Boot Camp – Dag 4

Istedenfor bare å ramse opp alt vi har gjort i dag (stafetter, fartslek, løpe-opp-bakker, sirkeltrening, netball-rugby (som er en egen sport de har lagd seg her), boksing og sykling), har jeg heller lyst til å fortelle litt om mitt forhold til boot camp generelt. Da jeg først booket meg inn på en for fire år siden, googlet jeg rundt ganske mye for å prøve å finne ut hva som fantes. Jeg klarte ikke finne noe som interesserte meg i Norge, jeg prøvde “boot camp“, “slankeleir“, “fat camp” , “treningsleir” og sikkert en rekke andre søkeord, men jeg fant liksom ikke noe som helst egentlig. Jeg var ikke interessert i noen militær boot camp, hvor de kjefter på deg og heller ikke et kostholdsseminar hvor man trener en time på slutten av dagen. Jeg ville trene hele dagen, gjerne med en gjeng andre tjukkaser, og ha folk som pushet meg, uten å være sinte.

At jeg til slutt endte opp på Apples&Pears (de omtaler seg som en “fitness retreat“) har en rekke grunner. For det første, så virket navnet trivelig, man kan liksom ikke kjefte på deg på et sted som heter Apples&Pears. Dessuten hadde svømmebasseng, som var noe jeg var ute etter, siden jeg veide det samme som en minibuss, og hvis man skal trene hele dagen, så er det greit å gjøre deler av den i vann. Til slutt tillot den både menn og kvinner å delta. Bare kvinner stuet sammen i en hel uke, med litt for lite mat tilgjengelig, tror jeg fort kan bli litt slitsomt.

Da jeg ankom viste det seg fort at det ikke var spesielt mange andre tjukkaser blant klientellet. Det var ei anna litt stor der, men hun var såkalt fat&fit, og kunne løpe, hoppe og henge med på det meste. Jeg kunne jogge maks 1 minutt i strekk. Hadde jeg visst hva jeg hadde begitt meg ut på, hadde jeg nok aldri gjort det. Det var helt forjævlig. Jeg brøt sammen i gråt første gangen første dagen rett etter lunch, da vi skulle gå opp en bratt bakke. Det ble generelt mye gråting, men siste gangen jeg gråt var da jeg gikk på vekta og så sluttresultatet, og da var det av glede, så da var det verdt det. 

  1. #1 by Kristin Storrusten on 18 april 2014 - 7:36 pm

    Det er ikke sikkert du merker det, men du har en liten usynlig hær med heiagjeng bak deg – hele tiden!

  2. #2 by Beamer on 19 april 2014 - 2:05 pm

    Henger meg på Storrusten. Jeg oppdaget disse innleggene først i dag, men er mektig imponert! Heier alt jeg kan.

  3. #3 by Sonja Dadam on 19 april 2014 - 3:06 pm

    Takk skal dere ha, Kristin og Beamer. I virkeligheten er jeg nå ferdig og belønner meg selv med en kosehelg i Edinburgh, men det er alltid fin og bli heiet på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: