Sonjas ordentlige blogg

-startet jeg dagen med å sette tre kontaktlinser i venstre øye.  Logisk nok så jeg dårlig.  Jeg oppdaget tilslutt hva som var galt og fikk tatt ut to av dem (teknisk sett tok jeg ut alle tre, og satt inn igjen en).

-så jeg noe jeg aldri har sett før.  En mann i en svart, crisp Never mind the bollocks-t-skjorte.  Den var så ny at man nesten kunne se butikkbrettene i den fortsatt.  Jeg trodde Sex Pistol-t-skjorter ble solgt utslitte og skitne. 

-har jeg vært og gitt blod. (Hei Avil, jeg er i gang.  Det tok sin tid.  Nå skal jeg bare venne meg til sykehus-er-skummelt-de-stikker-meg-med-nåler-uæ!-det-renner-blod-utav-meg-følelsen, så skal jeg melde meg som beinmargsdonor også.  Jeg håper jeg er der før 2013).  De spørsmålene de stiller der, setter en nesten uansett i et dårlig lys.  “Nei, jeg har ikke kastet opp de siste to ukene… eller, jeg var på fylla forrige helg, så da spøy jeg 4 1/2 ganger, er det et problem?  Og hvor mye kan jeg drikke i kveld?”.  Jeg vil ikke en gang begynne på sex-spørsmålene.

-er det siste dagen før ferien.  Bloggingen blir litt sporadisk her de neste tre ukene.  Jeg skal turnere landet (ikke for å opptre eller noe, bare glede folk med mitt nærvær på steder hvor jeg ikke pleier å være)

Det finnes en sjokolade
Den er liten og rund
og pakket inn i sølvpapir

Den ble kjøpt inn før jul,
av en kollega til en annen
som del av en
førjuls-unnskyld-at-jeg-sendte-deg-på-kontoret-da-du-var-frekk-sjokoladekurv.

Det finnes en sjokolade
som lå i en kurv
sammen med andre sjokolader
og mens de ble spist,
ble den selv liggende

til den ved et uhell
ble dyttet ned
bak skapet som
førjuls-unnskyld-at-jeg-sendte-deg-på-kontoret-da-du-var-frekk-sjokoladekurven
står på

Det finnes en sjokolade
Som lå uoppdaget
mellom skapet og en glassvegg i et halvt år.
 
Det finnes en sjokolade
Jeg vet om den nå.
Men skapet lar seg ikke rikke
(vi har prøvd)
og ledelsen av bedriften er mot
knusing av glassveggene for personlig vinning.

Det finnes en sjokolade.
Jeg ser den hver gang jeg skal til skriveren
eller jeg skal hente meg en kopp te.
Den er liten og rund
- så liten at jeg ikke hadde trengt å ha dårlig samvittighet for å spise den

Det finnes en sjokolade.
Jeg er sikker på den er verdens beste,
jeg tror ikke det finnes noen sjokolade så god som denne.
 
Og den vil aldri bli min

(med mindre jeg fortsatt husker den når vi skal flytte kontor til neste år.)

Jeg tror kanskje folk (de som ikke har bodd sammen med meg, i det minste) tror jeg overdriver litt når jeg snakker om hvor lite jeg rydder og vasker. Og det passer meg egentlig fint, for selv om jeg ikke liker det, har jeg jo måttet innse at det å ville ha det rent og ryddig rundt seg vissnok er en god egenskap. Likevel klarer jeg ikke la være å poste dette bildet av hva som dukket opp da jeg løftet puta av pc-stolen min, under den semiårlige husvasken.

Vi oppsummerer

1 par votter
merkelapper
lilla eyeliner
ylang ylang-olje, vareprøve
negleklipper
happybunny stickers
5 pence
teskje

(og en hel masse støv og smuler)

Nå viser det seg at jeg jo faktisk har sett en film før den kommer på kino i Norge, noe som kanskje ikke er så mye å skryte av i disse tider, der folk laster ned film i hytt og pinevær, men jeg er visst såpass 1999 i hodet at jeg likevel synes det er litt stas, og derfor bestemmer meg for å kjøre en anmeldelse (som da egentlig er kode for “ha ha, jeg har sett en film før den kom på kino i Norge, hvor kul er ikke jeg?  Minst like kul som han som hadde en kusine i Amerika som så Twin Peaks et halvt år før alle andre og visste hvem morderen var”).

Filmen det dreier seg om er The Bucket List , eller “Nå eller aldri”, som den Tuppen-og-Lillemor*-aktige tittelen den har fått på norsk.  Nå er jeg litt sånn at jeg helst vil vite minst mulig om handlingen i en film før jeg ser den, og jeg går som vanlig ut fra at alle andre er som meg.  Når jeg likevel kjører et lite sammendrag i skjult tekst, er det fordi jeg ikke er helt sikker på om man kan skrive en filmanmeldelse uten å nevne handlingen.  Så det skjer her (jeg anbefaler selvfølelig å ikke lese, og heller la deg overraske av filmen):

To menn, med helt forskjellig bakgrunn, havner på samme sykehusrom, når det viser seg at begge har kreft av den skumle sorten.  De lager en liste med ting de skulle gjort før de dør, og siden den ene av dem er steinrik, så drar de ut for å få gjort tingene på listen.

Jeg lo mye, og jeg gråt en hel del, og det er alltid et minstekrav for at jeg skal synes en film er bra.  Det kan dessuten nevnes at jeg begynte å gråte igjen, da jeg skulle sjekke opp filmen på imdb, for å finne ut hva den het(!).  Rørende greie, dette her altså.

Dessuten var Jack Nicholson med, og det pleier jo også stort sett å være pluss.  Jeg fikk litt samme vibbene av denne filmen, som jeg fikk av Livets lyse side og About Schmidt  (hvor jeg likte Livets lyse side bedre, og About Schmidt ikke fullt så godt som denne).  Nicholson er over 70 år nå, og selv om det er en stund (ikke så veldig lang, faktisk) siden han sluttet å være sexy i mine øyne er han fortsatt helt fantastisk rå.  Morgan Freeman har jeg også likt siden jeg så ham i Robin Hood  på begynnelsen av 90-tallet, og dessuten er han som spiller Jack i Will&Grace med, i en så streit rolle at jeg ikke kjente ham igjen (nå er ikke akkurat jeg den som er best på å kjenne igjen ansikter.    (se der.  Nicholson er jammen meg i The Departed også.  Alt henger sammen))

Uansett:  Veldig bra film.  Se den!

*Bladet, ikke barnesangen

Jeg har begynt å spille dataspill igjen.  Playstation, til og med.  Til nå har Playstationen min kun vært brukt til såkalte selskapsspill; Sing star, Buzz og den høyt elskete dansematta, men nå i helga fant jeg fram Davincikoden-spillet som jeg kjøpte samtidig med at jeg kjøpte konsollen, og som jeg ga opp nesten med en gang, da jeg ikke fikk til kontrollene, og stadig løp inn i vegger.   Nå i helga ga jeg det en ny sjanse, og duverden så moro.  Og så kom jeg på hvorfor jeg ikke burde spille dataspill: Når jeg spiller, gjør jeg ingenting annet enn å spille.  Da Monkey Island 4 kom ut, spilte jeg 17 timer i strekk.  Det var ikke fullt så ille i helga, men jeg spilte til jeg stupte på lørdagskvelden, og på søndag sto jeg opp gadd ikke dusje, kle på meg, spise frokost eller gjøre noe som helst annet før jeg var ferdig med spillet.   Jeg har en veldig lett hekta på ting, det er også grunnen til at jeg aldri har prøvd noen form for narkotika.  Det og at jeg ikke egentlig er blitt tilbydd det noe særlig (og jeg som har bodd i Haugesund to ganger.  Der skal det liksom være sånn at du blir prakket på narkotika bare du stikker nesa utenfor døra etter klokka seks på kvelden.  Som sagt, jeg hadde ikke kunnet sagt jatakk uansett, men det betyr ikke at det ikke er bittert å bli ekskludert.  Fordømt være snill-pike-utseendet mitt (selv om det kommer hendig med når jeg skal gjennom tollen - vel, ville gjort, om jeg hadde smuglet ting)).

Det er ikke som om jeg har så sinnssykt mye jeg skulle ha gjort i helga.  Husarbeid, ja, men det er jo ikke noe moro, og hva gjør det at leiligheten min drukner i søppel, når jeg har redde hemmeligheten om den Hellige Gral?  Det setter ting i perspektiv gjør det ikke? 

Jeg kjøpte meg også et nytt spill på lørdag.  Det har jeg ikke pakket ut enda.  Jeg er litt usikker på om jeg skal begynne på det i dag, vente til neste helg, eller bare grave ned hele spillet, og plombere dansematta mi fast i konsollen, slik at Playstationen min kun kan brukes i treningsøyemed fra nå av.

(og ja, jeg vet The Lost Weekend handler om drikking og ikke Playstationspill, men den kunne fort gjort det, om den ikke ble laget på 50-tallet)

Ikke et kjærlighetsdikt

Jeg har ikke i flere dager planlagt
hvordan jeg skal kle meg

Jeg har ikke tenkt ut
i minste detalj hva jeg skal si

Jeg ser aldri på deg når jeg vet du ikke merker det
og når jeg lukker øynene er du heller ikke der

Jeg ville aldri skrevet
et kjærlighetsdikt
til deg

Men jeg vil at du skal vite
at jeg bruker mye energi
på ikke å elske deg

That’s right, I have nobody.

Hvis du ikke har lest denne boken , om Winkie, teddybjørnen som blir terrormistenkt, kan jeg virkelig anbefale deg å gjøre det.  Det er helt klart den snodigste boken jeg noensinne har lest, den gjorde meg både glad og lei meg på en gang.  Dessuten ga den denne nyheten, om Teddybjørnen som skapte terrorfrykt på Bardufoss, ekstra dybde.

(jeg vet at dette innlegget gir inntrykk av at jeg ikke har forstått historien i boken i det hele tatt, men det var bare for bra til å la være)

Klineposten til Esquil fikk meg til å lure på hvor mange jeg egentlig har klint med. (Det fikk meg også til å lure på hvor kort man kan ha kysset, og fortsatt kalle det klining; er lepper-møtes-tunge-inn-tunge-ut-ferdig! klining? (Ulempen med å omtale dette som kyssing, er at folk kan ende opp å tro at man bare har fått en nuss på pannen, når der vidderlig var heftig - om enn kort - tungeaction tilstede) - Esquil du kan se det der som et spørsmål rettet til bloggen din).

Uansett, jeg satte opp en liste med alle jeg hadde klint med. Vel, prøvde jaffal, det er skummelt mange tomrom der på navn jeg har glemt, det var dessuten en periode der i -97 hvor jeg egentlig ikke brydde meg så hardt om å få noe navn av dem i det hele tatt. Etter å ha konsultert dagboka mi viser det seg at “Eg har vært borti ca 10-12 gutter de sista halla åre”. De er alle navnløse, og så er det det sikkert en 5-6 til som jeg har glemt, og så altså de 24 jeg endte opp med på lista. (Noen av dem er også navnløse, og huskes bare med beskrivelser av typen “Han pene jeg møtte da jeg var ute med Ingvil, og som ditcha meg i køen til Ricks, da jeg fortalte ham at jeg hadde mensen” og “kjempeekkel trønder med bart og hawaiiskjorte”). Jeg tror jeg ender opp med rett under 40. Jeg var forelsket i 4 av dem. Tre klinte jeg med fordi de ligner på folk jeg var forelsket i, og en klinte jeg med fordi han lignet på Espen Eckbo (jeg føler fortsatt at vi deler en hemmelighet hver gang han dukker opp på tv-skjermen, før det går opp for meg at det faktisk ikke er Espen jeg har klint med), og to trodde jeg kanskje det kunne bli noe mer med, selv om jeg kanskje ikke var forelsket akkurat der og da. Så var det en håndfull som jeg rett og slett synes var ordentlig pene, resten klinte jeg med fordi det var lørdag, og det var så lenge siden sist jeg hadde klint.

De siste syv årene har jeg vært singel, og jeg har klint med tre stykker (fire om vi får ta med 5-sekunds-scenarier av typen beskrevet ovenfor). Jeg synes det er litt lite. Så mitt nyttårsforsett er at jeg skal begynne å kline rundt. Minst en i måneden. Til jeg får meg kjæreste.

Jeg tror det er det beste nyttårsforsettet jeg har hatt noensinne.

(det andre nyttårsforsettet mitt tror jeg blir å prøve å utøve littegranne selvsensur på bloggen min. Det hadde sikkert ikke skadet)

Jeg tenkte bare jeg skulle si i fra til dem som ikke så Ylvis sin “Norges Herligste” i går, at det kan være lurt av dem å ta en titt neste mandag (og evt se reprisen på gårsdagens program, nå vet jeg ikke når, eller i det hele tatt om der er en reprise, men kjenner jeg TVNorge rett, så kommer det minst èn).

Jeg liker Ylvis fryktelig godt, men jeg var skeptisk til denne programserien. Nå fikk jeg den riktignok presentert som “Ylvis reiser rundt og snakker med rare folk, en av dem går bare i trange bukser”, noe som ga meg assosiasjoner til en miljøvernavis jeg var med på å lage da jeg gikk i 5. klasse. Dvs “lage” som i at vi satt hjemme hos han ene, spiste smågodt og lagde plakater og snakket om hvor gøy det kom til å bli når vi garantert kom til å bli intervjuet i “Heia Norge” - eller hva det nå het, det barnas Norge Rundt.

Uansett, under et av disse redaksjonsmøtene ble det foreslått at vi intervjuet en bonde i nærheten. Da jeg spurte om hvorfor, fikk jeg “Sauene hennes er skitne” til svar . Jeg fikk ikke inntrykk av at det å intervjue den bonden var det som kom til å sende miljøvernavisa vår til “Heia Norge”, på samme måte som jeg ikke fikk inntrykk av at “en mann som går i trange bukser” gjør et bra tv-program. Så feil kan man ta.

Programmet var helt fabelaktig. I tillegg til mannen i trange bukser, var der en sjaman (som muligens hadde makten til å gjøre stort hår flatere - her kaster jeg bort time på time med rettetang), et naturistpar, en kar som hadde innreddet leiligheten som et Thailands tempel, hvor sherryen fløt i frie strømmer, og en snodig kunster/musiker-type.

Det var ikke så mye hva de gjorde som var underholdningen her; det var selve personlighetene. Jeg har ikke videre sansen for folk som absolutt skal være så rare, på samme måte som jeg kan styre meg for folk som absolutt skal være så normale, men dette var folk som var genuint rare, og som omfavnet rarheten sin og levde den ut for alt den var verdt. Og det kan jeg like. Ylvis-gutta og, virket det som, for de klarte å gjøre det hele fint og morsomt, og ikke flaut og latterlig.

Nå tenker jeg at vi kanskje burde intervjuet hun dama med de skitne sauene. Det hadde kanskje vært det som skulle til for at vi faktisk hadde fått utgitt et nummer av miljøvernavisa vår, som selvfølgelig ville vært så bra at vi hadde havnet rett på Heia Norge.

Beklager den ekstremt kjedelige overskriften, men det var det eneste jeg klarte å komme på. Bortsett fra “Norges Herligste TV-program”, som selv om det var bra, jeg ikke vet om det fortjener, dessuten er det en så dårlig overskrift at jeg kom fram til at det var bedre at det ikke virket som om jeg hadde prøvd en gang.

Jeg er jo praktisk talt blitt mann av all fotballbloggingen denne helga, og det er på tide å gjenopprette balansen. Heldigvis har Avil sanset dette og kommet meg til unnsetning, ved å tagge meg med sexy-hunk-memet. Så uten mere jatt tar jeg fram kvinnsgrisen (purka?) i meg og setter i gang.

1. Robbie. Selvfølgelig. Og fordi sexyheten hans omfatter så mye mer enn bare utseende, så får dere en video.

2. Colin Firth. Han er britisk, har krøller og et smil av en annen verden. Hva mer kan man ønske seg? Og ja, han er Mr Darcy. Colin, ta på deg hvite skjorta, så tar vi oss en svømmetur.

3. Spike. James Marsters er kul han. Jeg liker musikken han lager, og han har fabelaktig muskuløse overarmer, men det er Spike som er virkelig sexy. Åh, duverden!

4. Johnny Depp - bra før også, men etter han ble sjørøver så klarer jeg ikke slutte drømme om ham.

5. Joaquin Phoenix. Og da først og fremst i Gladiator. Å titte på ham, var verdt å se gjennom hele den gudsjammerlig kjedelige filmen. Russel hvem?

6. Matt Dillon - “Matt Dillon can’t commit a crime, but goofy-teeth can” (han beholdt de falske tennene fra Alle elsker Mary, og bruker dem når han fasadeklatrerøver om nettene - eller kanskje ikke)

7. Nå tror jeg jeg endrer konseptet litt og gjør som Jannicke og Kristin og lister opp en del menn som kanskje ikke er sexy i tradisjonell forstand, men som virkelig gjør det for meg. Førstmann ut er Bradley Whitford:

8. Å herregud, jeg kan bokstaveligtalt høre de kule jentene fra klassen min på videregående rope: “Nei, Sonja, nei! Hold deg til de trygge. Du liker jo Tom, Brad og Leo, du som alle andre, Hvorfor skal du alltid være så sær?” Men jeg overhører dem glatt, og nestemann ut er Ryan Stiles

9. Faen heller, jeg likte aldri de jentene på videregående noe særlig uansett, så jeg tar en til. Dessuten; morsom er det nye sexy: Conan O’Brien

10. Fordi jeg har vært så veldig forelsket i ham (var ikke så opphengt i TV-karrieren hans, men synes han var en helt fabelaktig musiker) og fordi jeg tror det vil gjøre Iversen blid: David Hasselhoff

Uttrykk jeg måtte sensurere bort mens jeg holdt på med denne posten: “klam i hakket” og “tørrpule tv’n”