Jeg har begått den store bloggesynden. Jeg opprettet en anonym blogg under falskt navn (SIC)(ish).
I begynnelsen var jeg Turanga og Turanga var meg. Etter hvert utviklet Turanga en egen personlighet. Hun var mye mer selvsikker enn meg. Jeg liker ikke å være bastant, tenk om jeg tar feil? Men om bloggen til Turanga skulle fungere, måtte hun være skråsikker på alt som gjaldt tidsreise. Jeg synes av og til at hun var på kanten av frekk, men det var nå en gang sånn hun var. Samtidig kunne hun ikke ty til ”det der gidder jeg ikke forklare”-løsninger og være flåsete og unøyaktig, en luksus som jeg unner meg nesten ukentlig i denne bloggen. Jeg er veldig glad for at bloggen min ikke er mer seriøs. Seriøse bloggere må ha mye mer arbeid med sine blogger enn jeg har med min.
Så ble Turanga spikspennagæernstalkerjente. Det ble vanskeligere å svare på kommentarer etter det, og jeg hadde lyst til å maile de som visste det var jeg som skrev at ”det der er ikke meg, altså, Turanga er visst i ferd med å få sitt eget liv”
Jeg kan ikke reise i tid, jeg gjør ikke det, selv om det innimellom var så lett å skrive om det at jeg begynte å tro at jeg på et eller annet tidspunkt har kunnet det. Kanskje jeg virkelig hadde vært i 2281 og fått minnet mitt justert.
Litt ymse:
Jeg synes det er lettere å skrive om oppkast enn om klining.
Om Esquil anbefaler bloggen din, vil det kunne tidoble lesertallene dine på kort sikt og tredoble dem over litt lengre.
Bildet brukt i kamikaze-taggingen er av meg på vei til 80-tallsparty på slutten av 90-tallet. Hjertet på jakka laget jeg selv, «naglene» er sånne konvoluttlukkesplittergreier.
Historien om Ace Frehley er basert på en sann historie. Bare at det ikke var Kiss, men DDE, ikke Ace, men Bjarne og ikke «I was made for lovin’ you», men «Vinsjan på kaia». Og ikke meg, men ei venninne.
Da jeg skulle skrive verdenshistorien fritt etter hukommelsen, så var det lettere å komme på ting som hadde hendt etter 2010 enn før.
Jeg har en roman i hodet om Turanga og tidsreising nå. Det viser seg at det ikke er sånn jeg har alltid har trodd at det gjaldt å få Idéen, og så ville Romanen skrive seg selv. Det er ikke sånn. Det er jeg som må skrive Romanen. Jeg håper at jeg gjør det en dag. Jeg tror den kan bli bra.
#1 by Elisabeth Iskrem on 18 februar 2009 - 1:57 pm
For en utrolig bra blogg det var! 🙂
#2 by kamikaze on 18 februar 2009 - 2:23 pm
Ja, jeg ville gjerne ha beholdt Turanga selv om jeg visste at dere egentlig var en person.
(og jeg kjenner igjen det der med sjokk over egen selvsikkerhet, iblant får jeg lyst til å be kamikaze dempe seg litt. men det er moro også (og så kjenner jeg igjen det med mangedoblede lesertall takket være Esquil også. Men nå har han lagt ned butikken, den skurken))
#3 by sandrabanan on 18 februar 2009 - 7:23 pm
Åhh. Dumme meg som ikke skjønte at det var deg! Men gud som jeg elsket den bloggen! Håper du skriver oftere her nå som Turanga er borte.
#4 by Thomas on 19 februar 2009 - 1:04 am
Fine Turanga! Blei veldig skuffa da jeg leste «siste post»…
Men du veit… en bloggpost i uka kunne det fort blitt roman av på et år, tror du ikke?
Og dessuten, jeg nærma meg egentlig veldig med å finne ut hvem du var. (Var nede i rundt 10 mistenkte!) Så det, så!
#5 by Minneapolise on 19 februar 2009 - 3:53 am
Hih, jeg skjønte heller ikke at det var du. Burde satt meg ned og grublet på saken mens jeg fortsatt hadde sjansen, liker ikke helt å ha kastet bort et godt mysterie på denne måten 😉
Men jeg rakk å føle meg beæret over å være på Turangas lenkeliste i det minste 🙂
Stemmer for at du skriver romanen!
#6 by Sonja Dadam on 19 februar 2009 - 7:17 pm
Elisabeth: Tusen takk! Ble veldig glad i den selv også.
kamikaze: Ja, takk for at du holdt hemmeligheten min. Jeg hadde egentlig tenkt å nevne deg i posten (sammen med hvorfor jeg valgte å gjøre det hemmelig), men så gjorde jeg det bare ikke.
Sandrabanan: Jeg tror ikke du trenger føle deg dum, jeg vet ikke om noen som klarte å gjette det var meg (bortsett fra kamikaze, da, men det er delvis fordi jeg røpte meg). Takk. Jeg er litt inne i en peride der det ikke er så stas å blogge. Det føles rart, og jeg håper det går over. Og takk.
Thomas: Jeg la ut hint, da, men jeg tror man skal være bra opptatt av meg for å skjønne dem. Romanen har en del andre aspekter ved seg som ikke hadde funket helt som blogg, men jeg tror kanskje det kan hjelpe å skrive Turangas historie om jeg angriper den litt mer som blogg.
Minneapolise: Det var bra du tok det til deg. Jeg har hatt litt dårlig samvittighet ovenfor deg, for du stilte noen bra spørsmål som jeg godt kunne spandert en post å svare på, synes jeg, men jeg var i så utrolig dårlig humør på den tia, så jeg gadd ikke. Dårlig av meg.
#7 by kamikaze on 19 februar 2009 - 10:01 pm
Det var bare fordi du røpte deg at jeg fant det ut. Jeg var sikker på at det var Krissy som var turanga, jeg 😛
Men jeg elsker sånne gåter…
#8 by Jannicke on 20 februar 2009 - 1:58 am
*puffer ut brystkassa*
Jeg visste at deg var deg hele tiden!
Jeg likte den godt, og gleder meg til dagen da du bestemmer deg for å skrive dette i bokform. =)
#9 by Sonja Dadam on 20 februar 2009 - 7:41 pm
kamikaze: Du detektivte litt, da.
Jannicke: Ja, du skal iallefall ha takk. Du hjalp jo til med korrekturlesing og alt, i begynnelsen.
#10 by Minneapolise on 21 februar 2009 - 4:38 am
Jeg er temmelig feil person å ha dårlig bloggsamvittighet ovenfor, jeg har tagger fra et halvt år siden som jeg ikke har svart på ennå, og som jeg fortsatt innbiller meg at jeg skal svare på snart… 🙂
(hadde jeg lest posten med robbie williams før siste posten tror jeg nok du hadde vært avslørt forresten, men klarte å hoppe over den av en eller annen grunn)
#11 by Sonja Dadam on 22 februar 2009 - 6:07 pm
Jeg slettet den øverste kommentaren din Minnea, satser på at det var det du ville. Du har helt rett. Man burde ikke ha dårlig bloggsamvittighet ovenfor noen egentlig. Blogging er en hobby og skal være moro. Dersom det begynner å bli pliktbetont så er noe feil.
#12 by Minneapolise on 22 februar 2009 - 11:38 pm
Det var det som var meningen ja, takk 🙂
Og du har helt rett, vi får ikke betalt for å blogge, så da bør vi ikke føle at vi skal gjøre det for noen andre enn oss selv heller. Sånn ting jeg må minne meg selv på om og om igjen…