P.I.C’s big night out

Mens jeg natt til søndag drev og holdt nyttårsforsettet mitt, datt mobilen min i gulvet. Den falt fra hverandre i mange biter, og jeg satte den sammen igjen i mørket og i fylla, og det ble selvfølgelig feil, og mobilen var uten strøm resten av natta. Kjipt for meg, men enda kjipere for P.I.C. som grytidlig neste morgen prøvde å ringe meg, kun iført truse og slåbrok, fra resepsjonen i et hotell, for å finne et sted hun kunne overnatte.

P.I.C. har kvelden før truffet en veldig søt gutt, som het Jon (selv om hun trodde han het Johannes, mer om det senere). Jon var i byen i forbindelse med Kulturåråpningen, og det gikk som det ofte gjør når søt full jente møter søt full gutt ute på byen, de tok følge hjem. Eller – siden Jon var utenbys fra dro de til hotellrommet hans. Hva de gjorde og ikke gjorde der, trenger vi ikke gå inn på, vi kan si såpass at P.I.C. kan krysse J av bokstaver-jeg-har-klint-med-listen sin nå.

Senere på natten må P.I.C. på do. Jon sover. P.I.C. står opp, beveger seg mot badet, tror hun, men tar feil dør, og havner på gangen. *Schmeck* P.I.C. er utelåst.  I bare trusa. Jon sover, og hører ikke at hun banker på. P.I.C må fortsatt på do, så hun bestemmer seg for å ta det viktigste først, og leter etter et. Etter litt sniking i gangene, finner hun, og gjør det man gjør. Så skal hun tilbake til rommet. Og det er her det skjærer seg litt. For. Hva var nå nummeret på det rommet hun bodde på? For å si det med hennes ord: «lost i gangen på hotellet i bare truså»

Etter å ha banket på litt tilfeldige dører uten hell, bestemmer P.I.C for å gå ned i resepsjonen og be om hjelp. En hyggelig resepsjonsdame tror ikke helt sine egne øyne, men er behjelpelig med slåbrok, og stiller med telefon for å prøve å ringe P.I.Cs mobil. Dessverre er jo hotellrom nå til dags lydtette, og etter litt ørkesløs vandring og sporadisk ringing i korridorene, finner våre to heltinner ut at de må ta problemet annerledes fatt. Resepsjonisten spør P.I.C om hun husker hva han hun var på rom med heter. «Ja, ja!», sier P.I.C, «Johannes». Resepsjonisten søker på dataen sin, og finner to Johannes, og damene legger i vei. Johannes nr 1 er ute, og Johannnes nr 2 sover, og er ikke akkurat blid for å bli vekket. Ingen av dem er Jon.

Det er i dette øyeblikk at det går opp for P.I.C. at det er jo Jon han heter; han på rommet. Tilbake til PC’n og se om der er noen Jon på hotellet. Der er en. Og han var liten og spinkel, og PIC sier det ikke var han. Bra for deg, svarer resepsjonisten.  Så var de like langt. Nå bestemmer P.I.C seg for å ringe min døde mobil, og legger igjen en beskjed som skal få meg til å utbryte ting som «Men i alle dager!» høyt for meg selv dagen etter. Så ringer hun en annen venninne av seg, som heller ikke tar telefonen og legger igjen tilsvarende beskjed der.

Nå var det på tide med en røyk. Røyken til P.I.C. ligger selvfølgelig på rommet, så resepsjonisten går ut på kjøkkenet til kokkene som lager frokost på jakt etter røyk til henne. Hun kom tilbake med 3 sigger og en fyrstikkeske. PIC går ut, barbeint og i bare slåbroken og røyker. Etterpå ringer den andre venninnen, og sier at P.I.C kan komme til henne. Så resepsjonisten ringer taxivennen sin. Samtalen der går som følger:

Resepsjonist: Hei H, det e V. fra Hotellet .
P.I.C: HÆÆÆÆ??? H???? seriøst??? Ikkje faen om eg sette meg i taxi med H. iført ingen klær!!!!

Lang forhistorie her, dropper den.  La oss bare si at det er noen folk som man er mindre gira på at skal hente en, når man har låst seg semi-naken ute av et hotellrom.  Heldigvis viste det seg å være en annen H., og P.I.C. hadde en ting mindre å bekymre seg for.  Hun forlater hotellet, med følgende beskjed til resepsjonisten:  «Jeg tror dette kan være Mannen med stor M, så tror du at du kan gi han som kommer med klærne mine nummeret mitt?  … og prøv å finne ut hva han virkelig heter»

Epilog:
P.I.C har fått tilbake klær og eiendeler.  Jon (ja, for det var det han het) har telefonnummeret hennes, og der har vært telefonkontakt i ettertid.  Hva som skjer videre får bare tiden vise.