Piano

Det er synd jeg ikke blogger lenger. Hvis jeg hadde blogget, kunne jeg fortalt om hvordan det første pianoet mitt indirekte førte til mine foreldres skilsmisse. Jeg kunne blogget om hvordan jeg, da pappa døde og vi fordelte arvegodset, ente opp med pianoet og to identiske gettoblastere, mens søsteren og broren min fikk henholdsvis TV-en og stereoanlegget. På grunn av en misforståelse, ga mamma bort pianoet mitt, og jeg ble sittende igjen med to gettoblastere (den ene har jeg fortsatt, den andre ble ødelagt i noe gjørmebrytinggreier jeg var med på).

Jeg kunne fortalt om at dette gjorde at da mamma døde, så mente jeg at jeg hadde rett på hennes piano, og stefaren min hjalp meg å flytte det inn i leiligheten min i Sandnes. Jeg kunne blogge om at det er et fantastisk fint møbel, over hundre år gammelt, fullstendig umulig å stemme riktig, men heldigvis er jeg akkurat tonedøv nok til at det ikke gjør så mye.

Jeg kunne blogget om at jeg flyttet til Oslo. Jeg BURDE blogget om at jeg flyttet til Oslo (og jeg burde definitivt blogge om Katakombene. Ikke gi opp, det er fortsatt en mulighet for at det kommer. Selv om jeg ikke blogger lenger). Og hvordan jeg klarte å hyre de mest sutrete flyttefolkene i verden, som var generelt misfornøyde med å måtte bære esker og gå i trapper, og som nektet å i det hele tatt prøve å få pianoet inn i leiligheten.

Jeg kunne blogget om pianostemmeren jeg hadde booket, og som jeg nå måtte avbestille. Jeg kunne blogge om hvordan han virket som en ganske søt type, og hvordan jeg skulle lure ham til å gifte seg med meg (Jeg ville selvfølgelig ikke gjort noe som helst i virkeligheten, men jeg kunne blogget om det) og hvordan han satte meg i kontakt med pianoflyttefolk med spisskompetanse.

Jeg kunne blogget om hvordan pianoflyttefolkene kom, en fredags kveld, akkurat litt for sent, fordi de hadde fått parkeringsbot. Jeg kunne blogget om hvordan jeg enig nikket om hvor forferdelig grådige disse parkeringsvaktene er, selv om jeg egentlig tror de er ålreite folk, som bare gjør jobben sin, og sørger for at det ikke blir fullstendig anarki i gatene, og at grunnen til at de er så bryske er at de hele dagen blir kjeftet på av folk som mener akkurat de burde få lov til å parkere akkurat der de vil bare en liten stund. For de er jo gode mennesker som har viktige ærend.

Så kunne jeg blogget et litt morsomt avsnitt, om hvordan naboen kom stormende ut i fullt firsprang, med bikkja etter seg, fordi hun trodde at vi var tyver som prøvde å stjele barnevogna hennes (vi bare flyttet den ut, for å få mer plass til pianoet i trappeoppgangen).

Deretter kunne jeg blogge om hvordan jeg smånervøs stod i narkoparken hvor pianoflytterne hadde parkert bilene sine (nok en gang ulovlig. Og jeg kunne formelig merke at jeg var i ferd med å bli en av disse menneskene som mente at de hadde vært gjennom nok dritt for en dag at det forsvarte at bilene var ulovlig parkert). Og så kunne jeg hatt en litt vågal bit om at jeg stod på hjørnet der så lenge at jeg nesten begynte å bekymre meg for at folk skulle tro at jeg var en prostituert, men at jeg heldigvis hadde skiftet til fredag-ettermiddag-slakke-bukser, og har generelt en kroppsfasong som innimellom har gjort det vanskelig å gi det vekk, så jeg konkluderte med at jeg var trygg.

Så kunne blogge om hvordan pianoflyttemannen kom gående mot meg, og jeg kunne se noe var galt, og han ganske riktig fortalte meg at de hadde prøvd å prøvd, men de fikk ikke poianoet forbi postkassene i 1. etasje en gang.

Jeg kunne blogget om at jeg så dem lasse pianoet på bilen igjen, og kjøre av gårde til Drammen, eller hvor det var, hvor de setter pianoet på lager til jeg finner ut hva i alle dager jeg skal gjøre.

Jeg kunne blogget om hvor veldig trist jeg ble, både fordi jeg ikke får ha pianoet mitt lenger, og fordi dette helt klart betyr at jeg aner hva jeg driver med og det er et under at staten i det hele tatt tillater meg å prøve å ta vare på meg selv, og at jeg er ganske sikker på at jeg gjør livet feil…

Det er kanskje like greit at jeg ikke blogger lenger.

,

  1. #1 by Annetten on 6 oktober 2012 - 3:20 pm

    Hm. Hvis du fortsatt hadde blogget hadde jeg blitt ganske trist på dine vegne, og så foreslått noe snusfornuftig som å se på muligheten for å få det inn gjennomet vindu. Eller kanskje finne noen venner med plass og lyst på piano som kunne tenke seg å gi pianoet et godt hjem til du flytter et sted med mer pianovennlig oppgang. Uansett håper jeg det ordner seg, både for deg og pianoet.

  2. #2 by Hanne on 6 oktober 2012 - 4:53 pm

    Og jeg har lært at jeg har ikke fulgt deg lenge nok til å egentlig si noe som helst, men så er det liksom på sin plass, å si det at du ikke må gi deg, ikke nå, at det er en fryd å lese og følge, og vips så blei jeg en regelbryter, av den sosiale kodeks vel og merke.

  3. #3 by Undre on 6 oktober 2012 - 7:37 pm

    Ååååå! Men KLEM!❤

  4. #4 by Sonja Dadam on 7 oktober 2012 - 9:03 am

    Annetten: Det ville jeg satt stor pris på, og så ville jeg fortalt at jeg har prakket pianoet på broren min, som bor i enebolig ikke så langt utenfor Oslo. Ting ordner seg.

    Hanne: Jeg tror ikke det er en regel at man må lese noen lenge før man får kommentere, det var iallefall ikke det i gamledager, da jeg blogget. Kommentarer er alltid hyggelig. Ellers, se svar til Annetten.

    Undre: Takk. Jeg har lyst å begyne å blogge igjen. Har du noen tips om blogger som er gøy å lese i disse dager (sånn bortsett fra din, selvfølgelig :-))

    • #5 by Hanne on 7 oktober 2012 - 8:35 pm

      Med fare for å gjenta meg selv, og som et slag for gamle dager: blogg. Ikke stopp og ha en fin kveld!

  5. #6 by HildeSol on 10 oktober 2012 - 9:00 am

    Du har min fulle medlidenhet -flytting er ille, flytting med piano er et helvete… Sist jeg flyttet mitt, klaget flyttefolkene over hvor tungt det var (hallo -dere er leid spesifikt for å flytte et piano, de er sjelden lette…), så pådro de seg parkeringsbot mens jeg løp til minibanken for å ta ut penger fordi beskjeden jeg hadde fått om at jeg kunne betale med kort viste seg å ikke stemme og da vi kom fra til mitt nye hjem sto heisen. «Vi lar det bare stå i oppgangen så lenge, så ringer du oss når heisen virker igjen.» Jammen…jammen… *hyperventilering*

    Godt du fant et hjem til det. Det ordner seg som regel til slutt, men det blir ikke noe mindre kjipt underveis av den grunn…

  6. #7 by Yellow cup on 10 oktober 2012 - 8:38 pm

    Neinei, jeg fant deg endelig igjen etter mye om men, fordi alt jeg husket var at bloggen din hadde noe med Sonja å gjøre. (aner du hvor mange sonjaer som dukker opp når man googler sonja, ordentlig, sonja og blogg?)
    Men om du ikke blogger lenger så får du mest sannsynlig ikke klemmen, men jeg sender den likevel🙂

  7. #8 by Sonja Dadam on 11 oktober 2012 - 5:04 pm

    HoldeSol: Det er faktisk en trøst i at andre også har slitt med det her.

    Yellow cup: Klem mottatt. Takk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: