Kommentarspor til bloggen

«Den snakkende leiligheten» er kanskje noe av det mest tullete jeg har skrevet, men samtidig også noe av det mest ordentlige.  Jeg gjorde meg opp en rekke tanker om skriving da jeg holdt på med den, og siden filosofien min går ut på at en tanke som ikke blir blogget er litt bortkastet, så kjører jeg nå på med et slags kommentarspor til interiørkrimmen min.

Det første som slo meg var:  inni helsikke, da, så vanskelig det er å skrive dialog!  En ting er å lage en samtale som flyter sånn noenlunde, og som virker troverdig, uten å bruke for mye «hmhmh» og «jaha» og andre ting som finnes i vanlige samtaler, men som gjør teksten hakkete å lese. 

En annen ting var «å si»-verbet.  Det naturlige ville være å avslutte en hver setning hvor noe ble sagt med «sa Detektiv Sonja» eller «sa Sofa», men dette blir jo fryktelig fort ensformig, så må man variere med verb som «svarte» og «påstod» og alt mulig annet man kan komme på, samtidig som man ikke trekker det for langt slik at man ender opp med «smilte» og andre ord som gjør det hele helt lokalavis-intervju.

Neste ting er noe som jeg har lagt merke til før, og som fasinerer meg noe veldig: musikkens påvirking på det jeg skriver.  De tre første delene ble skrevet til Spillelisten «Gøy ryddemusikk».  Det er der veldig mye av musikken som jeg (later som jeg) skammer meg over ligger.  Mye glapop fra 80-talet og slikt.  Da jeg skrev siste kapitelet hadde jeg byttet til spillelisten «Regnværsmusikk» som er en veldig Leonard Cohen-tung liste.  Og det er nesten skremmende å så hvor mye lavere vitsetettheten er i den siste delen.

En faktor på vitsetettheten var at jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle i mål, og at jeg plutselig hadde tråder å nøste sammen, og det gikk fort på bekostning av vitsene.  De tre første kapitlene gikk stort sett ut på at Detektiv Sonja gikk rundt og snakket med møbler.  Dersom jeg kom på et nytt møbel hun kunne snakke med, eller noe annet jeg villa ha med underveis, så var det bare å putte det inn der, og det gikk helt fint, men på slutten hadde jeg en historie å fortelle, og å drive å dytte inn vitser ble bare forstyrrende og gjorde ting vanskelig.  Det ville ikke falle meg inn å sammenligne meg med Joss Whedon, men plutselig forstår jeg hva som skjedde med sesong 7 av Buffy så mye bedre. 

En annen tv-serie jeg har fått høynet forståelse for er Cold Case, en serie jeg liker godt, men hvor jeg ofte irriterer meg hvordan etterforskerne bare setter fram beskyldninger i hytt og pinevær, basert på magefølelse og vage beviser.  Det viser seg nemlig at beskyldninger er en helt fabelaktig måte å drive dialogene og dermed også historien framover på.  Tidvis foraktet jeg nesten Detektiv Sonja litt for å være så frampå, men hun fikk ting gjort på det viset.

Ellers vil jeg spesifisere at jeg ikke pleier å snakke med møblene mine, selv om jeg -da robotstøvsugeren min krasjet inn i noe ute på gangen – tok meg i å si «Hva driver du på med nå, da, vennen?»

Til slutt vil jeg avkrefte ryktene som kan ha oppstått om at det vil komme en oppfølger «Ficusmysteriet» der Detektiv Sonja prøver å finne ut hvem som dreper stueplantene hennes, da jeg innså at man ikke kan basere en krim-serie på den samme skurken i hver episode (selv Onkel Skrue varierer mellom Magica von Tryll og B-gjengen).

Advertisements

  1. #1 by Miss Piggy on 8 oktober 2008 - 5:19 pm

    Fantastisk med kommentarfelt til interiørkrimen!!! Og du har et godt poeng med den siste setningen i parantes 😉

  2. #2 by Sonja Dadam on 8 oktober 2008 - 6:39 pm

    Det funka, Miss Piggy, så jeg slettet testkommentaren, og så tok jeg meg den friheten å legge inn link til deg i kommentaren som var fra før.

  3. #3 by Miss Piggy on 8 oktober 2008 - 8:28 pm

    Helt fabelsnabelastisk!!! 😀 Men det var jo ikke annet å vente når man har så god læremester 😉

  4. #4 by karolina on 8 oktober 2008 - 10:45 pm

    Der ga du meg en skikkelig god ide på hvordan jeg kan bruke bakgrunnsmusikken i mitt eget liv til å skrive gode historier. Eller å se om jeg kanskje blir påvirket i like stor grad som deg 🙂

    Uansett…. jeg gleder meg til mer interiørkrim fra deg, jeg 😉 Eller kanskje du skal prøve deg på grøssersjangeren, hvis du liker denslags? *grøsse* 😯

  5. #5 by Sandra Ba. on 9 oktober 2008 - 11:11 am

    Jeg håper du kommer med noe mer lignende, for dette var virkelig morsom lesing! 😀

  6. #6 by Sonja Dadam on 9 oktober 2008 - 3:17 pm

    Miss Piggy: De rien!

    karolina: Grøsser er vanskelig for meg, fordi jeg hele tiden prøver å være morsom, og det ødelegger mye av stemningen. Men jeg driver og skriver et zombie film noir-manus, som fort kan havne på bloggen her.

    Sandra: Ja, jeg håper også på mer som dette, for det var morsomt å skrive også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: