Sonjas ordentlige blogg

Hostesaft funker ikke i det hele tatt sånn som jeg har trodd hele livet mitt. Jeg har sett for meg at den smører nedover halsen, og lindrer og legger seg på som et avslappende belegg. Men nå finnes det jo hostepiller, og så gikk det opp for meg at hostesaften går ned spiserøret, hosten kommer opp luftrøret. Ingenting gir mening lenger. Medisiner generelt er fryktelig forvirrende.

Man bruker medisiner når man er syk. Man kan bli syk om man oppholder seg i kaldt vann for lenge. En annen ting som kan skje når man er i vann er at man begynner å svømme.

En av de mest tullete konkurranseidrettene må da være butterflysvømming. Folk gjør narr av kappgang i haugevis, men butterfly er da minst like latterlig. Det føles litt som om de i ski, i tillegg til klassisk og skøyting, skulle innføre en stil som gikk ut på at man brukte stavene som krykker og man hoppet seg bortover løypa med ski på beina. Når jeg tenker meg om; jeg tror kanskje det ikke er en så dårlig idé, det er en sport jeg ville sett på, i alle fall.

Jeg har brukt en betydelig del av dagen på å prøve å finne ut hva som skjer om jeg havner så langt under vann at jeg ikke vet forskjell på opp og ned.  Det virker ikke som om det er noen andre enn jeg som ser at det kan bli et problem.  Derfor fokuserer jeg på antrekk.  Om jeg skulle drukne i dag, så vil jeg i det minste for et utrent øye se ut som om jeg har kledd meg for anledningen.

I dag skal jeg rafte igjen.  Der har du virkelig en setning jeg aldri trodde jeg skulle få bruk for.  En ting er at jeg skal ut og rafte i dag, men det er mindre enn en måned siden sist jeg raftet.  Sist var elverafting i Tyrkia, i dag er fjordrafting i “sommer”-Norge, sist måtte jeg padle, i dag har vi motorer, og det skal visst gå fort.  Noe av grunnen til at jeg stadig driver og rafter for tiden er at jeg har bestemt meg for å slutte å være redd for ting, så nå er jeg med på alt mulig rart.  Mulig det dukker opp en post om det der snart.  Men for nå: Rafting.

Jeg har lagt mye tanke bak antrekket.  Jeg gidder liksom ikke være hun som kommer i høye heler og skjørt.  Nå er jeg veldig sjelden hun som kommer i høye heler og skjørt, men det betyr ikke at jeg har en garderobe som er tilrettelagt for utendørsaktiviteter.  Dessuten lever vi i et samfunn som tror at alle eier en allværsjakke.  Alle gjør ikke det. 

I Tyrkia ble vi klissvåte da vi raftet- vi måtte blant annet vasse over en elv, selv om det strengt tatt ikke heter vassing lenger, når vannet rekker en til halsen, og etter at vi var ferdige måtte jeg gå resten av dagen uten bukser.  Det funker liksom i Tyrkia, selv om det ikke er optimalt, men i Norge er det ventet at man har bukser på, selv om man bare skal på bussen og over gata til man er hjemme/på hotellet.  Våt-bukse-problemet har jeg likevel valgt å overse, uten at jeg helt vet hvorfor, men jeg har med ekstra genser og sokker og jeg har med lue og votter og skjerf.  Det burde rekke en del.  Jeg har en jakke som ser vind og vanntett ut i det minste, og da er jeg langt hjulpet.  Da blir det ikke så mye min feil om jeg sitter der og fryser.

Dessuten har jeg en matrosinspirert topp og sjørøversokker, og jeg har byttet ut håndveska med en ryggsekk.  Det ser alltid ut som om man ikke vet helt hva man driver med, når man har med veske med kinamønster på friluftsaktiviteter. 

Det som jeg virkelig er fornøyd med er den vannfaste maskaraen.  Da jeg stod på badet i dag tidlig og påførte den tenkte jeg: “Ja,da, jeg har virkelig utstyret som trengs for båtutflukt”.

Om jeg drukner vil jeg i det minste ha bra øyenvipper.

I morgen skal jeg gå opp på et fjell. På tross av at jeg strengt tatt unngår fysisk aktivitet så langt som mulig, og i alle fall ytterst sjeldent gjør det for fornøyelsens skyld, har jeg gått opp på et fjell ved tre tidligere anledninger. Som jeg kan huske. Vi skal ikke se bort fra at der har vært andre tilfeller som jeg rett og slett har fortrengt.

Første gang jeg gikk opp på et fjell var med Speideren. Jeg begynte i Speideren etter at noen venner av familien var på besøk etter å ha vært på landslagsamling på Skaugum. Det de fortalte virket helt fabelaktig og moro, med trivelige folk og allsang og telt og prinser og jeg vet ikke hva. Min Speidertrupp dro ikke på tur, og bestod av han teiteste i klassen, en som luktet fjøs, et par onde tvillinger, og en som jeg tror var kul – for kul for å henge med sånne som meg. Vi var mye i skogen og knyttet knuter og ble våte på beina. Og så gikk vi opp på et fjell en gang. Jeg var bare i Speideren i ett år.

Andre gang jeg gikk opp på et fjell står for meg som et stort mysterium. Jeg gikk på Ungdomsskolen, og bussjåførene streiket. Vi skulle ha aktivitetsdag, og noen gutter skulle gå over et fjell til Aktivitetsområdet, som lå en mil unna. Jeg bestemte meg for å gå sammen med dem(!) På ett eller annet tidspunkt ble de lei av å vente på meg, så jeg sa de fikk bare gå i forveien. Jeg husker fortsatt der jeg stod på toppen av fjellet helt alene, og så området langt der nede et sted, sliten i ben og armer, og bestemte meg for å gå i rett linje. Gjennom busker, ned skrenter og helt sikkert gjennom bekker og over gjerder også. Jeg kom fram til slutt. For sent til kanopadlingen, men i tide til bueskytingen.

Tredje gang jeg gikk opp på et fjell var opp til Prekestolen med venninner. Jeg gikk til det var ca 500 meter igjen, da gadd jeg ikke mer, og snudde og gikk ned igjen. Jeg synes det er litt kult. Mange har gått til Prekestolen, ikke fullt så mange har nådd nesten fram og så bare snudd. Det er litt som å dra til New York og ikke gidde å se Frihetsgudinnen.

I morgen skal jeg bestige mitt fjerde fjell. Vi får se hvordan det går.

Edit:  Jeg kom på flere fjell jeg har vært på; minst to, den sommeren jeg jobbet med å sette opp GPS-mottagere.  Det var den desidert kjipest sommerjobben jeg har hatt noensinne.  Bortsett fra den ene dagen vi skulle sette opp en mottager på en kai, og jeg bare kunne sitte i sola hele dagen, lese bok og “passe på senderen”, slik at ikke folk skulle velte den.