Førstereisjente på katakombene

Jeg har vært på Katakombene, en filmfestival for bloggere og folk fra Skien, hvor det vises over gjennomsnittlig spesiell film. Og som en ordentlig katakomber (katakombist?) kommer nå mitt referat fra fortreffeligheten:

Første film ut var Sita sings the blues. Denne animasjonsfilmen ble laget av en dame etter at hun ble dumpet av kjæresten sin, og forteller historien om bruddet, parallelt med en indisk legende. Det var veldig mye jeg likte med denne filmen. Historiefortellingen (litt sånn fram og tilbake), musikken (Annette Hanshaw – jeg pleier ikke helt å få til dette med Spotify-linker, det kan være like greit å bare søke henne opp der selv), humoren og de forskjellige tegnete stilene. I det hele tatt, det eneste jeg har å utsette på denne filmen var at det i en scene hvor det ble diskutert hvorvidt noe var et fly eller en fugl ikke ble gjort en Supermann-referanse, men vi hadde akkurat fått et fint nikk til Batman så jeg er villig til å overse det.

The land that forgot time handler om en gjeng med folk som havner på en tysk ubåt under 1. verdenskrig, og som roter seg inn i verden med dinosaurer og andre forhistoriske skapninger. Fort gjort. Denne filmen hadde jeg av en eller annen grunn hørt om før. Jeg har fortsatt ikke klart å finne ut hvorfra. Full av fine feil som man kan kose seg med (som 70-tallshår, relativt nøkterne reaksjoner til ting som redusert vokabularet mitt til «Men hva i alle dager!» i minst en halv time, glideøgler ført av synlige vaiere). Men hun som hadde rollen som Dame Som Må Reddes var langt mindre håpløs idiotisk enn hva slike rollefigurer pleier å være, og det setter man jo pris på.

Come full circle var en veldig vakker kortfilm som jeg ikke forstod noenting av. Kaktusene gjorde meg glad, da.

Offside er en sånn film som jeg egentlig er mer glad for å ha sett enn å faktisk se. I Iran er det sånn at når mennene ser på fotballkamp så banner de så mye at det ikke er sunt for kvinner. Istedenfor å forby banning på fotballkampene, så forbyr de kvinnene å komme inn der. Jeg ble sittende litt som et spørmålstegn ved flere anledninger, men jeg tror kanskje det skyldes at ting forsvant i oversettingen, mer enn at dialogen ikke var ordentlig gjennomtenkt.

Deputy Droopy. Jeg kjenner til figuren, men kan ikke huske å faktisk ha sett noe av denne tegnefilmen før. Det var variasjoner over samme vitsen 10-15 ganger, og av en eller annen grunn så blir den bare morsommere og morsommere for hver gang den presenteres.

The Lady Eve. Romantisk komedie fra 40-tallet. Den var både romantisk og komisk, og en veldig underholdende film.

Så var det mat, og Iversen hadde laget en veldig bra quiz, og dessuten, noen som jeg ikke vet hvem er hadde bakt noen fantastiske brownies som det bare var å forsyne seg av (håper jeg).

Vilse i pannekakan. Jeg mistenker Fred ut her for å bruke Katakombene til å bearbeide barndomstraumer som denne svenske serien må ha påført ham. Dette var rart og skummelt og veldig morsomt. Jeg tror jeg elsket det, og hadde egentlig mest lyst til å foreslå at vi bare droppet de gjenværende filmene og bare så resten episodene i denne serien istedenfor. Men siden jeg var nykommer og ikke egentlig kjente så mange der (og dessuten har et snev av sosial intelligens), så gjorde jeg ikke det.

Kilink Istanbul ‘da. Jeg har egentlig sluttet å se filmer som er så dårlige at de er bra, og bruker heller tiden på å se filmer som er så bra at de er bra. Men det skal sies at de hjelper veldig å se denne typen filmer (i dette tilfelle en tyrkisk superheltfilm fra 60-tallet, hvor det virker som om de hadde prøvd en gang) sammen med andre. Så kan vi le sammen. Men det er ikke til å stikke under stol at tankene vandret, og her er to av tingene jeg kom fram til:

1. Jeg har superheltpotensiale i og med at jeg er foreldreløs og at for- og etternavnet mitt starter med samme bokstav. (da jeg kom hjem knyttet jeg hendene langs siden og ropte SHAZAM! Ingenting hendte. Jeg antar tiden ikke er moden enda)

2. Dette kan jeg gjøre bedre. Min neste film blir en superheltfilm.

Born to fight. Thailandsk slåssefilm. Kanskje den filmen som var i den sjangeren som er minst meg. Men det var en del kule slåssegreier, særlig siden flere av karakterene var idrettsutøvere, og koordinerte sportsegenskapene sine med slåssingen. Det ble litt stilig.

Repo! The Genetic Opera. Dette derimot, er min sjanger. Grotesk, svart musikal (faktisk mer opera enn musikal, da det aller meste av dialogen ble sunget, men musikken var i fin rockemusikalstil). Det skadet jo ikke at hovedrollen ble spilt av Anthony Stewart Head (kveldens første skuespiller som jeg faktisk visste hvem var) og Paris Hilton mister ansikt(!). Denne kommer jeg nok til å investere på dvd ved neste anledning.

I det hele var det en super dag, jeg så mye bra film og møtte mye bra folk (og spiste mye god brownie! – jeg sender en takk til deg, du mystiske browniebaker, ut på internettet, og håper den når deg), og jeg håper virkelig det blir sånn at jeg får bli med til neste år også!

Jeg anbefaler også Fred uts, Iversens, Tor Andres referater (og sikker etterhvert Fylleangst og Hjorthen) som har gjort dette før, og derfor skriver bedre om filmene og ikke så mye om seg selv.

  1. #1 by fredut on 28 september 2009 - 9:01 pm

    Synes du skrev aldeles strålende om filmene, jeg! Det er litt rart hvordan Katakombene har utviklet seg fra det lett formelle bloggertreffet til et slags underlig semikvasipseudohemmelig bror- og søsterskap man blir medlem av på livstid hvis man har vært innom der en gang. Velkommen tilbake. Neste år skal jeg ikke være gift med noen som truer med å føde når det skal arrangeres. Det vil si, jeg skal fortsatt være gift med henne men hun skal ikke føde. Håper jeg.

    Også tror jeg ikke det blir noen tyrkiske superhelter neste år.

  2. #2 by fredut on 28 september 2009 - 9:10 pm

    Og det er Gry som skal ha æren for browniesene tror jeg.

  3. #3 by Sanna on 29 september 2009 - 2:42 pm

    Vilse i pannkakan, yes! Fikk precis ett snabbdyk ner i mitt barnmedvetande når jeg leste det, hadde helt glemt det ut. Elsket den historien!

  4. #4 by Anne on 29 september 2009 - 3:47 pm

    Hei, takk for i år!

    Kjempehyggelig med et nytt ansikt:) Jeg håper også det blir brownies til neste år (eller sjokoladekake, det var det i fjor)!

  5. #5 by Sonja Dadam on 30 september 2009 - 2:15 pm

    Fredut: Nå som jeg har sett det omtalt som et semikvasipseudohemmelig bror- og søsterskap så kommer jeg iallefall tilbake til neste år. Dette var moro. Tusen takk for at du gidder! Og Gry er virkelig en racer på brownies.

    Sanna: Så bra at du kjente det igjen! Hvis du kommer over dem på dvd en gang når du er i Sverige, så må du kjøpe dem til meg. Jeg betaler tilbake. Koste hva det koste vil. Så kan vi ha Vilse i Pannkakan-kveld!

    Anne: Takk selv! Jeg må si; snodig film og sjokoladebasert bakst – nærmere himmelen tror jeg ikke jeg kommer!

  1. Tilbake til Katakombene « Sonjas ordentlige blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: