Facebookstatuskommentarfelt går amok (Regel nummer 7)

Forrige helg var jeg og så A Christmas Carol på kino. Jeg får den med meg i en eller annen versjon hver jul. Jeg lider meg gjennom de første 1 ½ timene, mens Scrooge er slem, gråter mine modige tårer når The Spirit of Christmas Present tar ham med til Familien Cratchit, hvor Bob skåler for arbeidsgiveren sin på tross av alt, får vannet skremt av meg av Fremtidsjulespøkelse, og koser meg glugg i hel de siste fem til ti minutter, når alt ordner seg. Og helt tilslutt, mimer jeg med tårevåte øyne (eller, jeg mimer strengt tatt med munnen) når Lille Timmy sier «God Bless Us, Every One!». Og jeg elsker dem alle på sitt vis (med unntak av Blackadder-versjonen som jeg muligens hater litt).

Etter å ha sett Jim Careys versjon leverte jeg fra meg følgende lille anmeldelse i statusfeltet mitt på facebook:

Ja, jeg sensurerer etternavnet mitt. Det føles liksom riktig

Noen som legger merke til  noe spesielt? Bortsett fra den noe slurvete rettskrivingen? Ja, nettopp! 84-FØKKINGS-KOMMENTARER! Jeg følte meg som en slags blogg.no-blogger.

Diskusjonen raste om alt mulig, uten egentlig å ha noe innhold. Det var Army of Daarkness-greier, Batman-greierer, AoD/Batman crossover-greier og på et tidspunkt omtalte jeg meg selv som «The Cockroach of Christmas Future». Og dette var bare de 13 første kommentarene.

Da jeg kom på jobb neste morgen sa den lille røde ruta nede i høyre hjørne «29». Det hadde den aldri sagt før. Ikke-diskusjonen hadde rast videre med mulige referanser til Hemingway og The Wizard of Oz. Jeg uttrykkte selvfølgelig min begeistring, men noe gikk galt, og kommentørene vendte seg mot meg. Det ble lynsjestemning i kommentarfeltet:

Fortvilet prøvde jeg å redde meg inn med å tilby en ode. Sånt pleier alltid å falle i god fisk.

Her har jeg sensurert noe av det jeg skrev også, fordi det var så teit

Se hvordan jeg klarer å snu humøret deres! Jeg hadde altså kjøpt meg litt tid, og brukte, som lovet lunchen min på å skrive en ode. Eller et fjortisdikt, som  det heter i min bok. Jeg ble ikke ferdig med hele diktet. Det manglet et tredjevers (diktet hadde totalt fire). Jeg skrev tredjeverset noe senere på dagen:

Jeg begynner å bli slurvete med sensurering av etternavnet mitt, ser jeg.

Og det var da regel nummer 7 dukket opp. Det er egentlig den eneste regelen jeg har, men den virker ikke viktig nok til til å være regel nummer 1. Derfor 7. Jeg har forresten en regel til, kom jeg på akkurat nå, som går på når jeg er på bensinstasjoner. Om jeg bare kjører innom for å snope/kjøpe motorolje eller annet, så låser jeg bildøra, men om jeg fyller bensin der, så gjør jeg det ikke. Jeg tror ikke den heller er viktig nok til å være regel nummer 1. Jeg er usikker på om den kommer over eller under venn/igjen-regelen.

Regel nummer 7 var dråpen som toppet begeret, og jeg spurte gutta om det  var greit at jeg blogget statusfeltet. De var skeptiske, men sa til slutt ja (tror jeg, det er ikke alltid så greit å vite hva de mener). Jeg lovet å anonymisere dem etter alle kunstens regler, men det ville de ikke ha noe av:

Ikke anonymisert

Jeg bare digger at noen som har nick på facebook kan ha så sterke motforestillinger mot anonymisering. Og det var vel det. Nå håper jeg bare at de liker bloggposten min, for hvis de ikke gjorde det, skulle de drepe meg og spise hodet mitt. Når jeg tenker meg om, så tror jeg at jeg bare lar være å nevne det for dem, jeg.

Advertisements

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: