Sonjas ordentlige blogg

Jeg har begynt å spille dataspill igjen.  Playstation, til og med.  Til nå har Playstationen min kun vært brukt til såkalte selskapsspill; Sing star, Buzz og den høyt elskete dansematta, men nå i helga fant jeg fram Davincikoden-spillet som jeg kjøpte samtidig med at jeg kjøpte konsollen, og som jeg ga opp nesten med en gang, da jeg ikke fikk til kontrollene, og stadig løp inn i vegger.   Nå i helga ga jeg det en ny sjanse, og duverden så moro.  Og så kom jeg på hvorfor jeg ikke burde spille dataspill: Når jeg spiller, gjør jeg ingenting annet enn å spille.  Da Monkey Island 4 kom ut, spilte jeg 17 timer i strekk.  Det var ikke fullt så ille i helga, men jeg spilte til jeg stupte på lørdagskvelden, og på søndag sto jeg opp gadd ikke dusje, kle på meg, spise frokost eller gjøre noe som helst annet før jeg var ferdig med spillet.   Jeg har en veldig lett hekta på ting, det er også grunnen til at jeg aldri har prøvd noen form for narkotika.  Det og at jeg ikke egentlig er blitt tilbydd det noe særlig (og jeg som har bodd i Haugesund to ganger.  Der skal det liksom være sånn at du blir prakket på narkotika bare du stikker nesa utenfor døra etter klokka seks på kvelden.  Som sagt, jeg hadde ikke kunnet sagt jatakk uansett, men det betyr ikke at det ikke er bittert å bli ekskludert.  Fordømt være snill-pike-utseendet mitt (selv om det kommer hendig med når jeg skal gjennom tollen - vel, ville gjort, om jeg hadde smuglet ting)).

Det er ikke som om jeg har så sinnssykt mye jeg skulle ha gjort i helga.  Husarbeid, ja, men det er jo ikke noe moro, og hva gjør det at leiligheten min drukner i søppel, når jeg har redde hemmeligheten om den Hellige Gral?  Det setter ting i perspektiv gjør det ikke? 

Jeg kjøpte meg også et nytt spill på lørdag.  Det har jeg ikke pakket ut enda.  Jeg er litt usikker på om jeg skal begynne på det i dag, vente til neste helg, eller bare grave ned hele spillet, og plombere dansematta mi fast i konsollen, slik at Playstationen min kun kan brukes i treningsøyemed fra nå av.

(og ja, jeg vet The Lost Weekend handler om drikking og ikke Playstationspill, men den kunne fort gjort det, om den ikke ble laget på 50-tallet)

Jeg skal på spinning i dag.  Jeg har vært på spinning før en gang, det er mange år siden, og jeg hatet det, så jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg skal igjen.  Jeg mistenker at det har noe med nyttår å gjøre.  Jeg har egentlig bare grudd meg til dette her, for det kommer til å bli helt forferdelig (og med “forferdelig” mener jeg “forjævlig”) helt til det gikk opp for meg at det i det minste burde komme en bra bloggpost ut av det.   En sånn der jeg med ujevne intervaller refererer hva jeg tenker.  Så da hadde jeg i det minste det å se fram til (!), helt til jeg skjønte at, dette er nok gjort før, og dessuten tror jeg faktisk jeg vet hvordan det kommer til å fortone seg.  Så, hvorfor vente til etterpå, når jeg kan skrive posten allerede nå?  Dersom jeg tar feil, kommer jeg med korrekte opplysninger i morgen, men hvis ikke kan dere anta at følgende foregår i min hjerne fra klokken 1900-2000 i kveld:

1900:  Rask skanning av rommet, om der er noen som kan tenkes å være i dårligere form enn meg, og som jeg muligens kan prøve å ha færre pauser enn.  Bestemmer meg for at Dame, 60, ser litt skral ut

1905:  Huhei, dette går jo som en vind.  Jeg er tydeligvis blitt i mye bedre form siden sist jeg spinnet.

1910:  Jeg hater dette.  Drittungt.  Og 50 minutter igjen

1915:  Jeg tok feil av Dame, 60, hun henger fortsatt med.  Jeg er sliten i hele kroppen.  45 minutter igjen.

1920:  Nå er jeg ikke bare sliten, jeg har vondt i anklene og skuldrene (eller andre obskure steder hvor man ikke skulle tro man fikk vondt når man syklet). 40 minutter igjen

1925:  Jeg er ikke sikker på at dette er verdt det.  Jeg tror bare jeg vil hjem og spise sjokolade.  35 minutter igjen.

1930:  Halvveis.  Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut dette her ½ time til.

1935:  Kanskje jeg kan fake en skade av noe slag.  Da kan jeg sikkert dra hjem.  Og dessuten spise sjokolade.  Går det an å falle av en spinningsykkel?  25 minutter igjen

1940:  JEG VIL DØ!  Jeg vil ikke mer.  Jeg hater dette.  Dame, 60, ser ut som om hun sykler søndagstur.  20 minutter igjen

1945:  Nå må vi da snart slutte med sånn nedtrapping.  15 minutter igjen (inkludert 5 minutter nedtrapping og 10 minutter utstrekking, så jeg er praktisk talt ferdig!)

1950:  HAT!!!!!!! (ikke nok oksygen i hjernen til å tenke i setninger.  Fra og med nå går det i ord og overdreven bruk av utropstegn)

1955:  !!!!!! (evnen å tenke i ord er også borte)

2000:  Ferdig!  Dette var egentlig ikke så ille, jeg tror jammen meg at jeg sier at jeg kommer neste uke også.

Jeg lurer på hvorfor det har seg sånn at man vinner nettopp gull, sølv og bronse, når man kommer henholdsvis første, andre og tredje plass.  Jeg mener, gull kan jeg forstå - det er jo det kuleste vi har, bortsett fra platina, men det blir vist giftig om man former det i rundinger (noe som er en ulempe om man skal ha runde medaljer, noe man jo ofte har), og dessuten skinner det så fint.  Sistnevnte kan ikke ha hatt noe å si, for sølv er jo mye finere, og det får man jo ikke før man er på andreplass.  

Utseende av metallet kan altså ikke ha spilt inn så hardt, bortsett fra at bronsen helt klart er den styggeste av dem, og det er jo dessuten en legering, noe som får meg til å undre: hvorfor bronse?  Hvorfor ikke messing eller stål?  Eller, kall meg gjerne kreisi, men hvorfor ikke gå for et tredje grunnstoff som tinn eller kobber. Det ville i det minste gitt litt mening.  Eller er det kanskje sånn at 3.plassen ble sett på som såpass mye dårligere enn 1. og 2., at den ikke fortjente noe grunnstoff?   

Jeg har prøvd meg på litt lett googling, uten at det har hjulpet, for jeg får opp så sinnssykt med sportssider, og det irriterer meg, og så har jeg spurt de jeg jobber sammen med, men de skjønte ikke hva det var for en ting å lure på, og ville heller snakke om Jakten på Kjærligheten (Jeg liker kollegaene mine svært godt, men av og til lurer jeg på hva som feiler dem siden de alltid vil snakke om Jakten på kjærligheten, når jeg har så mye mer interessante problemstillinger å komme med - det er ikke første gang det har skjedd, for å si det sånn) - og når jeg har prøvd Internettet og Jobben, så ser jeg ingen annen utvei enn å… vel, prøve internettet igjen.  Denne gangen gjennom bloggen min. 

Er det noen som vet dette?  Hva som er greia her?  Hvem som kom på det, og hvorfor det ble sånn?  Jeg mistenker at grekerne har en finger med i spillet (eller kanskje kineserne.  De var først ute med stort sett alt.  Lite quiztips der: Når spørsmålet er “Hvem var de første som *****?” (stjernene sensurerer ikke noe skittent altså, men skal symbolisere en hvilken som helst slutt på spørsmålet) så er svaret 8 av 10 ganger Kineserne.  Den 9. gangen er det Egypterne.  Og den siste gangen er fordelt på de øvrige nasjonalitetene.) eller danskene.  Eller kanskje ikke danskene, det var bare en teori jeg jobbet ut ifra for å få en mer interessant innfallsvinkel til spørsmålet men som jeg måtte gå bort ifra, da den ikke førte noe steds, og jeg innså at det å gjøre narr av at man ikke kan forstå hva danskene sier er blitt gjort så mange ganger før, at det kanskje ikke var vits i å gjøre det igjen.  Så jeg har ekskludert danskene på egenhånd.  Selv om du ikke vet akkurat svaret, så ville jeg vært takknemlig på hvordan jeg kan finne ut av dette her, uten å måtte lese så alt for mye om sport.  Takk.

-2 min:  Dette er ikke helt som planlagt.  Jeg skulle sitte hjemme i sofaen, med øl og chips og se cupfinalen på widescreen tv’n min, mens jeg prøvde å komme med morsomme kommentarer til den (jeg har blitt gjort oppmerksom på at jeg bør si ifra når jeg prøver å være morsom.  Siden jeg ikke kan så mye om fotball, så kommer jeg nok til å dikte opp ting, og kanskje gjøre meg dummere enn jeg er, sånn i underholdningens navn)

men i stedet sitter jeg på jobb (er det noen som husker begynnelsen av setningen?), i ikke helt myke stoler, med en nesten kubisk Tv med dårlig lyd og maskinkakao.  Det har jeg igjen for å drive dank hele lørdagen, når jeg har lovet å få ferdig ting til mandag.  (Og nei, jeg skriver selvfølgelig ikke timer den tiden jeg ser på kamp, det er bare enklere å se den her, enn å dra hjem og se den og komme tilbake (man vet aldri hvem som leser))

3 min:  Kørner til de gule, mye kløning, men det går bra.

De gule skal danse jenka!  I forbindelse med et frispark stiller de seg opp på rekke og rad, løper forbi ballen en etter en, før siste mann bommer på mål.  Lurer på hva vitsen med det var.

Ny kørner til de gule, mer kløning av FKH, men selv om de gule er i offside (for jeg vet hva det er tenk!), uten at de blåses på (av?), blir det ikke noe mål.

Kørner igjen!  Hvis de hadde spilt med trikørnerstraffe, ville de fått straffen sin nå.  Tipper de gule er sure for at de ikke foreslo det før kampen!

FKH har Castro på laget.  Han får - ikke overraskende - mye tyn av kommentatorene.  Kommunistdiktatorer er ikke akkurat kjent for å være gode fotballspillere.

15 min:  Innser at jeg har glemt tidsangivelser på de forskjellige hendelsene.  Skal skjerpe meg der.

16 min:  Oooo.  Frispark til Haugesund.

17 min: Noen synger skjærende falskt.

18 min: Jeg imponerer meg selv med å tenke “fin finte” og “brassespark!”.  Brasse har jeg alltid synes høres ut som en figur i Donald.  Brasse Bruck, liksom.

22 min:  De gule har en som heter Ocean på laget, kult.  *sett inn ordspillreferanse til Oceans 11 her*

23 min:  Haugesund er i sitt 3. angrep.  De blir bedre og bedre for hver gang.  Om 4-5 angrep blir det mål.  Helt sikkert.  Eller kanskje ikke. 

31 min:  Jeg liker Haugesundkeeperen.  Han er god.

37 min:  Reklamebannerne er animerte!

40 min:  Dommeren står i veien for ballen.  Er det lov?

43 min:  To spillere kringlet sammen.  Thi hi hi!

Pause:  Jeg er overraskende engasjert, og har ikke kjedet meg det minste.  Kanskje jeg skal bli fotballsupporter på heltid?

46 min:  Oi, jeg har gått glipp av 1 minutt.  Ekkelt å venne seg til å bli glad når fotballen går motsatt retning.

51 min:  Herregud, han haugesunderen springer fort!  Det må da være uhyre slitsomt

52 min:  Skulle ønske jeg hadde funnet Roberto Baggio t-skjorta mi.  Hadde planlagt å ha på meg den, shorts og en eller annen form for skjerf.  Har ikke FKH-skjerf, men et hvilket som helst annet ett.  Man bør ha sjerf når man ser på fotball.  I stedet er jeg ganske pent antrukket i grå bukse med press, rød genser med smågotisk mønster i svart hvitt og grått, og dristig valg av rosa strass i øredobbene til det røde.  Relativt bra til at ingen kommer til å se meg i dag.

56 min:  Dritt.  De gule får mål.  Nå er jeg sur.  Irriterer meg at de er så glade på tv’n.

59 min:  Åååå - dommeren heter Stabekk.  Teit å kalle opp dommeren etter et fotballag; særs forvirrende.

69 min:  Merker interessen daler litt.  Jeg er helt klart medgangssupporter.  Sitter og jobber litt vedsiden av tv-tittingen.

75 min:  Jeg skulle ønske de filmet mer av publikum.  Tror det er sykt med kjentfolk der.

79 min:  Åh!  Fabelaktig sjanse til FKH.  Desverre ikke noe mål.

81 min:  Jeg tror der var en sånn ting som jeg liker så godt.  Når noen skader seg uten at det blåses av, og det andre laget skyter ballen over sidelinjen, for at han skal komme seg på beina igjen, og så får ballen kastet tilbake av motstanderne etterpå.  I kretser hvor jeg vanker blir dette kallt Sonja-spill.

82 min:  Tvilstilfelle, om det bør være straffe eller ikke.  Indirekte straffe, sier nå jeg, skjønner ikke at det ikke har slått mer an.

89 min:  FØKK!  Occean skårer mål nummer to.  For litt siden tenkte jeg at det var like greit at det ikke ble uavgjort, for jeg har strengt tatt ikke tid til mer fotball i dag, så jeg lurer på om dette kanskje er min skyld.  Dritdårlig samvittighet.  Føkk, føkk, føkk!

93 min:  Kampen er over.  De gule vant 2-0.  FKH var flinke, og jeg kan gå tilbake til å blogge om sommerfugler, hvordan jeg kløner til livet mitt og pene menn. 

Mitt forhold til Haugesund:

Jeg vokste opp på et knøttlite sted utenfor Haugesund. To ganger har jeg bodd i selve byen. Ellers har jeg bodd en del rundtomkring, på steder hvor man ikke ante knøttehjemstedet mitt eksisterer, så jeg sa stort sett at jeg kom fra Haugesund. Det ble nesten så jeg trodde det selv også, etterhvert. Jeg liker byen, i så stor grad at jeg merker jeg er mer positivt innstilt til byer med sentum med rette veier og lang gågate, enn byer som ikke har det.

Mitt forhold til fotball:

Det var gøy på 90-tallet, da landslaget vant ting, og var med på store mesterskap, og jeg var aktiv løkkefotballspiller i barneårene, men jeg er helt klart under middels interessert. Tror jeg skjønner offsideregelen, men kanskje ikke helt vitsen med den. Utjevne den fordelen som lag med raske løpere har? Burde det da ikke være tilsvarende regler for lag som har spesielt mange driblesterke?

Mitt forhold til Fotballklubben Haugesund

Første gang jeg flyttet langt bort var høsten -96, da jeg dro til Trondheim for å studere. Dette var den høsten jeg begynte å like Vamp, Tre Busserulls og Månen. Dette var også den høsten FKH rykket opp i eliteserien. Jeg husker fortsatt da jeg stod i kø utenfor “Baja-to-tjug” (gullstjerne til den som gjetter hvilket utested dette er og hvorfor), og hele køen gratulerte meg med opprykk. Han ene var så begeistret at han tok meg med hjem og hadde sex med meg. Så takk FKH for den.

Mitt forhold til Cupfinalen:

Av en eller annen grunn tenker jeg bare på Rosenborg-Brann 1988. Jeg antar det var forrige gang jeg så en cupfinale, men på søndag har jeg tenkt å benke meg foran tv’n med øl og chips og se en cupfinale igjen. Etterpå skal jeg blogge om opplevelsen. Jeg tror det kan bli bra. (og ja, jeg vet at Esquil har gjort noe lignende før, men dette er cup. Og Haugesund. Og cup er cup, og Haugesund er Haugesund, så jeg tror jeg klarer å lage min egen vri på det hele)

Jeg tror ikke jeg er deprimert sånn på ordentlig, men mørket og regnet gjør meg nedtrykt. Jeg gråter oftere. Tre ganger så langt denne uken. Første gangen husker jeg ikke hvorfor en gang, andre gang ble jeg satt ut av minner og tredje gang var jeg sinna og frustrert fordi jeg ikke er standhaftig nok. Hun ene i gruppa mi på søndagsaktiviteten ville flytte den til en annen dag. Den eneste dagen som passet for alle andre var en tirsdag, da er jeg opptatt 730-1900, men ok, da, vi kunne jo møtes klokken 2000. Jeg ble forsinket, og det var kaos på motorveien, og avkjørselen min var stengt, og jeg måtte prøve å finne fram til dit jeg skulle på improvisasjon. Det gikk dårlig, og jeg kjørte gråtende hjem, sur på alt og alle, men mest av alt på meg selv, som sa det passet selv om det ikke gjorde det. Jeg gjør ofte sånn - sier ting er greit selv om de ikke er det - slik at folk ikke skal slutte å like meg, fordi jeg er vanskelig. Det blir bitterhet av sånt.

I natt drømte jeg at jeg kunne gå på skøyter. Jeg var ikke flink eller noe, men jeg falt ikke, og jeg gled bortover - ikke isen, for det ville gitt mening, og slikt driver ikke drømmer med - men linoleumen på folkehøyskolen jeg tydeligvis gikk på. Jeg kan ikke gå på skøyter - jeg mener, jeg kan ha på meg skøyter og gå bortover isen, skritt for skritt, men det er også alt. Og jeg faller mye. Jeg er ikke så mye på skøyter lenger. Ikke ski heller.

Kan vi fastforwarde til desember - stoppe litt ved julen, og så spole fram til mars?

Verdensrekorden på 100-meter er 9,77 sekunder.  Det gir en snitthastighet på 36 komma ett eller annet kilometer i timen.  Siden det tar litt tid før løperne når maks fart, så kan vi regne med at de er over 40 kilometer i timen.  Vanlige mennesker, som løper 40 kilometer i timen! Det er ca like fort som en delfin svømmer på en dårlig dag.

Når de løper maraton så løper de i overkant av 42 km på rundt 2 timer.  Det er over 20 km/timen.  I to timer i strekk.  Det tilsvarer gjennomsnittshastigheten til en svømmende skilpadde.

Min maks hastighet er 13,2 km/timen på tredemølle.  Jeg antar jeg ville slått en sjøstjerne*, men ikke så mye annet.

 *opprinnelig trodde jeg at jeg var raskere enn en reke, men etter litt research viser det seg at de svømmer uhyre fort.  Nå tar jeg ingen sjangser.

Jeg har vært på Rally NM i helgen, og selv om det var strålende vær, mye hyggelige folk og, vel, biler, så er nok hovedgrunnen til denne posten å få brukt sportskategorien, som jeg opprettet til Skihistorien min.  Det viser seg nemlig i løpet av mine 29 år i livet har vært tilskuer på følgende sportsarrangementer (evt. obligatoriske stevner fra skoletiden ikke inkludert, da disse er fortrengt):

En eller annen form for kretsmesterskap i orientering
En håndfull FKH-kamper
Noe hoppgreier under ski VM i Trondheim i 97
Flagfotballkamp mellom Oslo Polar Bears, og et annet lag jeg har glemt navnet på

… og nå  altså Rally NM

Kan ikke akkurat skryte (men jeg har vært på opera en gang, og det er da noe, tror jeg)

Vinteren 1989: Er på skidag med skolen, og opplever min første tur i slalåmbakken. Jeg tar heisen opp med en slemming, som dytter meg av ca 1/3 opp i bakken, for han mener at ellers er det ikke sikkert at jeg noensinne kommer meg ned igjen.
Vasser gjennom den store snøfonna mellom heisen og bakken og blir gjennomvåt, da jeg bare har på meg strømpebukse og joggebukse (og genser og jakke,
selvfølgelig, men det er litt uvesentlig, da jeg stort sett klarte å holde overkroppen over snøen). Bruker 2 timer på å falle nedover bakken, og resten
av dagen på å få tilbake varmen.

31. januar 91: Skidag med ungdomsskolen; stiller bedre kledd denne gangen.
Tar heisen opp ca halvveis og faller/hopper av der da tvilen om at jeg
noensinne vil kunne klare å renne ned en slalåmbakke er sådd. Kløner meg
nedover bakken. Gjentar dette 8 ganger, uten merkbar forbedring, men til stor
underholdning til medelever. På et tidspunkt renner jeg nedover noe skare,
faller på ryggen; jakka genser og 3 lag med undertrøyer sklir opp, og jeg
renner på bare ryggen nedover skaren. Skrubbsår på hele ryggen.

Mars 1991: Skileirskole i Voss. Klassen blir delt opp i 3 grupper; de som kan
stå på slalåm, de som ikke kan det og meg + 2 andre som er helt håpløse.
Skiheisen er sånn som går opp i lufta, så man kan ikke hoppe av halvveis. Det
man derimot kan, er å i utrolig sakte fart gli av den og rett inn i en av disse
utrolig pene Freestyle VM deltagerne som var der samtidig med oss. Hele turen er preget av historier av typen som man fant på ”Min Største Flause”-sidene i Starlet. Nevner i fleng; satt i stykker en krakk, klønet så utrolig lenge med
en binding at en engelskmann til slutt bestemte seg for å løfte meg opp og
sette meg nedi bindingen, sa Shit eller Føkk til tidligere nevnte engelskmann
(på dette tidspunktet bannet jeg ALDRI!, men utenlandsk var liksom greit. Men
da det var utlendinger der var det plutselig ikke greit lenger. Jeg var en rar
unge), lo så jeg tisset på meg under en videoframvisning, ble omtalt som ”hun
som snakker så mye” av de i skiutleien, fikk læreren min til å falle ned et
stup (eller kanskje mer en kant ca 1,5 meter rett ned) + + +. På ett eller
annet tidspunkt fant læreren min ut at jeg sto mye bedre uten staver, så han
tok fra meg stavene (mulig hevn for det med stupet?), men jeg sto faktisk
brukbart. Problemet var at hvis jeg falt jeg meg ikke opp igjen uten staver.
Men på slutten sto jeg faktisk ned hele bakken uten å falle, og til og med E.
syntes jeg var flink (han visste ikke på dette tidspunkt at jeg var forelsket i
ham, da jeg nettopp hadde bestemt meg for (!) å bli det).

Vinteren 93: Jeg er elevrådsformann; skolen vår har ikke skidag dette året.

Vinteren 95: Skileirskole Videregående. Lite ski, mye drama. Men fikk sitte
på med tråkkemaskinen halvveis opp i bakken og renne rumpeakebrett ned igjen. Det var utrolig artig.

Januar 97: Åre. Ikke lenger så modig som jeg var, så bruker nok en gang 2
timer (eller mer) på å komme meg ned bakken, og resten av dagen på å få

tilbake varmen (og stoltheten). Ingen slemming som dytter meg av heisen denne gang, da, men J. Hater å måtte innrømme at hun egentlig oppførte seg veldig bra der og da, men litt av glansen forsvinner da hun senere brukte det mot meg for å
baksnakke I. Tror jeg gjorde litt inntrykk på folk når det gjelder hvor dårlig
det faktisk går an å være på ski. Resten av uka tok jeg taxi rett på
afterskien.

Januar 99: Åre. Mindre ski og mer drama enn skileirskolen vinteren 95. Eller
noensinne ellers i livet mitt.

Mars 06: Har snowboard på beina (?) for første gang i mitt liv. Liker snowboard mye bedre enn slalåm (kanskje fordi jeg slapp å stå…)