Pcen imponerer; jeg gjør ikke

Beklager lite og uinspirert blogging den siste tiden. (Frk Plosiv har tagget meg til å poste en av mine beste oppskrifter. Jeg skrev om Ostescones. Posten ble så kjedelig at jeg ikke turte… vel, poste den. Den kommer når den er blitt litt morsom i det minste)

Når andre slækker på bloggingen er det fordi de har eksamen, har fått seg jobb eller kjæreste eller skal ut og reise i verden. I mitt tilfelle er det innkjøp av fire sesonger Doctor Who og to med QI (som jeg ser om hverandre. DVD-spilleren min er avgått ved døden og jeg ser seriene på pc’n min (det fineste navnet på et dataprogram jeg vet om er forresten cd-brenneprogrammet Nero. Burning ROM, liksom (selv om jeg nå har lært at Nero ikke spilte fiolin mens Roma brant av QI nå, det er til og med mulig at han hjalp litt halvhjertet til med slukkingen. Og jeg vet ikke helt om ROM betyr det jeg tror heller, men likevel. Det er et slags ordspill gående der, som jeg liker. Yndlingsordspillet mitt akkurat nå er av Groucho Marx «Time flies like an arrow, fruit flies like a banana», som gjør meg varm og grøtete inni meg, og som jeg ble minnet på av Studio 60 on the sunset strip, som er enda en tvserie jeg nylig har kjøpt på dvd, men som jeg egentlig ikke kan klandre for fraværet av blogging, da jeg så hele greia på 3 dager. Jeg er forelsket i hele serien. Hvis det en gang i fremtiden blir lov å gifte seg med tv-serier, så blir det den dvd-boksen jeg skal ta med meg til alters.

Men altså. Nå er det Doctor Who og QI det går i, og jeg ser dem om hverandre på pc’n min. Det som er så fabelaktig der er at når jeg ser litt på QI, litt på Doctor Who og så litt på QI igjen, så husker dvdspilleren i pc’n min hvor jeg var på disken sist jeg så på den. Etter at jeg har tatt den ut og sett på en annen disk i mellomtiden. Jeg vet ikke helt om jeg forklarer det riktig, men jeg synes altså det er så imponerende, at jeg ikke har ord for det.

Jah. Det var alt jeg ville si nå. Håper å komme sterkere tilbake før jul en gang. (nå skal jeg bare se en episode til, så går jeg og legger meg)

Advertisements

,

  1. #1 by Erlend on 1 juni 2009 - 1:03 am

    Joda, godt forklart det med den (faktisk) fabelaktige «minne»-funksjonen. At man kan svitsje mellom plater og at spilleren klarer å huske hvor man var. Ofte mer enn hva jeg klarer å huske jaffal.

    Hihi – G-Marx-ordspillet var jo råbra.

    Nero Burning Rum/Rome/Rom – vel…

  2. #2 by Lise on 1 juni 2009 - 5:59 pm

    Varm og grøtete, hihi, herlig beskrivelse

  3. #3 by Sonja Dadam on 2 juni 2009 - 8:32 am

    Erlend: Hey, takk. «minnefunksjon» kunne jeg kallt det, istedenfor ekstremt lang og kronglete forklaring. Men fint å vite at jeg klarte å få fram budskapet.

    Lise: 🙂 Du skjønner hvilken følelse jeg mener, ikke sant?

  4. #4 by annetten on 2 juni 2009 - 7:37 pm

    Jeg er litt forelsket i David Tennant. Mmm.

  5. #5 by Sonja Dadam on 3 juni 2009 - 11:00 am

    🙂 Jeg også. Han kommer nok til å dukke opp i headeren her, når jeg er kommet et stykke ut i sesong 2.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: