Sonjas ordentlige blogg

Jeg jobber altså i et miljø hvor det tidvis oppdages sjokolade på utilgjengelige plasser, og har en moderat ond kollega som ikke skjønner at sjokoladen er min fordi jeg har mest lyst på den, og som stjeler sjokoladen fordi han er flinkere til å smyge og kommer tidligere på jobb enn meg.  Heldigvis har jeg nå fått en sjokoladefangerpinne.  Den er anferdiget av Verdens Snilleste Snekker, den er 120 cm lang, og har et tverrsnitt på 25*25 mm (pinnen, ikke snekkeren.  Snekkeren er sikkert 180 cm lang, og jeg aner ikke hva tverrsnittet hans er).  Pinnen har avfaste hjørner, og er pyntet med sprittusj rundt hele.  Den har et tausurret håndtak i ene ende enden og en hempe til å fange sjokolade med i andre enden.  Den er inspirert av det verktøyet The Crockodile Hunter brukte å fange krokodiller med, og jeg har allerede fanget to sjokolader med den.  Begge bak skap.  Den kan også brukes på bananer og vinflasker (sistnevnte har jeg ikke fått til selv, men jeg har sett det bli gjort, og jeg øver meg på det når jeg er alene.  Jeg vet det kan dukke opp spørsmål om hvorfor jeg oppbevarer vinflasker på kontoret mitt.  Dem ignorerer jeg).

Hun
leser dikt som om det var romaner
spiser sjokolade i lange baner
Vil være som sangen til Raga
eller bare litt mindre plaga
Hun smiler til ham på byen
men han ser fort en ny en
som er full av glitter
mens hun bare sitter
og ser dem danse
hun har ingen sjanse
smiler likevel
sier til seg selv
at hun er morsom og smart
og ikke enda, men snart
vil hun finne den rette
og da vil ankeret lette

Gjesteblogger: Kommer.  Helt sikkert.  Jeg hadde visst bare foregrepet begivenhetenes gang litt.

Bøker: Jeg er fortsatt ikke ferdig med boka i 123-memet.  Adjektivoverdose.  Egentlig leser jeg Vindens skygge nå, som virkelig kan anbefales, men jeg klarer for mitt liv ikke å finne den igjen.  Den er søkk borte.

Sjokoladen: Som nevnt i kommentarfeltet prøvde jeg å fiske fram sjokoladen med den lange linjalen min, noe som førte til at jeg misten linjalen også bak skapet.  Dagen etter lå linjalen og sjokoladePAPIRET på pulten min.  Sjokoladen er borte.  Jeg har verdens ondeste kollega.  Heldigvis har jeg en snill kollega også.  Han er snekker, og har lovet å lage en lang pinne til meg, om det skulle skje noe lignende på et senere tidspunkt.

Bil og Grand Prix: Jeg hører nå på Grand Prix CD i bilen.  Ellers lite nytt der i gården.

Neste uke: Har jeg ferie.  Jeg tenkte jeg skulle kjøre litt youtubeposting mens jeg var borte, hvis jeg får til dette med tidsstempling.

Det finnes en sjokolade
Den er liten og rund
og pakket inn i sølvpapir

Den ble kjøpt inn før jul,
av en kollega til en annen
som del av en
førjuls-unnskyld-at-jeg-sendte-deg-på-kontoret-da-du-var-frekk-sjokoladekurv.

Det finnes en sjokolade
som lå i en kurv
sammen med andre sjokolader
og mens de ble spist,
ble den selv liggende

til den ved et uhell
ble dyttet ned
bak skapet som
førjuls-unnskyld-at-jeg-sendte-deg-på-kontoret-da-du-var-frekk-sjokoladekurven
står på

Det finnes en sjokolade
Som lå uoppdaget
mellom skapet og en glassvegg i et halvt år.
 
Det finnes en sjokolade
Jeg vet om den nå.
Men skapet lar seg ikke rikke
(vi har prøvd)
og ledelsen av bedriften er mot
knusing av glassveggene for personlig vinning.

Det finnes en sjokolade.
Jeg ser den hver gang jeg skal til skriveren
eller jeg skal hente meg en kopp te.
Den er liten og rund
- så liten at jeg ikke hadde trengt å ha dårlig samvittighet for å spise den

Det finnes en sjokolade.
Jeg er sikker på den er verdens beste,
jeg tror ikke det finnes noen sjokolade så god som denne.
 
Og den vil aldri bli min

(med mindre jeg fortsatt husker den når vi skal flytte kontor til neste år.)

Spørsmålet på alles lepper den siste tiden har vært:  Hvordan blir sjokoladekuler med feks nøtter i så runde?

Jeg sendte mail til Den Lille Nøttefabrikken, jeg, og en dame ved navn Hilde ga meg et veldig hyggelig svar.  Så nå kan jeg avsløre for Internettet, og resten av verden hvordan dette gjøres.

“Sjokohassel er det vi kaller et dragert produkt. Vi har mange slike produkter - chilinøtter er ett eksempel og i Brynild Gruppens sukkervarefabrikk brukes metoden stadig.

Ugangspunktet er en kjerne - i dette tilfellet hasselnøtt. Disse legges i en trommel som ligner veldig på en sementblander. Se forøvrig vedlagt bilde fra en chilinøttproduksjon. Vi tilsetter sjokolade i trommelen, og når trommelen settes i gang og går rundt og rundt, fester sjokoladen seg til hasselnøtten. På denne måten får vi en ganske perfekt kule, og en glatt og fin overflate. “

Jeg synes fortsatt det har et anstrøk av magi over seg, men det er helt klart klarere.  Dessuten mener jeg å ha sett noe om dette her på Lekestue en gang, så dette er noe som vi alle har glemt at vi visste.  Hun minnet meg også på at det er mulig å få omvisninger i sjokoladefabrikker, en mulighet jeg helt hadde glemt at eksisterte, og som jeg kommer til å se nærmere på når det passer seg sånn.

Jeg skal på spinning i dag.  Jeg har vært på spinning før en gang, det er mange år siden, og jeg hatet det, så jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg skal igjen.  Jeg mistenker at det har noe med nyttår å gjøre.  Jeg har egentlig bare grudd meg til dette her, for det kommer til å bli helt forferdelig (og med “forferdelig” mener jeg “forjævlig”) helt til det gikk opp for meg at det i det minste burde komme en bra bloggpost ut av det.   En sånn der jeg med ujevne intervaller refererer hva jeg tenker.  Så da hadde jeg i det minste det å se fram til (!), helt til jeg skjønte at, dette er nok gjort før, og dessuten tror jeg faktisk jeg vet hvordan det kommer til å fortone seg.  Så, hvorfor vente til etterpå, når jeg kan skrive posten allerede nå?  Dersom jeg tar feil, kommer jeg med korrekte opplysninger i morgen, men hvis ikke kan dere anta at følgende foregår i min hjerne fra klokken 1900-2000 i kveld:

1900:  Rask skanning av rommet, om der er noen som kan tenkes å være i dårligere form enn meg, og som jeg muligens kan prøve å ha færre pauser enn.  Bestemmer meg for at Dame, 60, ser litt skral ut

1905:  Huhei, dette går jo som en vind.  Jeg er tydeligvis blitt i mye bedre form siden sist jeg spinnet.

1910:  Jeg hater dette.  Drittungt.  Og 50 minutter igjen

1915:  Jeg tok feil av Dame, 60, hun henger fortsatt med.  Jeg er sliten i hele kroppen.  45 minutter igjen.

1920:  Nå er jeg ikke bare sliten, jeg har vondt i anklene og skuldrene (eller andre obskure steder hvor man ikke skulle tro man fikk vondt når man syklet). 40 minutter igjen

1925:  Jeg er ikke sikker på at dette er verdt det.  Jeg tror bare jeg vil hjem og spise sjokolade.  35 minutter igjen.

1930:  Halvveis.  Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut dette her ½ time til.

1935:  Kanskje jeg kan fake en skade av noe slag.  Da kan jeg sikkert dra hjem.  Og dessuten spise sjokolade.  Går det an å falle av en spinningsykkel?  25 minutter igjen

1940:  JEG VIL DØ!  Jeg vil ikke mer.  Jeg hater dette.  Dame, 60, ser ut som om hun sykler søndagstur.  20 minutter igjen

1945:  Nå må vi da snart slutte med sånn nedtrapping.  15 minutter igjen (inkludert 5 minutter nedtrapping og 10 minutter utstrekking, så jeg er praktisk talt ferdig!)

1950:  HAT!!!!!!! (ikke nok oksygen i hjernen til å tenke i setninger.  Fra og med nå går det i ord og overdreven bruk av utropstegn)

1955:  !!!!!! (evnen å tenke i ord er også borte)

2000:  Ferdig!  Dette var egentlig ikke så ille, jeg tror jammen meg at jeg sier at jeg kommer neste uke også.

Litt flaut: Å komme hjem med en splitter ny nisselue. Dette er egentlig bare moro, hadde det ikke vært for den lille stemmen i bakhodet som sier at han som sa det sikkert var greit at jeg tok lua, nok ikke akkurat var luas egentlige eier. Men jeg har nisselue nå, så det kan jeg leve med.

Middels flaut: Når man søndags kveld går for å hente mobiltelefonen og finner veska full av sjokoladen som ble servert på nachspielet. Særlig når man husker å ha tenkt “Jeg tror ikke jeg spør om jeg får ta med meg sjokolade, jeg bare sniker den ned i veska når ingen ser”, og dermed antageligvis har satt opp det minst diskrete snikeuttrykket.

Veldig flaut: Når man mandag morgen, når man skal pakke kortholderen over fra selskapsveska til hverdagsveska oppdager at man ikke har èn, men to kortholdere liggende oppi der, og husker at man så en kortholder liggende på gulvet i garderoben, og bare gikk ut ifra at det var ens egen. Så finner man ut at den andre kortholderen tilhører den man har løpt etter store deler av kvelden og kalt “Freddy-my-love” (med en utrolig selvtilfredshet for det genialt uttenkte kallenavnet), og som man muligens også kan ha fortalt at man er forelsket i (uten å mene det) og innsett feilen dette innebærer, og moderert det med “jeg regner ikke med at det ikke holder lenger enn et par dager”, og som man hadde vært helt ok med å ikke snakke med igjen før neste julebordet (men vi rocka dansegulvet da, i år som i fjor!)

Nisseluen og sjokoladen beholdes, men kortholderen er returnert.

På tirsdag hadde jeg en strålende dag. Alt gikk min vei, jeg var flittig på jobben, og fikk avsluttet et prosjekt, brillierte med å vite at Churchill hadde fått Nobels litteraturpris i morgenquizen, jeg var samfunnsnyttig leksehjelp, hadde et morsomt sexyhunkememe å blogge, var en god venn, og selv om jeg ikke trente, så parkerte jeg sånn at jeg måtte gå ekstra langt og jeg spiste sunt.  Strålende dag.

I dag har vært en heller dårlig dag. Klokken 1445 fikk jeg vite at alt jeg hadde gjort siden lunch var helt feil, så jeg måtte begynne på ny, og dermed jobbe overtid, jeg måtte derfor bryte en avtale med en venn, og i frustrasjon spiste jeg en pannekake, en brownie og skolebolle. Jeg var sur mot kollegaene mine, og gjettet “tv” når det rette svaret var “blikkboks” og ble mobbet.  Dritt dag.

Men.

Uansett hvor kjip dagen har vært; når man setter seg i bilen, og stereoanlegget spiller Alf Prøysens “Solskinn og sang” når man starter motoren, må man bare smile og synge med. Beste CD-investeringen jeg har gjort på lang, lang tid.

Jeg tror den samme personen som i sin tid ga navn til Grønnland, også har gitt navn til frukten sweetie.  Den ser ut en grønn (grønn der er den fargen igjen - neppe tilfeldig) appelsin, og smaker som en grapefrukt.  Jeg mener den heter “Sweetie”, er jeg fullstendig naiv som trodde at den skulle være litt søt, jaffal?  Er dere klar over hvor mye sukker jeg måtte blande sweetie-kjøttet med, for at den i det hele tatt skulle bli spiselig?  Og da var det ikke særlig godt en gang, og hele vitsen med å spise frukt var også borte, da vitaminverdien pr kalori nå var så lav, at jeg like godt kunne spist supermørk sjokolade eller noe annet som utgir seg for å være sunt og snop, men som egentlig ikke er noen av delene.  Hmpfr!

Hvis jeg skulle tatt denne uken så langt om igjen, ville jeg gjort følgende annerledes:

-Sunget med på en langt kulere sang enn Barry Manilows ”I can’t smile without you”, da jeg gikk på det jeg trodde var en øde vei med mp3-spilleren min.

-Ikke hatt på meg den hvite genseren med pompomene, den dagen jeg valgte å gestikulere stort med en kopp kakao i hånden. Det gikk bedre enn man skulle tro – har fortsatt hvit genser, men den har nå en brun pompom

-Da jeg i går var underveis hele dagen, og måtte spise middag i bilen, gått for pizzastykke, sandwitch eller burger, i stedet for det ekstremt lite kjørevennlige kinamatmåltidet (ris med sursøt saus i hele bilen nå)

-Ledd hånlatter sammen med de andre, i stedet for å bli rørt til tårer, av min kollegas avspilling av Oktoberfest CD’ene.

-Ikke spist en hel eske med belgisk sjokolade i løpet av de to første dagene av slankekuren min.

Ellers er jeg helt på linje med Edith Piaf.

Edit: Og kanskje ikke skrevet blogginnleggoverskrifter i språk jeg ikke behersker. Hva skal det være? Ikke “petit”, vel?