Da jeg ringte en fyr og mista en sko – del 1

De snakket om «beste konsertopplevlse» på radioen i dag. Jeg er ikke så veldig glad i å gå på konsert, men jeg har da gjort det noen ganger, og det er stort sett suksess. Jeg vet ikke hvilken som er best, men Blondie-konserten og Mods (hvor jeg var med på innspilling til denne musikkvideoen) står høyt i kurs. Men det er ikke dem jeg skal fortelle om i dag. Den jeg skal fortelle om i dag faller i den ekstremt smale kategorien «historier jeg har fortalt mange ganger, men som jeg ikke har blogget (enda)».

Det var veldig lenge siden, på vinteren på midten av 90-tallet. Jeg var student, og Hurra Torpedo, Trang Fødsel og Postgirobygget skulle ha trippelkonsert i et sirkustelt i Dødens Dal. Og litt spontant bestemte jeg meg for at jeg ville høre på.

Helga før hadde jeg dratt med meg en fyr hjem fra byen. Han het Per og var fra Snåsa. Men det skal vi ikke bruke mot ham. Vi satt i sofaen og ventet på at Han-jeg-egentlig-var-forelska-i skulle komme hjem (ja, jeg har vært forelsket i en som jeg bodde i bofelleskap med. Det er antageligvis det minst hjertevennlige jeg har gjort i hele mitt liv) slik at jeg kunne vise fram byttet mitt eller noe. Det vil si jeg ventet. Hva Per gjorde vet jeg ikke. Han-jeg-egentlig-var-forelska-i kom ikke hjem den kvelden, men det gjorde ei av de andre av de jeg bodde med, hun stakk hodet fram fra bak kanten som skjulte inngangsdøra vår, så meg og Per sitte i sofaen og sa «Æ har me mæ to æ». Og ganske riktig, det tittet fram to pene unge menn bak henne. Dette viste seg å være kompisene til min Per, og de hadde drevet og lett etter ham over halve byen. Så da lo vi litt av det, da. Vi drakk litt mer og røykte (Inne! I fellesarealet i bofellesskapet! Herregud, jeg er gammel!) og klinte litt, og etter hvert trakk vi oss tilbake.

Neste morgen insisterte Per på at ikke bare ville han ha telefonnummeret mitt, jeg måtte ta hans også. Jeg følte at det var en bekreftelse på at dette var Ekte Kjærlighet! Han-jeg-egentlig-var-forelska-i ble skjøvet ut fra hjertet mitt og Per fra Snåsa ble skrevet inn. Og så begynte ventinga. Dette var før mobiltelefonen var allemannseie, så man måtte sitte hjemme og vente på at telefonen ringte. Den ringte ikke. Jeg skjønte ikke det der; han hadde jo praktisk talt fortalt meg at han elsket meg med den alt for intense telefonnummerutvekslingen.

Så da jeg satt der, på vorspiel til Trippelkonserten, med telefonnummeret hans på en lapp i lommen, og i stigende rus. Etter det femte glasset med rom og cola light føltes det veldig riktig at jeg skulle ringe ham. Det er noe som sier meg at jeg hadde lånt med meg telefonen til Han-jeg-egentlig-var-forelska-i, men det kan umulig stemme. Jeg fikk iallefall lånt meg en telefon, satte meg ute på gangen, og ringte nummeret på den etterhvert litt slitte papirlappen.

Fortsettes… (ja, du kommer til å bli skuffa)

,

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: