Da jeg var ung

Esquil har tagget meg å skrive 5 ting om barndommen min, så da gjør jeg det.

1.  Sandkassen

Vi lekte i sandkassen lenge etter at vi hadde passert sandkassealder. Vår sandkasselek het nemlig «Bål».  Den gikk ut på å samle sammen sammen papir og kvister og annet som kunne brenne og – du gjetter det nok – sette fyr på det.  Så gjaldt det å finne noe spisende som vi kunne grille på bålet.  Dette ble ofte spagetti, av en eller annen grunn.  Muligens var det alt vi fikk tak i.  Jeg husker dessuten at vi hadde en gammel symaskin i sandkassen, uten at jeg kan komme på hva vi brukte den til.

2.  Hullet i trappa

Jeg blir stressa når jeg får for mye folk rundt meg hele tiden.  Når jeg er på ferie, så går det sjeldent mer enn tre dager før jeg første gang stikker av for å være litt for meg selv.  Så også da jeg var barn.  En gang, da jeg var på et korpsseminar, fant jeg det beste gjemmestedet.  Det var midt i ei trapp.  Et hull inn i veggen der, med en avsats på, akkurat stort nok for meg å sitte.  Det var en mye brukt trapp, så folk kom forbi, hilste, slo av og til av en prat, og gikk så videre.  Jeg fikk være i fred mesteparten av tiden, samtidig som jeg fikk snakket med mange som jeg ikke ville snakket med ellers.  Dessuten visste de voksne hvor jeg var, så det ble ikke noen leteaksjon.  To gutter som var fire år eldre enn meg, trodde jeg satt der for jeg ikke hadde noen å være med, og det endte opp med at de arrangerte sangleker for alle i korpset, som jeg også fikk være med på.  

3.  Serenadingen

En kveld da jeg satt på rommet mitt, hørte jeg noen lyder utenfor.  Jeg bodde i sokkelen, med vindu ut mot hagen, resten av familien hadde rom oppe i 1. etasje, sammen med stua og kjøkkenet, det var bare jeg og vaskemaskinen som bodde i kjelleren.  Jeg åpnet vinduet mitt, utenfor stod en kassettspiller og spilte Rod Stewards «I am sailing» på full guffe.  Etter hvert dukket 4 nabogutter opp.  Det var deres kassettspiller.  Musikk under vinduet, liksom.  Guttene kom igjen kvelden etter, og kvelden etter der igjen, og jeg satt i vinduet og snakket med dem.  Hadde det bare vært en av dem, ville det nok vært romantisk og eventyraktig, men all den tid de var fire, så var det bare moro.  Men så ble jeg forkjølet, og da sa pappa at enten fikk jeg gå ut å leke med dem, eller fikk jeg bare holde meg inne.  Vinduet skulle i alle fall være lukket på kveldstid.  De kom på hoveddøra og ringte på dagen etter, men det ble liksom ikke det samme, og etter det sluttet jeg å få kveldsbesøk av dem.

4.  Da jeg forsvant

Jeg har en del familie i Tyskland, og har tilbrakt ganske mange ferier der.  Sommeren før jeg begynte i 7. klasse var jeg der alene – uten foreldre og søsken.   Jeg bodde hos besteforeldrene mine, og hadde egen nøkkel til huset deres, slik at jeg kunne være ute med onklene mine så lenge jeg ville.  En kveld da jeg kom hjem etter at besteforeldrene mine hadde lagt seg, hadde jeg mistet nøkkelen.  Jeg ville ikke vekke dem, og gikk bak huset og la meg på en benk på hagen.  Jeg var riktig nok litt bekymret for at jeg skulle fryse i hel i løpet av natten (det var noe sånt som 17-18 grader så det hadde nok gått greit), men så ellers ingen problemer med at jeg skulle sove i hagen.  Men, så bestemte onklene mine seg for å sjekke at jeg var kommet vel hjem, før de gikk hjem til seg selv.  Det ble ganske stor oppstandelse da jeg ikke lå i senga mi, og det var vel nummeret før de ringte politiet, da jeg kom tuslende ut fra hagen og lurte på hva i alle dager alt spetakkelen dreide seg om.

5.  Kverkeleken

Det gøyeste med sommerferiene hos oss var de kveldene vi spilte løkkefotball.  Da samlet alle barna i alderen 6-16 år seg, på ei ekre.  Banen var skeiv og hadde knoller, så det var lett at ballen skiftet retning om vi sendte den langs bakken, vi spilte med tri-kørner-straffe, og det laget som først finner ballen, når den blir skutt ut i skogen, får ta innkastet.  Jo senere på kvelden, jo råere spilte vi, og vi endte som oftest med å spille noe rugdbyaktig.  Og da var det alltid noen som foreslo kverkeleken.  Kverkeleken er en variant av «Alle mine duer kom ut»  bare at istedenfor å «tikke» skal Hauken grisebanke duene til de gir seg, evt legge dem i bakken i minst 10 sekunder, for det var sjeldent folk ga seg.    Jeg var knallgod på denne leken, og relativt ofte igjen, sammen med de store gutta.  Dette fordi jeg ikke gikk av veien for å bite og klore.

Advertisements

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: