Tulledag

I går var en sånn dag. På jobb hadde jeg det så mye å gjøre at jeg ikke rakk gå på do en gang. Ikke sånn syklist-bæsjer-i-buksa-og-kaster-det-i-buskene-ille, men jeg gikk i nesten to timer og tenkte ”jeg må tisse, men jeg må bare gjøre ferdig dette først”.

Litt av grunnen til stresset var at jeg skulle på trening rett etter jobb, så jeg hadde ikke muligheten til å jobbe overtid. Jeg må beskjemmet innrømme at det har gått nedover med meg i 2009. Med unntak av en runde i svømmehallen og en håndfull gåturer, har jeg ikke bedrevet noen form for fysisk aktivitet siden midten av desember. Det er ikke bra.

Men i går skulle jeg altså begynne å trene igjen. Jeg hadde time klokka fem og var faktisk ute i god tid. Jeg ba en stille bønn om at jeg skulle finne parkeringsplass, men det skulle vise seg å ikke bli et problem. Da jeg kom fra var det tre biler utenfor treningssenteret. Langsomt begynte tannhjulene i hjernen min å svirre. «Skulle de ikke flytte dette treningssenteret flyttes til et annet sted i januar?» Man vet det er for lenge siden man har trent når hele senteret er nedlagt når man endelig dukker opp. Jeg hadde en vag fornemmelse av hvor det nye senteret skulle være, så jeg snudde og kjørte avgårde igjen, på tokt(!) etter stedet hvor senteret er nå. Jeg kom ikke så fryktelig langt avgårde, før jeg hørte et smell, så i speilet og så lydpotta mi med en drøy halvmeter eksosrør ligge midt i veien bak meg. Hmfr. Lettere panisk lette jeg etter et sted å sette fra meg bilen. Jeg fant det, hoppet ut og gikk tilbake til der halve eksosanlegget mitt lå. Det var nok ikke den mest trafikerte veien, men det kom en jevn strøm med biler som suste forbi i 30 km i timen. Jeg ventet på en passende luke, og småløp over veien, og røsket metallskrapet med meg i fart. Jeg følte meg som en ækjsenhelt. Tilbake i bilen var jeg skjelven og treningstimen min hadde allerede begynt, så jeg gjorde det eneste fornuftige: kjørte hjem.

Vel hjemme satte jeg meg ned foran dataen og lastet ned en gratis prøveversjon av et spill, der det gjaldt å ginne gjenstander i et bilde. Versjonen var gyldig en time, det passet meg fint, slik at jeg slapp å bli hekta og kaste bort hele kvelden på det.  9 brett senere satt jeg der med en dundrende hodepine, rennende øyne og museformet hånd og tenkte «nå må det da snart ha gått en time?». Jeg sjekket klokka. Det var gått tre og en halv. Jeg må ha blingset på den tidsbegrensinga.

Jeg fikk med meg resten av Live at the apollo, før jeg bare gikk og la meg.

Advertisements

,

  1. #1 by Alt godt on 3 februar 2009 - 10:59 pm

    Du er ein ekte kvardagsæksjenhelt, Sonja! Eg heiar på deg, uansett. 😀

  2. #2 by Vivi on 4 februar 2009 - 9:37 am

    Er det stygt av meg å le, bare litt? Du ble iallefall helten min etter at du klarte å gå tissetrengt i to timer!

  3. #3 by Sonja Dadam on 6 februar 2009 - 8:09 am

    Alt godt: Takk skal du ha. Det hjelper!
    Vivi: Ikke stygt å le i det hele tatt. Det er bloggens mål, faktisk.

  4. #4 by Alt godt on 11 februar 2009 - 9:25 am

    Det ligg ein pris til deg inne hos meg, Sonja! 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: