Et ganske ubrukelig perfekt øyeblikk

I helga møtte jeg han som tok dyden på meg. Jeg har ikke sett ham siden Den Gang Da (dvs, jeg trodde vi var på samme fest en gang for noen år siden. Han hadde vokst seg fra å være en middels søt gutt (ikke noe ”vente på den rette” her i gården, nei, her tar viden første og beste som vi ha meg) til å bli en riktig så kjekk ung mann. Jeg drev og ga meg selv mentale high fives hele kvelden, mens jeg drev og mannet meg opp for å gå og snakke med ham, helt til det gikk opp for meg, at det jo ikke var ham, men kompisen hans jeg hadde vært på).

Jeg gjorde en sånn se->snu-hodet->snu-hodet-tilbake-for-han-tror-jeg-jeg-kjenner-operasjon, som jo er ganske heldig, da det får håret til å fly ut bak hodet på en. Jeg håper han så meg i sakte film. Jeg ga ham noe som i det minste føltes som et strålende smil, før jeg gikk ut av bensinstasjonen. Jeg hadde akkurat vært hos frisøren, jeg var overraskende bra sminket (spesielt for å være på en bensis for å kjøpe godis) og jeg gikk i skjørt og den fine dongerijakka mi, og ingen av klærne mine var flekkete eller hullete. Et øyeblikk der følte jeg meg helt fantastisk.

Og, ja, jeg er tilbake til å gi meg selv high fives inne i hodet mitt.
(han er ikke på facebook)