De ni beste epokene i mitt liv

Høsten er i ferd med å ta meg igjen, men jeg har begynt å trene, så jeg er i ferd med å bli en av disse irriterende personene som driver og tenker positivt.  Bleugh.  Men det er fortsatt bedre enn høstdepresjonene (selvdiagnostiserte og helt sikkert ikke ekte, men likevel), så nå setter jeg opp en liste over de ni lykkeligste epokene i mitt liv.  Jævla endorfiner.

9.  Sommeren 1995:  Jeg hadde hybel i byen, var fri og selvstendig, og jeg trodde jeg var i ferd med å bli voksen.  Jeg hadde masse vorspiel, og fikk mange nye venner på det viset.  Hang sammen med 3 av de beste vennene jeg noensinne har hatt.
8.  5. klasse.  Første gangen jeg trodde jeg var i ferd med å bli voksen.  Vi var en gjeng på 2 gutter og 2 jenter som hang mye sammen.  Jeg var flink på skolen, men kul nok til at jeg ikke fikk pes for det.
7.  Romjula 1998:  Jeg har aldri vært så lykkelig som romjula 1998, grunnen til at den kommer så langt ned på lista er at jeg er usikker på om 6 dager kan kalles en epoke.  Dessuten var det hele på falske premisser, og det trekker alltid litt ned.
6.  Ungdomsskolen: 7. og 9. klasse.  Jeg var en rar unge.  Jeg ble en rar ungdom.  Men heldigvis var såpass mange andre i klassen min også rare, at det ikke gjorde så mye.  Jeg er SÅ glad for at jeg ikke gikk i en klasse over eller en klasse under, der jentene var pene og guttene tøffe.
5.  Sommeren/tidlig høst 2006.  2005 var et møkkaår, og det lakk litt inn i 2006 også, men på sommeren begynte ting å gå seg til; jeg var i ny jobb,  det var strålende vær, og vi var en gjeng som dro på stranda hver dag, festet i helgene, og når ferien kom, dro på tur.  Veldig gøy.
4.  Barndommen.  0-6 år.  Jeg hadde ordentlige foreldre, som var glad i meg, støttet meg, og ellers en stort sett veldig fin familie.  Jeg var smart og snill og flink, og var venner med søsknene mine (mesteparten av tiden), og jeg kjenner at jeg med en nesten selvtilfreds stolthet kan si at jeg hadde en lykkelig barndom.
3.  Russetiden.  Ok, så var jeg full, skitten, sliten og kvalm veldig mye, men jeg hadde mange venner, jeg hadde skværet opp med han jeg var ulykkelig forelsket i i store deler av tenårene, jeg hadde til og med en slags russekjæreste (bare fordi han ikke visste om det, betyr ikke at han ikke var kjæresten min), jeg hadde planene klare for fremtiden, og jeg hadde det vanvittig gøy i nåtiden.
2.  Året i Italia.  8. klasse var jeg i Italia.  Det var annerledes.  Bra annerledes.  Jeg ble kjent med mye bra folk, og de lærte meg mye om meg selv, og jeg hadde noen oppturer og nedturer som fortsatt definerer meg som menneske.  Jeg gikk ned 10 kilo helt uten vilje.  Det har jeg aldri klart verken før eller siden.  Tro meg, jeg har prøvd. Det var veldig stalker-relatert, da.
1.  Studietiden.  Kanskje aller mest 3. året.  Ja, jeg stresset med at jeg ikke var flittig nok, ja jeg hadde fortsatt et snev av post-tenårings-identitetskrise, og JA jeg hadde mye fylleangst, men DuVerden! så gøy jeg hadde det.  Jeg begynte å innse at vennene mine faktisk likte meg(!), jeg var sosial, jeg hadde så vidt begynt å reise litt, jeg så meg selv i ferd med å bli voksen (sånn på ordentlig.  Ikke sånn som da jeg var 11 og 19)

Og når jeg ser tilbake, så innser jeg at jeg har vært lykkelig mesteparten av tiden.  Det er da også noe.

Advertisements

,

  1. #1 by Undre on 13 oktober 2008 - 7:36 pm

    *fnis*

    Ja, jævla endorfiner.

  2. #2 by kamikaze on 13 oktober 2008 - 7:49 pm

    elsker endorfiner… jaaaaaahhh!

  3. #3 by Sonja Dadam on 13 oktober 2008 - 9:27 pm

    Undre: Ikke bare skal jeg trene, nå blir jeg jammen meg glad av deg også!

    kamikaze: åh herregud, du er en av dem!

  4. #4 by iversen on 13 oktober 2008 - 11:13 pm

    Endorfihvaforno?

  5. #5 by Sonja Dadam on 14 oktober 2008 - 1:11 pm

    Du vet; sånn narkotika som kroppen din lager for å lure deg til til å tro at du er glad, når du egentlig er dritsur fordi du må trene.

  6. #6 by Sukkerspinnengelen on 14 oktober 2008 - 1:13 pm

    Skrev du dette i endorfinrus – rett etter en av høstens aller første treningsøkter? Fort gjort å tru at man har vært lykkelig hele livet i slike øyeblikk. Stol ikke på endorfinene!

  7. #7 by Sonja Dadam on 14 oktober 2008 - 9:39 pm

    Ja, det var endorfinrus. Nå har jeg gått tilbake til å spise unaturlige mengder sjokolade og være sur. Men de ni epokene står jeg for.

  8. #8 by Undre on 14 oktober 2008 - 10:02 pm

    Det finnes faktisk folk som ikke liker sjokolade. *meg litt redd dem*

  9. #9 by kamikaze on 15 oktober 2008 - 8:47 am

    Jeg hadde ikke overlevd de siste to årene (i hvert fall ikke det første av dem) uten endorfiner, det er jeg rimelig sikker på. Tror jeg skal skrive en takkesang til dem i avhandlingen min. Men sjokolade fortjener en minst like lang sang, den saken er klar 😀

  10. #10 by Sonja Dadam on 15 oktober 2008 - 2:47 pm

    Undre: Jeg vet virkelig ikke om jeg skal misunne eller synes synd på dem.

    kamikaze: Når jeg tenker meg om, så får man vel endorfiner av å spise sjokolade også? Snodige greier.

  11. #11 by Esquil on 16 oktober 2008 - 8:58 pm

    noterer enda en seier til trondheim.

    koselig å høre at du har vært lykkelig mesteparten av tiden 🙂 flink jente.

  12. #12 by Sonja Dadam on 17 oktober 2008 - 2:52 pm

    Esquil: Man kan si mye rart om Trondheim, men bra studentby, det er det! Jeg føler meg ikke så flink for å ha vært lykkelig, sånt kan man jo ikke kontrollere så veldig, men jeg synes jeg er litt flink som husker å huske på det innimellom.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: