Istedenfor å sture i mørket

Jeg ser i filmer, når de er leie seg, så sitter de ofte i mørke rom og sturer for seg selv. Eller på en parkbenk med utsikt over en elv.  Jeg har ingen elv i nærheten, bare en bekk, men det er vått og kaldt ute (vel ikke egentlig, det begynner å bli vår, men det er fortsatt varmere og tørrere inne i leiligheten min). Så jeg satte meg til i stua og begynte å sture. I mørket. Med alle de mørke tankene mine. Etter to minutter holdt jeg på å kjede meg i hel. Det der funker bare som en del av en montasje eller om man har en venn som man trodde man hadde sviktet som ringer på døra og avbryter en. For hallo! Sitte og se ut i lufta, uten å ha tv’n på, er som å se på maling tørke. Bare enda verre, for malingen man har på veggen er tørr allerede. Det skjer ingenting.

Og en annen ting som har irritert meg lenge, i den scenen i American Pie hvor lacrossespilleren og hun lille som også var i American Beauty (bleurgh!) sitter ytterst på piren i en kurvstol, inntullet i et teppe, med den fine sangen til Bic Runga. Hvor utrolig klønete må det ikke ha vært å få plassert seg utpå der?  Det kan umulig ha vært særlig romantisk. De lurer oss disse filmene!

Og enda en ting: Gilbert O’Sullivans Oh-wakka-doo-wakka-sang begynner med «Her name is Rita And you should see her». Hvorfor ikke «Her name is Rita And you should meet her». Hva er galt med å få det til å rime (selv om det gjør litt rare ting med fortsettelsen på setningen)?

Jeg har min egen måte å takle mørke tanker på. Jeg hamrer løs på populærkulturen. Det funker også.