The rise and fall of the most beautiful Sonja there ever was

Jeg har på meg en kjole som sitter som et skudd så lenge jeg står, men som ikke egentlig lar meg gjøre noe som helst annet enn det; stå rett opp og ned og blomstre.  Skoene hater meg like mye som jeg hater dem, og gjør ståing vanskelig (men duverden! så fine de er) Jeg har veske som matcher, og smykkene mine har vært gjennom kvartfinale, semifinale og finale for å få lov til å være med i kveld (smykkecup!  Virkelig en artig måte å tilbringe en fredagskveld på).  Jeg har brukt mer penger på frisør denne uken enn på mat de siste 14 dagene, og jeg har filt neglene mine, selv om jeg får frysninger bare av å tenke ordet «neglefil» (av å skrive det også, tydeligvis).  Øyenbrynene mine er 1/3 av naturlig bredde og er blitt stusset(!) i lengden, og jeg er møysommelig sminket.  Det hele har vært så smertefullt, og kostet så mye, og er nå så ubehagelig at jeg ikke har tvil om at jeg ser fabelaktigere ut enn jeg har gjort noensinne etter fylte 20.  Jeg har 60 mennesker som stirrer på meg, som smiler og klapper og er forventningsfulle.

Og bare en ting er feil.  Den er så veldig feil også.  I hendene har jeg en fiolin.  Jeg kan ikke spille fiolin.  Og nå skal jeg gjøre nettopp det.  Jeg vet jeg kan feike meg gjennom «Twinkle, twinkle little star» på en god dag med et dårlig publikum, men dette er et bra publikum med peiling på musikk, og fiolinen min har vært veggpynt de siste 15 årene, og har derfor bare to strenger som virker.  For sikkerhetsskyld er dette i tillegg den lyseste og den mørkeste strengen.  Jeg har altså toner fra en lav G, opp til ca en C og så mangler litt over en oktav før jeg kommer til en lys E, og jeg har 3-4 toner opp derfra.  Jeg har ikke lett så mye, men jeg tviler på at det er  komponert noe særlig med sanger i det spekteret.  Arve Tellefsen hadde sikkert kunnet gjort mer utav det.  Men jeg er ikke Arve Tellefsen.  Arve Tellefsen er knallgod til å spille fiolin.  Jeg suger.  Og det er litt av poenget.

Jeg tenker på det øyeblikket i planleggingen av talen, da broren min sa: «Vi må ha med noe om at hun spilte fiolin, og hvor stygt det var i begynnelsen», og jeg svarte «Ha, ha, vi kan jo spille fiolin i bryllupet. En slags hevn, liksom, dette måtte vi høre på i vår barndom» Kjæresten til broren min lurer på om jeg kan spille fiolin.  Jeg innrømmer at det kan jeg ikke, men det kunne jo ikke søsteren min heller da hun begynte.  Og vi lo, og var enige om at det var en kjempe idé, og at det kommer til å bli fryktelig morsomt.

Jeg trekker pusten, legger buen til strengene, og stryker…

Advertisements

,

  1. #1 by Siri on 8 september 2008 - 5:37 pm

    uuhhhh, jeg kjenner lyden langt inn i ryggmargen.

  2. #2 by Frøken Skavlan on 8 september 2008 - 11:23 pm

    Ah, det er jo rett og slett en fantastisk idé! Sånn egentlig. Jeg regner med at det ble tatt opp og skal legges ut i bloggen? Sånn til glede for alle leserne dine?

  3. #3 by Sonja Dadam on 9 september 2008 - 9:45 am

    Siri: hirr, hirrr, hirr! Jeg er den onde fiolinist. Jeg torurerer med lyd.

    Frøken Skavlan: He, he, nei, jeg tror jeg må oppleves live. Og nå har jeg levert fra meg fiolinen igjen, så dette var en one night only-greie.

  4. #4 by Sukkerspinnengelen on 14 september 2008 - 7:39 am

    Den levde jeg meg skikkelig inn i! Trudde først du beskrev et mareritt fra søvnens verden. Det ligna, lissom.

  5. #5 by Sonja Dadam on 14 september 2008 - 4:23 pm

    Sukkerspinnengelen: Kult. Jeg overdramatiserer nok litt, men det hele føltes litt drømmeaktig. Og det gikk greit, tror jeg, jeg tror folk skjønte hva som var greia.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: