London-øyeblikk

Å kjøpe en tur/returbillett med Gatwick-ekspressen er både billegere og sparer tid når man skal hjem igjen, så da gjorde jeg det. Vel inne på toget, på vei inn til London, satt jeg og kikket på billettene mine, og oppdaget at jeg hadde kjøpt en «day-return».  Det var ubrukelig, jeg hadde jo tenkt å bli i London hele helga, og ikke returnere før på søndagen. Jaja, det var ikke SÅ mye penger, og jeg kunne jo gi returbilletten til noen når jeg kom til Victoria station, og gjøre dagen deres. VIRKELIG gjøre dagen deres. Jeg begynte å spinne opp fantasier, om hvordan jeg gir biletten til en fyr, og hvor glad han blir, og jeg bare «Nei, nei, jeg trenger ingenting i retur. Bare vær hyggelig mot noen andre. ‘But it has to be something big. Something they can’t do for themselves'» Og han har også sett og likt Pay it forward, og han skjønner at det er den jeg prøver å sitere, og vi ler og vi har det hyggelig sammen og det blir kaffe, klinings og til slutt giftemål.

Innen jeg kommer til London, har jeg landa litt igjen. Jeg innser at personen som kommer til å få billetten min antageligvis ikke kommer til å dele framtiden sin med meg, men han har fått en bakgrunnshistorie, som innebærer at han har akkurat nok penger til Gatwick-Expressen, men så møter han meg, får billetten min, og har plutselig £20 som han kan bruke til akkurat hva han vil.

Jeg nærmer meg billettautomatene og må løpe litt for å ta igjen hun første dama.

-Excuse me?

Hun snur seg og sier surt.

– Watch where you are going!

Hun skal iallefall ikke få billetten min. Jeg blir stående litt usikker på hva jeg skal gjøre før det dukker opp annen dame, men hun har allerede en billett.

Så dkommer det opp en sølvrev av en Richard Gere-lookalike. Han ser egentlig litt for rik ut til å virkelig sette pris på en gratis billett, men nå har jeg hengt på stasjonen i gode 5 minutter, og selv om Richard Gere nok er godt gift, og ikke interessert i sånne som meg uansett, så skader det ikke å prøve.

-Excuse me, I got this return ticket, and I can’t use it. Do you want it?

Han smiler. Herregud, mannen kan smile!

– No thanks, I already got a ticket.

Og går. På dette tidspunktet kommer en av stasjonsvaktene bort til meg og lurer på hva jeg driver med. Jeg forklarer, og han spør hvorfor jeg ikke ga billetten til «That gentleman». Jeg snur meg og ser Richard Gere stå i kø ved billettmaskinen. Svikefulle bastard!

Nedslått gir jeg billetten min til stasjonsvakten og ber ham å bare gi den videre til noen.

(Jeg reiste rett fra jobb på fredag, og hadde dermed med meg kofferten min med meg på arbeidsplassen. Sjefen min spurte hvor jeg skulle, og jeg – helt uten å tenke meg om – svarte «London, Baby!». Jeg skulle ønske at jeg kunne forklare ham at jeg tilhører Friendsgenerasjonen, og at det er helt umulig for meg å si «London», uten å henge et «Baby» bakpå. Men vi ble begge så satt ut at vi bare ikke kunne snakke sammen mer. Dette har ingenting med saken å gjøre, men jeg syntes avslutningen på den opprinnelige historien ble for deprimerende)

,

  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: