Den snakkende leiligheten – en krimfortelling fra virkeligheten

Første del

Det var en mørk og stormfull aften.  Detektiv Sonja gikk rundt i leiligheten sin og lette etter spor.  Hun hadde over lenger tid vært vitne til forsvinninger, uten å være i stand til å gjøre noe med dem, men nå var en grense nådd, og hun visste at hun måtte sette inn alle resurser, for å få en ende på dette.  Leiligheten hennes var blitt et evigvarende åsted, det var ikke lenger hun som hadde kontrollen.  Hun hadde mange mistenkte, hun hadde så langt unngått konfrontasjon, fordi de alle ville måtte leve sammen etter at de fryktelige beskyldningene var framsatt, og om hun tok feil, var det ikke sikkert hun ville få tilgivelse.  Hun visste at hun måtte begynne et sted, og det virket som mest fornuftig å starte med den som hun visste drevet med uhumskheter før.  Hun gikk inn på badet.
– Såh, Vaskemaskin, begynte hun.
– Hva? Svarte Vaskemaskin.
– Vi vet begge at du har stjålet sokkene mine over lengre tid, sa Detektiv Sonja.  Du har vært i avhør for det flere ganger, og selv om du aldri har innrømmet noe, så er det sterke indisier mot deg.
– Men du har ingen beviser, smilte Vaskemaskin fornøyd.
– Det er et kjent faktum at alle Vaskemaskiner stjeler sokker, utbrøt Detektiv Sonja, vel vitende om at dette var et rævva argument, noe Vaskemaskin også visste å benytte seg av.
-Hvitevarediskriminering!
-Jeg mente bare…
-Hvitevarediskriminering!, avbrøt Vaskemaskin noe høyere.
-Rolig nå, det er ikke det jeg ville snakke om noe en gang.
-HVITEVAREDISKRIMINERING, ropte Vaskemaskin nå.
Detektiv Sonja ga opp, og bestemte seg for å komme tilbake senere.  Hun noterte seg også å finpusse forhørsteknikken litt, og kanskje ikke la fordommene hennes tyte fram allerede i åpningsreplikkene.

Hun forlot badet og gikk ut på kjøkkenet, der var hun så vidt bortom Skapet Med Bakevarene, men det hadde rent mel i krukka, så hun hastet videre inn i stua.

-Sofa.  Sa Detektiv Sonja.
-Detektiv Sonja, sa Sofa.  Dette var noe de hadde lært av amerikanske tv-serier.  Å hilse på hverandre ved å si hverandres navn.  Detektiv Sonja hadde fryktelig lyst til å prøve ut dette blant folk, men foreløpig våget hun det ikke i frykt for at de ikke skulle skjønne hva hun drev med, og at det skulle bli pinlig og rart.  Men Sofa hadde sett de samme amerikanske tv-seriene som Detektiv Sonja, og lekte villig med.  Detektiv Sonja satte pris på dette, hun var i det hele veldig glad i Sofa, og det gjorde at hun gruet seg ekstra til det forestående forhøret.

…fortsettelse følger…

Andre del