Ordspill med buss

Jeg liker et godt ordspill.  Ordspillvitser får meg til å le høyt og hysterisk, sånn at jeg nesten må spare litt på dem, slik at jeg ikke leser/hører meg lei av dem.  Når folk slår et godt ordspill som en naturlig del av en samtale blir jeg uvettes begeistret.    

Selvfølgelig blir jeg tilsvarende kritisk til dårlige ordspill, og der synes jeg de store avisene, VG spesielt, men Dagbaldet litt også, svikter meg fryktelig.  Her burde jeg nok linket til eksempler, men folk flest er nok kjent med fenomenet, og disse twingly-greiene skremmer vannet av meg (nei, det er ikke bare deg, Iversen), og hvem er jeg til å dømme store avisers til å lage overskrifter?  Som blogger vet jeg hvor vanskelig det er, og jeg er ikke spesielt god på det selv heller.

Et ordspill trenger ikke være så rasende morsomt.  Gjort riktig så kan det gjøre meg glad inni meg og få meg til å føle meg balansert og i vater, uten at jeg nødvendigvis ler meg fillete.  Det er her Rogalands Avis har lykkes fullstendig i dag i mine øyne.  Ordspillet er så subtilt (det irriterer meg litt at subtilt ikke betyr det jeg vil det skal bety, men jeg tror det passer greit her likevel) at jeg nesten tviler litt på at det er tilsiktet.

(nå googlet jeg «Gode busser», og ser at uttrykket er mye brukt i bussverden, tilsiktet ordspill eller ikke.  Men jeg synes fortsatt det er knallbra.  Nå skjønner jeg hvordan de føler seg, de som sier «Sånn ja, Sonja» til meg, og tror de er verdens morsomste.)