Jeg har vært på Melodi Grand Prix

Jeg har vært fan av Eurovisjonens Sangkonkurranse så lenge jeg kan huske. Da Bobbysocks vant i 1985 måtte jeg legge meg før poenggivingen, men jeg minnes fortsatt hvordan vi i skolebussen dagen etter febrilsk prøvde å regne ut akkurat hvor mange poeng åtte 12-poengere utgjorde (på den tiden var det bare syv land i Europa, så åtte 12-poengere var litt av en bragd, skal jeg si dere).

Jeg lå lavt i ungdomsskole- og videregåendeårene, men da jeg begynte å studere møtte jeg P.I.C (som jo har fått sitt navn nettopp fordi hun er min Partner In Crime når det gjelder alle ting MGP) og Lille Pernille (som også har opptrådd flere ganger i denne bloggen, men som ikke har fått et Ordentlig Bloggnavn før nå) og mens andre så på MGP med alt fra ironiske skråblikk til hat/elsk-øyne, så vi på det med oppriktig kjærlighet, et egenutviklet poengsystem (det går fra 1 til 10, det er ikke så originalt eller komplisert, men det er vårt) og kommentarskriving. Så da det viste seg at konkurransen skulle avholdes i Oslo i år, bestemte vi oss for å dra og se den live.

Jeg var litt skeptisk. Jeg skal innrømme det. Hvordan ville det være å se MGP uten notatblokka mi, sammen med masse fremmede folk som sikkert var fulle og bråkete? Men duverden så moro det var.

For det første; alle sangene var mye bedre live. Hellas sin Opa! for eksempel, hadde jeg ikke mye til overs for, men den ble på magisk vi kjempegøyal når man hadde tusenvis av mennesker fra nesten like mange nasjoner hoppende rundt seg syngende med. Og artistene ble også penere. Jeg sverger, han vokalisten til Kypros så plutselig ut som Lindsey McDonald (Angel). Merkelig fenomen.

For ikke å snakke om Didrik. Jeg var ikke videre begeistret for My heart is yours, da den vant den norske finalen, og selv om den vokste på meg, så var jeg langt i fra å faktisk like den, da Didrik entret scenen, men da jeg stod der og sang med, føltes det som å synge nasjonalsangen. Nei, sterkere. Jeg følte meg som en amerikaner som sang Star-Sprangled Banner, og da Didrik faktisk uttalte t’en på slutten av ordet heart, fikk jeg tårer i øynene.

Vi satt så langt bak at vi ikke så scenen en gang (dere vet hvordan kameraet begynte bakerst i salen og sveipet seg framover? Vi satt bak det igjen), men det var moro på en 3.klasse-på-Titanic-aktig-måte (uten sammenligning for øvrig) vi hadde folk som danset i midtgangen, mens de som satt helt framme på de dyreste billettene hadde streng beskjed om å sitte pent på plassene sine, og ikke vaie for høyt med flagget, for ellers kunne de bli halshugget av kamerakranen.

Å, jeg burde nevne jentene med det svenske flagget, med et banner som det stod «Still proud» over. Vi likte dem. Og jeg så en mann utkledd som en elefant.

Kveldens store utfordring var å lære seg Flash Mob Dansen. Spesielt Lille Persille og jeg tar sånne oppgaver svært alvorlig (P.I.C forsåvidt også, men hun er mye bedre enn oss på sånt, og kan derfor være litt mer avslappet til det hele), og vi kan forsikre om at dansinga bak hos oss og bermen var mye tightere enn den vimseknipsinga som ble vist på tv.

Vi satt midt blant en hel masse tyskere. Det hjalp veldig på stemningen, spesielt da poengene begynte å regne inn. Men før også. To av de tyske jentene snek seg nemlig framover til de gode plassene med et digert flagg, og havnet på tv. Etter det var det helt galimatias. Jeg ble venn med en tyskerhomo, som av en eller annen grunn hadde det for seg at jeg hadde full kontroll på hva som foregikk, og som mellom seiersdansene for hver gang Tyskland fikk poeng, var veldig hardt på meg for å finne ut hvor mange land som hadde stemt, hvor mange som var igjen, hvem som stemte nå og hvor mange poeng Tyskland hadde til en hver tid. Da de vant, inviterte han meg med til Berlin, men jeg mistet ham før vi fikk utvekslet relevant informasjon (som navn, slo det meg nå)

Og, ja, han spanske Jolly Jumper stjal på ingen måte showet, på tross av hva tabloidene måtte si. Vi la ikke merke til ham en gang.

Advertisements

,

  1. #1 by Miss Piggy on 11 juni 2010 - 4:26 pm

    Ingen kommentarer her??!!!? WHAT??!!!? Da må jo bare jeg blande meg inn, for jeg også var der!!! Og ja, det er det mest sinnsykt artige jeg noen sinne har vært med på!! ESC er noe totalt annet live enn på tv hjemme i stuen. Jeg også kvidde meg litt til å ikke kunne følge skikkelig med på poeng, kjoler, glitter og stas, men merkelig nok savnet jeg det ikke i det hele tatt!!! *fnis* Lever fortsatt på den opplevelsen der.. Og dansen.. Jøjjemeg så artig!!! Nå har jeg lastet ned «Glow» som ringetone *fnis*

    Neste år blir det kanskje en tur til Tyskland, ja… På tide å melde seg inn i MPG-klubben og få litt spesialbehandling 😉

    Og du.. Jeg er bare sååå enig med deg ang Hellas, – taket løftet seg jo!! OPA!!!

    • #2 by Sonja Dadam on 15 juni 2010 - 10:58 am

      Tusen takk for at du tok deg tid til å lese og kommentere MGP-posten min, Miss Piggy. Den ble veldig lang (og kanskje mest spennende for andre som også hadde vært der). Kult at vi delte så mange av opplevelsene.

  2. #3 by Miss Piggy on 16 juni 2010 - 9:16 am

    Ja, er nok en lite interessant post for dem som ikke synes MGP er noe artig.. Jeg storkoste meg i alle fall, og hadde god utsikt ned til scenen!! Frister absolutt til gjentakelse 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: