SS Battle

Når synkronsykling er en etablert sport, så vil det vokse fram en avart. Den skal hete ss battle, og det skal være to og to lag som sykler mot hverandre, bokstavelig talt, det ene laget “angriper”, og lager en formasjon, og det andre laget “forsvarer” og må komme opp med en matchende/bedre formasjon. Litt sånn street dance-aktig (eller sånn som jeg ser for meg at det er. Jeg vet vel ingenting om street dance). De store pengene vil fortsatt være i synkronsyklingsløpene, men det er battleutøverne som er de kule, som drar damene og røyker hasj i pausen (ikke det at jeg sier narkotika er kult. Det ville jeg aldri gjort!)

All kred for denne posten går til Nerdekollegaen, for å ha videreutviklet idretten. Jeg vurderer å lurer ham til å ha en egen spalte her på bloggen. Eller i det minste en egen tag. Ellers anbefaler jeg alle å gå inn på kommentarfeltet til den opprinnelige synkronsyklingsposten, hvor Engsmella kommer med sine innspill.

Jeg er dukkemesteren som bare trekker i tråden, og alle andre gjør arbeidet mitt for meg, uten at de merker det.

Synkronsykling

Nå kom jeg på en ny sport igjen. Det er en slags krysning mellom sykling og synkronsvømming.  Man stiller med sykkellag, på kanskje 5 stykker 10 stykker (jeg testet ut med plastikkopper i lunchen, og det viser seg man trenger minst ti for å få til bra figurer. Mer om det senere).  Så skal disse lagene kappsykle. Men underveis får de oppdrag; de må lage formasjoner, akkurat som origami*, bare med syklene sine, mens de sykler.  Og så må dommere godkjenne formasjonene før de kan sykle videre bånn pinne. Og så gjelder det om å komme først i mål. Jeg har ikke bestemt meg helt enda for om det skal være sånn at de har et program å forholde seg til; som kunstløp, eller om dommeren skal være ute i løypa, og rope for eksempel ”trekant!” til dem, og så må de formatisere seg inn i en trekant. Men hele tiden skal de sykle framover. De skal ikke stoppe når de lager figurene. Og så vinner det laget som har alle syklistene over målstreken først. Jeg tror det hadde blitt en bra sport.

 

*altså relativt todimensjonale figurer. Alle syklistene skal til en hver tid ha begge hjulene i bakken, vi snakker ikke kinesiske sykkelpyramider her. Den mest avanserte figuren vi har tenkt ut til nå er et åttetall (husk at de hele tiden skal sykle fremover. De skal altså ikke bare sykle i åttetall – åttetallet skal bevege seg)

VG er grundigere (men også barnsligere) enn jeg

VG har en sak om at den nye tatoveringen til Jon Carew muligens betyr mensen. Siden jeg jo nå er fotballinteressert, så føler jeg at dette er noe jeg bør henge meg opp i.

Det er to ting jeg synes er rart med denne artikkelen. For det første: VG har konsultert fire eksperter, som alle sier at aksenten i ordet «Règles» som Carew har tatovert på nakken går feil vei. FIRE FØKKINGS EKSPERTER! Er fransk et eller annet form for mystisk språk som man ikke vet helt sikkert hvordan fungerer? Jeg er helt for grundig journalistikk, men dette synes jeg er litt i overkant. Hadde det ikke vært nok med å sjekke en ordbok og snakket med en franksmann? Og så kanskje èn (nei, jeg har ikke snøring på hvilken vei aksenten skal gå. Jeg og Carew kan starte en klubb. ”Fotballinteresserte som ikke vet hvilken vei aksenten går” eller ”Fisívhvàg” ) ekspert, bare for å gi det hele et anstrøk av seriøsitet? Men det er kanskje slik slurvetenking som gjør at jeg har en tulleblogg, som er ekstatisk hver dag jeg har et tresifret antall lesere, mens VG har dødsmange av dem. Sikkert flere enn tusen!

Den andre saken som plager meg litt, og her kan det være jeg misforstår, jeg kan vel ikke fransk, men hvis jeg har tolket alle ekspertuttalelsene riktig, så betyr ordet «Règles» både regler og menstruasjon. Mens ordet «Régles» ikke egentlig betyr noenting. Vi fniser altså litt av Carew fordi han har brukt et ord, som hvis det hadde vært stavet riktig, ville betydd det samme som menstruasjon? Er det det som er greia? Vi har et sånt ord på norsk også. Jeg brukte det for ikke så mange setninger siden ”Mens” er en konjunksjon som betyr ”samtidig som”. Var det morsomt? Der i stad? Da jeg skrev ”mens” i bloggen min? Jeg føler denne saken er litt som gutta på ungdomsskolen som fniste da vi lærte om potens i matten.

 

 

Og Sonja, som pleide å være så flink…

Hva skjedde med meg? Jeg pleide jo å være så flink til å skrive. Ikke forfatter/journalist-flink, men helt klart skolestil-flink. Nå er det riktignok en stund siden jeg skrev en stil, men jeg er sikker på at jeg kunne diktanalysere med de beste av dem for bare litt siden, og fremmede folk kom bort på gata og fortalte meg hvor godt de likte reisedagboka mi (OK, da, så var det bare et fremmed menneske, og hun er tremminningen min, men jeg hadde ikke sett henne siden jeg var 12 år gammel, så det kommer virkelig bare an på hva man definerer som ”fremmed” antar jeg).

Uansett, jeg var hobby-god til å skrive (Jeg er heldigvis så gammel nå at jeg ikke trenger å lyve om sånt lenger, av frykt for at folk skal tro at jeg tror at jeg er noe). Det var greia mi, men så må det ha skjedd et eller annet, for se bare på dette her:

Ja, jeg gidder ikke sensurere etternavnet mitt (eller dobbelthaka mi) lenger. Så deh. Men poenget er ikke så mye navnet mitt, som det jeg har lirt av meg i denne facebookstatusen:

“Keeperen er akkurat som trommisen i et fotballag. Han litt dumme som står bakerst og holder på med sin egen greie. Men han er livsviktig for at det skal gå bra.”

Til mitt forsvar så jeg fotballkamp mens jeg tenkte opp dette her, og var ivrig til å komme tilbake til den, men ialledager! det får da være måte på. Grammatikken er helt på tur, preposisjonsproblemer så det holder, og jeg kommer med utsagn som jeg overhode ikke har dekning for. OK. de to siste der er vel mer en permanent greie, men likevel. Jeg har aldri fått så mange negative tilbakemeldinger på en fbstatus, både på selve facebook og i RL (jeg fikk også et oppfølgingsspørsmål, så for de som måtte lure, i mitt hode er sweeperen bassist, spissene vokalister, vingene backupgitar, midtbanen div. key board-instrumenter og backene tamburin ol.). Nå var de ganske milde og høflig formulert, og helt på sin plass, så jeg omformulerte likegjerne hele statusen til følgende:

“Keeper/trommis, 2. forsøk: Keeperens rolle på et fotballag tilsvarer trommespilleren i et band. Han er den kule som står bakerst og gjør sin egen greie, men som likevel er veldig viktig for at det skal gå bra.”

og trodde det hele var over. Men bare en dag senere, meldte jeg plutselig følgende:

Jeg har et poeng, om jeg får si det selv, men hva er det som skjer med alle “ned”-ene? Kan det være nødvendig? Er jeg ikke bedre enn som så?

Og det stopper ikke her, på mandag skrev jeg nemlig

som lurte folk til å tro at det allerede bodde minst en muppet i blokka mi (dette kan ha vært underbevisst med vilje, jeg skal innrømme det)

Jeg er redd for hvor dette vil ende. Hva hvis mister jeg  helt  evnen til å plutselig formulere forståelige kuer jeg.

Prøver å være fotballsupporter

Nå skal jeg ikke bli helt fotballblogg, men jeg tenkte jeg skulle fortelle hvordan det gikk på min første dag som aktiv supporter. Jeg gikk nemlig på en liten smell, på grunn av mitt andre svake triviaområde; geografi (eller det faller muligens under vitenskap, når jeg tenker meg om). På Premier League sine hjemmesider stod det nemlig at Blackpool skulle spille mot Newcastle klokka 1500. En rekke andre lag skulle også spille mot hverandre* på dette tidspunktet, men dem brydde jeg meg mindre om. Jeg skrudde altså på tv, i håp om å snuble over disse fotballsendingene, som synes å gå kontinuerlig i helgene. Jeg fant ingen. Kanskje de som sier at det ikke er nok fotball på TV har rett likevel? Heldigvis hadde TV2 noe som het “Sport og spill”, hvor de i det minste snakket om fotball, så jeg satte meg til å se på det. De snakket litt om Blackpool-Newcastlekampen, de hadde ikke tro på oss(!), men det skjønte jeg jo, for selv om Newcastle også kom opp fra 1. divisjon i år, så hadde de en knallsesong  i fjor, mens Blackpool havnet på 6. plass og måtte spille play off (åh, jada! Jeg kan fotball nå, baby!), og jeg stålsatte meg. Davy Wathne uttalte dessuten at “Liverpool er i ferd med å miste grepet som en av de store i Premier League”, noe jeg allerede forutså for to bloggposter siden.

Klokka 1530 var programmet over, og de hadde ikke vist noe fotball i det hele tatt. De andre kanalene viste heller ingen fotball. Jeg ble distrahert av ett eller annet (antageligvis Internettrelatert) og glemte litt at jeg var supporter en stund. Men så kom jeg over en side på dagbladet.no, hvor de hadde liveoppdateringer av alle kampene, jeg fulgte sporadisk med, og ble oppriktig lykkelig da Blackpool skåret et mål. Så måtte jeg dusje og kle meg (jeg har vært på fylla både fredag og lørdag denne helga. Jeg trodde virkelig jeg var blitt for gammel for sånt, men den gang ei!), og klokka 1730 sjekket jeg igjen dagbladet-siden, og drev fortsatt og spilte. Nå er jeg ingen ekspert, men jeg vet jo at en fotballkamp er på 2*45 minutter med en pause i mellom. Nå har de holdt på i to og en halv time, og jeg satt der og skjønte ingen verdens ting en liten stund før jeg måtte løpe for å ta bussen (fordi bilen min fortsatt stod på fredagens vorspiel, sa jeg at jeg var ute to ganger denne helga?). Jeg kom for sent til bussen, og kom luskende tilbake til leiligheten litt over klokka seks. Da hadde Blackpool skåret enda et mål, vunnet kampen, og jeg skjønte endelig hvorfor jeg ikke hadde funnet spor av fotball på tven. Når klokka er 1500 i Norge, er den visst bare 1400 i England.

Sånn. Neste uke skal jeg gå tilbake til å blogge om Superheltreklamen, jeg må bare ut og fotografere et busskur først. Hva? Greit, så er jeg enspora (tospora? – fotball og superhelter? Uæ! Jeg er i ferd med å bli en 10 år gammel gutt), men det dukker i det minste opp nye poster her, så slutt å klage!

*De skulle spille mot hverandre to og to lag, altså, ikke i en diger møljekamp med alle mot alle, på en tetrakaidecagonal bane, med et mål ved hver side, og 7 baller, selv om det hadde vært utrolig kult!

Tribunefeber

For å gjøre den der Premier League-konkurransen vi har gående på jobb litt mer interessant, og for å ikke være fullt så blank på sportsspørsmål under pøbbquizen, skal jeg nå bli fotballsupporter.

Så da begynner jeg å heie på Blackpool fra og med NUH!  Jeg har forhørt meg om hva som egentlig må til for å bli supporter og har funnet ut følgende.

1. Jeg trenger ikke å se på kampene. Puh! Men jeg tror jeg bør få med meg resultatet hvordan det gikk etter hver gang de spiller, og vite hvem de skal spille mot neste gang.
2. Jeg bør lære meg navnet på ”førsteellever’n”. Jeg tror det er de som er selve laget, de som stiller fra start om manageren får velge helt fritt uten å ta hensyn til skader, ferier, form, fødselspermisjon, eller hva det nå er som gjør at de må være over 20 stykker i stallen.
3. Hvis dette med førsteellever’n ikke lar seg gjøre (det gjør det nok helt sikkert ikke), så bør jeg lære meg navnet på keeperen, en midtbanesliter, toppskåreren og eventuelle spillere som også er på landslaget. Og for min egen del bør jeg også vite hvem ”han pene” er.
4. Man bør lære seg litt funfacts om laget man heier på. Her har jeg som Blackpool-supporter en klar fordel, da det er et relativt lite, ukjent lag, som folk ikke kan så mye om, og da er det helt ok å dikte opp fakta. Det passer meg bra.
5. Jeg bør kjøpe, eventuelt lage, en miniatyrmaskott, og henge i speilet på bilen min.
6. Ha logoen som bakgrunn på mobilen (jeg har gjort det klart at det er uaktuelt å skifte ut David Tennant (hjemmePC) og Neil Patrick Harris (jobbpc) som skrivebordsbakgrunn på nåværende tidspunkt.)
7. Lagsangen som ringetone på mobilen. Selvfølgelig. (manageren – Holloway (se der, jeg har lært meg ting allerede) er kjent for å ha noe ganske freske uttalelser, så jeg kan eventuelt bruke en lydbit med han som banner)
8. Jeg trenger ikke kjøpe en fotballDVD, men kan printe ut et cover fra hjemmesidene deres, og legge dette i et tomt plastetui. Dette kan jeg da ha liggende framme på stuebordet, om jeg skulle få besøk.
9. Lagfargen til Blackpool er ”tangarin” (ikke orange). Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg får det til å funke i leiligheten min, men jeg bør vel anskaffe meg et sengesett eller noe med tiden.
10. Jeg må begynne å omtale ting som Blackpool gjør som ”vi”. For eksempel: ”Vi vant FA-cupen i 1953”

Sonja tipper Premier League

Iversen pleier å tippe Premier League i bloggen sin. Siden han ikke har gjort det i år, påtar jeg meg ansvaret. Nå har jeg verken særlig snøring på fotball generelt, eller Premier League spesielt, men jeg klarte et sportsspørsmål på pøbbquizen på tirsdag (“i hvilken idrett brukes konkurranseformen twenty20?” Det er cricket; Thank you, Stephen Fry!”) er jeg full av sportslig selvsikkerhet og skal ikke bare gi dere rekkefølgen, men også en begrunnelse for de enkelte plasseringene. Så, vi setter i gang.

1. Chelsea. Her bruker jeg opp store deler av min kunnskap om Premier League. Jeg har nemlig forstått det sånn at Chelsea alltid vinner. De er Englands Rosenborg. Hvis vi var på 90-tallet.

2. Manchester United. Da jeg gikk på ungdomsskolen var jeg forelsket i Erik. En dag stjal Erik pennalet mitt, og skrev “MAN U E’ BEST” på det med svart sprittusj. Siden det har jeg vært positivt innstilt til Manchester United.

3. Tottenham. Erik heiet også på Tottenham.

4. Arsenal. Erik hatet Arsenal. Tror jeg. Arsenal eller Liverpool. Muligens begge to. Men jeg føler ikke at 7.klasse-pennalet mitt kan styre hele denne lista, og Arsenal gjorde det bra i fjor, så jeg kommer ikke unna dem.

5. Aston Villa. Jeg liker navnet deres. Villa, liksom, dette er et skikkelig lag, her spiller vi ikke rønnefotball, neida, ordentlig villafotball, med stakittgjerde, volvo i garasjen, 2,5 barn og hund. Klart de kommer til å gjøre det bra.

6. Manchester City. Jeg hadde dem på 3. plass i fjor, og de skuffet med å komme inn på 5. Jeg straffer dem med å tippe dem inn på 6. plass i år.

7. Everton. Everton var det første laget jeg kom på da jeg skulle sette meg ned og laget denne lista. Jeg tenkte det måtte bety noe, og de får være med i topp 7.

8. Blackpool. Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på å lage Premier League-liste er at vi har en konkurranse på jobben hvor alle som vil leverer inn det de tror blir de 7 beste og de 3 dårligste lagene i Premier League den sesongen. Alle de kule gutta er med, og jeg tror de opprinnelig spurte meg som en spøk i fjor, men jeg heiv meg rundt og leverte en liste som til alles overraskelse (men, min egen, stort sett, jeg tror ikke de andre brydde seg så hardt) ikke sugde fullstendig. Så jeg er med i år også, og tenkte jeg skulle imponere med å sjekke ut hvilket lag som hadde rykket opp sist sesong, og så ta med det i bunn tre*. Peiling, liksom. Men så viste det seg å være Blackpool! Som øyeblikkelig ble det nye favorittlaget mitt, på grunn av TV-serien med samme navn, hvor David Tennant spiller en av hovedrollene. Jeg er litt forelsket i David Tennant. Trenger jeg si mer? Eneste grunnen til at Blackpool ikke er høyere opp på lista, er jo at jeg har lyst til å gjøre det bra på jobbkonkurransen og imponere de kule gutta, og ren logikk tilsier at et lag sjeldent raser inn på topp 7 rett etter opprykk.

*Jeg fant i ettertid ut at det var mer enn et lag som hadde rykket opp, men gadd ikke skrive om avsnittet.

9. Sunderland. Siden Iversen hjalp meg med lista i fjor (OK, da så var lista jeg leverte inn nærmest en blåkopi av hans tipping av Premier League ), så lar jeg favorittlaget hans bli nummer to på lista over plasseringer som egentlig ikke betyr noe. Det ble ikke helt den æren jeg hadde sett for meg at det skulle bli.

10. Liverpool. Dæng. De kommer sikkert høyere opp i virkeligheten, men det er ikke plass til dem der på min liste. De får bare nøye seg med å være på topp ti.

11. Stoke City. Kommer fra byen Stoke-on-Trent. Jeg liker sånne bynavn i flere deler. Vi har alt for få av dem i Norge. Det eneste jeg kan komme på i skrivende stund er Mo-i-Rana (sic!), som riktignok har et fotballag med det halvkule navnet Stålkameratene, men de holder til i 3. divisjon, og etter at de 4-5 øverste divisjonene har fått navn etter sponsorer så tilsvarer det noe sånt som løkkefotball, så …

12. Birmingham Nå begynner vi virkelig på disse inkjevetta-plasseringene, som ingen andre enn de som faktisk heier på lagene som havner på disse plassene bryr seg om. Så Birmingham, Blackburn og Fullham blir bare plassert i samme rekkefølge som de kom i i fjor. Det er lov å bruke litt hjerne også.

13. Blackburn. Se Birmingham. Ellers vil jeg bruke forklaringsplassen til en liten spotifyliste med sanger som jeg liker for tiden. Og en fotballsang for å gjøre den mer relevant. (jeg liker fotballsangen også, altså)

14. Fullham. Igjen viser jeg til Birminghamteksten. Jeg har jobbet meg opp og ned fra bunn og toppen av lista, og er nå i midten, hvor jeg har brukt opp alt jeg er i stand til å skrive om fotball. I dag så jeg en plastikkpose fly American Beauty-style høyere enn jeg noensinne ha sett en plastikkpose fly American Beauty-style før. Jeg syntes det fortjente å bli nevnt.

15. Newcastle. Jeg liker å uttale det Nevvsasle, det høres så morsomt ut. Hihi. Newsassle. Jeg klarer ikke å ta dem seriøst. Det gjør at de havner på nederste halvdel.

16. Bolton. Som i Michael? Det kan jo ikke gå bra. Vel er How am I supposed to live without you en fin sang, på en aldri-i-livet-om-jeg-innrømmer-dette-for-andre-enn-folk-jeg-har-gått-på-ungdomsskolen-med-og-jeg-kan-late-som-om-det-er-en-nostalgi-greie-måte, men med det håret har du ingen sjanse. Sorry.

17. Wolverhampton. Jeg hadde opprinnelig lyst til å levere en alfabetisk liste (vel – semialfabetinsk. Jeg tror jeg tenkte Arsenal, Aston Villa, Chelsea, Everton, Liverpool, Man C og Man U på topp 7), men slo det fra meg. Likevel samler jeg alle W’ene i bunn, det virker liksom passende.  Slutten av alfabetet, slutten av tabellen. Jeg er litt tysk, og innimellom kjenner jeg at Ordnung muss sein. Siden Wolverhampton har det desidert kuleste W-navnet, så slipper de nedrykksplass.

18. West Ham. Hva er det med disse Ham-lagene? West Ham, Fullham, Tottenham, Ham Kam. Hva har skinke med fotball å gjøre? Dette irriterer, så ned i 1. divisjon (som egentlig er 2. divisjon. Det er mulig jeg ikke har gjort det helt klart tidligere, men jeg synes altså det er stappteit at den øverste divisjonen ikke heter 1. divisjon lenger) med seg.

19. West Bromwich Albion. Hva kan jeg si? Jeg tror ikke WBA kommer til å klare seg i Premier League. De har noen gode spillere, men presset fra å måtte spille med de store gutta vil bli for hardt, og de vil sige fullstendig sammen etter noen runder, miste selvtilliten, aldri klare å komme seg ovenpå igjen, og seile rett tilbake til 1. divisjon. Eller noe sånt.

20. Wigan. Det ser ut som om de har prøvd å stave Wiccan, og ikke fått det helt til. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om heksefotball, men at hekser som ikke bryr seg om rettskriving skal spille bra fotball har jeg ingen verdens tro på.

*lurer på om jeg skal poste dette som notat i facebook og tagge Erik*

Ismord. På nynorsk

Jeg gjorde fryseren min 10% mer romslig i går, ved å brekke løs noen digre isklumper som hadde festet seg til kanten. Etterpå la jeg dem i vasken og lekte lasergevær med varmtvannskranen, mens jeg ropte “DØY, ISKLUMPAR, DØY!” og lo manisk. Alt i alt var det en fin dag.

Middelklasse quizdeltager

Jeg var med på VM i quiz i Oslo i helga. Det var en artig greie, og jeg gjorde det faktisk bedre enn ventet. Hele 39 poeng fikk jeg (av 210 mulige), etter at det ene poenget jeg fikk i kategorien “Verden” var strøket (dårligste kategori strykes hos alle, det var ikke sånn at de synes at jeg gjorde det så dårlig at jeg like gjerne bare kunne ha driti i å levere svararket. Eller, kanskje jo, men det gjelder alle, så da er det greit) og endte opp på delt 39. plass i Norge sammen med Lea.

Men det virkelig interessante skjedde først etter at jeg kom tilbake til Stavanger. På Sola Lufthavn stod det to menn i sorte dresser og ventet på meg. De kom bort til meg og presenterte seg som representanter fra Lotteritilsynet, og ba meg bli med dem til en litt avsidesliggende rom. Jeg hadde bange anelser, da de tiltalte meg med “De”, noe som aldri er et godt tegn.

Inne på rommet ble jeg brutalt satt ned på en stol, og de to herrene stilte seg opp foran meg og så på meg med et strengt blikk.

“Nå.” sa den ene. “Hvordan klarte De det?”

“Hvordan klarte de hva?” spurte jeg.

“Ikke “de”. “De”" svarte han.

“Hvordan klarte jeg hva?” klarifiseringen hadde ikke hjulpet meg videre.

“Ikke spill dum! Hvordan klarte De å svare riktig på 40 av spørsmålene i quiz VM?”

“Øh… Jeg lever livet og følger med og husker ting”

“Hva kan en middelklassedame som stort sett bare jobber og se på tv vite?”

Den andre av de dresskledde mannen bøyde seg litt fram og snerret “Ja, for vi er ok med at du kunne svarene på noen av film- og TV-spørsmålene. Det er alt det andre vi lurer på”

Førstemann tar over igjen. “For eksempel spørsmål to i underholdningskategorien, om hvem som hadde hit-en “(Stay) I missed you”. Hvordan i alle dager husket du at det var Lisa Loeb? Hun var en one hit wonder-syngedame. Ingen husker henne!”

“Joda” svarer jeg. “Nå skal dere høre…”

***Flashback***

Jeg har alltid vært glad i forskjellige humorprogrammer. Tidlig i tenårene var det sketsjeprogrammer av typen SNL som gjaldt. Spesielt var jeg glad i de sketsjene der kjendiser kom og spilte (ekstremversjoner av) seg selv. Vi var på hyttetur, og vi hadde en gammel tv, og vi hadde et programblad som fortalte oss at den kvelden ville det komme på et sketsjeshow. Mens de andre drev med sine hytteting, gledet jeg meg bare til kvelden, når jeg skulle få se sketsjer på tv. På et eller annet vis havnet jeg i en krangel med en av mine medhytteturere, og vedkommende endte opp med å låse meg inne på utedoen 5 minutter før sketsjeprogrammet begynte. Dere må huske at dette er mange år siden, før internettet, og man hadde ikke tilgang til sketsjer på samme måte i dag. Jeg vurderte for og i mot, og ente til slutt med å klatre ned i utedoen, gjennom møkkakjelleren, ut i friluft, over gårdsplassen og inn i stua, akkurat tidsnok til å se en sketsj om et talentshow, hvor den siste deltageren er ei jente i knestrømper og bibliotekarbriller som blir tutet ut i det hun begynner å synge “You say…”. Jeg stod der dryppende i dritt, og ble forklart at dama het Lisa Loeb og sang sin egen sang. Jeg synes det var så kult at hun var med på å gjøre narr av seg og sangen sin, at jeg aldri har klart å glemme henne.

***flashback slutt***

De to dresskledde mennene fra Lotteritilsynet så på meg med vemmelse i blikket. “Er dette sant?” spurte han ene.

“Selvfølgelig” svarte jeg. “Slår det deg som en historie som man dikter opp?”

“Nei, kanskje ikke” Han rynket pannen. “Men hva med dette spørsmålet, om maisgrøten som spises i Nord Italia som er mer populær enn pasta? Hva i alle dager vet du om NordItaliensk grøt?”

“Vel, sånn rent bortsett fra at jeg faktisk har bodd i Nord Italia, så skal jeg fortelle deg….”

***flashback***

Vi skriver slutten av 00-tallet. Sketsjeshow er blitt erstattet av britiske humorquizshow som min favorittkilde til komikk. Vi var igjen på hyttetur, og TVen på hytta tok inn alle tenkelige BBC-kanaler. Om kvelden skulle de vise et av disse humorquizshowene, og siden det ikke er så lenge siden, så husker jeg til og med hva det heter. Det var QI. Jeg gledet meg hele dagen, det var lenge siden jeg hadde sett en  ny episode av QI, rett før det skulle starte, gikk jeg en tur på do, og tror dere ikke noen satte fra seg en diger sekk med ved foran døra, slik at jeg ikke kom meg ut? Nok en gang måtte jeg ned i hullet, gjennom møkkakjelleren, over gårdsplassen og inn i stua, og stående der, dryppende av møkk, fikk jeg akkurat med meg Stephen Frys og Alan Davies diskusjon om “the pink polenta” og jeg tenkte “maisgrøt er maisgrøt uansett verdensdel” og lot det stå til.

***flashback slutt***

Mennene bare gapte nå. “Men hva med…” begynte han ene, og lot spørsmålet henge i lufta. Han andre kremtet “Hva med… byen i Chile hvor det nettopp har vært jordskjelv i?”

“Øhhh…” jeg nølte “den svarte jeg jo feil på…”

“Gjorde du!? Du kjenner jo en som er derifra, og du fikk ham til å repetere navnet på byen sin om og om igjen, slik at du skulle huske det i en quizsituasjon”

“Eh, ja. Jeg vet. Men dette kan dere da umulig bruke mot meg på noe som helst vis”

“Det har du rett i. Men. Spørsmålet om hvis sports motto er “Fighting is done in the ring and wars are waged on the board.” Du kan jo ingen verdens ting om sport, hvordan i alle dager visste du at det var snakk om sjakkboksing her?

***flashback***

Jeg var på hyttetur for ikke så lenge siden. På et eller annet vis ble jeg låst inne på utedoen, og selv om jeg ikke hadde noe tv-program jeg skulle se, så gadd jeg jo ikke være innelåst på utedoen resten av livet. Dessuten begynte jeg å bli ganske dreven på rutinen, så ned-i-hullet-gjennom-kjelleren-over-gårdsplassen bar det. På vei til badet for å dusje av meg dritten sjekket jeg eposten min (noen mener at jeg kanskje er litt avhengig av Internettet) og jeg hadde fått sendt en link av Iversen (Edit: Beamer) med en ny sport han hun hadde oppdaget. Nemlig sjakkboksing.

***flashback slutt***

Jeg er ganske sikker på at det var stille i over et minutt etter flashbacket var ferdig. Til slutt snakket dressmann nummer en:

“Vi alle historiene ende med at du passivt mottar informasjon mens du er dekket i ekskrementer?”

Jeg la hodet på skakke og nikket. “Ja. Mer eller mindre”

“Jeg vil ikke vite om “mer”-historiene” mumlet Dressmann nummer to.

De to mennene stakk hodene sammen, og hvisket seg imellom. Til slutt snudde de seg mot meg og sa i kor (hvorfor ikke?):

“Det er ikke det at vi ikke tror Dem, men vi orker ikke høre flere bæsjehistorier. De kan gå. Men ikke juks på quizer! Vi har folk som følger med på slikt. Og de er langt fra så lett å gjøre kvalme som vi er.”

“Den er grei” svarte jeg. “Jeg jukset ikke på denne quizen heller. Som dere sa: jeg ser bare mye på tv. Og så henger jeg litt på Internettet”

- – -

Denne beretningen er basert på en oppdiktet historie. Ønsker du en mer realistisk gjengiving om hva som skjedde på VM i quiz, så tror jeg det vil dukke opp en på Rølerbloggen om ikke så alt for lenge.

Jeg ikke-trener gratis nå

Jeg trener. Eller. Det varierer veldig hvor mye jeg faktisk trener, men jeg er iallefall medlem av et treningsstudio. De er svindyre. Helt latterlig. Heldigvis sponser bedriften jeg jobber for ca halvparten av månedsavgiften, slik at det blir overkommelig for meg å være støttemedlem i [Treningsstudio].

På forrige informasjonsmøte på jobben fortalte en kollega at hun tilfeldigvis hadde funnet ut at avtalen mellom [Bedriften vi jobber i] og [Treningsstudio] er oppsagt, og at [Bedriften vi jobber i] ikke lenger sponser oss for å trene (eller for mesteparten av tiden i mitt tilfelle; ikke å trene).

Jeg synes dette var litt rart, for jeg mener jeg ville lagt merke til at det blir trukket grisemye fra regningskontoen min hver måned, istedenfor bare halvparten av grisemye, så jeg logget på nettbanken for å sjekke ut ståa.

Det jeg fant overrasket meg. Eller kanskje mer det jeg ikke fant. Jeg kunne ikke se å ha betalt [Treningstudio] i det hele tatt de siste månedene. Jeg vet ikke hva som skjedde før de siste månedene, jeg gadd ikke sjekke så langt tilbake, men jeg fant iallefall ingen spor av betaling i april og mars.

Så neste gang jeg dro på trening (i dag), sa jeg ifra. “Du. Jeg tror ikke jeg betaler for å trene her”. Dama bak disken fikk navn og fødseldato av meg, og kunne etter litt romstering på edb-maskinen fortelle meg at  jeg var “fullsponset”

“Av hvem da?” spurte jeg forvirret. “Jobber du fortsatt i [Bedriften vi jobber i]?” svarte hun. Det gjør jeg så jeg sa meg fornøyd og dro hjem.

Først nå slo det meg. Hun svarte aldri på spørsmålet mitt. [Bedriften vi jobber i] sponser oss jo ikke lenger. Jeg tror det er noen anonyme som sponser meg, og [Treningsstudio] har fått beskjed om ikke å fortelle meg hvem de er. Jeg mistenker min hemmelige beundrer som skulle ha meg til å vaske bilen min. Først ordner han bilen min, så kroppen min, jeg regner med at personligheten min, intelligensen min, leiligheten min, og andre ting som eventuelt er galt med meg står for tur videre. Og så kommer han og plukker opp sin perfekt formete drømmekvinne om et år eller to.

Jeg er skremmende ok med det.