En lystløgners bekjennelser (eller Sonjas Ordentlige Blogg – basert på en sann historie)

Jeg er en historieforteller.  Det har jeg vært så lenge jeg kan huske.  Jeg skrev ville stiler på barneskolen, og det var jeg som underholdt sovesalene med spøkelseshistorier etter leggetid på diverse skole og korpsturer.  Men mest av alt liker jeg å fortelle historier om yndlingstemaet mitt: meg!  At jeg har fått meg blogg er i så måte fryktlig hendig.   

En gang, da jeg var sånn rundt 15, sa søsteren min til meg: ”Folk liker veldig godt å høre deg fortelle, men de tror ikke på det du sier”.  Jeg ble helt satt ut.  Hva!?  Jeg løy jo ikke, alt jeg fortalte var jo helt sant.  OK, så la jeg til litt her og der, for å krydre historien, gjøre den mer lyttervennlig, og innimellom kunne jeg unnlate å fortelle ting, men, men, men (faktisk så fornærmet at jeg stammer skriftlig), jeg løy jo ikke.  Dette trodde jeg fullt og fast på i mange år, men i den siste tiden må jeg innrømme at, jo da, jeg lyver.  Om idiotiske, ubrukelige ting, som ikke skader noen, men de ganger ikke noen heller.

I går, for eksempel, fortalte jeg følgende lille hverdagsglimt til sjefen min:

”Da jeg gikk til jobben i morges, sleit jeg litt på glattisen, da kollega1 kom kjørende forbi.  Han stoppet og plukket meg opp, og kjørte meg de resterende 150 meterene til jobben, og slapp meg av rett utenfor inngangsdøra.  Der møtte jeg på kollega2.  Han spurte om jeg hadde overnattet hos kollega1 i natt. 

Jeg svarte bare at det hadde ikke han noe med”.

Greit nok, en passe morsom historie.  MEN.  Jeg sa jo ikke at det hadde ikke han noe med.  Det jeg sa var ”Busted!”, mens jeg gjorde en sånn darn-armbevegelse; med hånden knyttet, svingte jeg armen foran brystet (prøv det ut selv, så skjønner du hva jeg mener.  Eller bare lat som om du leser en Jo Nesbø-roman).  Nå er den oppdiktete reaksjonen min noen hakk morsommere enn den reelle, men er det nok til at det er verdt å bryte et av de ti bud for?  Jeg synes tydeligvis det.  Og ikke bare det, om jeg hadde fått gjort det på ny, så ville jeg gjort akkurat det samme.  Hva er galt med meg?

Og dere kan tenke dere.  Hvis jeg er sånn i real life, der folk kan ta meg, hvor mye må jeg da ikke lyve i bloggen min?  Jeg talte over.  Jeg fant syv ting som ikke stemmer helt overens med virkeligheten i de fem forrige postene mine, og da ble jeg så deppa at jeg sluttet å telle.  Og jeg angrer ikke videre på det heller (det eneste er at jeg skulle ikke ha brukt e-ordet om Paolo.  Det ble litt for heftig.  Men hvor gøy er en bloggpost som ”Paolo er en jeg var forelsket i da jeg var 14.  Vi sees nå og da, og har det fint sammen.  Jeg fikk en mail av ham i går, og det gjorde meg veldig glad”?  Nei, jeg kjenner det er viktigere for meg at bloggen min er underholdene enn at den er en nøyaktig gjengivelse av virkeligheten.  Tar jeg feil?

Og for de som måtte lure: Historien om Lise er sann, hun eksisterer, som flere i kommentarfeltet kan bekrefte.

 

 

Advertisements

, ,

  1. #1 by Iversen on 31 oktober 2008 - 2:33 pm

    Jeg juger hele tida, og forventer at alle andre bloggere gjør det samme. Madammen er for eksempel bare en manifestasjon av en oppblåsbar dukke livbåt jeg har liggende i soveromsskapet. 😦

  2. #2 by kristin on 31 oktober 2008 - 2:34 pm

    Kanskje er jeg bare mentalt skadet etter å ha lest for mye Karen Blixen-litteratur, men lyving er bra! Karen Blixen er en moderne Scheherazade (hun fra 1001 natt), og det er altså positivt.

    Hun skriver selv om seg selv at det er tre ting hun overhodet ikke behersker: «At ride, at skyde med Bue, og at tale Sandhed.» Dette er også Nietsczhes idealer, forøvrig.
    Broren hennes uttalte senere at hun lærte seg både å ri og skyte med bue, men sannheten etterstrebet hun aldri…

    (Du og du, jeg merker først nå hvor indoktrinert jeg blir av studiene mine!)

  3. #3 by Iversen on 31 oktober 2008 - 3:07 pm

    Kristin har åpenbart ikke fått med seg hvor ufyselig det er å referere til pensumlitteratur i trivelige passiarer. Tsk tsk!

  4. #4 by Liljefot on 31 oktober 2008 - 7:42 pm

    Og jeg som trodde at alt du skrev her, var sant….. 😦 sukk, da får jeg justere min Sonja-beundring en anelse da….

    😉

  5. #5 by windingstad on 31 oktober 2008 - 8:43 pm

    It´s not a lie if you believe it;)

  6. #6 by Frøken Makeløs on 31 oktober 2008 - 8:53 pm

    Selvsagt juger man litt. Eller, ikke juger – bare overdriver litt her og trekker fra litt der for å gjøre det hele mer underholdende. Det er jo en blogg goddammit, ikke en dagbok. Folk som innbiller seg noe annet er jo bare naive og har ikke skjønt formatet i det hele tatt.

    Nemlig.

  7. #7 by Miss Piggy on 31 oktober 2008 - 10:13 pm

    Vet du; bloggen er til for å få ut det man ønsker å få ut!! Så får leserne selv avgjøre om det er sant eller ikke 😉

  8. #8 by Sukkerspinnengelen on 1 november 2008 - 8:51 pm

    Det som er så deilig med blogging er jo nettopp overdrivelser og muligheten for renspikka juging. Noe annet som er så deilig med blogging er at jeg trur alle andre bare skriver sant hele tida. Med store mengder bløff kombinert med en stor posjon er jo dette et morsomt sted å oppholde seg.

    Jeg syns du klarer deg bra, Sonja!

  9. #9 by Jannicke on 1 november 2008 - 10:51 pm

    Jeg lyver aldri i bloggen min. Telte gjennom de ti siste innleggene, og ikke en løgn å finne. Mest sannsynelig fordi jeg er et sitat-menneske. Jeg husker sitater ordrett, og får vondt inni meg om noen roter dem til, eller bytter ut et ord med ett annet som betyr det samme. Om jeg noensinne pynter på en historie innrømmer jeg det så fort den er fortalt. Det gjør meg kanskje ikke til en veldig god historieforteller. Jeg er litt for anal til det.

  10. #10 by Sukkerspinnengelen on 2 november 2008 - 12:59 pm

    PS. Det skulle være «stor posjon naivitet».

  11. #11 by Sonja Dadam on 2 november 2008 - 5:45 pm

    Iversen: Ok, da føler jeg at jeg har en salgs tillatelse til å lyve her på bloggen jaffal. Og hvis Madammen er en dukke, hvem er det da som bor hos deg og som alltid jobber nattevakt eller sover når jeg er på besøk… åh.

    Kristin: Jeg vet ikke med ridning, men jeg kan sitte på hest mens den går, når det gjelder bueskyting har jeg prøvd det en gang, og holdt på å drepe folk, ved å bomme så veldig på blinken at jeg traff en betongvegg og pila kom i retur. Så jeg bør kanskje satse litt mer på den «tale sannhet greia». Jeg tenker på det.

    Liljefot: Nei, nei, NEI! Ikke justere beundringen. Alt jeg skriver her er sant (med mindre den siste setningen der også var løgn :-))

    windingstad: Oh! Den likte jeg!

    Frøken Makeløs: Fornuftig. Den innstillingen har jeg også (Jeg liker best å late som om alle andres blogger er sanne, men jeg liker også å late som alt som står i Erlend Loe-bøker er sanne, så jeg om det)

    Miss Piggy: Ja, det har du rett. Bloggen er mest av alt en ventil.

    Sukkerspinnengelen: Jeg tror du og jeg har en veldig lik innstilling til blogging.

    Jannicke: Du er en ivrig historieforteller, det skal du ha. Og jeg er flinkere til å sitere andre riktig enn meg selv. Jeg tror ikke jeg lyver så mye om andres reaksjoner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: