Tilbake til Katakombene

Forrige helg var jeg på Katakombene. Det som er greia med Katakombene er at man samles i Skien og ser på film. Rar film. Se hos Fred Ut, det er han som er sjefen for spetakkelet.

Og så omtaler man filmene på bloggen sin.

Peders første film

Peder er sønnen til Fred Ut og han hadde laget en søt liten film som i veldig stor grad bestod av en omvisning i og utenfor huset deres. Da jeg var på den alderen laget jeg et askebeger formet som en and. Peders film er betraktelig mer imponerende.

Borgerskapets diskrete sjarm (Le Charme discret de la bourgeoisie)

En veldig fransk film om en gjeng med venner som prøver å spise middag sammen, men som stadig blir avbrutt av mer eller mindre bisarre grunner. Jeg må innrømme at jeg faktisk kjedet meg litt underveis, men i ettertid ser jeg jo at den nedtonete fortellerstilen lagte en fin kontrast til absurditetene, slik at de ble enda mer absurde. Favorittøyeblikket var da militærkompaniet som hadde kommet på middag plutselig ble kalt ut i krigen, og det hele ble utsatt fordi sersjanten først måtte fortelle om den rare drømmen han hadde hatt. Jeg trodde dessuten at jeg spotet min mors pikenavn i rulletekstene, og gikk med begeistring løs på oppgaven for å finne ut om jeg var i slekt med en av skuespillerne, men det viste seg at jeg visst hadde glemt hvordan min mor stavet pikenavnet sitt, så bomtur der, altså.

Ping Pong

Det slår meg alltid når jeg ser sportsfilm; jeg er alt for lite sportsinteressert. Siden jeg aldri ser på ekte sport, så er det først når jeg ser slike filmer jeg merker hvor engasjert og revet med jeg blir. Så også her. Filmen var, som tittelen sier, Ping Pong-sentrert, men handlet også om vennskap og å overvinne snillisme (jeg kjente meg veldig igjen i den ene hovedrollen, Smile. Hvis jeg hadde vært god i noe som helst som det går an å konkurrere i, ville jeg også gjort meg dårligere enn jeg er for at folk ikke skulle bli lei seg). Favoritten var likevel han andre; Peco, som bare var fantastisk pikkete (cocky). Sånne personer er sikkert uspiselige i den virkelige verden, men på film er de en fornøyelse å følge med på.

Anvil: the Story of Anvil

Dokumentar om heavyrockbandet Anvil, som ikke har hatt like mye suksess som andre band det er naturlig å sammenligne dem med. Karakterene var ytterst sympatiske, og jeg satt med tårer i øynene flere ganger, og på slutten rett ut gråt jeg. Jeg fikk både The Office og This is Spinal Tap-vibber (som antageligvis sier mest om meg, mulig jeg bør se mer ordentlig dokumentar, når mokumentarer er alt jeg har å sammenligne med). Uansett, en film som både får meg til å le og å gråte er alltid velkommen i min bok.

Son of Man

En filmatisering av Jesu liv og virke satt til dagens Afrika. Jeg liker å se gjenfortellinger av kjente historier; hvor de har holdt seg tro til originalfortellingen, og hvordan de har løst biter som krever, eller bare tillater mer kreative tilnærminger. Jeg elsket hvordan de framstilte englene, og hvordan de klarte å vise at historiene om Jesu mirakler(? merker det kristne vokabularet mitt er noe rustent) ble kringkastet. Og ja, der var synging! Fin, fin film.

MAT / Quiz

Vi vant quizen! Selv om jeg må innrømme at mitt bidrag i stor grad bestod i lagnavn og et og annet rettskrivingstips, så har jeg likefullt tre av Hjorthens (linken fører til Hjorthens Katakombereferat ) avlagte filmer som premie i DVD-hylla mi nå. Og nyfunnet beundring av Madammen til Iversen (linken fører til Iversen og hans posse’s (beklager feil bruk av apostrof, men den måtte til. «posses» så så rart ut) Katakombereferat), som synes å kunne alt om film.

The Phantom Menace Review

En fyr anmelder den første (altså den som kom ut som nummer fire) Star Wars filmen i over en time, og forklarer hvorfor den er dårlig. Jeg er nok ikke blant de mest ekstreme når det kommer til dette, men det har nok mye å gjøre med hvor ekstremt det kan bli. Jeg er altså veldig glad i de gamle filmene, og lunken-til-negativ til de nye. Og nå vet jeg hvorfor. I tillegg til å skjønne hvorfor jeg ikke liker de nye Star Wars-filmene, ble jeg også minnet på hvorfor jeg liker de gamlefilmene så mye. Jeg har delt youtubelinken med alle jeg har møtt som jeg tror har sett Star Wars.

Freaks

Amerikansk 30-tallsfilm. På et sirkus jobber både freaks og «vanlige» folk, og det er nødt for å oppstå drama. Jeg sleit litt i begynnelsen, fordi jeg ikke skjønte at det var to forskjellige høye, blonde damer med (ref), men da det fallt på plass, så kunne jeg virkelig kose meg med historien. Vi visste hele tiden at noe fryktelig kom til å hende, men ikke hva, et grep som fungerte bra som bakteppe for hverdagsskildringen i et freakshowsirkus, eller hva nå den politisk korrekte benevnelsen for sånt måtte være.

Astropia

Fred Ut hadde på forhånd omtalt denne filmen som «Søt komedie satt til et miljø svært mange av de tilstedeværende vil føle seg hjemme i.». Jeg hadde i mitt stille sinn bestemt meg for at dette betydde at den handlet om blogging, og ble litt skuffet da det viste seg at den var om rollespillspillere istedenfor. Jeg har aldri spilt rollespill i hele mitt liv. Det viste seg å gjøre ingenting. Historien var spekket med godis for oss ikke-rollespillende nerder også, og jeg tror bare det var to ganger jeg ble snytt for poenget i vitser, fordi jeg ikke hadde referansene. Den ene har jeg glemt, men den andre var den t-skjorta som det stod ett-eller-annet-mamma på. Kan noen forklare meg hva det dreide seg om? (Ja, jeg regner med at bare folk som faktisk var der har lest helt hit, så jeg henvender meg direkte til dere). Og det tok pinlig lang tid før jeg tok Playmolas, men det var nok bare meg, igjen. Uansett. Super film, kveldens favoritt, og at Joss Whedon ble nevnt er jo alltid et pluss.

Driller Killer

OK. Det var akkurat som Daxi Driver, bare at istedenfor å bli sakte drevet til å stå og tøffe seg med en pistol foran et speil, så blir hovedpersonen sakte drevet til å dra rundt og drille folk. Med elektrisk drill. Jeg psyket meg veldig opp, og satte meg til med pute til å gjemme meg bak, men ble litt skuffet. Jeg er ingen fan av Taxi Driver heller. Det gikk an å synge Pelle Parafins bøljeband-sangen med til den sangen som bandet i underetasjen spilte, da, det var litt moro, men ellers var ikke dette helt min greie.

Samlet sett tror jeg at jeg likte dette programmet enda bedre enn fjorårets (hvor jeg også var – begynner å bli dreven Katakomber nå), selv det ikke hadde noen som jeg falt pladask for, som jeg gjorde med Sita sings the Blues, og Repo! The Genetic Opera i fjor.

Også i år går det hederlig omtale til Browniesene!

That’s all.

  1. #1 by Fred Ut on 23 september 2010 - 7:07 pm

    …og igjen tror jeg du har skrevet det morsomste referatet,til tross at du ble forsøkt myrdet opptil flere ganger på veien hjem.

  2. #2 by Fred Ut on 23 september 2010 - 7:08 pm

    Du skulle egentlig fått fem stjerner, men jeg bommet med fingeren på iPaden.

  3. #3 by iversen on 23 september 2010 - 10:10 pm

    Jeg glemte browniesene! Nydelig referert.

  4. #4 by Sonja Dadam on 26 september 2010 - 9:09 am

    Fred Ut: Takk. Jeg ble litt stolt nå. Referatet mitt er godkjent av Katakombegenerealen, liksom! (og det virker som jeg overlever, selv om jeg møtte en fyr på flyplassen på fredag, som heller ikke virket helt trygg)

    Iversen: Jeg startet med browniesene, og så bygget jeg opp referatet ut fra det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: