Askepotts forbannelse

Jeg godt inne i møtet, jeg forklarer, tegner, svarer på spørsmål, og stiller dem selv.  Og det går opp for meg at jeg kan jo dette!  Jeg vet hva jeg snakker om, dette er jobben min, og jeg begynner jammen meg å bli god på den.  Jeg selger «Vi lager alt som dere vil, men hvis dere ser her, så er dette kanskje en bedre løsning?»  Jeg stiller riktige spørsmål til rett tid «Har dere tenkt på bæringen her?», og selv når jeg ikke vet helt sikkert svarer jeg riktig «Det kan være det går, men la meg regne litt på det, så kan vi se om vi må sette inn en søyle»

Når jeg sier «når du sier ‘gesimselementer’, hva mener du egentlig da?» er det ikke fordi jeg ikke vet hva gesimselementer er, men for å høflig påpeke at der ikke er noen gesimselementer, og at han må mene noe annet.  Og jeg har rett!  Jeg drikker kaffe, og ingen kan se at jeg egentlig ikke liker det.  Jeg er voksen!

Så ringer telefonen min.

Og til tonene av introsangen til «Tre nøtter til askepott» forsvinner fire og et halvt års utdannelse, fem år med irrelevant arbeidserfaring og nesten tre år med relevant, og jeg blir ei lita jente som later som om jeg er sivilingeniør igjen.

Advertisements
  1. #1 by Karoline on 12 desember 2008 - 2:59 pm

    Fint skrevet innlegg og jeg tror de fleste opplever liknende ting av og til, det er ikke noen stor trøst, men… Uansett så tror jeg egentlig at man aldri helt mister den lille jenta i seg, for jeg vet i hvert fall med meg selv at hun er veldig tydelig i meg og hun dukker opp på de minst passende tidspunkt. Egentlig har jeg altså ikke noe veldig smart å si nå, men jeg syns det var en fin og godt beskrivende post som trengte en kommentar =O]

    Ha en ellers fin dag!

  2. #2 by Sonja Dadam on 12 desember 2008 - 6:20 pm

    Tusen takk, Karoline, det var en veldig fin kommentar å få. Det gikk seg jo til, var bare litt pinlig der og da. (og så sa jeg «horisontal» da jeg mente «vertikal» rett etterpå. Typisk.

  3. #3 by Miss Piggy on 12 desember 2008 - 6:27 pm

    Kjenner følelsen. Man sitter på toppen av verden og nyter utsikten, og plutselig er det som man raser ned derfra igjen og nesten leter etter smokken på gulvet.. Figuratively speaking… 😆

    Ser deg for meg, Sonja!!

  4. #4 by valkyriana on 12 desember 2008 - 9:58 pm

    Ha ha! Det var da bare sjarmerende! 😀
    En skal ikke undervurdere effekten av det å være litt yndig også; en yndig, liten sivilingeniør! Eller kanskje ikke… Ok, jeg forstår hva du mener. Men morsomt var det å lese, da. 😉

  5. #5 by Sonja Dadam on 13 desember 2008 - 10:48 am

    Miss Piggy: Det var jo min feil, da, jeg kunne jo skrudd av mobiltelefonen…

    Valkyriana: Haha, yndig, du! Det tror jeg ingen har kalt meg før. Men det ble bemerket etter møte at det ble bedre stemning av å ha en dame der, så det var kult.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: