Da jeg ringte en fyr og mista en sko – del 3

OK, her kommer siste del i sagaen om da jeg mistet en sko; en historie jeg nå føler jeg har melket for alt den er verd.  Og kanskje litt til.

I begynnelsen plaget det meg ikke så mye at jeg hadde mistet en sko. Jeg brukte det til og med til min fordel; som samtalestarter.

-Hei! Jeg har mistet en sko.

Men det viste seg at folk ikke var så veldig interessert i å snakke med en overstadig beruset jente, fiksert på en sko hun ikke lenger har (det er den biten av Askepott som er kuttet ut av eventyret, på vei hjem fra slottet i bare en sko og litt på en snurr etter å ha smakt punch for første gang i sitt liv. «JEG dansa med prinsen, han ville bare danse med MEG! Fordi jeg er penest….Jeg mista en sko, da») Uansett, en av dem jeg snakket med mente at jeg burde snakke med Røde Kors, slik at jeg ikke fikk forfrysning. Dette syntes jeg var en strålende idé. Røde Kors må høre på deg, de kan ikke bare stikke av når de er lei av å snakke om fraværende sko. Jeg fant en type i refleksvest og forklarte ham problemet. Han var ikke helt sikker på hva jeg mente at han kunne gjøre med saken, men ba meg likevel følge etter ham. På vei bort til Røde Kors-området møtte på vi på en dame i tilsvarende refleksvest og de to Røde Korserne ble stående å snakke sammen. Jeg stod litt bak og ventet, helt til det slo meg at jeg forpokker holdt på å forfryse foten min, det var muligens koldbrann på gang her; den kunne falle av, og her stod Røde Kors-duden min og sjekket opp en kollega av seg!? Det kunne jeg ikke ha noe av. Jeg bestemte meg for at den beste måten å minne ham på min eksistens var å late som om jeg besvimte. Besvimelser fanger alltid Røde Kors-folks oppmerksomhet, har jeg hørt. Som tenkt, så gjort og jeg falt i bakken. Men siden Røde Korseren hadde litt peiling på hva han dreiv med, så skjønte han jo at jeg ikke hadde besvimt, og trodde at jeg bare hadde velta fordi jeg var så full. Samma det. Jeg hadde i alle fall oppmerksomheten hans, og han tok meg med til Røde Kors-kampen, hvor jeg fikk ligge på båre under et teppe og fikk drikke cola å drikke, og alt var egentlig ganske fint. Det var fortsatt litt usikkerhet rundt hva de skulle gjøre med foten min, og jeg ante ikke, så de endte opp med å surre noe bandasje rundt den og ha den i en plastikkpose. Jeg var fornøyd. Det var mer enn hva Askepott fikk på vei hjem fra slottet.

Neste dag tok jeg bussen opp til Dødens Dal igjen. Jeg trodde ikke egentlig at jeg skulle få skoen min igjen, men det var verdt et forsøk. Og jammen meg. Ikke bare hadde de min sko. De hadde en hel pappeske fylt med sko som folk hadde mistet.

De fleste hadde nok gjort et litt mindre nummer utav det enn hva jeg gjorde, da.

 

(nå er historien slutt. Jeg håper dere ikke ventet dere en moral eller noe.)

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: