Min sjette katakombe

Det har vært Katakomber igjen. Og jeg var med for sjette gang. Her er filmene vi så¨:

Svezia inferno e paradiso: Denne filmen tilhører en sjanger jeg ikke en gang visste om; mondo, som er en slags dokumentarfilm, bortsett fra at man dikter opp masse greier for å få det mer saftig. Denne handlet om Sveriges forhold til sex. Og det var ikke måte på. Essensen var vel at de svenske kvinnene var veldig frigjorte, og hadde sex i hytt og gevær, men var tilsvarende ulykkelige fordi de glemte bort kjærligheten i all sexen de hadde. Sånn er de i Sverige, liksom. Det var fasinerende, fordi det var så spekulativt og feil. Men det var også morsomt med vilje og interessant klippet (det var en del overganger som var skikkelig bra). Men mest av alt så var det som å bli fortalt en skikkelig kvinnefientlig vits, som er morsom fordi den er så feil, men som man får litt dårlig samvittighet av å le av, fordi man vet det finnes folk som tar den alvorlig og er sånn «JA! Sånn er det».  Artig italiesk detalj: I sekvensen om fylllekjøring bruker den italienske voiceoveren ordet «Rattfyll», som får meg til å tro at italienerne ikke har funnet det nødvendig å ha et eget ord for fyllekjøring.

Le salaire de la peur: I en Sør-Amerikansk by hvor de fleste er arbeidsledige dukker det opp en godt betalt jobbmulighet; å kjøre to lastebiler fylt med nitroglyserin over en svært humpete strekning. Dette er en type film som jeg bare ser på katakombene. En sånn gammel perle, som ikke er blitt en mainstream-klassiker, men likevel har tålt tidens tann, og helt klart er verdt å få med seg. Man kan pirke på en del, som man ofte kan med gamle filmer, men det synes ikke vi skal gjøre, og til å bruke så lang tid til å etablere karakterene så synes jeg ikke det blir forklart særlig bra hvorfor Jo i det hele tatt kommer til Sør-Amerika, hva den plystregreia han og Mario driver med er, hvorfor det blir snakket så mange forskjellige språk og en del andre småting. Men det gjør ingenting, for når de begynner å kjøre lastebil så blir det spennende. Skikkelig spennende, sånn hjerte-i-halsen-bite-negler-spennende. Det blir gjort en del fine valg underveis, som jeg ikke kan si noe om, fordi spoiler. Men slutten… den ble nesten bra. Jeg ser hva de prøvde å gjøre, og det er sånn en sånn film må slutte, men det ble bare fryktelig tullete utført. Artig «italiensk» detalj: De to italienerne heter Luigi og Mario.

Revengers tragedy: For det første: The stone that Vindici offers Castiza is the same one used in the movie Titanic. Moro! Denne filmen er basert på et stykke av Thomas Middleton, som -så vidt jeg forstår- var en slags fattigmanns Shakespeare, og selv om det er transportert til en postapokalytisk framtid, (nei vent, det var neste film. Denne var bare litt i fremtiden i en alternativ virkelighet. Jeg tror ikke der hadde vært noen apokalypse) så er det gammeldagse språket beholdt, så det er sånn fin rytmisk snakking, men med et og annet moderne utbrudd som fungerer veldig bra (mest av alt noe som jeg insisterer på å omtale som en Monty Python-referanse, selv om jeg ikke kan være helt sikker på at det var det). Dette var den første filmen i år som jeg kunne funnet på å se, og like, uavhengig av Katakombene. Jeg har vært blodfan av Eddie Izzard, som har en relativt stor rolle i denne filmen, og jeg har sett en del mer eller mindre vellykede filmer med ham, og dette er den desidert beste. Dessuten Eccleston (Doctor Who-skuespiller!), som jeg elsker ganglaget til, og en fyr som jeg etter å ha sjekket imbd innser at jeg har sett i mye rart, men jeg klarer ikke å plassere hvorfor jeg liker ham så godt, noe jeg altså gjør.

Snowpiercer: Nå kommer vi til postapokalypsen! Og også til den filmen jeg likte best i årets Katakomber. Verden har frosset til is, og de eneste overlevende bor på tog som konstant durer på. Vi følger «bermen»; gratispassasjerene i bakerste vogn, og deres forsøk på revolusjon. Denne filmen vekket mange følelser, den er fryktelig trist, men også morsom, og den ga meg skikkelig dårlig samvittighet. Moralen er helt forferdelig, men fortellerteknikken er tidvis genial. Den var rar og grusom og vakker på sitt vis. Den er litt snillere enn en Aronofsky-film, som -om det skulle være tvil, er en bra ting, men har litt av den samme genialiteten i seg. Og nå har jeg brukt «genial» to ganger. Dessuten har også denne en Doctor Who-skuespiller i seg (John Hurt), som  jo alltid er en bra ting. Den blir visst (litt sånn uventet) satt opp på kino i Norge, så gå og se den, om du har muligheten!

Pause. Med ølpizza (NAM!) og musikkquiz, som var veldig gøy. og som Espen, Tor Andre og jeg vant, som er enda gøyere (jeg hjalp).

Hele Norge High Fiver S01E02 : Dette kommer til å bli jævla pompøst OG pretensiøst; men det er en så stor ære å bli vist på Katakombene. Hele Norge High Fiver er et rart lite prosjekt som jeg selv har vært med på å lage, og jeg innser at det nok er gøyest for de som  har vært med på det selv, eller kjenner noen av de som har vært med, men du verden så morsomt det er å se det på storskjerm. Gå på youtube og se! (hvis du vil se den på storskjerm må du ordne det selv)

Q: Jeg sovna under denne, jeg. Min første katakombesovefilm. Ikke fordi jeg ikke synes den var noe bra, men fordi vi i år reiste fra Oslo tidlig lørdags morgen, istedenfor fredag kveld som vi pleier. Men det jeg så likte jeg godt nok til at jeg skal prøve å få sett den i løpet av desember, for jeg skal ha filmadventskalender igjen i år, og Iversen har den på DVD, og sier jeg kan få låne den. Anmeldelse kommer da.

Twin Peaks – the missing pieces: Jeg linker til Twin Peaks – Fire walk with me, da jeg ikke kunne finne en egen imdb-side til denne «filmen». Dette er de bortklipte scenene fra Fire Walk with me, satt sammen på det som Lynch tydeligvis mente var den optimale måten. Når en gjennomsnitlig Lynch-film kan minne om en rekke klipp som ble til overs satt sammen mer eller mindre tilfeldig måte, så sier det vel det meste om hvor rotete og lite logisk dette framtonte seg. Det har vært Katakombefilmer før som jeg ikke har likt, det har til og med vært to eller tre som jeg har hatet, men dette er den første kombefilmen som jeg har sittet igjen med en følelse av at «dette hadde jeg ikke trengt å se». Selv om jeg utover i filmen sluttet å prøve å følge med på helheten, og kun så på hver enkelt scene som en liten novellefilm, og det gjorde saken litt bedre. Og der var en helt fantastisk sekvens om at en totomfire ikke er to ganger fire tommer, noe som varmet byggnerdhjertet mitt, og det ikke så ofte jeg får oppleve sånt på film. Dessuten ga den (av en eller annen grunn) meg lyst til å se Fire Walk With Me, så den var ikke HELT bortkastet.

Det føles litt dustete å avslutte på en så negativ note, fordi for meg var dette den beste katakomben jeg har vært på siden den første. Med unntak av TwinPeaks-greia likte jeg alle filmene, på ett eller annet nivå, godt over middels. Tusen takk til Thomas for at han gidder å dra i gang dette år etter år, og takk også til ham og Tonje for at jeg fikk overnatte der. Takk til Espen og Tia for skyss og god underholdning på vei til og fra, og takk til Gry for brownies (jeg tror jeg satte personlig rekord i år. Jeg kom helt utav tellinga) og takk til alle andre som var der og skapte god stemning under filmene og hyggelig konversasjon under pausene.

That’s all.

  1. #1 by Lea Inger-Helene Hiorth on 12 oktober 2014 - 9:58 pm

    Er ikke den første filmen den som mana mana-sangen fra muppet show egentlig kommer fra?

    • #2 by Sonja Dadam on 12 oktober 2014 - 10:56 pm

      Det er det. Det var den mest Benny Hillske scenen jeg har sett i noe som ikke var Benny Hill.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: