Sonjas ordentlige blogg

Presenterer nå skatter samlet i løpet av et langt liv. Jeg klarte å mønstre nok selvdisiplin til å kaste de aller fleste kassettene mine. Hvor denne selvdisiplinen var da jeg bestemte meg for å pakke ned disse, er usikkert.

Jeg tror jeg skal bruke dem som veggpynt, eller noe. Sammen med disse her:

Jeg har nå åtte forskjellige. Jeg “passer på” dem for broren min, som har innsett at han aldri vil få henge dem opp hjemme hos seg så lenge han har samboer. De koster en formue, noe jeg har fått innprentet i så sterk grad, at jeg ikke vet om jeg tør henge dem opp jeg heller, men kanskje bare pakke dem fint inn i skumgummi, og bare forsiktig ta dem fram en gang i blant for å beundre dem.

Andre tallerker jeg har fått med meg er disse her:

Da jeg flyttet sammen med interiørdesignervenninnen min for 8(!) år siden, fikk jeg beskjed om at det ikke var tale om at vi skulle bruke det serviset så folk fikk se det, så jeg pakket det ned i esker, og der ble de. Til nå. Jeg kan vel egentlig ikke si at jeg synes det er så fint, men det har definitivt en kulhet over seg, og jeg klarer ikke å la være å elske det.

Overgangene mine blir så anstrengte, så jeg kjører bare rett på neste bilde:

Pynteting fra pikerommet. Legg merke til den forholdsvis store mengden (tomme!) miniatyr-flasker. Den ene som faktisk har noe i seg, inneholder saft, for å skjule at jeg drakk opp likøren. Ja. Jeg skapdrakk suvenirlikør som 15-åring. Det er et under at det har gått såpass bra med meg.

Tilslutt det som gjenstår:

Jeg skjønner ikke hvor jeg skal gjøre av dette her. Jeg vet bare at jeg ikke kan kaste det. Det være seg påfuglskjørtet som mamma sydde opp ned, blokkfløyta mi, eller noe jeg mistenker å være Edvard Griegs samlede verker.

Og helt til slutt: mamma, hvis du har Internett i Himmelen, og kan lese dette: Ikke bekymre deg, arven vil bli ført videre:

Søsteren min bestemmer seg for å ringe en venninne, for å høre om hun vil ha vinglassene og et blått servise hun ikke har mulighet til å ta med seg.  Venninnen kommer, og hun har med seg sin tre år gamle sønn.  Etter å ha vært omgitt med voksnes beskjedne “Jeg kan ta den jeg, men bare hvis du er helt sikker på at du ikke vil ha den”, så er det deilig med et barns enkle “DEN VIL JEG HA!”.  Når det kommer fram at vi har en hel eske med Lego som egentlig bare skal kastes, er gutten helt i himmelen.  

For at søsteren min skal få litt tid med venninnen sin, setter jeg meg på gulvet med guttungen og leser et legoblad som lå i eska.  Vi kommer til et bilde av en stor grå borg, med mange riddere, prinsesser, hester, katapulter og annet ridderaccessoar.  Borgen er bare halvferdig, og ridderne driver og transporterer på byggeklosser for å få den ferdig.  Jeg jobber jo i byggebransjen selv, og både jeg og guttungen forundres over at ridderne ikke ha valgt å leie inn profesjonelle håndverkere, men velger å gjøre jobber selv.  Så langt, så greit.  Men så vandrer jeg litt av gårde med jobbnerderiene mine.  Før jeg vet ordet av det er jeg ute i en lang tirade om en balkong som er helt usikret; “ser du der, der mangler de rekkverk.  De hadde aldri fått lov til å bygge sånt i virkeligheten.  Dette er skikkelig dårlig HMS”

Mine unger vil måtte ha hjelm i sandkassen og sikkerhetssele på lekegravemaskinen sin.

Senere når gutten lurer på hvor mange tomme kister stående rundt om kring, sier jeg at Captain Jack hadde vært innom for et par uker siden og ranet oss.  Nå viser det seg at selv om en treåring ikke har sett Pirates of the Caribbean, så er han mektig redd Captain Jack, og blir svært bekymret for oss, som må bo i et hus hvor sjørøvere tydeligvis kan ta seg inn og stjele med seg alt mulig når som helst.  Jeg får et litt oppgitt blikk av guttens mor, mens hun forklarer at det bare er tull, og at Captain Jack ikke finnes i virkeligheten.

Det er kanskje greit at jeg ikke planlegger å bli gravid med det første.

Jeg har fortsatt 98 videofilmer stående på boden, likevel vurderer jeg å dra hjem to esker med vanlige musikkassetter. Da har jeg videospiller, men ingen mulighet for å avspille kassetter. Jeg klarer ikke helt å skjønne logikken i det selv en gang. Foreløpig gjennomhøring har ført meg til følgende konklusjoner:

Alle sangene på Returns Attitude-kassett høres klin like ut.

Jeg er tydeligvis ekstremt lite treffsikker på playknappen. Opptakskassettene mine har stadig små pauser, etter at jeg har trykket play+rec, istedenfor bare play.

More Power Balads er fortsatt den kuleste kassetten som noen sine er blitt laget.

David Hasselhoffs åh-så-blå øyne får meg ikke lenger til å gispe.

- - -

En av kassettene lå ikke sammen med de andre. Den lå i skattekisten min (som egentlig er en tom brevpapireske), sammen med korken fra brusen som E. åpnet, viskelæret som P. hadde skåret en bil ut av, bombompairet til en bombom jeg fikk av M, og den fineste lappen jeg noensinne har fått. Det sier seg selv at en slik kassett må ha noe underbart på seg, ikke bare vanlige sanger. Med litt skjelvende hender setter jeg kassetten på plass, det hele føles som en ekstra spennende episode av MacGyver, hva vil vi få høre?

Vi får høre en 14 år gammel Sonja synge et halvt dusin egenkomponerte sanger. Det vil si, dere får ikke høre. Bare jeg. Og ingen andre. Melodiene er up-beat-poplåter av MGP-kvalitet, mens tekstene er… vel, ok, da. Et utdrag kan da umulig skade:

“Won’t you please, please, please like me a bit
Won’t you please, please, please don’t treat me like shit”

….ooooog. Da er det vel egentlig ikke mer å si.

Søster: “Å!  Se!  Prinsessekostymet mitt!  Se den fine overdelen, den kan jeg jo bruke i bryllupet mitt!  Og hanskene.  De kan jeg i alle fall bruke”

Pappa: Når vi går gjennom tingene til pappa finner vi en stabel med noe vi tror er menighetsblader.  Men når vi tar bort de tre øverste, så viser resten seg å være en komplett samling av Vinmonopolets prislister, fra midten av 70-tallet til 1993.

Bror: Fra innføringsboken til broren min, 5. klasse:
Lærerens kommentar: “Du skulle skrive løkkjeskrift, og kvar er resten av diktet?”
Min brors kommentar til lærerens kommentar(!): “Sprang vekk!”

Søster (på telefonen til tidligere nevnte bror): Vil du ha det Kina-serviset, siden du ikke har noe finservice? (… pause mens broren min snakker…) Men det er jo ikke noe fint!

Øvrig familie: Jeg har forsket på det, og det er ingen sammenheng mellom hvor hyggelige folk er og hvor fine konfirmasjonskort de gir en.

Neste gang:  Kassetter

Her om dagen tikket følgende melding inn på mobilen min:

“Hei! (…) Det er en butikk jeg ser fra verandaen som selger gullspaserstokker. Tenker så veldig på deg når jeg ser dem! Vet ikke helt hvorfor.. Ser for meg deg med gullstokk, gullveske og de alt for store gullskoene du bare måtte kjøpe fordi de var gullsko! Ellers lurte jeg på om du mener definisjonen av en råner innbefatter et kjøretøy? Hvis nei, hvordan vil du definere råner? (…)”

For det første: Jeg er hellig overbevist om at jeg har de kuleste vennene i hele verden. For det andre: Jeg var faktisk iført gullsko og gullveske da jeg mottak meldingen, men ikke disse omtalte for store gullskoene, som jeg ikke kan huske i det hele tatt (men det høres helt klart ut som noe jeg ville hatt, så jeg skal ikke nekte for dem). Ei anna venninne av meg snakket dessuten for et par uker siden også om et par gullsko som var åpne bak, som jeg skal ha hatt, som jeg også har glemt, og jeg lurer på om hva det egentlig er med meg og gullsko. Jeg har to par nå. I normal størrelse.

Tor det tredje: Definisjonen av råner. Jeg må innrømme at jeg først trodde at min venninne så på meg som en slags råner, bare med gullsko istedenfor bil. Og jeg må si jeg liker tanken litt, men i mitt hode er en råner en person som kjører rundt i bilen sin, uten å egentlig skulle noe sted, de har et stereoanlegg som koster mer enn bilen, og de har dessuten ganske mye pynt, både utenpå og inni. Så spørsmålet er da om jeg, i mine gullsko, med smykker fra Glitter (og tatovering! - det tilsvarer da de greiene de får spraylakkert på bilene sine), med Creative Zen (som jeg synger med til) blir en slags råner uten bil.

Men det viste seg ikke å være det det dreide seg om. Spørsmålet er nemlig om man synes alt dette; stylet bil, overdimensjonert stereoanlegg og formålsløs kjøring er kult, men ikke har bil selv, og alle vennene deres er sånne streite folk, med vanlige biler, som brukes til å kjøre til å fra jobb med, og alt man kan gjøre er å drømme om at en dag skal dukke opp en fyr med en Opel Manta, med revehale i antenna, terninger i speilet og en hel wunderskog spredd om i bilen, som sier “Hei! Vil du være vennen min? Kom sitt på i bilen min, så kan vi kjøre rundt sammen og høre på monoton musikk”

Kan man da kalle seg råner? Eller må man kalle seg råne-groupie? Eller bør man bare klippe seg og få seg en jobb?

Jeg tror kanskje folk (de som ikke har bodd sammen med meg, i det minste) tror jeg overdriver litt når jeg snakker om hvor lite jeg rydder og vasker. Og det passer meg egentlig fint, for selv om jeg ikke liker det, har jeg jo måttet innse at det å ville ha det rent og ryddig rundt seg vissnok er en god egenskap. Likevel klarer jeg ikke la være å poste dette bildet av hva som dukket opp da jeg løftet puta av pc-stolen min, under den semiårlige husvasken.

Vi oppsummerer

1 par votter
merkelapper
lilla eyeliner
ylang ylang-olje, vareprøve
negleklipper
happybunny stickers
5 pence
teskje

(og en hel masse støv og smuler)

Eller “lurt” er kanskje ikke det rette ordet, for jeg visste jo hva jeg gjorde, da jeg gjorde det. Mulig “forført” blir riktigere? Jeg ønsker meg et ord for hva det er man gjør når man vet man gjør noe dumt når man gjør det, men går på likevel, av grunner som man ikke aner selv.

Uansett, på mitt ukentlige matvareinnkjøp (jeg handler all mat på lørdager, noe som i teorien skal føre til at jeg ikke spiser snop i ukene. I praksis vil det bare si at jeg lager meg brownies av kesam, soyaolje, brunt sukker og mel på torsdagskvelden. Det blir sånn passe godt (og igjen et sted hvor det tidligere nevte ordet kommer inn hendig)) kom jeg over dette brødet:

Det ser ut som en kneip (et kneip?), det lukter som en kneip, og jeg er ganske sikker på at det smaker som en kneip. Men se den kule posen det kom i:

Et kneipbrød (der, ja) koster 3,50 på Rema 1000. Simpsonsbrødet kostet 21 kroner. Jeg har betalt 17 kroner og 50 øre for en papirpose med en tegning av Homer på.

Jeg har fått meg emogardiner. De er svarte og røde og litt gjennomsiktige*, og gir fra seg skikkelig vampyrprinsesse-vibber. De er dessuten veldig leie seg, uten helt å vite hvorfor, og liker helt klart My Chemical Romance mye bedre enn all annen musikk jeg spiller for dem. De er også litt for lange, som kanskje ikke er en utpreget emo-egenskap, men de er nå en gang det, og hvem har sagt at man ikke kan være emo og litt for lang samtidig. Dette fordi jeg har kjøpt dem på IKEA, og selv om det å legge dem opp skal være så enkelt at selv far kan klare det, stoler jeg ikke på at det blir noe fint. Og det er virkelig ikke dette denne teksten skulle handle om, og jeg vet det er blitt gjort før, men jeg klarer ikke helt å avslutte uten å i det minste antyde ett eller annet om at jeg håper at jeg en dag kommer hjem fra jobb for å finne ut at gardinene mine hadde kuttet seg selv.

*Jeg har en tendens til å blande ordene “gjennomsiktig” og “usynlig”, og hadde en gang følgende samtale med en venninne:
Jeg: Jeg har fått meg en ny topp. Den er usynlig.
Venninne: Hvordan da, mener du?
Jeg: Du vet, usynlig.
Venninne: Ja, hudfarget, mener du?
Jeg: Nei, nei. Den er grønn. Men også usynlig.
Jeg må tilslutt hente toppen, og vise den fram.
Venninne: Åja, du mener gjennomsiktig.
Jeg: Øh. Ja, jeg gjør vel det.

Jeg tror liksom at jeg er så rar og annerledes og original, men gang på gang må jeg innse at folk flest er like rare, annerledes og originale som jeg er.  Bare på sin måte.  Greit nok det, men nå må jeg også akseptere at jeg er en klisjè.  Både som kvinne, singel og som menneske.  Bare se her:

• Jeg har trimsykkel på boden (den ble riktignok flittig brukt i sin tid; men likefullt den bor på boden nå)
• Studietiden var den beste tiden i livet mitt
• Jeg kjenner meg bare SÅ igjen i Bridget Jones
• pledd, te-kopp(/dreamisbøtte) og grinefilm(Buffy).  Minst en gang i uka.
• Shopping gjør meg så utrolig lykkelig
• Jeg har flere par sko som er vanvittig fine, men som er helt umulige å gå i.
• Skapet fullt av klær, men ingenting å ha på meg når jeg skal på fest.
• Når jeg vasker, koster jeg støvet under gulvteppe, bortsett fra at jeg ikke har gulvteppe, og bruker stuebordet.  (og når gjestene kommer og dytter ut stuebordet 1/2 meter for å få plass til beina sine, blir det flaut)
• Jeg jobber heller overtid enn å si “nei, jeg har ikke tid” når noen ber meg om noe på jobben.

  Og til sist men ikke minst: når jeg har fakket helten, istedenfor å drepe ham, så binder jeg ham fast til en stol, forteller ham hele den skumle planen min, og forlater rommet for å la ham bli drept av en ikke helt ferdiguttestet torturinnretning, som han klarer å unnslippe i siste sekund.  Hver enda gang.

Jeg liker bilen min veldig godt, men det er ikke til å stikke under en stol at den ikke har det så bra lenger. Jeg prøver å ta vare på den så godt som jeg kan, men det er ikke så lett, all den tid jeg er redd for å bli elektrisk grillet (har vi virkelig ikke noe bra norsk ord for “electrocution”?) bare av å skifte lyspære. Så - når batteriet begynner å fuske, så blir det riktig så skummelt (den observante leser skjønner kanskje allerede nå at tittelen på denne posten er en smule overdrevet). Et hvilket som helst annet fornuftig menneske, ville nok bare levert bilen inn på verksted, og latt dem fikse det, og det er ikke det at jeg ikke er fornuftig, men det er bare ikke sånn jeg gjør ting.

Jeg løser det ved først å bare ikke bruke bilen en uke, ordne meg ved å gå, ta bussen, sitte på med kollegaer eller bare bli hjemme. Så, når både mannen til en venninne og søsteren min forsikrer meg om at det er kjempeenkelt å bytte batteri, så velger jeg å gå for den løsningen (ikke minst fordi dette gir meg en unnskyldning for å kjøpe det regnbuefargede fastnøkkelsettet jeg har så lyst på). Altså; avgårde til Biltema forrige helg, der kom jeg over en bilbatterilader, som jeg tenkte burde gjøre nytten. Og så kjøpte jeg fastnøklene likevel, bare sånn for det.

Vel hjemme tar det et par dager før jeg bestemmer meg for å prøve å lade bilbatteriet. Jeg pakker ut laderen, leser bruksanvisningen, og oppdager en liten ulempe. Laderen må være koblet til en stikkontakt mens den lader. Bilen min står midt på en parkeringsplass. Det krever et helsikke med skjøteledning for å få det til å gå opp.

Jeg tenker meg om et par dager til, og får så idèen om at jeg kan skru batteriet ut av bilen, lade det opp i leiligheten, og så skru batteriet inn igjen. OK, bare tanken på det får meg til å kaldsvette, jeg stoler ikke på bilbatterier, jeg tror de kan ekslodere når som helst, når de er i uvante omgivelser (en annen ting jeg ikke stoler på er leave-in-balsam. Ikke det at jeg tror den kan eksplodere, men jeg tror heller ikke at den virker like bra som vanlig balsam som skal vaskes ut etter 3-5 minutter) men jeg har nå en gang kjøpt denne laderen, og vil bruke den til noe, og dessuten vil jeg klare meg selv, og ikke levere bilen min inn til noe verksted, hvor de bare kommer til å påstå at jeg trenger nye doble fustasjopphengsforkoblinger, noe jeg jo ikke kan nekte for, for hvem vet hva som kan skje når de gamle er utslitt.

Så jeg drøyer et par dager til, fordi ting tar tid, og så, i går etter jobb, tar jeg med meg den orange metallic fastnøkkelen min, og kobler fra bilbatteriet fra bilen. Det var pisseskummelt. Men jeg eksploderte ikke. Så måtte jeg schleppe batteriet opp i leiligheten (det var overraskende tungt), og koble det til laderen. Dette ble gjort på gangen, der jeg kunne gjemme meg litt bak en kant mens tilkoblingen skjedde. Også dette gikk bra. Jeg hadde satt opp systemet slik at jeg så det fra sofaen, men samtidig var skjermet (av en gipsvegg kommer jeg på nå i ettertid) tilfelle eksplosjon. Etterhvert ble jeg så vant til den potensielle bomben, at jeg nesten glemte den. Og da batteriet noen timere senere var fullt ladet, koblet jeg det fra lett som bare det, brakte det ned i bilen, festet det godt (ting må festes godt når de ikke er inne i kupèen. Det lærte jeg av en reservedekk-episode med den forrige bilen min), og startet bilen… og voilà! Jeg hadde fikset bilen min. Helt selv. Nå har jeg mekanikerfingernegler.