en skulder som underlag for et kart og enten skuldra eller kartet er svært kaldt.

Min egen favoritt er etter jeg vant en diger pokerpott, og det ble “Chipavikå”. Jeg var fornøyd med meg selv resten av kvelden etter at jeg tenkte ut den der.

Jeg er litt på matblogg-bølgen. Jeg får sånne diller av og til, men så går de over etter en stund, så lev med meg her.

I dag skal jeg bakeblogge. Mamma var fra Tyskland, og klarte aldri helt å venne seg til de “tørre, norske julekakene”, og vi har alltid hatt saftige tyske, delvis bakt selv og delvis sendt fra Tyskland. Før pleide alltid bestefaren min å sende dem, etter han døde tok bestemoren min over og nå de siste årene har vi bestilt dem selv over nettet hos Lebkuchen Schmidt .

Det er i hovedsak tre sorter vi har laget selv: Schokolademuscheln, Buttergebäck (som muligens kan argumenteres er like tørre som de norske. Men de har glasur. Og dessuten er de bare bedre) og Zimtsterne. De to første har søsteren min allerede bakt, men hun hadde ikke noe lyst til å lage kanelstjernene, for de lagde hun i fjor og det var visst nok så mye arbeid. Så jeg tenkte jeg kunne prøve. Hos meg er det ikke så mye bakingen som er problemet (for jeg jukser når det blir vanskelig), som viljestyrken til ikke å spise opp kakene før jul.

Dersom du har lyst til å bake noe alternativt til de tradisjonelle syv, kommer fremgangsmåten her:

Oppskrift:
3 eggehviter
250 gram melis
250 gram mandler
2 toppete spiseskjeer kanel

Eggehvitene piskes stive, og melisen has forsiktig i. Jeg antar det betyr den skal skjæres inn, men jeg synes ikke graden av luftighet på det ferdige produktet forsvarer alt arbeidet dette er, så jeg setter bare håndmikseren på laveste trinn, og heller melisen forsiktig i. Det stemmer. Jeg sikter den ikke en gang.

Så kvernes mandlene. Jeg har denne fabelaktige TV-shop (ja, TV-shop - jeg var arbeidsledig en stund der, og så mye på tv på nettene)-maskinen som knuser mandlene på 5 sekunder.

Før:

Etter 5 sekunder:

Den bråker som et trykkluftbor, men alle som noensinne har håndtert en manuell mandelkvern vet at det er verdt det.

Kanelen røres i med mandlene, og før det hele has i marengsmassen (det heter forresten “Eierschnee” - “eggesnø” direkte oversatt - på tysk. Supre ordet), tas noen spiseskjeer av denne eggesnøen til sides for pynting senere. Det er altså deler av eggehvitedosisen som skal spares til pyntingen, ikke mandel/kanelblandingen. Gah - dette avsnittet ble alt for klønete formulert, fordi jeg ville ha med det om eggesnøen! Se på bildene, så skjønner dere!

1.

2.

Uansett, alt (selvfølgelig med unntak av den tilsidesatte lille porsjonene av eggesnø - som jeg virkelig synes vi har brukt nok tid på nå) blandes. Det skal sikkert skjæres dette også, men vær litt vil og gal, og bruk håndmikseren og spar tid!

Vi har nå mandelmasse som ikke akkurat er flytende, men definitivt ikke fast. Jeg tror “seig” er det som best beskriver konsistensen her, jeg har prøvd å illustrere med bilde,

og leter etter noe som det kan være naturlig å sammenligne seigheten med, det nærmeste jeg kommer er ferdig utspedd karbonadedeig. Og det er nå det blir komplisert. Denne seige massen skal nemlig kjevles ut(!) på et lag med sukker, og man skal stikke ut stjerner, som skal legges over på et stekebrett. WTF!? Dette må jo bare bli utrolig klissete og sølete og alt for mye arbeid, så det er her jeg tar kanelstjernene i en annen retning, og går for kanelkometer istedenfor. Man klasker altså mandelmassen utover stekebrettet, med litt avstand mellom seg.

Etterpå har man litt av den tilsidesatte eggesnøen på toppen av hver komet, og det hele settes i ovnen. 150 grader i en halvtime viste seg å være passe, men jeg har sett oppskrifter som har sagt alt fra 90 til 250 grader.

Sånn ble de seende ut til slutt (de stjerneformete kakene i headeren min illustrerer hvordan de skulle ha sett ut).

Oppbevares i luftett boks, gjerne med en appelsinbåt, for at kakene ikke skal bli tørre og harde.

Som lovet kommer nå bilde av pizza med grønn ost.

Som dere kan se feiget jeg ut litt og hadde mozzarella på en del, tilfelle det skulle smake Bellmann (egentlig skulle halve pizzaen være dekket av mozzarella, men - Å! - rå mozzarella er så godt når man er sulten, så en god del av bitene nådde aldri så langt at de fikk fullført sin livssyklus og dekket en pizza), men det ble ytterst vellykket, selv om det kanskje ikke ser så bra ut.  Osten egnet seg faktisk bedre som gratineringsost enn som vanlig påleggsost.  Bortsett fra at den ble sykt varm (dette kan også ha vært tomatsausen), og jeg brant ganen* min skikkelig.  Vi snakker diger vannblemme opp bak tennene.  Føles det som, jaffal, jeg fikk aldri sett på den.  Jeg prøvde å fotografere den, men etter 3 bilder gikk kameraet tomt for batteri, og jeg satt igjen med to bilder med lys og skygge, og ett av nesa mi, tatt nedenfra.

*I Sogn og Fjordane kaller de ganen for “munnhimmelen”.  Det er et av yndlingsordene mine.

Det slo meg at marinbiologen i norsk språkråd ikke akkurat har lagt sjela si i jobben sin.  Jeg mener: sjøku, sjøhest, sjøpinnsvin, sjøløve og sjøelefant.  Hva med å gi de stakkars dyra litt mer unike navn, ikke bare kalle dem opp etter eksisterende dyr på landjorda?  Han må virkelig følt at han hadde dagen da han kom på “sel”.

Det er noen ting som folk sier som er rett og slett feil.  Og om det ikke er feil, så høres det i alle fall fryktelig stygt ut.  Noen vet ikke bedre, noen insisterer på at talefeilene deres er en del av dialekten, og andre igjen er bare vanskelige idioter.  Jeg er ikke helt feilfri heller, jeg var godt i gang med ungdomsskolen, da jeg skjønte at det ikke heter ”prokal”, og at det er enda en t midt i ”tapetsere” er det mindre enn et år siden jeg fant ut av. 

Jeg er helt for at språket utvikler seg, og jeg innser at det er en ørliten mulighet for at noen av disse uttalelsemåtene er lov, men jeg skjønner virkelig ikke vitsen med å gjøre språket styggere. 

Så en liste over ord som jeg mener folk uttaler feil:

Pommes Frites:  Uttales Påmm Fritt.  Ikke Påmmfri.  ”s” og ”st” på slutten av franske ord er stumme, men slutter et fransk ord på ”tes”, så skal t’en uttales.

Entrekote:  Uttales Antrekått, ikke Entrekååå

Bernaise:  Uttales Bernes, ikke bærrnè. 

Energi:  Fysikklæreren min på videregående lærte oss at det uttales ”energi” og ikke ”enersji”.  Han fortalte at etter hvert stortingsvalg fikk vi ny ”olje og enersji-minister”, men det gikk ikke mange ukene før han/hun var blitt ”olje og energiminister”.  Han var en flink lærer som hadde peiling, så jeg velger å tro på ham.

Lasagne.  Ja, e’en på slutten skal uttales.  Det heter ikke lasanj.  Jeg tror jeg til nøds kan godta ”lasangna”, som er entallsformen av lasagne.

Skeptisk:  Og nå er vi ved sakens kjerne.  S’en og k’en uttales som en s og en k, som i ”skap”, ”skole” og ”skam” ikke som en sk som i ”skimmel” eller ”sky”.  

Selv uttaler jeg 16 uten t og innbiller meg at det er sjarmerende, men innser at det er mulig jeg tar feil der.

Så sant jeg har stor nok veske har jeg alltid med meg en notatbok hvor jeg noterer ned ting. Setninger jeg vil bruke, lister, morsomme sitater og annet. Mye blir aldri brukt til annet enn bare å stå i notatboka, spesielt påbegynte lister (når jeg tenker to tanker som kan settes i samme bås, lager jeg en liste - av og til er dette begynnelsen på et lengre prosjekt, og jeg har en fin rød bok med silketrekk hvor listene føres inn i, men i de fleste tilfeller, så blir det bare værende en topunktssak). Sånn at disse notatene ikke skal bli helt bortkastet, så tenkte jeg at jeg skulle dele noen av dem med dere her på bloggen min. Altså utdrag fra notatboka mi 2007:

Vendinger jeg kan få bruk for:

• lyden av å åpne en øl passer til det meste
• kjærlighetstourettes

Ting vennene mine lurer på

• Hva kom først, intimhygienen eller oralsex?
• Hvordan er det å bade i rødvin? Hvor rød blir man og blir håret rosa?

Ting jeg liker

• Flymat
• Bombadilla Life med Franklin

Sitater fra korpstur

• H:(om hvor smale sengene er) : De e som å sett i en kano
• SR: (det blir tatt fram en Brandy-flaske): Off, nå får jeg vondt i levra igjen
• L: No e æ mett (dekker over maten med en serviett) Æ dekke over’n så itj Sonja tar’n
• G: Sonja, bli deilig!

Dårlige setninger i ellers bra ting:

• “I was looking for a job, and then I found a job” (duverden for en interessant historie!?) i Heaven knows I’m miserable now
• “There is not one brain among them. Except one” (det burde seriøst være mulig å uttrykke dette bedre) i den første Indiana Jones filmen

Grunner til at jeg liker So you think you can dance:

• Når de reiser seg fra å stå på kne, uten å bruke hendene og bare vipper seg opp over fotbladene
• De to (mannlige) hiphoperne som danset swing sammen
• “Jeg er et historisk landemerke”

????*

• Kjell
• linser/badekar

*Der er ingen overskrift og jeg aner virkelig ikke hva dette skal være en liste over

Tyrkia i stikkord

• Anita Kuksår
• Trafikkbjørn
• Is it a chocolate? Is it a calculator?
• Bady piercing
• Bruce Lee Chinese Restaurant

Flere sanger som høres vakre ut men som egentlig er ganske jævlige

• He’ll have to go (når dama i paret som bodde over meg i det ekstremt lytte huset for noen år siden, var ute og reiste, pleide han å synge denne sangen til henne på telefonen. Veldig søtt - helt til man hører på teksten utover “put your sweet lips a littlecloser to the phone”)
• Smoke get’s in your eyes (snakk om venner som ikke skjønner når det ikke passer seg med skadefryd - men nydeligste melodien)
• Medium Pace - denne blir litt omvent, for den er vel knapt blitt satt på uten at noen sier “hør på teksten på denne”. Men den har faktisk en rimelig vakker melodi også, så: hør på melodien på denne.