Hva gjør en film bra?

Jeg så litt av en film i går.  Bokstavelig talt.  Den hakket, og var ikke særlig bra, så jeg gadd ikke se hele.  Dessuten tror jeg det var en sånn «Made for tv»-film, og de er jo som oftest ikke akkurat de mest minneverdige.  Dette, i kombinasjon med at jeg fant en «100 ting jeg liker å se i en film»-liste jeg har lagd en gang (mer om den senere), fikk meg til å tenke over hva som egentlig gjør at jeg synes en film er bra.   Inntil i går trodde jeg at det var historien som var det viktigste, men det gikk opp for meg at alle historier egentlig er den samme:  Hovedpersonen(e) har det enten kjipt fra begynnelsen av, eller det dukker opp et problem tidlig i filmen.   Man kommer opp med en provisorisk løsning av problemet, som funker, helt til det skjer noe som gjør situasjonen enda mer kjip enn hva den var i begynnelsen.  Før alt går bra til slutt (hvis det er en amerikansk film.  Hvis den er japansk dør alle, og hvis den er europeisk så kommer man ut på rundt middels, og det er greit, for det er tross alt sånn livet er).  Dette er en grov generalisering, selvfølgelig, og bærer muligens noe preg av at jeg har sett alt for mye romantisk komedie, men jeg tror man, om man legger godviljen til kan få oppskriften (bra)-kjipt-bra-kjipere-supert (død/ok) på de fleste filmer.

Så hva er det da som gjør at man liker en film?  Jeg husker det ble skrevet en oppgave for noen år siden, på hvordan action/romantikk/drama-delene skulle være fordelt, for å gjøre en film best mulig.  Det viste seg at Toy Story 2 hadde den optimale fordelingen, med akkurat passe av hver sjanger.  Og Toy Story 2 er jo en fin film, selv om Joss Whedon ikke var med og fikse på manuset som han var på 1’ern (jeg er overbevist om at «That’s not flying, that’s falling with style» kommer fra ham, og ingenting annet enn at Whedon selv kommer på døra mi, og sier at det ikke var ham, kan overbevise meg om noe annet).  Akkurat hvor mye det må være at hvert vet jeg ikke, men jeg tror det er en fordel for en film at den hører til mer enn en sjanger.   At en film er både spennende, morsom og rørende.

Ellers tror jeg veldig mye står og ligger på karakterene.  At de er troverdige, at man forstår motivasjonen for hvorfor de gjør ting som de gjør dem, og at de snakker sånn som folk gjør (hører dere norske filmmanusforfattere?).  Og det er film, så ting trenger ikke være akkurat sånn som de er i virkeligheten, men det må likevel henge på greip.  Det blir litt som den colareklamen, med de trollene og alvene og de rare lodne tingene som lager og fyller colaen på en flaske før den kommer ut av automaten.  En venninne av meg påpekte «Det er jo ingen automater som selger cola på glassflasker nå lenger!».  Ja.  Det er det som er usannsynlig med den reklamen der.  Fantasien vår tillater oss å tro på at colaen blir tilberedt av eventyrskapninger, men ikke at de ville gjort det i en glassflaske.  Snodige greier det der.  På samme måte som vi kan godta at Supermann kan fly, men ikke at Lois Lane fortsatt har perfekt hår og sminke etter å ha vært ute på hurlumhei hele natten.

Jeg begynner å merke at jeg ikke egentlig har en konklusjon her.  Bare en masse tanker.  Jeg tror jeg må se litt mer film, og tenke litt mer.  Jammen meg bra at det er søndag.  Så jeg forlater dere herved med «100 ting jeg liker å se i en film»-listen, som ikke her helt ferdig, og derfor bare har 9 punkter.  Kom gjerne med forslag til tilføyelser:

Kjendiser som spiller (ekstremversjoner av) seg selv
Vampyrer
Tilbakeblikk (gjerne til 70-tallet med parykker)
Sang/dans-numre
Parodier (ikke nødvendigvis sånne ekstreme Hot Shots, men gjerne mer subtile eller sublime eller sub noe annet)
Ekte historiske personer i en fiktiv historie
Den støgge jenta får seg kjæreste
Når det skjer noe helt merkelig, uforklarlig, som indirekte blir forklart senere i filmen (mannen i flammer som løper ut av baren i Lock, stock and two smoking barrels)
James Marsters

Advertisements

, ,

  1. #1 by paul on 24 februar 2008 - 1:20 pm

    Kan vi utvidde det ‘stygge jenta får seg kjæreste’ til ‘den stygge jenta får den undervuderte gutten, som alle synes er teit, men som vises til å være av mye bedre utseende når han ble kvitt sine kjipe klær og mye snillere en den voldelige footballspilleren’?
    Og ‘En/Ei sympatisk helt/inde med uimotståelige sjarm’

    Forresten: Jeg begynte å se på from ‘dusk til dawn’ på showtime i går, og likte den (nok en gang) kjempe godt, selv om den er voldelig og helt klisje. Men madamme ville heller til sengs…

  2. #2 by annetten on 24 februar 2008 - 2:13 pm

    Romskip! Alle filmer blir bedre med romskip.

    (Det betyr naturligvis ikke at alle filmer med romskip er bra filmer, bare at de blir bedre enn de hadde vært dersom romskipene ikke hadde vært der.)

  3. #3 by t on 24 februar 2008 - 2:21 pm

    Jeg ser filmer på grunn av skuespillerne, jeg. Det betyr at jeg ser mange dårlige filmer, men det veies opp av at jeg alltid kan sikle over en av hovedpersonene (evt birollene, da jeg har det med å like sånne skuespillere som sjelden får hovedrollene). Jeg er ganske enkel. Dessuten er jeg en sucker for Woody Allen. Dette kan tolkes… på mange måter, tror jeg.

    «(bra)-kjipt-bra-kjipere-supert (død/ok)»-analysen var intet mindre enn genial.

  4. #4 by Sonja DaA on 24 februar 2008 - 3:21 pm

    paul: Jeg har dusk til dawn 1, 2 og 3 stående i hylla her. Burde seriøst tatt meg en maraton der snart.

    annetten: Åja, jeg vet hva du mener. Se bare på Life of Brian, feks. Eller the Hours (the Hours hadde vel strengt tatt ikke romskip, men jeg tror den hadde vært langt mindre kjedelig om den hadde)

    t: Å ja. Jeg har en egen liste over skuespillere som gjør meg glad når de dukker opp i film, og jeg har sett et lass med dårlige filmer, på grunn av David Boreaneaz, Matthew Perry og Tom Cruise bla. Woody Allen burde jeg vel ta et standpunkt til snart.

  5. #5 by virrvarr on 24 februar 2008 - 4:41 pm

    Alt blir bedre med James Marsters. Du er klok, Sonja, du være min filmguru.

  6. #6 by ~SerendipityCat~ on 24 februar 2008 - 8:38 pm

    Genial oppklaring av filmoppskrift-hemmelighet for meg som ser mye film, men kan lite om dem 🙂

    Jeg liker også passe sjarm, humor, litt drama kanskje, spenning. Og så er jeg av og til litt junkie på «verden blir et bedre sted fordi folk hjelper hverandre og de som hadde det kjipt får det bra», ja rørt blir jeg da altså..

    Dessuten liker jeg litt sære filmer med historier som man ikke skjønner fra begynnelsen av, men hvor det blir veldig spennende når den rulles opp. «Oldboy», en koreansk favoritt, er en sånn. Kjæresten synes den er «sær kunstfilm», jeg synes den er genial.

  7. #7 by Frøken Makeløs on 24 februar 2008 - 10:29 pm

    Veldig bra kategorisering av amerikanske/europeiske/japanske filmer! Og veldig sant dette med Supermann og Lois Lane. Forøvrig mente jeg lenge at Die Hard 2 var den morsomste filmen jeg hadde sett noen gang, den var liksom så helt usannsynlig festlig. Med vekt på usannsynlig. Hm. Siden har jeg kommet på bedre tanker.

  8. #8 by Sonja DaA on 25 februar 2008 - 8:28 pm

    virrvarr: Det er bare så trist at han har sluttet å farge håret. Og apropos film, så du noen gang Big Nothing med Simon Pegg og David Schwimmer?

    SerendipityCat: Oldboy er en av de filmene jeg så da jeg prøvde å lære meg å like asiatisk film. Jeg mislykkes totalt ogklarte ikke se den ferdig en gang.

    Frøken Makeløs: Ja, jeg pleide også å like sånn så-dårlig-at-det-er-bra-ting. Nå går jeg mer for så-bra-at-det-er-bra-filmer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: