Nyttårskrim

«Å, pokker» tenkte Detektiv-Sonja, der hun stod og stirret på det tomme hullet som skulle ha inneholdt kremfløte. Den lokale Rema 1000-butikken var relativt velfylt for at det var siste dagen i romjula, mindre enn en time før stengetid, men kremfløte hadde de altså gått tom for. Og Detektiv-Sonja trengte kremfløte, for hun skulle lage Dronning Maud-dessert til nyttårsmiddagsselskapet. Hun skulle i alkoholfritt middagsselskap på nyttårsaften i år. Så voksen hun var blitt! Det føltes bare som et år siden at hun gikk på ordentlige fyllefester, der folk konkurrerte om hvem som fikk flørte med den søte svenske gutten, falt ned trappa, styrtet gin (for å imponere den tidligere nevnte svenske gutten) og brukte punsj som blandevann (Red. anm. Det ER bare ett år siden)

Hun var sent ute. De fleste andre hun visste om hadde allerede laget Dronning Maud-desserten sin på lillenyttårsaften. Detektiv-Sonja skulle egentlig ha vært i Haugesund lille nyttårsaften, men siden Hitlermobilen var frosset ned etter å ha tilbrakt jula aleine, hadde hun ikke klart å komme seg av gårde i fornuftig tid, og endt opp med å sitte under teppet på sofaen hele dagen, og synes synd på seg selv. Rett før hun skulle legge seg, kom hun på at hun aldri fikk sett ferdig den Shakespeareserien som gikk i romjula, om han lunien som mente å kunne bevise blant annet at det var Francis Bacon som hadde skrevet Shakespeares verker. Detektiv-Sonja ble sittende og se dette programmet til langt på natt, og tenkte med seg selv at om hun fikk tid, skulle hun en dag bringe beviser på at Iversen Revisited egentlig er skrevet av Kevin Bacon. Men før den tid forsov hun seg kraftig, og når Hitlermobilen i tillegg fortsatt var frosset fast (det er usikkert hva Detektiv-Sonja hadde håpet skulle skje i løpet av natta, som gjorde at Hitlermobilen nå skulle være isfri) og Detektiv-Sonja måtte kaste inn håndkle og tømme to bøtter med lunka vann over den, og likevel brukte en liten halvtime før bilen var kjørbar, så ble klokka to før hun kom seg av gårde.

Og nå stod hun der da, på Rema 1000, og Rema 1000 kunne ikke tilby henne kremfløte. «Ja, ja» tenkte Detektiv-Sonja, «jeg får ta meg en tur på Helgø, da». Detektiv-Sonja suste rundt i butikken, og samlet ingredienser, hun plukket også med seg en boks med iskrem, tilfelle dette med Dronning Maud-desserten skulle gå til helsike. Det var da hun kom til kassa at hun så det: Håndveska hennes lå ikke lenger i handlevogna. Detektiv-Sonja hadde handlet veldig ustrukturert, og ofte satt fra seg handlevogna ubevoktet både her og der, og nå hadde altså en banditt sett sitt snitt og røvet veska hennes.

[Reklame]

Denne tegneserien trollbandt meg fullstendig

Det er flere ting enn svineinfluensaen som er veldig, veldig farlige

Kålrot er en av de mest undervurderte grønnsakene!

[Reklame/slutt]

[Kommer snart på Sonjas Ordentlige blogg]

Løkblogging
2009 oppsummert i et slags Venn-diagram
Koffertblogging(kanskje)

[Kommer snart på Sonjas Ordentlige blogg/slutt]

Detektiv-Sonja stod rådvill i kassakøen på Rema 1000. Noen hadde stjålet håndveska hennes, mens hun hadde løpt rundt i butikken og prøvd å handle inn til nyttårsdessert. Hun kjørte handlevogna litt til siden, usikker på hva hun burde gjøre. Varsle politiet? Si ifra til personalet? Henvende seg til en av de andre handlerne og be om hjelp?

Hitlermobilen! Bilnøklene lå i veska, og vesketyven kunne fort ha klikket seg fram til rett bil på den ikke alt for store parkeringsplassen. Detektiv-Sonja forlot handlevogna si og småløp ut på parkeringsplassen. Hitlermobilen stod heldigvis fortsatt der. Hun løp (yeah right! Parkeringsplassen var dette av snø og is. Stavret, tror jeg vi sier) bort til bilen og sjekket at den fortsatt var låst. Og at veska ikke lå i passasjersete. Hun kunne jo ha glemt den igjen der. Det hadde hun ikke.

Nå begynte Detektiv-Sonja virkelig å kjenne at panikken tok henne. Hun vurderte et øyeblikk å bare sette seg ned og begynne å gråte, og la noen redde henne. Men hun slo det fra seg. Hun var stor jente nå. Selvstendig og greier. Hun fikk gå inn i butikken igjen og sjekke at ikke veska på magisk vis hadde hoppet ut av handlevogna, og drev og festet med tacokrydderet i reolen for utenlandsk mat. Men! Hun kunne jo ikke forlate bilen, for tenk om vesketyven bare hadde ligget i skjul og ventet på at hun skulle komme ut og markere hvilken bil som var hennes!

Detektiv-Sonja lot som om hun stod og tenkte seg om, mens hun egentlig ventet på at en pen mann i passende alder skulle komme forbi (selv om man var i fullstendig krise, så var ikke det noen grunn til å la være å prøve å pådra seg en potensiell ektemann, mente Detektiv-Sonja). Hun lot en lugubert utseende  gammel mann og to damer passere, før en høy mørk fremmed, med et lite arr på leppa var så heldig å bli stoppet. Detektiv-Sonja forklarte sitasjonen (i noe mer detalj enn hva den høye mørke egentlig fant nødvendig), før hun spurte om han kunne passe på bilen hennes, mens hun gikk inn i butikken igjen og dobbelsjekket. Det kunne han. Tusling tilbake over parkeringsplassen, før hun gikk inn i Remaen igjen.

Detektiv-Sonja gikk inn gjennom de automatiske kobbåyklaffene som slike butikker har, og der, blant esker med hodekål og epler stod den. Handlevogna som Detektiv-Sonja opprinnelig hadde tatt med seg. Med en klase bananer, en pose med tre pærer og -tror dere ikke- den savnede håndveska. Nok en gang viser det seg at det er Detektiv-Sonja selv som er skurken i historien. Etter å ha lett etter løk (og ikke funnet det), så har hun nemlig stjålet med seg noen andres (tomme, heldigvis) handlevogn, og latt sin egne stå igjen. Med veske i og alt.

Lykkelig grabbet hun med seg veska si, klarte det kunststykket å lure seg ut gjennom kobbåyklaffene, og til den pene fremmede på parkeringsplassen. Triumferende (og litt flau) holdt hun veska opp, og forklarte hva som hadde skjedd. Litt skuffende, men ikke særlig overraskende, grep ikke den pene fremmede sjansen til å invitere Detektiv-Sonja med på kaffe, men Detektiv-Sonja var så letta over å ha fått igjen veska, at hun ikke ble så veldig lei seg.