Middelklasse quizdeltager

Jeg var med på VM i quiz i Oslo i helga. Det var en artig greie, og jeg gjorde det faktisk bedre enn ventet. Hele 39 poeng fikk jeg (av 210 mulige), etter at det ene poenget jeg fikk i kategorien «Verden» var strøket (dårligste kategori strykes hos alle, det var ikke sånn at de synes at jeg gjorde det så dårlig at jeg like gjerne bare kunne ha driti i å levere svararket. Eller, kanskje jo, men det gjelder alle, så da er det greit) og endte opp på delt 39. plass i Norge sammen med Lea.

Men det virkelig interessante skjedde først etter at jeg kom tilbake til Stavanger. På Sola Lufthavn stod det to menn i sorte dresser og ventet på meg. De kom bort til meg og presenterte seg som representanter fra Lotteritilsynet, og ba meg bli med dem til en litt avsidesliggende rom. Jeg hadde bange anelser, da de tiltalte meg med «De», noe som aldri er et godt tegn.

Inne på rommet ble jeg brutalt satt ned på en stol, og de to herrene stilte seg opp foran meg og så på meg med et strengt blikk.

«Nå.» sa den ene. «Hvordan klarte De det?»

«Hvordan klarte de hva?» spurte jeg.

«Ikke «de». «De»» svarte han.

«Hvordan klarte jeg hva?» klarifiseringen hadde ikke hjulpet meg videre.

«Ikke spill dum! Hvordan klarte De å svare riktig på 40 av spørsmålene i quiz VM?»

«Øh… Jeg lever livet og følger med og husker ting»

«Hva kan en middelklassedame som stort sett bare jobber og se på tv vite?»

Den andre av de dresskledde mannen bøyde seg litt fram og snerret «Ja, for vi er ok med at du kunne svarene på noen av film- og TV-spørsmålene. Det er alt det andre vi lurer på»

Førstemann tar over igjen. «For eksempel spørsmål to i underholdningskategorien, om hvem som hadde hit-en «(Stay) I missed you». Hvordan i alle dager husket du at det var Lisa Loeb? Hun var en one hit wonder-syngedame. Ingen husker henne!»

«Joda» svarer jeg. «Nå skal dere høre…»

***Flashback***

Jeg har alltid vært glad i forskjellige humorprogrammer. Tidlig i tenårene var det sketsjeprogrammer av typen SNL som gjaldt. Spesielt var jeg glad i de sketsjene der kjendiser kom og spilte (ekstremversjoner av) seg selv. Vi var på hyttetur, og vi hadde en gammel tv, og vi hadde et programblad som fortalte oss at den kvelden ville det komme på et sketsjeshow. Mens de andre drev med sine hytteting, gledet jeg meg bare til kvelden, når jeg skulle få se sketsjer på tv. På et eller annet vis havnet jeg i en krangel med en av mine medhytteturere, og vedkommende endte opp med å låse meg inne på utedoen 5 minutter før sketsjeprogrammet begynte. Dere må huske at dette er mange år siden, før internettet, og man hadde ikke tilgang til sketsjer på samme måte i dag. Jeg vurderte for og i mot, og ente til slutt med å klatre ned i utedoen, gjennom møkkakjelleren, ut i friluft, over gårdsplassen og inn i stua, akkurat tidsnok til å se en sketsj om et talentshow, hvor den siste deltageren er ei jente i knestrømper og bibliotekarbriller som blir tutet ut i det hun begynner å synge «You say…». Jeg stod der dryppende i dritt, og ble forklart at dama het Lisa Loeb og sang sin egen sang. Jeg synes det var så kult at hun var med på å gjøre narr av seg og sangen sin, at jeg aldri har klart å glemme henne.

***flashback slutt***

De to dresskledde mennene fra Lotteritilsynet så på meg med vemmelse i blikket. «Er dette sant?» spurte han ene.

«Selvfølgelig» svarte jeg. «Slår det deg som en historie som man dikter opp?»

«Nei, kanskje ikke» Han rynket pannen. «Men hva med dette spørsmålet, om maisgrøten som spises i Nord Italia som er mer populær enn pasta? Hva i alle dager vet du om NordItaliensk grøt?»

«Vel, sånn rent bortsett fra at jeg faktisk har bodd i Nord Italia, så skal jeg fortelle deg….»

***flashback***

Vi skriver slutten av 00-tallet. Sketsjeshow er blitt erstattet av britiske humorquizshow som min favorittkilde til komikk. Vi var igjen på hyttetur, og TVen på hytta tok inn alle tenkelige BBC-kanaler. Om kvelden skulle de vise et av disse humorquizshowene, og siden det ikke er så lenge siden, så husker jeg til og med hva det heter. Det var QI. Jeg gledet meg hele dagen, det var lenge siden jeg hadde sett en  ny episode av QI, rett før det skulle starte, gikk jeg en tur på do, og tror dere ikke noen satte fra seg en diger sekk med ved foran døra, slik at jeg ikke kom meg ut? Nok en gang måtte jeg ned i hullet, gjennom møkkakjelleren, over gårdsplassen og inn i stua, og stående der, dryppende av møkk, fikk jeg akkurat med meg Stephen Frys og Alan Davies diskusjon om «the pink polenta» og jeg tenkte «maisgrøt er maisgrøt uansett verdensdel» og lot det stå til.

***flashback slutt***

Mennene bare gapte nå. «Men hva med…» begynte han ene, og lot spørsmålet henge i lufta. Han andre kremtet «Hva med… byen i Chile hvor det nettopp har vært jordskjelv i?»

«Øhhh…» jeg nølte «den svarte jeg jo feil på…»

«Gjorde du!? Du kjenner jo en som er derifra, og du fikk ham til å repetere navnet på byen sin om og om igjen, slik at du skulle huske det i en quizsituasjon»

«Eh, ja. Jeg vet. Men dette kan dere da umulig bruke mot meg på noe som helst vis»

«Det har du rett i. Men. Spørsmålet om hvis sports motto er «Fighting is done in the ring and wars are waged on the board.» Du kan jo ingen verdens ting om sport, hvordan i alle dager visste du at det var snakk om sjakkboksing her?

***flashback***

Jeg var på hyttetur for ikke så lenge siden. På et eller annet vis ble jeg låst inne på utedoen, og selv om jeg ikke hadde noe tv-program jeg skulle se, så gadd jeg jo ikke være innelåst på utedoen resten av livet. Dessuten begynte jeg å bli ganske dreven på rutinen, så ned-i-hullet-gjennom-kjelleren-over-gårdsplassen bar det. På vei til badet for å dusje av meg dritten sjekket jeg eposten min (noen mener at jeg kanskje er litt avhengig av Internettet) og jeg hadde fått sendt en link av Iversen (Edit: Beamer) med en ny sport han hun hadde oppdaget. Nemlig sjakkboksing.

***flashback slutt***

Jeg er ganske sikker på at det var stille i over et minutt etter flashbacket var ferdig. Til slutt snakket dressmann nummer en:

«Vi alle historiene ende med at du passivt mottar informasjon mens du er dekket i ekskrementer?»

Jeg la hodet på skakke og nikket. «Ja. Mer eller mindre»

«Jeg vil ikke vite om «mer»-historiene» mumlet Dressmann nummer to.

De to mennene stakk hodene sammen, og hvisket seg imellom. Til slutt snudde de seg mot meg og sa i kor (hvorfor ikke?):

«Det er ikke det at vi ikke tror Dem, men vi orker ikke høre flere bæsjehistorier. De kan gå. Men ikke juks på quizer! Vi har folk som følger med på slikt. Og de er langt fra så lett å gjøre kvalme som vi er.»

«Den er grei» svarte jeg. «Jeg jukset ikke på denne quizen heller. Som dere sa: jeg ser bare mye på tv. Og så henger jeg litt på Internettet»

– – –

Denne beretningen er basert på en oppdiktet historie. Ønsker du en mer realistisk gjengiving om hva som skjedde på VM i quiz, så tror jeg det vil dukke opp en på Rølerbloggen om ikke så alt for lenge.

Advertisements

  1. #1 by Jannicke on 7 juni 2010 - 9:05 am

    Jeg tror jeg liker din oppdiktede versjon bedre enn en realistisk en.
    Store pluss for pink-polenta historien, forresten. Det er ett av favorittklippene mine fra QI.

  2. #2 by Balanse on 7 juni 2010 - 11:32 am

    Minnet meg litt om «Slumdog millionaire»

  3. #3 by Sonja Dadam on 7 juni 2010 - 4:18 pm

    Jannicke: Jeg er også veldig glad i pink polenta-historien. Jeg gjenfortalte den flere ganger den kvelden.

    Balanse: Ja, greia var at jeg skrøt av at jeg skulle lage en slumdog millionaire-basert bloggpost om da jeg var på quiz VM, men så viste det seg at 1) jeg ikke husket så mye av hva som skjedde i den filmen og 2) de øyeblikkene hvor jeg har lært ting er ikke så veldig minneverdige. Så det ble en slags mellomting.

  4. #4 by beamer on 7 juni 2010 - 4:59 pm

    Hey, tror da det var jeg som tipsa deg om sjakkboksing? *hengeleppe og dådyrøyne*

  5. #5 by galithralia on 7 juni 2010 - 7:41 pm

    hihi tror faktisk eg foretrekker din oppdiktete versjon enn den realistiske 😉 den realistiske har en tendens til å være mye kjedeligere og mindre spennendes enn den oppdiktede 😉

  6. #6 by Sonja Dadam on 7 juni 2010 - 8:02 pm

    beamer: Det stemmer! Her: https://ordentlig.wordpress.com/2010/03/06/sonjas-kulhetsaksiom/#comments sorry, jeg skal fikse det opp med en gang.

    galithralia: De fleste historier fra livet mitt er ganske tamme, til de blir jazzet opp med litt bæsj.

  7. #7 by beamer on 8 juni 2010 - 12:06 pm

    Haha, så viktig var det da ikke 😉 ikke meningen å komme her og ødelegge en god historie med fakta, at hukommelsen din mixer meg og Iversen tar jeg som et kompliment. Det med å ta turen ned i utedoen og bæsjegreier – har du lest Hodejegeren?

  8. #8 by Sonja Dadam on 9 juni 2010 - 8:05 am

    Rett skal være rett, Beamer. Og jeg har lest Hodegjegeren, men bæsjegreiene er fra Slumdog Millionaire. Se ellers mitt svar til Ballanse lenger oppe der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: