Bøttelista

Nå viser det seg at jeg jo faktisk har sett en film før den kommer på kino i Norge, noe som kanskje ikke er så mye å skryte av i disse tider, der folk laster ned film i hytt og pinevær, men jeg er visst såpass 1999 i hodet at jeg likevel synes det er litt stas, og derfor bestemmer meg for å kjøre en anmeldelse (som da egentlig er kode for «ha ha, jeg har sett en film før den kom på kino i Norge, hvor kul er ikke jeg?  Minst like kul som han som hadde en kusine i Amerika som så Twin Peaks et halvt år før alle andre og visste hvem morderen var»).

Filmen det dreier seg om er The Bucket List , eller «Nå eller aldri», som den Tuppen-og-Lillemor*-aktige tittelen den har fått på norsk.  Nå er jeg litt sånn at jeg helst vil vite minst mulig om handlingen i en film før jeg ser den, og jeg går som vanlig ut fra at alle andre er som meg.  Når jeg likevel kjører et lite sammendrag i skjult tekst, er det fordi jeg ikke er helt sikker på om man kan skrive en filmanmeldelse uten å nevne handlingen.  Så det skjer her (jeg anbefaler selvfølelig å ikke lese, og heller la deg overraske av filmen):

To menn, med helt forskjellig bakgrunn, havner på samme sykehusrom, når det viser seg at begge har kreft av den skumle sorten.  De lager en liste med ting de skulle gjort før de dør, og siden den ene av dem er steinrik, så drar de ut for å få gjort tingene på listen.

Jeg lo mye, og jeg gråt en hel del, og det er alltid et minstekrav for at jeg skal synes en film er bra.  Det kan dessuten nevnes at jeg begynte å gråte igjen, da jeg skulle sjekke opp filmen på imdb, for å finne ut hva den het(!).  Rørende greie, dette her altså.

Dessuten var Jack Nicholson med, og det pleier jo også stort sett å være pluss.  Jeg fikk litt samme vibbene av denne filmen, som jeg fikk av Livets lyse side og About Schmidt  (hvor jeg likte Livets lyse side bedre, og About Schmidt ikke fullt så godt som denne).  Nicholson er over 70 år nå, og selv om det er en stund (ikke så veldig lang, faktisk) siden han sluttet å være sexy i mine øyne er han fortsatt helt fantastisk rå.  Morgan Freeman har jeg også likt siden jeg så ham i Robin Hood  på begynnelsen av 90-tallet, og dessuten er han som spiller Jack i Will&Grace med, i en så streit rolle at jeg ikke kjente ham igjen (nå er ikke akkurat jeg den som er best på å kjenne igjen ansikter.    (se der.  Nicholson er jammen meg i The Departed også.  Alt henger sammen))

Uansett:  Veldig bra film.  Se den!

*Bladet, ikke barnesangen

Advertisements

,

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: