Sonjas ordentlige blogg

Jeg så litt av en film i går.  Bokstavelig talt.  Den hakket, og var ikke særlig bra, så jeg gadd ikke se hele.  Dessuten tror jeg det var en sånn “Made for tv”-film, og de er jo som oftest ikke akkurat de mest minneverdige.  Dette, i kombinasjon med at jeg fant en “100 ting jeg liker å se i en film”-liste jeg har lagd en gang (mer om den senere), fikk meg til å tenke over hva som egentlig gjør at jeg synes en film er bra.   Inntil i går trodde jeg at det var historien som var det viktigste, men det gikk opp for meg at alle historier egentlig er den samme:  Hovedpersonen(e) har det enten kjipt fra begynnelsen av, eller det dukker opp et problem tidlig i filmen.   Man kommer opp med en provisorisk løsning av problemet, som funker, helt til det skjer noe som gjør situasjonen enda mer kjip enn hva den var i begynnelsen.  Før alt går bra til slutt (hvis det er en amerikansk film.  Hvis den er japansk dør alle, og hvis den er europeisk så kommer man ut på rundt middels, og det er greit, for det er tross alt sånn livet er).  Dette er en grov generalisering, selvfølgelig, og bærer muligens noe preg av at jeg har sett alt for mye romantisk komedie, men jeg tror man, om man legger godviljen til kan få oppskriften (bra)-kjipt-bra-kjipere-supert (død/ok) på de fleste filmer.

Så hva er det da som gjør at man liker en film?  Jeg husker det ble skrevet en oppgave for noen år siden, på hvordan action/romantikk/drama-delene skulle være fordelt, for å gjøre en film best mulig.  Det viste seg at Toy Story 2 hadde den optimale fordelingen, med akkurat passe av hver sjanger.  Og Toy Story 2 er jo en fin film, selv om Joss Whedon ikke var med og fikse på manuset som han var på 1′ern (jeg er overbevist om at “That’s not flying, that’s falling with style” kommer fra ham, og ingenting annet enn at Whedon selv kommer på døra mi, og sier at det ikke var ham, kan overbevise meg om noe annet).  Akkurat hvor mye det må være at hvert vet jeg ikke, men jeg tror det er en fordel for en film at den hører til mer enn en sjanger.   At en film er både spennende, morsom og rørende.

Ellers tror jeg veldig mye står og ligger på karakterene.  At de er troverdige, at man forstår motivasjonen for hvorfor de gjør ting som de gjør dem, og at de snakker sånn som folk gjør (hører dere norske filmmanusforfattere?).  Og det er film, så ting trenger ikke være akkurat sånn som de er i virkeligheten, men det må likevel henge på greip.  Det blir litt som den colareklamen, med de trollene og alvene og de rare lodne tingene som lager og fyller colaen på en flaske før den kommer ut av automaten.  En venninne av meg påpekte “Det er jo ingen automater som selger cola på glassflasker nå lenger!”.  Ja.  Det er det som er usannsynlig med den reklamen der.  Fantasien vår tillater oss å tro på at colaen blir tilberedt av eventyrskapninger, men ikke at de ville gjort det i en glassflaske.  Snodige greier det der.  På samme måte som vi kan godta at Supermann kan fly, men ikke at Lois Lane fortsatt har perfekt hår og sminke etter å ha vært ute på hurlumhei hele natten.

Jeg begynner å merke at jeg ikke egentlig har en konklusjon her.  Bare en masse tanker.  Jeg tror jeg må se litt mer film, og tenke litt mer.  Jammen meg bra at det er søndag.  Så jeg forlater dere herved med “100 ting jeg liker å se i en film”-listen, som ikke her helt ferdig, og derfor bare har 9 punkter.  Kom gjerne med forslag til tilføyelser:

Kjendiser som spiller (ekstremversjoner av) seg selv
Vampyrer
Tilbakeblikk (gjerne til 70-tallet med parykker)
Sang/dans-numre
Parodier (ikke nødvendigvis sånne ekstreme Hot Shots, men gjerne mer subtile eller sublime eller sub noe annet)
Ekte historiske personer i en fiktiv historie
Den støgge jenta får seg kjæreste
Når det skjer noe helt merkelig, uforklarlig, som indirekte blir forklart senere i filmen (mannen i flammer som løper ut av baren i Lock, stock and two smoking barrels)
James Marsters

Jeg tenkte bare jeg skulle si i fra til dem som ikke så Ylvis sin “Norges Herligste” i går, at det kan være lurt av dem å ta en titt neste mandag (og evt se reprisen på gårsdagens program, nå vet jeg ikke når, eller i det hele tatt om der er en reprise, men kjenner jeg TVNorge rett, så kommer det minst èn).

Jeg liker Ylvis fryktelig godt, men jeg var skeptisk til denne programserien. Nå fikk jeg den riktignok presentert som “Ylvis reiser rundt og snakker med rare folk, en av dem går bare i trange bukser”, noe som ga meg assosiasjoner til en miljøvernavis jeg var med på å lage da jeg gikk i 5. klasse. Dvs “lage” som i at vi satt hjemme hos han ene, spiste smågodt og lagde plakater og snakket om hvor gøy det kom til å bli når vi garantert kom til å bli intervjuet i “Heia Norge” - eller hva det nå het, det barnas Norge Rundt.

Uansett, under et av disse redaksjonsmøtene ble det foreslått at vi intervjuet en bonde i nærheten. Da jeg spurte om hvorfor, fikk jeg “Sauene hennes er skitne” til svar . Jeg fikk ikke inntrykk av at det å intervjue den bonden var det som kom til å sende miljøvernavisa vår til “Heia Norge”, på samme måte som jeg ikke fikk inntrykk av at “en mann som går i trange bukser” gjør et bra tv-program. Så feil kan man ta.

Programmet var helt fabelaktig. I tillegg til mannen i trange bukser, var der en sjaman (som muligens hadde makten til å gjøre stort hår flatere - her kaster jeg bort time på time med rettetang), et naturistpar, en kar som hadde innreddet leiligheten som et Thailands tempel, hvor sherryen fløt i frie strømmer, og en snodig kunster/musiker-type.

Det var ikke så mye hva de gjorde som var underholdningen her; det var selve personlighetene. Jeg har ikke videre sansen for folk som absolutt skal være så rare, på samme måte som jeg kan styre meg for folk som absolutt skal være så normale, men dette var folk som var genuint rare, og som omfavnet rarheten sin og levde den ut for alt den var verdt. Og det kan jeg like. Ylvis-gutta og, virket det som, for de klarte å gjøre det hele fint og morsomt, og ikke flaut og latterlig.

Nå tenker jeg at vi kanskje burde intervjuet hun dama med de skitne sauene. Det hadde kanskje vært det som skulle til for at vi faktisk hadde fått utgitt et nummer av miljøvernavisa vår, som selvfølgelig ville vært så bra at vi hadde havnet rett på Heia Norge.

Beklager den ekstremt kjedelige overskriften, men det var det eneste jeg klarte å komme på. Bortsett fra “Norges Herligste TV-program”, som selv om det var bra, jeg ikke vet om det fortjener, dessuten er det en så dårlig overskrift at jeg kom fram til at det var bedre at det ikke virket som om jeg hadde prøvd en gang.

Nå skal det moteblogges så det ljomer etter. Eller kanskje ikke moteblogge sånn som det gjøres av proffene, så mye som assesoarblogges. OK da, jeg har tenkt å bruke flickr til å poste bilder på bloggen min (takk for til Undre for det tipset) og bruker gårsdagens shoppingpalooza til å teste det.

Først ute er disse fantastiske glittereyelinerne fra The Make Up Store

(TMS har nettside, men den er verdens tregeste til å laste, og dessuten kan man - skuffende nok - ikke kjøpe noe der, så jeg gidder ikke linke). Tror ikke helt jeg fikk med meg de fargene jeg ville ha, men jeg får nok bruk for dem likevel.

Så prakteksemplaret: DKNY-sko.

De dyreste jeg noensinne har eid, hvis man ser bort ifra CK-skoene jeg kjøpte på salg en gang da jeg egentlig boikottet Calvin Klein, fordi han hadde uttalt at han ikke ville at kvinner over størrelse 38 skulle bruke klærne hans (så strengt tatt var det vel CK som boikottet meg)

Deretter et par øredobber som jeg fant på Voice of Europe for bare 20 kroner

Der sparte jeg så mye penger, at jeg føler det rettferdiggjør all shopping for minst en måned framover.

Så hårstæsj:

Den Catwalk-pasten gjør fantastiske ting med krøllet hår, men man må være forsiktig at man ikke bruker for mye, for da får man hvite striper i håret, og det ser ut som om man har malt.

Konge paraply:

Og til slutt blomster:

Det stemmer; jeg kjøper røde roser til meg selv. Jeg tror man må finne opp en ny grad av patetisk for meg, men det er jo ingen andre som kjøper blomster til meg, så hva skal en jente gjøre?

Dessuten kjøpte jeg en mascarponeost, som jeg ikke gidder poste bilde av, for… vel det er ost, men jeg fikk et godt råd av hun jeg kjøpte den av: Det er ofte vanskelig å få tak i Mascarpone, for det er ferskvare, og det er et underskuddsprosjekt for butikkene å ta den inn. Men den kan fryses, så neste gang du kommer over noe i butikken, så kan du ta med deg et helt lager hjem, og fryse dem, så har du masse Mascarpone når du trenger det.

Og siden jeg likevel driver og deler ut råd: For dere som vil ha tak i Yadereklamen; prøv youtube.

Denne posten er dedisert Thomas

Jeg ser nesten ikke på tv-reklamer lenger.  Enten zapper jeg til MTV eller Discovery Chanel og henger der de 5 minuttene reklamer varer, eller så gjør jeg en innsats og rydder kjøkkenet eller noe.  Det er skjeldent jeg får ryddet og vasket så mye som når jeg bestemmer meg for å se Søndagsfilmen på TV3.  Reklamepausene der varer akkurat så lenge som jeg kan gjøre husarbeid uten å gå lei. Og så har jeg en liten filmpause før det er på ‘an igjen.  Sånt sett redder TV3 meg dra å drukne i mitt eget søppel, og det burde jeg egentlig takket dem for.

Tilbake til reklamene.  Der er så mye dårlig, men innimellom er det litt fint.  Den Yade-reklamen, der alle er glade og alt rimer sjokolade, foreksempel.  Det er en verden jeg kunne tenke meg å leve i.  Og jeg belønner god reklame med å kjøpe produktet deres.  Dårlig reklame straffes med boikott (unntaket her er Cillit Bang - fantastiske vaskemiddelet).

Yndlingsreklamen min er den for Center, med en apekatt i dress, som bare er snill og god, men som opplever grov mobbing på arbeidsplassen.  Heldigvis for apen ender det bra, og han får kjøre avgårde i en cabriolet med alle de pene damene, og opp på skjermen kommer “Center - det er det indre som teller” eller noe sånt.  Jeg har lett og lett etter denne reklamen, så om noen finner den på nett, så hadde det vært kjempetrivelig om de sa ifra.

I mellomtiden får dere viseyndlingsreklamen min.  Verdens søteste kjærlighetshistorie på 30 sekunder med product-placement (det heter vel strengt tatt ikke product- placement når det allerede er en reklame.  Men jeg mener i motsetning til Verdens Søteste Kjærlighetshistorie på 30 Sekunder, der Ingenting Blir Promotert)