Jeg går opp på fjell

I morgen skal jeg gå opp på et fjell. På tross av at jeg strengt tatt unngår fysisk aktivitet så langt som mulig, og i alle fall ytterst sjeldent gjør det for fornøyelsens skyld, har jeg gått opp på et fjell ved tre tidligere anledninger. Som jeg kan huske. Vi skal ikke se bort fra at der har vært andre tilfeller som jeg rett og slett har fortrengt.

Første gang jeg gikk opp på et fjell var med Speideren. Jeg begynte i Speideren etter at noen venner av familien var på besøk etter å ha vært på landslagsamling på Skaugum. Det de fortalte virket helt fabelaktig og moro, med trivelige folk og allsang og telt og prinser og jeg vet ikke hva. Min Speidertrupp dro ikke på tur, og bestod av han teiteste i klassen, en som luktet fjøs, et par onde tvillinger, og en som jeg tror var kul – for kul for å henge med sånne som meg. Vi var mye i skogen og knyttet knuter og ble våte på beina. Og så gikk vi opp på et fjell en gang. Jeg var bare i Speideren i ett år.

Andre gang jeg gikk opp på et fjell står for meg som et stort mysterium. Jeg gikk på Ungdomsskolen, og bussjåførene streiket. Vi skulle ha aktivitetsdag, og noen gutter skulle gå over et fjell til Aktivitetsområdet, som lå en mil unna. Jeg bestemte meg for å gå sammen med dem(!) På ett eller annet tidspunkt ble de lei av å vente på meg, så jeg sa de fikk bare gå i forveien. Jeg husker fortsatt der jeg stod på toppen av fjellet helt alene, og så området langt der nede et sted, sliten i ben og armer, og bestemte meg for å gå i rett linje. Gjennom busker, ned skrenter og helt sikkert gjennom bekker og over gjerder også. Jeg kom fram til slutt. For sent til kanopadlingen, men i tide til bueskytingen.

Tredje gang jeg gikk opp på et fjell var opp til Prekestolen med venninner. Jeg gikk til det var ca 500 meter igjen, da gadd jeg ikke mer, og snudde og gikk ned igjen. Jeg synes det er litt kult. Mange har gått til Prekestolen, ikke fullt så mange har nådd nesten fram og så bare snudd. Det er litt som å dra til New York og ikke gidde å se Frihetsgudinnen.

I morgen skal jeg bestige mitt fjerde fjell. Vi får se hvordan det går.

Edit:  Jeg kom på flere fjell jeg har vært på; minst to, den sommeren jeg jobbet med å sette opp GPS-mottagere.  Det var den desidert kjipest sommerjobben jeg har hatt noensinne.  Bortsett fra den ene dagen vi skulle sette opp en mottager på en kai, og jeg bare kunne sitte i sola hele dagen, lese bok og «passe på senderen», slik at ikke folk skulle velte den.

Advertisements

  1. #1 by minneapolise on 23 juni 2008 - 9:46 pm

    Jeg har vært i NY 5 ganger uten å gidde å se Frihetsgudinnen.

  2. #2 by Trine on 24 juni 2008 - 12:04 pm

    Jeg tror ikke jeg noensinne har besteget noe fjell.
    Er nesten litt skuffet over meg selv nå.

  3. #3 by Sonja Dadam on 24 juni 2008 - 9:52 pm

    minneapolise: du er jo – som tidligere sagt – kul. Jeg har bare vært i NY en gang, og lanserte idèen om å ikke se Frihetsgudinnen, men ble nedstemt.

    Trine: Tro meg: fjellbestiging er oppskrytt. Ikke noe å trakte etter. Bare masse stress, og når du kommer opp, så må du bare gå ned igjen.

  4. #4 by minneapolise on 25 juni 2008 - 8:42 pm

    Du kan si det så mange ganger du vil 😉

    Mulig noe av kulhetsfaktoren forsvinner nå, men jeg klatrer gjerne på en fjelltopp en gang i blant. Og ulendt er best, det er mest gøy å bestige toppene andre rister på hodet over.

  5. #5 by lilja on 3 juli 2008 - 12:26 pm

    Sammenligningen med NY må du i tilfelle endre til at det blir som å sette seg på flyet til NY, se flyplassen men ikke gidde å reise inn til byen. Du har gjort unna den kjipe delen av turen, og det to ganger – uten å få med deg den gode delen av den. 🙂 Jeg bøyer meg villig frem for å motta rapp over bakhodet, før jeg henger meg på Minneapolise på vei opp mot toppene som andre rister på hodet over.

  6. #6 by Sonja Dadam on 3 juli 2008 - 6:09 pm

    lilja: Det er ikke sånn at jeg rapper til alle som liker å gå i fjellet. Jeg bare forstår dem ikke. De jeg rapper til er de som mener at jeg også burde gå i fjellet. Og Iversen, fordi han er frekk.

    minneapolise: tanken på å gjøre noe fordi andre synes det er rart, skjønner jeg faktisk. Men jeg ville valgt meg noe mindre slitsomt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: