Universets iboende urettferdighet

Alt jeg ville var å gå tur i regnet og velte meg i selvmedlidenhet. Heldigvis plasket det ned, og uten regntøy, paraply eller støvler, la jeg av gårde. Jeg hadde et sort hull inni meg. Ikke av tomhet, men av den astronomiske sorten,
et sånt et som med tyngdekraft som hadde gått berserk, og akkurat nå sugde det til seg hver eneste negative følelse jeg noensinne hadde hatt, og lot dem ligge og ulme i magen.
Jeg trampet nesten da jeg møtte ham. Selvfølgelig møtte jeg ham. Universets iboende urettferdighet slo til igjen.

Han: Hei

Jeg: Hei

Han: Hvordan går det?

Jeg: Greit. Det er ikke som om jeg ligger våken om nettene og skriver dikt om deg.

Jeg kan se panikken i øynene hans, og nesten lese tankene:
«Oh shit, hun ligger våken om nettene og skriver dikt om meg»

Høyt sier han bare: Bra. Jeg må stikke nå.

Han har Goretexsko, Goretexjakke og paraply. Jævelen.

Jeg trasker videre i regnet. Høljregnet. Jeg tenker at det gjenspeiler hvordan jeg har det, og til min fortvilelse får det meg til å føle meg bedre.

Advertisements

  1. #1 by tina on 9 februar 2007 - 10:49 pm

    husk:
    Man skal ikke stole på folk i allværsjakker.
    de er noen lømmler allihopa.

  2. #2 by Sonja QoE on 9 februar 2007 - 11:11 pm

    Det har du helt rett i. (Og lømmel er lagt til på listen over ord jeg liker – takk for at du minnet meg på det)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: